#133 Elever og medvirkning i kulturskolen

I denne episoden snakker Vegard Meland (INN) med Erlend Dehlin fra NTNU og Åste Domaas fra Kulturskolerådet om medvirkning i kulturskolen. Fokuset er rettet mot elever som medvirkende aktører både i selve opplæringen og i kulturskolen som helhet.

Dehlin har over lengre tid forsket på medvirkningspraksiser og blant annet gitt ut boka Elevmedvirkning og samskapt læring (2022) sammen med Mari-Ana Jones. Du kan lese mer om Erlend Dehlin på NTNU sine sider.

Tekstet utgave av denne episoden finner du ved å trykke på fanen Transcript. 

Podkasten er produsert av Senter for livslang læring (SELL), Fakultet for lærerutdanning og pedagogikk ved Høgskolen i Innlandet. 

Transcript

[Automatisk tekstet av Autotekst. Kan inneholde feil.]

Du lytter til Sellpodden, en podkast fra Senter for livslang læring.

Deltagere: Erlend Dehlin, Åste Domaas og Vegard Meland.

Vegard:

Hei og velkommen til denne podkasten. I dag skal vi snakke om medvirkning i kulturskolen.

Og da er fokuset rettet spesielt mot elevene i kulturskolen. Og med meg i den samtalen her, så har jeg fått med meg Erlend Dehlin. Velkommen.

Erlend:

Tusen takk.

Vegard:

Og så har jeg også med oss Åste Domaas fra Kulturskolerådet.

Velkommen.

Åste:

Takk for det.

Vegard:

Erlend, du kan jo kanskje si kort hvem er Erlend?

Erlend

Ja. Jo, altså, jeg kan jo si hva jeg jobber med.Det er vel ikke så irrelevant for settingen.

Antakeligvis jobber jeg i det daglige ved NTNU som professor. Utdanningsledelse har jobba veldig mye med medvirkning, og også der begrepet elevmedvirkning, i skoleopplæring i mange, mange år. Og kanskje et spesielt søkelys mot ... ... lederrollen som en del av en bredere og dypere medvirkningstanke i skole og opplæring.

Vegard:

Og hvem er Åste?

Åste:

Åste, i denne settingen her, ansatt i Kulturskolerådet, der jeg leder for utviklingsarbeid.

Og en oppgave der de siste par årene har vært å påse at det ble utarbeida en ny rammeplan for kulturskolen. Så jeg har leda det arbeidet. Men heldigvis er det andre rundt meg som har skrevet selve planen.

Vegard:

Og rammeplan er jo viktig i forhold til tematikken, dette med medvirkning. For det nevnes jo i rammeplanen. Og så glemte jeg å introdusere meg sjøl.

Jeg heter da Vegard Mæland og jobber ved Senter for livslang læring ved Universitetet i Innlandet. Så her har vi et praktisk eksempel på samarbeid mellom to UH-institusjoner og Kulturskolerådet.

Men det er naturlig å starte med deg, Erlend, i forhold til at du har jobba og er ekstremt opptatt av medvirkningsperspektiv i forhold til elever, lærere, men også ledere. Vi har spilt inn en film med deg der du bl.a. snakker om objektpraksiser og subjektpraksiser og en medvirkningsmatrise. Hva mener du med objekter og subjektpraksiser?

Erlend:

Det er ord som ble funnet opp i anledningen i en bok vi kom ut med for noen år tilbake, om elevmedvirkning og samskapt læring i skolen. Det jeg følte behov for, var å sette et navn på ...

De ulike formene for medvirkningspraksiser i skolen som er litt utafor det vi vanligvis tenker på når vi snakker om medvirkning. Utgangspunktet mitt er at når eleven møter opp til undervisning, så medvirker eleven. Enten vi vil eller ei. Det er litt filosofisk, sånn som Martin Heidegger sier. Allerede er sånn som vi rundt bordet her nå. Vi sitter nå rundt bordet her og anerkjenner hverandres tilstedeværelse. Og da medvirker vi alle sammen, på forskjellig vis i ulike roller, men vi medvirker. Og det gjør eleven òg. Så da blir kanskje mer valget for en lærer f.eks. Hvordan skal jeg tenke medvirkning nå? Skal eleven være mer objekt her nå, eller mer subjekt?

Og da tenker jeg nå at det viktigste er at vi forstår at verdigrunnlaget ...

Som på en måte skal gjennomstrømme all undervisning, opplæring og organisering, er eleven som subjekt, da.

Nå høres det ut som at det blir et sånn norsk grammatikkurs, det her, da, men ... Objektpraksis, det er alle former, alle variasjoner, varianter av rutiner, strukturer, regler, systematisering som vi trenger for å rydde opp i virksomheten, for å lage forutsigbarhet.

Ja, organisering.

Og det jeg har lyst til å si om objektpraksiser som er litt viktig, spesielt for lærere og ledere, det er jo at vi trenger objektpraksiser for å ha orden i sysakene, nær sagt.

Men vi må til enhver tid ha gode grunner til hvorfor vi velger de objektpraksisene vi har.

Sånn at de ikke får lov til å leve av seg sjøl.

Vegard:

Men altså ... Går det an å si at objektpraksiser der er på en måte ... Jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge det, men dette er det med at eleven er ikke nødvendigvis en aktør, men mer en brikke som flyttes på, og så gjør jo det noe med rollen til læreren som mer instruktør eller styrende, mens når vi holder på subjektpraksiser, så er det mer aktørperspektivet. Er jeg inne på noe nå, eller er jeg på bærtur?

Erlend:

Det er akkurat det som er poenget. At det å være elev i skolen og i kulturskolen er jo å møte opp og få anledning til å bli utdannet og dannet, ikke sant. Det å vokse som menneske, men også å lære faglige ting. Og de to forutsetter jo hverandre. Når eleven da blir objekt i et sånt perspektiv, så kan man nesten se for seg at eleven er som en tom flaske som skal fylles opp med kunnskapsinnhold. Jeg syns ordet ditt brikke var veldig bra.

Ja, det høres jo ... Tankene går til og med til Pink Floyd. Det er jo gammelt nytt, det her.

Og det er fort gjort at varsellampene lyser rødt. Skal leven være en brikke, det er så bra. Av og til er det riktig å rydde litt og organisere litt, men fundamentalt sett er ikke eleven en brikke.

Eleven er et menneske, et aktivt deltakende menneske, forhåpentligvis i et subjektperspektiv.

Uten å ta alle setningsleddene, men i et subjektperspektiv er eleven en aktiv deltaker i egen undervisning.

Vegard:

Hva tenker du Åste, når du hører det Erlend snakker om nå, subjekt, objekt?

Åste:

Jeg tenker først og fremst at det er utrolig viktig at vi har den bevisstheten om hvilken rolle eleven har i medvirkning, og hva medvirkning er. Det er klart at subjektperspektivet er aller viktigst, vil jeg si vi skal rangere det da. Men også det objektperspektivet, hvor man må ha tenkt noe systemisk rett og slett rundt medvirkning.

Vegard

Det som jeg tenker på også, og det er jo fordi jeg har vært med deg en hel dag og filma, men at kanskje subjektpraksiser og det læringssynet det innebærer, kanskje passer litt som hånd i hanske i kulturskolen. For det handler om kreativitet, dannelse, læring, vekst. Får man det billigere i kulturskolen, eller er det like krevende som i vanlig skole?

Erlend:

Ja, det var litt ledende spørsmål, og det tåler vi. Men jeg tror kanskje kulturskolen får noe gratis, kan du si. Men Åste er jo eksperten der. Men jeg vil jo tro det at ...

At når elever, i størst mulig grad frivillige antakeligvis, søker på å få plass i en kulturskole, så har man litt andre forutsetninger bare der. Det er jo ikke alle elever i skolen ellers og opplæringa ellers som like frivillig møter opp, kanskje. Så det er jo en energi og en interesse der i utgangspunktet å bygge på. Og så er det også noe med måten å tenke pedagogikk på.

I mange fagtradisjoner innenfor kunst og kultur er det naturlig med læring i grupper.

Fiolinggrupper og tekstspill eller kameratlæring som man snakker om på Musikkonservatoriet, f.eks. innenfor jazz. Det er noen konsepter der.

Praksisfellesskap, mester-svenn, en hel del sånne tradisjoner og verdier som ikke nødvendigvis er like fremtredende i skolen ellers, som kanskje kan bli mer akademisk, spesielt lenger opp i løpene. Mye av det som eleven som subjekt handler om, det å være aktiv deltakende, er nærmest en selvfølge i veldig store deler, vil jeg tro, av kulturskolen.

Vegard:

Det er spennende. Så da har vi i hvert fall fått rydda litt, eller tatt fram objekt- og subjektpraksiser. At det handler om læringssyn, elevsyn, og at subjektpraksiser er kobla til eleven som aktør. Når de først har møtt opp, så medvirker de allerede. Men så er det ulike grader av medvirkning. Det er der jeg tenker på den medvirkningsmatrisen som dere har laga. Den kommer vi også til å legge under denne episoden, så man kan skrive den ut og se den for seg. Men det er jo noen akser. Makt til, makt mot, og så er det fra individuell til sosial.

Erlend

Det er jo sånn som vi holder på, vi forskere. Vi setter akser mot hverandre, og så kommer det interessante eller mer eller mindre interessante ting ut. Den maktaksen som går vertikalt, den gjør et grovt skille. Husk, modeller er forenklinger. Det er utallige varianter av medvirkning. Her lages det fire ulike former. Men i minste fall er det fire bedre enn én. Det går an å nyansere litt hva vi snakker om. Og kanskje få litt hjelp til å organisere undervisninga si litt ut ifra de fire typene.

Men makt mot, som står nederst i denne aksen, det handler om å fri seg fra ytre styring.

Med andre ord, under brøkstrekken som går horisontalt der, den sosiale aksen, som du har individ på venstresida og kollektiv på høyresida, under den så finner du ... Ulike former for medvirkningspraksiser som handler om å være med å bestemme. Å få viljen sin, å bli hørt og bli sett. Og dette er jo helt essensielle deler av ethvert demokrati, også et elevdemokrati osv.

Men en annen ting som medvirkningsmatristen viser, er at medvirkning er mye mer enn bare det. Medbestemmelse er kjempeviktig, men vi må skille mellom medbestemmelse og medvirkning. Jeg foreslår at det ikke er så dumt. Hvis medbestemmelse og medvirkning blir forstått som det samme, Ja, da er det fort gjort at i en undervisningssituasjon at man tenker at i et motmaktsperspektiv, da, sant, under brøkstreken ... Ja, vel, i det rommet her så er det så og så mye makt som en kake.

Jo flere kakestykker jeg deler ut til elevene, jo mindre blir det igjen av maktkaker til meg som lærer. Og det er jo på ett vis riktig når vi snakker om elevdemokrati og medbestemmelse.

Men det må ikke få lov til å være den eneste formen for medvirkning vi snakker om. For da er det jo nesten sånn mulig å tenke det at medbestemmelse eller medvirkning da blir en utfordring. Da blir det vanskelig for meg som lærer å beholde noen autoritet, f.eks. Man snakker om det på den måten. Det er et vrengebilde av medvirkning. Ikke minst er det lett å se kulturskolesettingen i ulike kunstformer. Medvirkning i å ta del i egen undervisning, sånn at man både utvikler seg faglig og som menneske sammen med andre. Og av og til ikke sammen med andre, som er mye mer enn bare medbestemmelse.

Vegard:

Så når vi sier medvirkning, så er medbestemmelse en del av det. Men det er langt ifra hele bildet. Og nå har jo jeg modellen foran meg her som lett tilgjengelig, da. Men i hvert fall det du snakker om under brøkstreken, da, som på en måte er ... Det blir vel det som er makt mot. Så er dette med individuelt perspektiv, det handler om at la meg få lov å bestemme.

Og på høyresida, når vi er mer over det sosiale, så handler det om å la oss få bestemme, men prinsipielt der så handler det om medbestemmelse.

Men går man over til 'makt til', så er det der det aktiveres individet, eller eleven, gjennom at 'la meg gjøre ting sjøl', eller hvis det er mer sosialt orientert, så er det dette med samskaping. Altså 'la oss samskape'. Jeg bare levner det til de boksene som ligger i modellen, da.

Men med medbestemmelser, da, ligger det under brøkstreken, da.

Erlend:

Jeg brukte litt tid på den i sted, for jeg opplever at jeg blir veldig ofte misforstått. På den måten at medbestemmelse og medvirkning blir forstått som det samme, og at vi egentlig bare snakker om medbestemmelse, og da blir det ofte konflikter. Og du spurte jo i sted, har kulturskolen for kulturskoleelever eller kulturskolelærere noe gratis, kan du si? Ja, jeg vil tro det. Fordi man så åpenbart er på oversida av brøkstreken. Man jobber med ulike former for kreativ utøvelse og utvikling. Og det er på en måte derfor man melder seg.

Vegard:

Åste, ser du lytteraktivt og ... Du har tegna ikke på talelista, men jeg ser at du nikker veldig.

Hva tenker du nå?

Åste:

Jeg nikker til Erlend, fordi fagets natur, hvis vi kan si sånn, det legger jo åpenbart noen muligheter for deltakelse. Og også kulturskolens struktur. Som du antyder, så kommer jo folk stort sett, må vi tro, i hvert fall frivillig, og oppsøker tilbudet, i motsetning til skolen ellers.

Da får vi også håpe at de deltar med stor lyst, men der er man tross alt pålagt å møte opp.

Så det er jo to helt ulike innganger. En annen mulighet som kulturskolen har, som ikke skoleverket ellers har i samme grad, er muligheten til aldersblanding og sette sammen grupper. Velge individuell undervisning og- eller gruppeundervisning.

Det ligger noen muligheter her som er annerledes enn i opplæringa ellers. Så er det snakk om hvordan man kan makse ut den ressursen som eleven er gjennom medvirkning. For meg dreier det seg mye om det å medvirke, ikke bare ut fra et rettferdighetsprinsipp, men også fordi eleven er en stor ressurs i sitt eget læringsarbeid. Så hvordan henter man ut det best mulig.

Erlend

Kan jeg spørre deg om noe om det, Åste? Når medvirkningsbegrepet har vært sentralt i skoleverket i mange år, så fikk dere denne rammeplanen nylig, og det var stortingsmelding før det igjen, som tematiserer medvirkning veldig. Er det litt gammelt nytt for dere da, eller har det noen nytteverdi for dere at man tematiserer medvirkning mer nå enn før?

Åste:

Det er kanskje gammelt nytt, medvirkningsbegrepet. Det er selvsagt at eleven medvirker i sin egen læring. Uansett med gammelt nytt eller ikke, så er det bra å ha det i ... Styrke bevisstheten rundt medvirkning. Det er hvorfor de skal medvirke. Ikke bare det umiddelbare å velge neste låta, men bruk det i et læringsstøttende arbeid. Men også som rammeplanen antyder, så er medvirkningen et verdisyn, egentlig. Rammeplanen har fått navnet Kulturskole for alle. Og for å kunne være for alle, så må faktisk alle, eller i hvert fall representanter for alle, lyttes til for at kulturskolen skal være relevant og aktuell i barn og unges hverdag, da.

Og det er kanskje nytt, den poengteringa av det.

Vegard:

Det var bra at du stilte oss det spørsmålet. Jeg har lurt på det lenge. Det er et spørsmål som ligger i løse lufta, men som vi kanskje har svart litt ut av. Hvorfor i all verden skal man holde på med medvirkning? Når man snakker om subjektpraksiser, så handler det om hele mennesket. Vekst, læring, utvikling. Og det er lærerne som aktør, da. Det blir jo dumt hvis du sier at vi driver med medvirkning fordi det står i rammeplanen. Den er jo litt tynn. Da nikkes det.

Men at det er noe mer. Da må vi gå dypere inn i pedagogikken. Og du var jo i en samtale vi hadde før i dag også, henviste til bl.a. John Dewey. Som også kanskje jeg vil se på som min pedagogiske ledestjerne. Ikke at han kanskje har prega praksisen min altfor mye, men i hvert fall det jeg har vært veldig opptatt av. Altså aktørrollen og det å faktisk være ordentlig med.

Hva er det jeg husker sjøl av det jeg har lært? Det er de gangene jeg føler at jeg har lært meg det sjøl, kanskje. Det var vel noen som sa en gang at det du finner ut alene, er verdt ti sannheter som du får av andre. Så selv om den er ufullkommen, den sannheten du selv har funnet, så har du i hvert fall erverva den sjøl gjennom å være aktiv. Så aktørperspektivet er ganske sentralt der.

Men rammeplanen, Åste, den syns jeg er veldig spennende. For der er medvirkning og samskaping nevnt flere ganger. Kan du si litt mer om den? Det er jo viktig at kulturskolelærerne også forholder seg til den på en konstruktiv og god måte.

Åste:

Rammeplan for kulturskolen, det er vel akkurat det. En ramme for å ramme inn kulturskolen hva den kan være. Hvilke muligheter og også hvilke forventninger det stilles til kulturskolen som institusjon i alle kommuner. Da innledes denne rammeplanen allerede i innledningsordet med medvirkning og poengter i det. For å være en kulturskole for alle, er kulturskolen åpen mot samfunnet og mot nye målgrupper. Og den innbyr til reell medvirkning og samhandling. Gjennom medvirkning og samhandling så kan kulturskolen være en kulturskole for alle.

Vegard:

Hva tenker du når du hører dette, Erlend?

Erlend:

Ja, jeg syns det er herlig. Du sa noe om John Dewey og sånn her nå, og så sier du det med reell medvirkning. Du kan jo trekke deg enda lenger og se på nevrovitenskapen som har vokst fram de siste tiårene. Og da er et sånt argument om såkalt nevropastisitet, for å innføre et sånt Nytrønderskord her. Det er at hjernen lærer ikke med mindre den er aktivt påkobla. Det er den måten man lærer på. I så fall vil jo kulturskolen være helt sånn synkron med det. Og en kulturskole for alle, det blir jo nettopp det det blir. Du kan snu på det og si at alle burde ha en kulturskole, da. Ikke bare ... Kulturskolens betydning blir veldig stor i det perspektivet der for all opplæring.

Vegard:

Er det andre ting i rammeplanen som du Åste tenker er viktig å få fram? Det er jo ganske monumentalt det som det står her, når det står medvirkning og samhandling. Erlend bruker jo medvirkning og samskaping. Samhandling og samskaping er ikke nødvendigvis samme, men det er jo i nærheten av hverandre. Samskaping er nok litt mer sammensatt. Men det er spennende tanker som ligger i rammeplanen også.

Åste:

Ja, det synes jeg absolutt. Og så er det et lite kapittel knytta til medvirkning i rammeplanen.

Men samtidig så ... Hvis man leter godt i rammeplanen, den er jo ikke et stort og ruvende dokument. Men hvis man går inn i hva står det egentlig, hva betyr det egentlig i praksis? Så er det nokså altomfattende, det med medvirkning. For det har så mange ulike lag. Vi har snakka litt om det læringsstøttende arbeidet, altså helt ned på individnivå lærer-elev. Det at man bevisst og aktivt bruker medvirkning for å bidra til at eleven skjønner hva han skal lære, hvorfor han skal lære det, og hvordan. Opp til medvirkning på et mer strukturelt nivå gjennom representasjon i ulike utvalg, lovpålagt eller ikke. Ungdomsutvalg, eldreråd, så gjennom rammeplanen så kan man lese forventninger til medvirkning på veldig ulike nivå, veldig ulike lag. Også de som tradisjonelt ikke er så vel interessert i kulturskolen.

Hvordan kan de bidra og inviteres inn til å faktisk mene noe om kulturskolen.

Vegard:

Vi hadde lunsj før i dag og ble pratet med flere andre fra Kulturskolerådet, som har jobba i kulturskoler også. Så kom det opp en sak knytta til dette med å lære med hele kroppen.

Spesielt for elever som har hatt det vanskelig, eller som ikke får det til å fungere i.

Men så virker det som om de skolene baserer seg på en del av prinsippene i kulturskolen. Kan du si litt om det?

Erlend:

Jeg har fått gleden og æren av å bli litt mer kjent med institusjonsskoler som får elever fra somatikken og psykiatrien i kortere perioder. En av de tingene som jeg har lært av de lærerne og lederne som jobber der, er at ... Både praktisk-estetiske måter å undervise på, men også ute i natur, kunst, kultur. Det er velegna måter å møte eleven på.

Og i en annen arena enn den tradisjonelle akademiske skolekonteksten man er vant til.

Det har en evne til å starte samtaler, ikke nødvendigvis bare med ord, men med musikalske uttrykk, på en annen måte enn hvis man setter seg rundt et bord og skal prate. Da snakka vi litt rundt den lunsjen som du nevnte, om ... Det var ikke jeg som sa det, muligens en Åste som sa det. Hvorfor er ikke det like relevant for alle elever, det? Den måten å ... Bli møtt på og få anledning til å møte andre. Da får jeg snike inn en liten ting, nemlig at vi snakker mye om eleven som subjekt nå. Og det er viktig. Det er et verdigrunnlag. Den formen for medvirkning ligger i bunnen. Det er i formålsparagraf, det er i lovverket og alt mulig rart.

Forutsetninga for at en elev skal kunne være det, er jo at læreren er det samme. At man inngår i et læringsfellesskap med hverandre. Likeverdige læringsfellesskap, men i ulike roller, det er også Dewey. Så forutsetninga for å kunne bidra som lærer til at en elev kan vokse og utvikle seg faglig og menneskelig, er å kunne hjelpe fra sitt ståsted som subjekt også.

Det syns jeg er relevant.

Vegard:

Åste, du hadde lyst til å kommentere eller si noe?

Åste:

Erlend skal få et spørsmål tilbake, da. Si litt om det jeg syns er interessant, det du sier.

Medvirkning, kan det oppfattes truende for kulturskolelærerens rolle som lærer? Hva tenker du om det?

Erlend:

Jeg må være ærlig. Jeg har ikke snakka med kulturskolelærere om det. Men hvis jeg skal leve meg inn i det å være kulturskolelærer ... Spontant tenker jeg på det vi snakka om i sted, at hvis medvirkning får kunne bety medbestemmelse, da høres jo medvirkning ut som en slags maktoverføring fra lærer til elev, og da er det ikke så rart om det oppfattes litt truende.

Men hvis vi henter det tilbake igjen til eleven som subjekt, og tenker at medvirkning i det vide og i det dype er å være aktiv deltaker i egen undervisning ... Ja ... Hva skal lærerrollen være om ikke å underbygge den veksten? Faglig og menneskelig. Men det er klart ... Nei, jeg vet ikke. Er jeg på sporet av det du lurer på, eller?

Åste:

Jeg ville gjerne høre deg si at nei, du tror ikke at det her ... Det er jo et samspill med læreren og elev, og læreren som heiagjeng i elevens læring, for å si det sånn. Og da er det noe med ... Det bør ikke oppfattes som truende det at spillerommet til eleven og eleven utfordres i størst mulig grad.

Erlend:

Ja. Det er noe med dette læringsfellesskapet, ikke sant? Fellesskap ... Hvis du tar det på alvor ... Det blir fort flosklete. Det blir fort en klisjé. Fellesskap. Fellesskaping. Men på samme måte som at f.eks. musikere kan snakke om kameratlæring, at man ... For å sitere en annen filosof, kameraten til en dewey enn George Herbert Mead, sier han hvordan kan jeg bli kjent med meg sjøl om ikke i møte med andre? Vi trenger kamerater for å lære sjøl.

Og læreren vil jo òg være en sånn kamerat i det. Litt spesielt begrep, kanskje, men jeg syns det er et godt begrep. Det er den samme læringsprosessen man er i, og man er der fordi eleven er der. Så jeg kan godt være enig med deg i at det er vanskelig å se for seg hvordan det skulle være truende med medvirkning. For det er hele grunnlaget for å være der og hjelpe. Jeg liker ordet 'å hjelpe'. Lærere har som oppgave å hjelpe, og ledere har det samme.

Vegard:

Jeg er enig med det du sier. Hvis man tenker hele taksonomien ... Eller ikke det, men strukturen innenfor kulturskoler. Lederes rolle er å legge til rette for lærerne, som legger til rette for elevenes læring. Ved å ha en mer subjektorientert forståelse av både medvirkning og praksis ... Så beveger jo lærerrollen seg mer over til å være mer veileder enn instruktør, da. Og noen ganger må det kanskje være objektpraksiser der man må drille og trene på noen konkrete ting, da. Men at det er noe med å finne den gode balansen, da. Det du nevner læringsfellesskap, eller disse fellesskapene ... Vi har jo læringsfellesskap mellom elevene, men også mellom elevene og lærerne. Så har vi spennet mellom det individuelle og det kollektive. Når en elev trener på noe alene eller jobber individuelt, så er det de trener på noe de tar med seg inn i en annen kollektiv, sosial kontekst, eller inn i et læringsfellesskap.

Så da blir vel det også en del av læringsfellesskapet, selv om man kanskje i forkant har jobba individuelt, da.

Erlend:

Ja. Nå trekker du opp veldig mye spennende og viktig her. For det første er det et fellesskap, så er mangfold en regel. Vi trenger ikke å skape mangfold, det er der fordi elevene er forskjellige. Det kommer helt av seg sjøl. De er til og med forskjellige fra seg sjøl fra dag til dag, avhengig av om de har spist godt eller ikke, eller hva som foregikk hjemme kvelden før osv. Så mangfoldet er der. Og så sa du det med veiledning, kjempegodt poeng. Det å være veileder på universitetet, det å få lov til å være veileder, da har du lykkes. Da har du kommet så langt som du kan. Det er en ære å få lov til å veilede f.eks. doktoratsstipendiater. Da har du ... Så veiledning er jo ikke i motsetning til faglig ekspertise. Hvis man er veileder, så skal man ikke være kunnskapsleverandør. Fagkompetansen er ikke viktig, det er helt omvendt. En veileder evner å koble seg på eleven der eleven er, og så mobilisere fagkompetansen på riktig måte, sånn at eleven blir truffet der eleven er. Individuelt og kollektivt. Og det du støter bort, er noe viktig der, for at ... Instruksjon, sa du, sant? Du var innom instruktørrollen, og det å drille og trene. Ja. Det å ... Elever er forskjellige, som sagt. Noen trenger å drille mer på enkelte ting enn andre trenger å gjøre. Men det å hoppe rett inn i virtuos, kreativ, fantastisk ... Sånn kreativ aktivitet, uten å kunne verktøyet sitt og instrumentet sitt og tradisjonene rundt, det er litt vanskelig å se for seg. Hvis du ikke har veilederbrikke, så klarer du ikke å se hva den eleven trenger å jobbe med. Det er forskjell fra den eleven som må jobbe litt mer med det. Du kalte det objektpraksis, men så lurer jeg likevel på om kanskje det også er subjektpraksis. Å treffe eleven ... Ja, du må faktisk drille på skala og rytme med.

Vegard:

Jeg er helt enig. Kulturskoleelevene møter lærerne mye mindre enn i en vanlig skolekontekst.

Kanskje det også er et viktig argument for medvirkning og subjektorientering. Det å kunne ta eierskap over den treninga og det man må jobbe med mellom møtepunktene. Det er jo ikke uvanlig at noen møter læreren sin to ganger i uka, hver tirsdag og torsdag ettermiddag. Men så må det skje noe mellom møtepunktene, for alt løses jo ikke i de møtepunktene heller. Være bevisst på å ta eierskap på å få trena godt nok. Da kan det være lurt med en subjektorientert forståelse, eller læringssyn. Det ser ut som vi også er enige.

Åste:

Absolutt. Det er jo der læringa skjer, faktisk mellom møtene. Så det å ha en trent ... Denne evnen til medvirkning, også uten lærer til stede, det er jo en viktig bit av det her, tenker jeg.

Vegard:

Har du noen flere spørsmål til Erlend?

Åste:

Og har mange. Jeg tror godt vi kunne ha snakka videre. Men jeg syns jo at Erlend trekker opp mye gode poeng til refleksjon rundt medvirkning. Og det tenker jeg også kanskje er den største misjonen til rammeplanen, egentlig, knytta til medvirkning. Det er å, hvis man går inn og sier, hva står det egentlig her om medvirkning? Ut fra min rolle som lærer, som leder.

Hvorfor skal det medvirkes, og hvordan skal det medvirkes, og med hvem skal det medvirkes.

Så jeg håper jo at rammeplanen kan være med på, sammen med samtalen med Erlend og deg, Vegard, til å bidra til gode samtaler rundt omkring, med refleksjon rundt akkurat det, da.

Vegard:

Det tror jeg er litt av den kjernen du var inne på, Erlend. Du nikker i hvert fall. Skal vi la det få være det siste ordet i denne podkasten? Da gjør vi det. Tusen takk for at dere stilte opp.

Dere som lytter til podkasten her også, tenk gjerne på de ulike tingene som er diskutert her.

Og tenk på hva det har å si for vår praksis i den kulturskolen dere jobber i. Lykke til.