Disippelskap i åndens kraft | del 2 | Tore Vorhaug

Hva betyr det å følge Jesus med hele livet? Tore peker på oppstandelsen som troens anker og løfter frem Åndens rolle i et liv i overgivelse og kraft. En utfordring til å ta troen på alvor, ikke bare som idé, men som livsretning.

Episode fra 23. juni 2025

Logos samles på Ebeneser Ganddal mandager i partallsuker kl. 19
Alle episodene finner du med bilder på YouTube
@logosoffisiell
@logossandnes
FB-Logossandnes
FB-Logospodden

Transcript

0:00

Hvor var vi da? Disippelskap i åndens kraft. Kjør det interessant. Jeg drev å tenke litt på det der religion, relasjon, og så er det jo bra å si at nei, jeg har jo en relasjon til Kristus. Jeg er ikke religiøs, ikke sant? De andre, de som er buddhister, muslimer og sånt, de er religiøse. Jeg tenker på forskjellene på denne greien. Det må jo være at når jeg ser for meg en person som er religiøs, så er det en som er veldig flink på å leve etter systemet, men som kanskje sitter på gudstjeneste og tenker på fisking. Og en som har en relasjon, den som er ute på fisketur og tenker på Gud. Stor forskjell. Og det her går litt på det disippelgjøringa. For det høres jo så fint ut disippelgjøring i åndens kraft. Men i praksis så er det litt sånn hvordan man gjør det. Og ofte så tenker jeg at det handler så mye om hva vi skal gjøre. Så når vi går inn i den sessongen her nå med sommerferie, litt hvilepuls i samfunnet, så så tror jeg mange av oss kristne kan være kjent med å lene oss litt tilbake. Og slutt å higge, så går det etter å prøve å bevise at oss er verdt å elske og prøve å falle til ro og kjenne at Herren er Gud, da. Sånn som han kaller oss til i salmenes bok. For jeg tror det her disippelskap i åndens kraft, da. Disippelskap. Det handler kanskje ikke først og fremst om de her lange listene med hva vi skal gjøre, eller den her prestasjonen om å være en god kristen, men det handler jo om den relasjon. Og gjennom relasjon og Guds nærvære så vil jo ånden være virksom og transformere oss i å bli mer og mer lik Jesus Kristus på heldiggjørelsen vår. Så jeg tenker at oss prøver å se litt på Jakobs brev, kapittel 2, vers 13, og litt nedover. For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har vist barmhjertighet. Men barmhjertigheten triumferer over dommen. Interessant. Hvordan kan vi være barmhjertige hvis vi ikke har fått barmhjertighet selv? 14. verset, så sier den jo, Hva hjelper det søsken om noen sier at han har tro når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Dette må vi mest se litt på. Og så har vi jo lest at sola fide, sola skripture, troen alene, skriften alene, ikke sant? Og så kommer det her. Om noen sier at han har tro når han ikke har gjerninger, kan vel troen frelse ham? De her trosgjerningene, er veldig viktige. Og så har du hørt at det er frelst igjennom tro alene, men nå kommer det gjerninger inn her. Hva betyr det? Så fortsetter han å gi oss noen eksempler. Sett at en bror eller søster ikke har klær og mat, eller mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem, gå i fred, hold dere varme og spis dere mette. Hva hjelper det? Dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger. Slik er det også med troen. Selv uten gjerninger er den død. Kanskje vil noen si, du har tro, jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro. Du tror at Gud er en. Det gjør du rett i. Også de onde åndene tror og skjelver. Du tankerøse menneske vil jo ikke innse at tro uten gjerninger er til ingen nytte. Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble kjent rettferdig da han bar fram Isak, sønnen sin, som offer på altere? Slik kan du se at troen virket sammen med gjerningene hans. Og gjennom gjerningene ble troen fullendt. Dermed ble dette skriftordet oppfylt. Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Og han ble kalt Guds venn. Veldig interessant. Gud, Abraham, trodde på Gud. Tok han med, tok med sønnen sin, var lydig imot Gud. Kanskje han tenkte at Gud ville ha gitt han en ny sønn. Kanskje han tenkte at Gud kunne vekk sønnen til livet. Kanskje han tenkte at Gud ville ha på en eller annen måte hjelpet ham i siste instans. Sånn som Gud gjorde. Gud ga jo et offerland. Men Isak var forberedt. Abraham var forberedt. Han var forberedt på offer, Isak. Og slik ble han Guds venn. Og slik fikk han og hans etterfølgere omskjærelsen som et tegn på at han er Guds venn. Dere ser altså at mennesket kjennes rettferdig på grunn av gjerninger og ikke bare på grunn av tro. Var det ikke slik med Rahab også, hun som var prostituert? Hun ble kjent rettferdig på grunn av gjerninger. Fordi hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei. For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger. Han Jesus, han kaller oss til å være barmhjertige, sånn som vår far i himmelen er barmhjertig. Og den som virkelig har sett Guds barmhjertighet, han vil jo gi barmhjertighet videre. Hvis ikke, så blir vi jo som den der onde tjeneren, sant? For etter å ha gitt hele den enorme skylda vår, så går det å kreve inn med kverdertak på den første oss skjer i gangen som skylder oss en liten femtilapp. Det kan jo ikke være sånne folk. Da har ikke vi forstått hva vi har fått. Gode gjerninger, de vekks ut av troen. Men gjerningene i seg selv beviser ikke nødvendigvis en ekte dru. For Gud ser utenfor eller nedenfor de yttre gjerningene. Gud ser til hjertet står det i 1. Samuel 16, 7. For vi kan det umulige å lyge i det åndelige. I det åndelige så er det kun mulig å snakke sant. Men i det fysiske, i verden, så er det enkelt å lyge. Noen gang lyger vi for oss selv. Sett nå at jeg låner det noen tusen lapper for at jeg vil at du skal stå i takknemlighetshjelte med. Eller for at du skal tenke at jeg er raus, eller en bra mann, eller at jeg står godt i det. Så er jo ikke den der gjerningen noe god. Det er jo den i aller høyeste grad egoistisk. Eller om jeg bruker en par fridager på å hjelpe deg med plattingen på terassen din, eller stakkittgjerde, ikke av kjærlighet til det, for at jeg har lyst til å hjelpe deg, men for at jeg prøver å kjøpe med påheng hos Gud. For jeg tenker da at jeg må vippe denne aristoteliske vektskåla litt i min favor, sånn at det går godt med meg. Da blir det jo en ond gjerning. For ikke bare sier jeg at jeg ikke stoler på Jesus Kristus, på at han soner min synd, og at Gud er litt imotig, men jeg tenker jo at han må bligjøres litt med gode gjerninger. De ytre gjerningene, de sier ikke så mye om det indre mennesket. Og hvis jeg tror at jeg må bligjøre Gud, eller kjøpe med litt bligjørelse av Gud gjennom ytre gjerninger, så vil jo de gjerningene være i all hovedsak ikke god, kun god imot meg selv. Ikke sant? For da blir jo du et virkemiddel for min egen frelse. Da gjør jeg gode gjerninger for å få noe større selv. Og de gode gjerningene jeg da gjør, det blir jo mest av som å presse fram syntetisk frukt av meg selv. På lang avstand så kan de se ut som gode gjerninger. Kunstige tre og kunstige frukter, men de her gode gjerningene som vi presser fram selv, de blir tom og hul, og når vi kommer nærmere nok, så ser vi at det står en klistrelappe, og det står«Do not eat». Og det som kjennetegner syntetisk frukt, det er ofte at den tilgivelsen vi kjenner, den har et krav om bot. Og den barmhjertigheten som vi viser, den vil ofte komme en ettersmak av bitterhet, og det vil ofte komme en ettersmak av bitterhet, og det vil ofte komme en ettersmak av bitterhet, kynisme, vi mister trua, for vi har presset det fram selv. Og de gode gjerningene vi gjør, som ikke er av tro eller av kjærlighet, det er jo egentlig bare en bytteandel. Jeg gir noe, en god gjerning, for å få lønn i form av anerkjennels, takksigels, eller status som en god mann, en god kristen, milevis unna Jesu egne ord, når han sa da, at når du gir en god gave til en fattige, så skal du ikke vite, skal ikke den venstre hånda vite, hva den høyre hånda gjør. Ikke sant? Matteus 6,3 Så hvordan henger det her tro og gjerninger sammen? Jakob sier jo da at tro ut av gjerninger er død. Og det er ikke fordi at gjerningene frelser oss. Men troen som er virksom i kjærlighet, den skaper gjerninger. Et frelst hjerte produserer gjerninger. Men gjerningene produserer ikke frelse. Så skilje mellom det ytre. Ytre gjerninger, men Gud ser til det indre intensjonen bak gjerningene. Tenk på det her fattige enka i Lukas 2,1. Kjemme to stakkars mynta, ikke sant, til Jesus. I verdens øyne så var det her en så ræva en gåva, at disiplene, for han sa sånn, hallo, så skast borti på der. Men i Guds øyne så var det den fine skaven han fikk, for hun ga alt hun har. Stor forskjell på hvordan verden så det. I Galatebrevet 5,6 For i Kristus Jesus betyr hverken omskjærelse eller uomskjærelse noe, men tro som er virksom i kjærlighet. Og det er denne troen som vittner om et forvandlet hjerte, sant? Troen som er virksom i kjærlighet. Når vår tro er virksom i kjærlighet, så får vi trosgjerninger. For den troen som skaper kjærlighet til våre brødre og søstre, den driver oss til å gjøre gode gjerninger for dem. Og da er gjerningene gode i seg selv. For da er det ikke opplyst, ikke av frykt, ikke av frykt, ikke av prestisje og ikke av en byttehandel for å oppnå noe selv. For det er først når vi har sett hva Jesus har gjort for oss, hva frelsen betyr på hva vi har fått. Vi får adgang til den kjelten av levende vann som vi skal øse ut av uten at det går tomt. Det rinner gode gjerninger. Vi er full på en måte. Det rinner ut av oss. Det er ikke noe vi presser frem selv. Og det her tror jeg oss har en parallell tilbake til to brødre, Kain og Abel. Ikke sant? Abel var heldig. Han fikk en god avling. Gledelse. Hentet det fineste lamme han har, det fineste verden han har. Tar det med til Herren. Hva har jeg fått av Herren, folkens? Halleluja! Herren er god. Han har velsignet meg med det her. Takknemmelighet. Så gir han tilbake. Gir det beste han har til Gud. Kain. Gud hadde ikke velbaget hans offer. Var det fordi at han kanskje hadde et annet hjerte? Ja, ok, da skal jeg ta med det beste. Jeg har jobbet og strevet. Abel har kommet. Litt mer sundelig. Jeg har litt hjerte på fel plass. Seit? Seit? Seit? Seit? Seit? Seit? Seit? For de gode gjerningene, de kjennes av intensjon, og de skapes av troen som er virksom i kjærlighet. Og det starter med nåden, med barmhjertigheten, når synderen møter Guds barmhjertighet. Det er når vi tar et ærlig blikk på oss selv, på hvem oss er, legger det fram for vår Herre, for korset, at det skjer en transformasjon. Steinhjertet brister, og vi får et nytt hjerte, en ny ånd. Det indre mennesket blir fornyet. Det er da vi får den sanne omskjærelsen, som det står i Esekiel 36, 26. Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi inne i dere. Jeg vil ta ut steinhjertet av kroppene deres, og gi dere et hjerte av kjøtt. Når dette skjer, så begynner frukten å vekse av seg selv. Da er det til nå vi presser frem. Jeg er vindre, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i han, bærer mye frukt. Når jeg og du ser at det var for meg, første person, entall, at Jesus død for meg, at han bar min skyld, mine misgjerninger opp på korset. Da letter jeg tåka som et slør for øynene våre, og vi ser tydelig. Det demrer for oss, og vi trenger ikke lenger å prøve å presse frem en frukt. Da kan vi nyte å være i hans nærvær, og frukten vil vokse frem. Mens vi kviler, det er ikke strev lenger. Det er ikke et sånt spell der du skal være en god kristen, eller en god mann, eller en flink disippel. Nei. Når vi er helt ærlige med oss selv, tar den samtalen med Herren, slår av telefonen og gjør noe vi nyter i lag med Gud. Når vi vandrer med Gud, det er ikke noe sånt kappgang der hoftene går helt spinnvilt. Du vandrer med Herren, sant? Du kjenner på hans nærvær og transformeres. Da vil vi få en tro som er virksom i kjærlighet. Og den kjærligheten, det er jo beviset på det. Det vandrer hjertet. Når oss handler godt, ikke for egen vinning, ikke av en pliktfølelse, ikke fordi at vi skal kjøpe til oss noe, eller blir Gud, men fordi at han elsker oss, og vi ser at han elsker de andre like mye, at de er skapt i hans bilde, da er det ånden som virker i oss. Da er det ikke gjerninger for å bli elsket, da er det gjerninger fordi at det strømmer over, det er gjerninger med kjærlighet, fordi vi er frelst. Jakoban skrev at tro ut av gjerninger dør, ikke fordi at gjerningene frelser oss, men fordi at den ekte trua alltid vil borre frukt. En som har kommet og kjent på tilgivelsen, på synsforlatelsen, på hva Jesus har gjort for oss, og som har fått det indre kompasset stilt, fininnstilt, imot hva som er rett og hva som er gale, og byngt på veien til heldiggjørelse, han har ikke lyst til å synd. Det er jo ikke sånn at du bare kan synd så mye du vil, for du vet jo hvor skadelig det er. Men en som har en sånn tom tro, som ikke har kjærligheten, kan ofte kjennetegnes av at man er like sjølsentrert som alle i verden, like opptatt av det materielle, det der å vinne, sånn som du finner i verden. Men vi er ikke sånn, folkens. Vi er jo ikke av verden. Vi er født av Gud. Ikke født av blod, ikke av kjøttsvilje, ikke av mannsvilje, men vi er født av Gud. Hver den som tror på ham, ga ham retten til å bli Gud. Han er Guds barn. For den kjærligheten, det er nøkken her. Men Paulus skriver første korinterbrev, kapittel 12 og 13, fantastiske kapittel. Han begynner i kapittel 12, og pinsevennene er jo kjempeglade i det her, om nådegavaen, sant, og kjærligheten. Mange ulike nådegava, men det er den samme ånden, skriver Paulus. Mange ulike tjenester, men Herren, er den samme. Og det er mange ulike kraftige virkninger, men Gud er den som virker alt i alle. Åndens åpenbaring, visdomsord, kunnskapsord, tro, nådegaver til helbredelse, undergjerninger, profetiske gaver, prøvelse av åndene, forskjellige tungetaler, tungetydning. Og vi skal søke alle de nådegavaene her med iver, til å bygge opp hverandre, til å sette hverandre i stand, til å bli den beste versjonen av oss selv, men, sier han, i overgangen fra 12 til 13, jeg skal vise dere en mye bedre vei. Og så gir han oss kjærlighetens høysang. Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt en lydende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, forstår alle hemmeligheter, og har all kunnskap, om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting. Peter var ikke alltid enig med Paulus, men han legde sin røst her i 1. Peter, kapittel 4, vers 7 og 8. Det skal ikke bli helt dommedag her, selv om det skjer mest av sånn, ut på nyhetene for dagen, men avslutninga på alle ting er kommet nær. Vær derfor syndige og edru i deres bønner. Ha framfor alt indelig kjærlighet til hverandre. For kjærligheten, ha framfor alt indelig kjærlighet til hverandre. Og så hør hva som, hvorfor, hva som skjer når vi har indelig kjærlighet til hverandre. For kjærligheten dekker over en mengde synder. Gjennom kjærligheten kan vi bære hverandre fram som bedre versjoner av oss selv. Jeg husker etter at jeg ble kristen og flyttet hit til Stavanger, så ble jeg kjent med mye fine, fantastiske mennesker, kristne mennesker, og det er en helt annen ånd som er med i fellesskapet mellom oss, som var helt ukjent for meg. Men jeg så ikke hvor tydelig kontrasten var før jeg kom hjem på ferie. Julferie, og så traff jeg alle gutta boys, ryssene, som man sier på oppdraget. Satt oss ned, rev litt kjeft, kjekka oss, tøffa oss. Og så nå så jeg på meg der, og hadde det gøy. Og da, så var det som at jeg så det var en, en stor lampe imellom der vi satt. Og vi var jo mennesker som ikke hadde lyset inni oss, for de er jo ikke frelst. De hadde jo ikke lyset inni seg. Så den eneste måten å få bli opplyst på, eller å få mer glød på, det var å prøve å stjerle skinnet som skulle falle på de andre. Vi dytte hverandre litt ned, sant, og så skinnet de mer på meg. Men i den kristne familien, og nærværet, og relasjonen, så er det den leken vi leker. For hver og en av dere har jo verdens lys inni dere. Så vi trenger jo ikke å kjempe om et lys som er utenfor. Den kristne, han skinner mer jo mer han klarer å la dem i runde seg skinne. Det er helt motsatt fra verden. Paulus fortsetter med å si at kjærligheten er tålmodig, vennlig, den er ikke missunnelig, ikke oppblåst, den søker ikke sitt eget. Den blir ikke bitter, og den gleder seg ikke over urett, men den gleder seg i sannheten. Den tåler alt, tror alt, håper alt, og utholder alt. Denne kjærlighetens høysang, da, ikke bare viser oss den en forsmak av himmelen når vi kristne kommer sammen og klarer å etterleve det her litt, men den måler og temperaturen på disippelskap i praksis. Gjennom Bibelen så er det to gode forbilder som oss fort går forbi. Andreas, en av de første som fulgte Jesus, han var ofte litt i bakgrunn, veldig god på å opprere kulissene. Han var ikke den som hadde stort behov for å stå i sentrum og få den hederne og æren, men han førte andre til Jesus. Som da han hentet bror sin, han Peter, i 1.Johannes, i 1.40. Andreas, han viser gjennom evangelien at han var trofast, han var lojal, han var tjenende. Han var en disippel som har skjønt at i stedet for å søke ære for meg selv, så får jeg mer ære med å la de andre skille enda mer. Ananias, det var en sånn andre hen, stille, tjener, svetmester, ingen tekmål. Sannsynligvis så har han en husmenighet der i Damaskus. Så leser man i Apostlenes gjerninger 9. Og en dag så kom Gud og talte han i et syn. Og det var ikke hvilket som helst syn han fikk. Herren sa til han at du skal gå nå og møte han der forfølgeren Saulus. Han som har drevet oss stein av kristene, drept kristene her. Han som har full makt fra øverstepresten i å ta livet av oss. Kan tenke meg hvor redden var til det sånn. Mener du det liksom? Var det bare en vanlig drøm? Er det faktisk fra Gud? Eller er dette jo livsfaget? Men Ananias han viste et stort mot tross av den frykten her og tok imot Saulus la hendene på han og på den måten ble han et et nøkkelredskap i Guds store frelsesplan. Et stille men avgjørende vittne. Saulus endte jo opp med å skrive en tredjedel av Guds ord til oss. Det er et godt forbilde Ananias. Møter vi de her Saulusene rundt oss sånn som han gjorde når han vennom og kom inn i kirkaen våre? Går vi mot slutten her nå? Det er den her kvilende Jesus da, som er disippelskapets hemmelighet. I kristenlivet, i hvert fall i midt og jeg tror mange har det sånn når jeg har snakket med folk så får jeg en følelse av at oss må losse mer oss må be mer, oss må arbeide mer oss må offre mer, oss må elske Gud mer og mer og mer og mer. Veldig slitsomt. Men relasjonen til Jesus det handler jo først og fremst om hva vi gjør men hvem oss er og hva han gjorde for oss. Og når vi tenker på elsk Herren mer så står det jo i 1.Johannes brev 4.19 at vi elsker fordi han elsket oss først. Og det er å produsere mer kjærlighet for Herren av egen kraft det blir jo som syntetisk frukt. Det er først når vi får åpenbart mer av hans kjærlighet til oss hans nåde hans godhet at vi i tur elsker Herren mer. Når vi slutter å streve det er da vi kan falle til ro og kjenne at Herren er Gud som det står i salvene 46. Og det er i Hannes nærvær at vi forvandles sakte men sikkert. Jeg har to kompiser på Oppdal som jeg fant ut av når jeg var i 20-årene at de var adoptert. Veldig rart synes jeg for at de var så like foreldrene sine. De var like å se på, snakke på måtene de var på. Jeg tenkte at de hadde opptatt. Ja, ja, greit. Og så fant jeg ut for et par år siden at de er jo ikke biologiske brødre gutter en gang selv om de er prikklike å se på fra to forskjellige familier. Men de har vært så mye i lag. En så sammenspleiset familie som har gjort så mye i lag. At de er til å umulig å si at de ikke er familie. Og sånn er det med vår helliggjørelse. Det var jo ikke sånn at de gikk rundt og prøvde å bli mer like hverandre. De bare nyta å være i hverandres selskap. De gjorde ting sammen. Levde sammen. Så ble de mer like. Sånn er det med vår helliggjørelse. Sånn er det når vi kommer til Jesus Kristus og bryter oss om oss. Bryter oss om venkene. Appetitten på det gamle dør. Og et barmhjertet og et ydmykt hjerte vekst fram. For denne prestasjonen vår den har ikke noe med det å gjøre. Det er når vi kviler i nåden at vi blir mer helliggjort. Vi blir mer like Jesus. For det er av troen alene vi blir frelst. Så ingen skal bli stolt og skryte av seg selv av sine gjerninger. Så denne her sommeren går oss i møte nå så håper jeg at nok alle sammen får en nydelig sommer. Men litt roligere litt roligere rundt seg. Det står jo skrevet at djevelen springer rundt som en brølende løve. Han er jo en mester på løgn og bedrag. Han er jo ikke en brølende løve. Men han springer rundt som en. Vanskelig å ikke legge merke til den. Men den hellige ånden er jo ofte avbildet som en due. Det er først når vi klarer å læne oss litt tilbake og stoppe opp litt og ta inn over oss det vakre skaperverket som vår Herre har gitt oss. Som Paulus skriver hele skaperverket vittner om Guds storhet. Men det er først når vi klarer å puste med magen. Hør litt lovsang at vi kan bli bevisst på det evige, konstante, nærvære av Gud og den strømmende nåde som skylder over oss. Kontinuerlig og utenstans. Det er når vi vandrer i den nåden at vi legger merke til alle de ferdelagte gjerningene som ligger for oss. For hver og en av oss. Åpne døra. Nye vennskap. Nye muligheter. Et nærvær med Gud. Så Gud vil signe deg rikt hvor enn du sitter og nyt sommeren og vite at du er elsket. Høyt. Takk for meg.