#130 Ledelse, medvirkning og samskaping i kulturskolen

I denne episoden snakker Vegard Meland (INN) med Erlend Dehlin fra NTNU og Åste Domaas fra Kulturskolerådet om medvirkning i kulturskolen. Fokuset er rettet mot ledelse som tilrettelegger for medvirkning og samskaping i kulturskolen.

Dehlin har over lengre tid forsket på medvirkningspraksiser og blant annet gitt ut boka Elevmedvirkning og samskapt læring (2022) sammen med Mari-Ana Jones. Du kan lese mer om Erlend Dehlin på NTNU sine sider.

Tekstet utgave av denne episoden finner du ved å trykke på fanen Transcript. 

Podkasten er produsert av Senter for livslang læring (SELL), Fakultet for lærerutdanning og pedagogikk ved Høgskolen i Innlandet. 

Transcript

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]

Du lytter til Sellpodden, en podkast fra Senter for livslang læring.

Deltagere: Erlend Dehlin, Åste Domaas og Vegard Meland.

Vegard:

Hei og velkommen til denne podkastepisoden som skal handle om medvirkning og samskaping i kulturskolen. Der vi i tillegg har et eksplisitt fokus på lederskap.

Jeg heter Vegard Mæland og jobber ved Senter for livssang og læring ved Universitetet i Innlandet. Med meg til å belyse tematikken her, har vi Åste Domaas fra Kulturskolerådet.

Velkommen.

Åste:

Takk for det.

Vegard:

Og så har vi da en som virkelig brenner for medvirkning, og som har skrevet bøker om det og jobba mye med det, og det er Erlend Delin. Velkommen til deg.

Erlend, du er professor ved NTNU. Ja, det er universitetet.

Erlend:

Ja, det er det.

Vegard:

Det er et universitet, det er helt klart. Men hva er stillinga di på universitetet?

Erlend:

Jo, jeg jobber med utdanningsledelse. Som rett og slett betyr ledelse i alle varianter og former på universiteter og høyskoler. Og ned til barnehage. Hele utdanningssystemet, egentlig, da.

Vegard:

Og så vet jeg at du er ekstra glad i og opptatt av kulturskolen.

Og du har samarbeida med både Kulturskolerådet og kulturskoler tidligere også?

Erlend:

Ja, vi hadde jo det fremragende programmet gehørbasert ledelse.

Åste:

Det er noen år sia nå, vel.

Erlend:

Ja, men det er fortsatt ... Det er jo den kuleste tittelen på et lederutviklingsprogram som jeg har fått vært involvert i, gehørbasert ledelse. Den er veldig, veldig bra. Står seg fortsatt.

Vegard:

Og i og med at temaet er medvirkning og ledelse, så er det litt morsomt med den rolla du Åste har hos Kulturskolerådet. For det å lede utviklingsarbeid er vel det som er en del av stillingstittelen din, er det ikke det?

Åste:

Det stemmer det.

Vegard:

Jeg tror vi har samla de riktige folka til å utforske medvirkning og samskaping i kulturskolen med et lederperspektiv. Vi skal ikke pakke ut medvirkningsbegrepet, gå dypere inn i det.

Det har vi laga noen filmer om, og vi har også snakka om det i en annen podkast med de samme folka. Hva tenker du Erlend er viktig, når man skal jobbe med medvirkning i kulturskolen.

Erlend:

Ja, det er jo så spennende som du var inne på, Åste, at du har ledelse av utviklingsarbeid.

Og det å se for seg praktiske måter å lykkes med det på, som ikke involverer medvirkning, det blir litt snedig, ikke sant? Samtidig ser vi at ledelsesfeltet kryr av modeller. Planlagt endring osv. kan man jobbe med. Utvikling ved endring i en virksomhet som kanskje først og fremst legger vekt på å legge en god plan, lage et innhold, og så skal det forankres etterpå.

Men hvis du snurrer på det og tenker medvirkning i utgangspunktet, så vil en kunne

ser for seg måter å jobbe på som handler om å skape en felles forståelse. Vi er jo mangfoldige. Vi fungerer på forskjellige måter, vi menneskene. Så vi kommer til forståelse på ulik tid og på forskjellig måte. Så det å kunne samle seg gjennom medvirkningsprosesser, hva det er vi egentlig forstår med hva vi skal gjøre, altså voksne folk har et behov som regel for å forstå hvorfor man skal gjøre noe. Endring eller hva det skal være før man gjør det. Ja, det tror jeg er selve nøkkelen i å lede utviklingsprosesser, da. Altså medvirkning.

Konkrete måter å jobbe på, det kan være så vanskelig. Men til felles har det det at en klarer å lage prosesser hvor folk deltar og får bryna seg på betydningen av det bestemte prosjektet, om det er en ny rammeplan, og kjenner at en forstår hva det er for noe.

Da er kanskje mye av endringsjobben gjort allerede der.

Vegard:

I den forrige podkasten snakka du også litt om objektpraksiser og subjektpraksiser.

Jeg tror kanskje vi må ta veldig kort på det. For det skjønner jeg at har ganske mye å si i forhold til det å være leder i lærende prosesser.

Erlend:

I en opplæringsvirksomhet vil jo, skulle en tro, alt sammen dreie seg til syvende og sist om eleven. Eller elevene. Som subjekter. Som aktive deler i egen undervisning. Som tar aktivt del i egen undervisning. Men jo større og mer kompleks en utdanningsvirksomhet som kulturskolen blir, jo mer behov vil det vel bli for opprydning og systematisering av det ene og det andre. Alt fra planverk til rutiner for erfaringsdeling og timeplanlegging osv.

Alle sånne aktiviteter som handler om å rydde opp og strukturere og systematisere, er objektpraksiser. De er viktige. Betydningen av sånne praksiser vil variere mellom de ulike kulturskolene. Men at vi trenger dem, det er heva over enhver tvil, vil jeg tro. Men vi må passe på når vi etablerer sånne praksiser, at vi stadig er nysgjerrig på dem. Om de gjør det de er ment å gjøre. Vi må ha gode begrunnelser for å fortsette med dem. Kanskje må vi endre litt på dem.

Vegard:

Subjektpraksis løfter opp subjektet som en aktiv aktør i læringssituasjonen. Vi har laga en egen podkast om eleven som aktør eller subjekt, og det har medvirket i kulturskolen.

Du sier bl.a. i ulike filmer vi har laget at skal man bygge subjektpraksiser og eleven være subjekt, så må også læreren være subjekt. Og skal læreren være subjekt, så må også lederen være det. Kan du utdype, hva mener du med det?

Erlend:

Et felles svar på det kan være læringsfellesskap. Det er mye snakk om profesjonsfellesskap og profesjonelle læringsfellesskap i skoleopplæring, også i kulturskolen. Og det er vel og bra, det er viktig å sette fokus på det. Men kanskje like viktig også av at det dropper ordet profesjonell. For i en profesjonell setting så forsvinner jo eleven, og også foreldrene, ikke sant. Så hvis vi bare snakker om læringsfellesskap, så blir det tydelig at vi er lærere og elever, som du sier. Vi skal være likeverdige partnere. Læringspartnere, men i ulike roller. Da må det gjelde ledere. Som også er likeverdige læringspartnere, men i en annen rolle.

En nøkkelrolle, vil jeg tørre å påstå.

Vegard:

Så elever i kulturskolen, lærere i kulturskolen og ledere i kulturskolen er likeverdige parter, men de har vidt forskjellige roller. Åste, du nikker. Hva tenker du når du hører Erlend prate nå?

Åste:

Jeg tenker vel egentlig at, og det er kanskje et spørsmål til Ellen, at det vi har snakka om i forhold til elevens rolle i medvirkning, egentlig like gjerne ... Kanskje vi kan krysse ut eleven og sette inn læreren, og så gjelde på et vis de samme tingene. Det at læreren inviteres inn til å være en aktiv aktør i eget læringsarbeid. Selvsagt med formål om at elevens læringsarbeid skal styrkes, og kvaliteten i kulturskolen skal styrkes, men at det er en leders ansvar å legge til rette for lærerens eget læringsarbeid for å styrke sin egen praksis. Men også fordi at lærerne er ressurser i utvikling av kulturskolen som sådan. Så da blir læreren subjektet i den sammenhengen her, da. Så for meg så er det lett å bare sidestille, det er de samme mekanismene som gjelder, og her er det leder som er ansvarlig for å tilrettelegge for det.

Erlend:

Ja. Hvis det var et spørsmål, så er svaret ja! Nei, men det der rommer veldig dype, veldig kloke erkjennelser. For vi kan jo spørre hva er alternativet til at lederne også skal oppleve seg som subjekt, eller at lærerne skal være subjekter? Hva er alternativet? Ja, det er jo at de blir objekter, da. Nå blir jo dette litt sånn norsk grammatikk-kurs plutselig, men det er noe med det å huske på det der. Ledere har særskilte oppgaver. Oversetter ledd mellom det som foregår ute i samfunnet, det som kommer av føringer, ressurser, og som vi snakker om, å strukturere og systematisere virksomheten. Men når det gjelder læringsarbeidet og utviklinga, hvis ikke lærere får mulighet til å utvikle seg alene og sammen med andre, så kan det jo bli litt stusslig over tid.

Og kanskje litt lite bærekraftig, for å bruke et litt forslitt begrep. Så lederrollen i det lyset vil jo kunne være å legge til rette for at lærere også vokser sammen og hver for seg. Og så sa du noe annet som jeg syns er viktig. Du sa og brukte ordet invitasjon. Hvis en ser for seg en læringssituasjon der læreren ikke er invitert inn av eleven, så er det vanskelig å kunne fungere som en god lærer. For at invitasjonen uteblir. Det er ikke før en blir invitert inn som partner, at en kan være en god hjelper, en god veileder, en god lærer for eleven.

Det samme er det kanskje i lederskap òg, eller dropp kanskje. Jeg tror det er akkurat det samme som du sier. En må jobbe på en sånn måte at en blir invitert inn av personalet sitt, sånn at en kan være en partner og gi det bidraget og hjelpe folk dit de trenger å bli hjulpet, på best mulig måte. Gjennom dialog, gjennom medvirkning. 

Men det betyr ikke at man ikke skal stille krav, eller at man skal bare ... Ja, hva skal vi gjøre i dag, eller at man ikke skal jobbe strukturfritt. Snarere tvert imot. Men det å kunne jobbe ordentlig, og på en sånn måte at folk våger å eksperimentere, prøver og feiler, prøver ut nye metoder, eller hva det skal være. For at en skal kunne jobbe ordentlig med det, så må det være et tillitsforhold på plass. En invitasjon, kan du si. Og det er vanskelig nok å få til.

Ofte hører vi at ledere mister garderoben, og ikke har garderoben osv. Kanskje er det ikke idealet at man skal ha hele garderoben hele tida, men å jobbe med å ha den i størst mulig grad. For alternativet å ikke ha noen er motbakke.

Vegard:

Det er garderober i kulturskoler også, ikke bare innenfor fotballverdenen eller andre steder.

Det her syns jeg er kjempespennende. Åste, du har jobba mye med rammeplanen.

Hva tenker du når Erlend sier at lederen må være oversetteren eller translatøren i møte med føringer utenfra eller ovenfra eller rundt? Så er jo rammeplanen, det er en ramme, det er jo ikke en forskrift. Men den rammen som sier noe om hva som er viktig. Hva tenker du i forhold til det Erlend snakker om nå, med lederen som oversetter av rammeplanen?

Det er kanskje det de må gjøre?

Åste:

Jeg tenker det er en helt sentral bit av lederrollen. Ikke at leder sjøl skal oversette rammeplanen, men at leder inviterer. Med en tydelig forventning, selvsagt, om at alle takker ja til invitasjonen. At leder inviterer til de drøftingene internt som ... Det gjør at man i fellesskap kan oversette en rammeplan, for jeg tror ikke det er noen kjempegod idé at leder påtar seg hele ansvaret med å tolke denne rammeplanen inn i den lokale konteksten på egen hånd, men at han eller hun eller hen legger til rette for det oversettelsesarbeidet i fellesskap.

Og ser på sine lærere som ressurser i det arbeidet.

Vegard:

Medvirkning av samskaping er eksplisitt nevnt flere steder i rammeplanen. Er det noe du vil trekke fram spesielt der knyttet til den tematikken vi er inne på nå?

Åste:

Rammeplanen er ikke et ruvende dokument. Men hvis man går inn og ser på medvirkningstematikken i rammeplanen, så er den ganske mangslungen. Og i et lederperspektiv så handler det vel mye om også å legge til rette for noen strukturer som muliggjør medvirkning.  Hvis kulturskolen skal være en kulturskole for alle, så er medvirkningsperspektiv et innbyggerperspektiv. Kan man legge til rette for at innbyggere i kommunen, som i utgangspunktet ikke har et forhold til kulturskolen, kan mene noe hvordan kulturskolen i framtida i deres egen kommune skal se ut. Hvem skal den nå, og hvordan skal man nå innbyggerne?

Så er det også medvirkning knytta til samhandling med andre kommunale tjenester.

I samhandling med fritidskulturliv eller annet fritidsliv. Så det medvirker på mange plan hvor det åpenbart er en lederrolle å legge til rette for den typen medvirkning, og som ikke da tilhører lærerrollen nødvendigvis.

Vegard:

Hva tenker du, Erlend, når Åste sier medvirkning på mange plan?

Erlend:

Ja, hvis jeg skal prøve ... Kulturskolerektorer, kulturskoleledere, opp mot andre ledere i utdanningssystemet, har en litt spesiell rolle, vil jeg si. For i et akademisk løp, i det tradisjonelle skole... I utdanningsløpet fra grunnskole ut videregående og til og med på universitet så er det det akademiske som er den selvsagte verdi for oss. Noen snakker om mastersyke til og med. Nå har jeg til og med hørt at det er en trend at folk tar flere mastergrader samtidig osv. Så det er ikke måte på hvor sterkt det står denne troen på akademisk kunnskap, spesielt her til lands. At den dessverre blir ... For eksempel i USA blir det sådd tvil under den type kompetanse og kunnskap. Men det står veldig sterkt her.

Mens det kulturskolen jobber med i enkelte settinger, også politisk sett, ikke nødvendigvis vil være det alle løfter like høyt som den akademiske kunnskapen. Personlig syns jeg det er utfordrende at det tankesettet står så sterkt, det økonomiske. Der tenker jeg at kulturskolen har ... Hva skal vi si, da? Det å være kulturskoleleder er også å være en opinionsleder.

En påvirker politisk sett hvorfor det er viktig å jobbe med kunst og kultur, ikke bare ...

Som noe i tillegg til eller som en atspredelse, eller ved siden av, men som helt essensielt for alle barn og elever og unge voksne. Ikke bare knytta til danningsaspektet, men til og med det å lære på anna måte enn bare den litt for brukte situasjonen og den akademiske kunnskapsformen.

Vegard:

Veldig spennende. Jeg var litt opptatt av det du snakka om i stad, i forhold til det med oversetter, eller liksom ... Eller broen mellom det som skjer i kulturskolen og det som skjer utenfor kulturskolen. Og så er jo vi inne på det med at ledere må legge til rette for ... Nå står det jo medvirkning eksplisitt i rammeplanen. Når man skal jobbe med medvirkning, må leder legge til rette for at lærerne kan få jobbe med det.

Leder må legge til rette for at lærerne kan legge til rette for at elevene skal utvikle seg i kulturskolen. Vi er opptatt av at elevene skal lære og utvikle seg, men så hører jeg også at du sier at lærerne må lære å utvikle seg også i jobben sin. Og at lederne må lære og utvikle seg.

Du nikker.

Erlend:

Ja, jeg tror det er helt avgjørende for at en arbeidsplass skal bli mer enn bare et sted hvor man leverer det man skal, henter lønn og drar hjem. Det er veldig få som ser for seg at kulturskolen skal være en sånn arbeidsplass, all den tid den handler om noe av det viktigste, for ikke å si det viktigste i mennesket. Altså det er kreativ utfoldelse, og det er å finne ut hvem en er, og utforske sine klangbunner og alt det der. Ja, da må en, tror jeg, oppleve at det er mulighet i alle de ulike rollene. Om det er lærer eller leder. At man må kjenne litt av den samme energien å ha tid til. Og sette av tid til å kjenne at en ønsker å vokse videre sammen med andre. Og at det blir en veldig viktig lederoppgave. Men det er lettere sagt enn gjort når folk ... Det er ikke sikkert man har samla alle sine ansatte i det daglige. Sånn ... eller daglig at man får samla sine ansatte. De er vel her og der, og høyt og lavt. Så det å få til et sånt læringsfellesskap i praksis kan være ganske utfordrende, vil jeg tro, for en kulturskoleleder.

Vegard:

Og det var akkurat det du var inne på i den ene filmen du snakka om, dette med læringsfellesskapet. Når man kanskje ikke har så mange møtepunkter, hvor viktig det er å bruke de møtepunktene, de læringsfellesskapene, så godt man kan. 

Jeg sa innledningsvis at vi ikke skal snakke om medvirkning og samskaping, men vi har ikke snakka så mye om samskaping som begrep. Kan du pakke det ut for oss, eller for meg?

Erlend:

Det er en forkortelse for samskapt læring, og det betyr veldig kort fortalt at man lager noe sammen som ikke fantes fra før. Det kan være synonymt med kameratlæring, som vi har vært inne på tidligere. Hvis du skal være litt kritisk, så når mennesker møtes og gjør noe sammen, bare ved enkelt samarbeid, så lages det jo noe nytt da. For det er jo en ny situasjon. Samskaping er uunngåelig på et vis. Viktig å legge i begrepet at man gjør et nummer ut av å lage noe nytt. 

Det kan være lurt i mange settinger. Samskapt læring, det å lære sammen med andre og bidra til andres læring, kan være forstyrrende i enkelte settinger. For vi trenger å ha litt ensomhet og holde på med ting alene. Man må kanskje være litt varsom med at det ikke er den beste formen, eller den nødvendigvis ultimate form for medvirkning. Det er en veldig viktig form, som kan fungere veldig godt i mange settinger. Men ikke på bekostning av andre former for medvirkning. Vi må være litt klar over når det er hensiktsmessig, og når det ikke er det.

Vegard:

Alt må ikke være samskapende prosesser hvor alt skal være nytt hele tiden. Men samtidig ligger det litt i kulturskolens sjel. Vi er opptatt av kreativitet og at man skal sprenge de grensene som allerede er satt. Dette med å kopiere og lisensiering av musikk, f.eks. Det var en tanke som falt meg inn.

Åste, er det noe mer du vil ha inn på banen?

Åste:

Nei, kanskje ikke som ikke sagt, men medvirkning igjen. Hvis jeg relaterer til samtalen vi har om elevens medvirkning, så handler lærerens medvirkning også at leder ser læreren som en ressurs. Og at det er en god grunn til at lærernes stemme skal bli hørt.

Og så handler også medvirkning om å oppfordre til bevissthet rundt sin egen praksis.

Akkurat som elevene. At man bruker det i en form for læringsstøttende arbeid.

Men hvis lærerne også blir utfordra til å dele refleksjoner rundt hvorfor man gjør det man gjør. Så vil det være et bidrag til å utvikle sin egen praksis. Og det må lærerne kontinuerlig utfordres på, akkurat som leder sjøl. Sånn at den verdien og ressursen som lærerne representerer, forvaltes på en god måte. Det er jo den verdien ... Ja, det er jo det som er ressurssenteret, egentlig. Når vi snakker om det, kulturskolen som ressurssenter. Det er jo lærerne som er ressursen, og den verdien, den må holdes vi like og forvaltes, 

gjennom å utfordres til refleksjon over egen praksis.

Erlend:

Og det er ingen selvfølge at en leder tenker sånn som du gjør nå. Enda så viktig det er det du sier, og jeg stiller meg 100 % bak deg. Det går ganske opp imot den norske modellen for å tenke ledelse, nemlig at du hjelper andre til å organisere seg sjøl. Man kan sette det litt på spissen, som egentlig ikke er å sette på spissen, men det at ledelse på den måten du snakker om nå, gjør seg sjøl overflødig. Hvis du jobber godt, så fungerer virksomheten så bra at du blir overflødig. Du blir jo ikke det. For da blir du bare ledig. Og at du får energi til å tenke utvikling på en annen måte osv., så kommer du veldig sjelden dit.

Men det her er en veldig stor forskjell å tenke ledelse på fra den, jeg vil si verdensdominerende måten å tenke ledelse på, som er mye mer egohevdende.

Han snakker om lederen som helt, f.eks. American hero. Det er veldig dominerende ledelsesteorier som går i en litt annen retning enn det du sier nå.

Hvis du skriver under en ledelseskontrakt, og starter på mandagen. Første spørsmålet du stiller, er hvem er jeg som leder? Hvem skal jeg være som leder? Hvordan skal jeg ...?

Jeg, på trøndersk, da. Jeg.

Og så kan du snu på det, i en norsk setting er det mer sånn, hva foregår her? Hva er denne virksomheten, hva er konteksten, og hvordan kan jeg hjelpe? Så jeg er med, men det er først og fremst hvordan kan jeg hjelpe dem til å hjelpe seg sjøl?

Og gjør du det godt, så kan du nærme deg en slags overflødighet, men det er veldig sjeldent.

Og det er en dyp erkjennelse i dette òg, vi har en arv. Einar Thorsrud, norsk arbeidsmiljølov, hovedavtalen har jubileum i år. De står i en tradisjon i Norge som i veldig stor grad er tufta på den forståelsen som du bringer til torgs nå. Men det er vanskelig i praksis, for veldig ofte når man kommer inn i en lederrolle, så begynner man å tenke 'å, hvordan skal jeg', så glemmer man at man trenger hjelp av alle rundt, ikke minst lærerne, og kanskje et lite team osv.

Vegard:

Hvis ledere setter seg grundig inn i rammeplanen, og så har man en forventning om at elevene skal medvirke, så er det naturlig å tenke ... Da må man tenke at lærerne må medvirke. Og så må lederen også medvirke inn i det her. Det er et gjennomgående prinsipp som må gjelde hele veien.

Hvis vi tar avslutningsvis tak i lederen igjen, kulturskolelederen. Hva tenker du, Erlend, er det viktigste en leder kan gjøre? Når de skal legge til rette for å sikre at vi får til medvirkning og samskaping i kulturskolen? Det er et veldig stort spørsmål.

Erlend:

Ja, det var et stort spørsmål. Man må i hvert fall starte med å åpne ørene og være nysgjerrig på akkurat sine egne folk i akkurat den kommunen, i akkurat den. At man må være åpen for at det er lurt. Det er veldig lurt å bli kjent med virksomheten sin, hva som trengs. Før en bestemmer seg for hvordan en skal lete, på et eller annet slags vis. Og så har man fått et veldig bra verktøy her i denne rammeplanen som en kan støtte seg til, som belyser en hel del ting. Som må pustes liv inni. Den må pustes til livet òg, som Åste var inne på her tidligere.

Det er jo lærerne som gjør det i det daglige. Det er det som er den vanskelige jobben. Å gå fra noe som vi kan være enige om, fine ord, et verdigrunnlag. Og få det til å bli gode praksiser. Det skal du ikke gjøre alene.

Noen oppskrift for ledelse i en kulturskole tror jeg vi skal være varsomme med.

Men jeg tror nok kanskje en kulturskolerektor typisk sett vil oppleve noen utfordringer som er litt spesielle nettopp for kulturskolen. F.eks. ved små stillinger og lite fellestid, noe som betyr at lederrollen blir enda mer viktig. Du må nesten være litt klok på hvordan du får til medvirkninger i praksis.

Vegard:

Klok og taktfull? Som det å lese garderoben, i og med at du brakte inn garderoben i stad.

Åste, hva tenker du er det viktigste ledere må tenke på i den tematikken vi er inne på nå?

Åste:

Det er vanskelig å si hva som er viktigst, men det jeg tenker på akkurat nå, det er en leder som inviterer og forventer medvirkning. Er det en fare for at leder føler at man mister autoritet som leder?

Jeg kunne spurt deg litt igjen ... 

Erlend: 

Autoritet er et godt begrep. Autoritet, i motsetning til andre former for makt, det får du i gave fra dem det eventuelt er satt til å lede. Hvis du får den gaven, så er du invitert.

Måten du får autoritet på, varierer veldig. Noen får det ut ifra fagkompetanse, noen får det ut ifra ... Polititjenestemenn får det ofte ut fra uniformen sin, men det er nettopp uniformen som fratar dem autoritet i en annen setting, så det er et kontekstuelt fenomen, for å si det på den måten.

Autoritet når vi tenker medvirkning, det er at du har troverdighet i rollen din, og at folk stoler på at du er den som kan hjelpe dem. Hvis man blir litt begrensa i måten man tenker medvirkning på, og man ramler ned på at det bare er medbestemmelse, så blir autoritet ...

Utfordra ved at man gir bort medbestemmelse til andre. Det sier seg litt sjøl. Da tenker jeg vi må løfte blikket.

I medvirkning så er autoritet et resultat av at en opplever at en blir forstått. En jobber med forståelse. Det er realistisk. Vi vet hvorfor vi skal gjøre det her. Vi får hjelp i måter vi kan gjøre det på. Og da tror jeg ... Da skal det godt gjøres å miste autoritet til hele romvendt, vil jeg tro.

Hvis man får det til. Men det kan være vanskelig, da. Det må øves på.

Vegard:

Medvirkning, samskaping og læringsfellesskap handler om læring og utvikling og kreativitet.

Det er litt ubestemmelig og krevende, men kan være veldig spennende å stå opp i. 

Erlend:

Hvis du er leder og syns det er litt vanskelig, og kanskje til og med møter noe motstand, hva skal du gjøre da? For det første trenger det ikke være så dumt å akseptere at det som skjer, er det som skjer. At en i hvert fall ikke kaster bort energi på å ønske seg noe annet, for det er ikke det det er. Og så kan en jo være spilt tilbake. Dette er litt trøblete, nå vet ikke jeg helt, jeg trenger hjelp av dere til å forstå sånn og sånn, nå skal jeg gå tilbake og tenke litt.

Og så må man passe på at man ikke fråtser i sannheten, tror jeg. At det blir så stressa, så emosjonelt, for det er så vanskelig. Og da blir det trøbbel igjen.

Men et eller annet sted mellom der, at man våger og er ærlig rundt at dette er ikke så enkelt, vi må hjelpe hverandre her, jeg har ikke noen grunn til å gi svarene klare nok, dette skal vi få til, osv. Uten å fråtse i alt som er vanskelig, da tror jeg man tar noen gode steg fremover.

Vegard:

Det å ha en utforskende tilnærming ... Knut Roald fikk litt inn i nakken også. Det å ta forestillingene før man tar motforestillingene. Det å dvele litt med å utforske og se på alle mulighetene som er. Og så må jo de møtes med motforestillinger også. Men det er ofte at hvis man starter med motforestillingene, så stopper det ganske fort. ... Nei, det der har vi prøvd før, så er vi ferdige. Det funka ikke. Så la den ligge.

Så fikk jeg også litt sånn Dag Ingvar Jacobsen, som også er professor, som har jobba mye med ledelse. Han snakker om å tine opp organisasjonen. Hvis man skal jobbe med medvirkning, eller sette det i sentrum på sin kulturskole, så må man kanskje jobbe prosessuelt i forkant. Det å kjenne litt og smake litt på begrepet. Det er derfor vi har laga filmen, slik at man kan se filmen om medvirkning om subjekt-objekt-praksiser og medvirkningsmatrisen. Smake litt på det og tenke hva det betyr for oss. Kanskje det kan være en øvelse man kan introdusere i et læringsfellesskap. Så kjenner man fort etter om det er her liv laga, eller skal vi la det ligge litt til før vi tar det opp igjen. Hva tenker du om en sånn tilnærming?

Erlend:

Det der var hensikten med å lage medvirkningsmatrisen. At man i minste fall kan begynne å snakke litt om hva vi snakker om når vi snakker om medvirkning. Sånn at man i minste fall klarer å skille medbestemmelse fra de bredere og dypere formene for medvirkning. 

Da kan man etter det igjen begynne å snakke om måter å utvikle praksiser på, sammen eller hver for seg, som er hensiktsmessige i de ulike fire kvadrantene. Så start i hvert fall med det og jobb litt med hva vi mener med det. Det hjelper ikke om du som leder forstår det, om ikke alle forstår det på samme måte. Som du sier, veldig godt tenkt, tror jeg. Lag noen prosesser og møtepunkter hvor det går an å ha tid og rom nok for å diskutere litt rundt hvilke former for medvirkning vi har hos oss. Jeg tror det er veldig lurt å lete etter gull, alltid.

Istedenfor at - ja, vi skulle ha gjort det, vi skulle ha gjort mer av det, vi må bli bedre på det.

Jo da, man kommer dit, men kanskje start med hva gjør vi allerede som er bra? Hvor driver vi med god medvirkning? Enten én til én eller i gruppe, eller hva det nå skal være. Hvordan kan vi utvikle det videre? Hvem kan gjøre det? Hvorfor skulle det være sånn at man starter med det som er bra og videreutvikler det, istedenfor å introdusere alt som ikke er så bra?

Vegard:

Da tror jeg vi skal gå inn for landingen, vi må jo se en gang til rundt bordet. Om det er noe som brenner inne med noe, så er det jo nå man må komme med det.

Erlend, du indikerer at du er ferdig snakka, men Åste?

Åste: 

Nei, jeg kan bare utfordre og håpe at rammeplanen inspirerer til å ta opp tematikken medvirkning på egen kulturskole. Og ut fra de ulike rollene man har, se hva innebærer egentlig medvirkning sånn som jeg ser det? Og hvorfor medvirkning, og med hvem skal medvirkes, og hvordan? Så det er mitt inderlige ønske at både den piraten der, og også rammeplanen selvsagt, inviterer til den typen refleksjoner.

Vegard:

Det inviterer til å undre seg sammen. Det er blitt poengtert at leder er avgjørende og viktig, men samtidig er jeg redd for å si det fordi man legger enda flere vektklosser på skuldrene til lederne. Men tør man som ledere å prøve å feile sammen med lærerne sine, og at lærerne tør å prøve å feile sammen med elevene sine, så kommer man ganske langt. Så bare å sette seg ned sammen og unne seg om ... Hvordan forstår vi medvirkning? Og hva er det vi allerede er gode på? Å ha det positive fokuset som du nevner, Erlend. Tror jeg kan være et godt startpunkt for å løfte det her.

Erlend:

Du trenger ikke å jage det perfekte, du må jage ting som fungerer. Prøve å få til ting som virker. At det er så fordømt perfekt hele tida, det tror jeg ikke er så viktig. Men å jobbe med noe som er ekte, ta ramme. Å ha en sånn rammeplan som er skrevet, har jeg lest ennå, den er veldig god. Det er en god tekst. Å ta utgangspunkt i en sånn plan som det der, og prøve å lete etter gull på en ekte måte, realistisk måte. Du trenger ikke å ta sånne store prosjekter.

Kanskje starte litt i det små og utvikle noen undervisningsopplegg, videreutvikle dem, osv., osv. Og da blir det kanskje ikke noen veldig store steiner i ryggsekken eller på skuldrene eller hva det var du snakka om. Da blir det mer sånn steg for steg, nitid utvikling.

Vegard:

Rett og slett skynde seg langsomt.

Erlend:

Ja.

Vegard:

Tusen takk til både deg, Åste, og Erlend for at dere ble med i denne podkasten. Og tusen takk til lytterne. Så håper vi at dette også har gitt noen ideer og tanker til de som jobber med ledelse, eller andre som lytter til dette, og som har lyst til å komme seg inn i kulturskolen.

For den er åpen for alle. Kulturskolen er jo for alle.