Dommerne | del 1 | Tore Tjora

Menneskets grunnproblem er uforandret: når en generasjon mister kjennskapet til Herren, følger åndelig forfall og «alle gjør det som er rett i egne øyne». Gud kaller derfor sitt folk til omvendelse som begynner hjemme—rydde bort avguder—og lære av Gideon at Gud bruker svake redskaper, slik at æren blir hans alene.

Episode fra 13. oktober 2025

Logos samles på Ebeneser Ganddal mandager i partallsuker kl. 19
Alle episodene finner du med bilder på YouTube
@logosoffisiell
@logossandnes
FB-Logossandnes
FB-Logospodden

Transcript

0:00

God dag. Jeg heter Tore. Jeg kan introdusere meg selv litt kort. Jeg er fra Sola. Jeg er gift og har fire unger. Jeg går til vanlig i mi tannhanger og er medlem i misjonssambandet, sånn at det er litt tverrkirkelig innstilt. Jeg tror vi fortsetter med å be sammen. Kjære Jesus, takk at du har lov til at det er to eller tre samler i ditt navn der du er midt iblant oss. Be om du må sende din heligånd over oss som er samlet her og over de som hører på podcasten it-gang. Må du åpne ordet for oss, sånn at det kan bli deg til en av oss det gang. Amen. Det er et spørsmål som av og til blir stilt. Noen ganger blir det uttalt, altså stilt åpent. Noen ganger blir det implisitt eller indirekte stilt. Det er spørsmålet om menneskeheten har utviklet seg. Om menneskeheten har utviklet seg, vil den da si i en positiv reaksjon, eller om man kan jo også tenke at menneskeheten kan ha utviklet seg negativt, men ofte så håper man jo at en menneske utvikler seg positivt. Og en kan høre argumenter som at en skulle tro en hadde kommet lengre enn sånn og sånn i for eksempel 2025, som vi nå skal i i år. Men du bytter ut samme argumenter med neste år, 2026. Og 2027, og så videre, og så videre. Som dere kanskje hører, så er jo ikke det en type argumentasjon som jeg synes er særlig god. Og kanskje er jeg noe pessimistisk anlagt. Men jeg blir tidligvis ikke så veldig forundret over at vi som menneske ikke har kommet så mye lengre. At vi står litt på stedet hvil, og at de feiler som vi gjorde for mange hundre år siden, de ser vi ut til å kunne gjøre, og i dag. Jeg vil jo også si at en henvisning til hva for et år en skulle ha kommet til, er faktisk ikke engang et gyldig argument. Men spørsmålet blir allikevel stående, tenker jeg. Er mennesket likt? Er det forandret? Har vi blitt bedre? Har vi blitt verre? Eller er det ganske stabilt? Jeg tror at menneskeheten, som holder på å si i det store av det hele, er ganske stabil. Det bygger på at Gud sa at han ville skape en menneske i sitt bilde. Og jeg tror Gud gjorde det. Og hvis vi tror Gud på hans ord, så er han i går og i dag den samme, ja, til evig tid. Og stemmer det, så skulle han tro at gudlikheten også er noenlunde stabil, til tross for et syndefall som øyelaget Gud livet. Jeg tror at gudlikheten som menneske, så tror jeg at stabiliteten er der for det, ja. Tidvis kan det virke som at en menneske er verre stilt enn det vi var før. Noe av det kan faktisk, ja, forklares med internett og den slags ting. Ikke at en menneske er verre i seg selv, men at man har en egen evne til å klare å spre den elendigheten vi finner på med i resten. Raskere enn det vi fikk det tidligere. Eventuelt skal han da også snu det om, hvis han vil. Vi klarer å spre de gode tingene som vi finner på, raskere enn før. Noe som er kanskje et gode, men i utgangspunktet tenker jeg at mennesket, sånn i det store av det hele, er ganske stabilt. Jeg tror vi sliter med cirka de samme tingene som før. Og vi gledes av de samme tingene som før. Og det tenker jeg er viktig. For det er et poeng med det. Poenget er at dagens tema er damernes bok. Og den boken er gammel. Hvis menneskeheten har endret seg vesentlig på de mer enn 3000 år siden historiene er hentet ifra, så har vi mindre å lære enn det vi har hvis menneskeheten er noenlunde stabil. Jeg tror som sagt at det vi fremdeles utfordres av, er mye av den samme problematikken. Og på bakgrunnen av det, så tror jeg vi kan lære ganske mye av å lese hva de sleit med i Israel på den tida som er gjengitt i damernes bok. En av de tingene som vi kan lære fra damernes bok, som vi skal komme tilbake igjen til ganske mange ganger i kveld, det er de uheldige konsekvenser. Hva er det som skjer når det vokser opp? Et folk, eller en slekt, eller en generasjon som mister kontakten med Gud, som mister kontakten med Guds ord, med Guds bud, og mister en egen erfaring med Guds storhet og Guds nåde. Planen for i dag, eller disposisjonen, den er som følger. Først har jeg tenkt å sette damernes bok inn i en historisk kontekst, altså plasserende i Bibelen, så har jeg tenkt å dele selve boken inn i ulike deler. Der er jeg ganske preget av en inndeling, blant annet gjengitt av en som heter John D. Currad, og hans kommentarer til damernes bok. Jeg kommer ikke til å referere stort mer til det enn at jeg nevner det her, så ingen skulle mistenke at jeg hadde kommet på det selv. Så kommer jeg til å si noe om det som kan være et nøkkelvers, eller faktisk to ganske like nøkkelvers, som jeg tenker kan brukes til å forstå hele boken, og da vise en del om boken sin hensikt. Punkt fire for de som teller, er at jeg kommer til å ha en gjønnergang av noen sentrale kapitler. Da faktisk en litt vers-for-vers gjønnergang, ikke av hele damernes bok, da blir vi sittende i hele stolen, men av noen utvalgte kapitler og vers, og kommenterer de litt. Der har jeg i hovedsak valgt å ta utgangspunkt i en av dommerne, en som heter Gideon, som sikkert mange har hørt om før. Kommer også til å nevne Samson litt, men mest Gideon. Så kommer jeg til å ha en litt oppsummering av resten av boken, og særlig mot slutten, for det er viktig for å forstå helheten. Og mot avslutning så kommer jeg igjen til å gå litt tilbake til denne disposisjonen, og da særlig disse nøkkelversene som kan brukes til å forstå hele boken. Det er da altså planen, og da begynner vi med å sette damernes bok inn i en historisk kontekst. Damernes bok er den sjune boken i vår Bibel, i Gamle Testamentet, da vi så begynner fra matte. Den er en historisk bok, og kommer da rett etter Josvers bok. Først så kommer mosebøkene, de fem mosebøkene, som har fått sitt navn fordi mye av dem handler om Moses. Ikke alt første mosebok, det er han ikke født en gang, så det er jo en smule misvisende for å si det sånn. Men stort sett hele mosebøkene handler om Moses. Kanskje skulle vi heller brukt de engelske navnene på mosebøkene, hadde muligens gitt mer mening, men nå bruker vi en gang de norske, og det er da de fem første. Og som kanskje mange her vet, så dør Moses før israelsfolket får innta det lov av landet. Han er en av de siste som dør, han får lov å se inn i landet, men det er Josva som leter inngangen i det lov av landet. Josvas bok er den sjette boken, altså boken etter mosebøkene, og boken før damernes bok. Josva leter inngangen i det lov av landet, og det går ganske bra. Det går ikke sånn sinnssykt godt, men det går ganske bra for israelsfolket i den tiden. Men jeg tenker at det er verdt å merke at de heller ikke under Josva får kontroll over hele landet de skal innta. Det at de ikke får kontroll over hele landet, det preger Josvas bok, og det preger og dommer boken. Det preger en del bøker etter påhånd for alt det. Og det kan vi lese i damernes bok, men du kan også faktisk lese om det i Josvas bok, kapittel 13, vers 1. Der står det noe om det, der står det. Da Josva var gammel og langt opp i årene, sa Herren til ham, Du er nå gammel og til årskommen, men enda er det mye land igjen å ta. En kan ha en liten digresjon der, kanskje kan det også gjelde for oss i dag. Gjennom ikke så mange som sitter her, det er jo en relativt ung forsamling, men kanskje kan det også gjelde for de som lever i dag, at den oppleves i gammel og til årskommen, men at det er fremdeles et kall, et kall om å innta nytt land. Det kallet gjelder alltid. Det kan vi glede oss over, at det er sånn for oss, og sånn som det var for Josva. Og rent personlig synes jeg det er noe av det som inspirerer meg mest, når gamle folk kjenner et par av deg som kunne vært pensjonister og kunne vært det i mange år, men som da fremdeles opplever det viktig og riktig å innta nytt land. Som i en alder av over 80 kan finne på å si at de er ungdomsarbeidere og ser en mening i det. Det er inspirerende, og noe av den inspirasjonen kan en hente her fra Josvas bok. Men tilbake igjen til oppspillet til Dammernes bok, som da er dagens tema. Mosebøgene slutter med at israelitterne, og da Moses, bokstavlig talt ser inn i det lov av landet. Josva fører Israel inn i landet, men ikke alt landet blir inntatt. Og Josva inngår som Moses en pakt imot lovfolket og Gud, og folket lover igjen å følge Herren. De lover igjen å følge av Herren, men de bryter det igjen. Helt på slutten av Josvas bok står det i kapittel 24, vers 31. Israelitterne kjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge de enda var i livet, de gamle som levde lenger enn Josva, og som kjente til alle de store gjerninger Herren hadde gjort mot Israel. Dette er sentralt. Vers, mener jeg, fordi det blir en gjengitt, nesten helt likt i dommernes bok, som vi snart skal lese, men da med negativt yttespøl. Særlig, eller nemlig, med at det da nevnes at det er etter Josva vokste opp ei slekt som ikke kjenner Herren. Så i Josvas bok, som vi nettopp leste, så står det at de som levde på Josvas tid, de kjente Herren, og de store gjerninger Herren hadde gjort. Og hvis vi ser på det her, så er det at det er etter Josvas bok, som vi nettopp leste, så står det at de som levde på Josvas tid, de kjente Herren, og de store gjerninger Herren hadde gjort. Hvis vi leser om da starten på Israels forfall i dommernes bok, kapittel 2, vers 6, så står nesten det samme, bare da med et motsatt fortegn. Da Josva hadde latt folket fare, dro israelitene hver til sitt landområde for å legge det under seg. Folket kjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge de gamle enda var i livet. De som hadde levd lengre enn Josva hadde sett alle de store gjerninger Herren hadde gjort for Israel. Så døde Josva, nuns sønn Herrens kjener, 110 år gammel. De gravla ham på hans egen gård og grunn i Timrat-Heres oppe i Efrem-fjellet, nord for Gash-fjellet. Snart gikk hele dette slektsleddet til sine febre. Og etter dem vokste det opp en ny slekt som ikke kjente Herren og ikke visste hva han hadde gjort for Israel. Altså i siste kapittel i Josva står det og nevnt et slektsledd som levde mens Josva levde, kjente Herren og kjente hans storverk. Nå, egentlig kun en generasjon etterpå, kommer det en ny slekt som ikke gjør det. En generasjon, i alle fall sånn jeg forstår det, altså ett ledd, ikke to, tre, fire, men ett ledd. Det gikk ikke an å leve på truer til foreldrene. Det går heller ikke i dag. Når Israels folk gikk i ørkenen, fikk de manna fra dag til dag. Det virker på meg som at samelogikken gjelder her, ikke fra dag til dag, men fra generasjon til generasjon. Relasjonen til Gud kan ikke arves, i alle fall ikke passivt. Den må aktivt skapes i middel av de unge og Gud. De gamle, eller skal jeg drista meg til å si, vi gamle, vi kan være med å legge til rette for dette. At det da skapes en relasjon til Gud i hvert ledd, men den må skapes hver eneste gang, ellers kan fallet være stort. Et annet sentralt poeng å få. Et annet sentralt poeng å få med seg er at Israels folke har to sterke ledere i Moses og Josva. Slår de ihop til Mosva, det er ikke særlig lurt. Det er lurt å kalle dem Moses og Josva. De to leder, i alle fall som jeg forstår det, på Guds nåte. Og de hadde en ganske direkte kommunikasjon med Gud. En kan da slik sett hevde at Israels folk er større. Styrt av Gud. Direkte. Hvis en mener det, og det tror jeg en kan påstå, så vil jeg kalle dette her for et teokrati. Ikke en monarki, men et teokrati. Altså Gudestyre. Helt konkret så ser en dette når Gud leder direkte sitt folk i ørken med en sky om dagen og en lysøtte om norten. Gud styre. Gudestyre eller teokrati. I Samuels bøkene og videre i kongebøkene så leser vi om kongerekkene som starter med at profeten Samuel salver en konge. Altså først kong Saul. Da blir Israel et monarki. Altså kongedømmer. Og det er da dammertiden faktisk tar slutt. Selv om dammernes bok sluttet noe før det. Så det er da dammertiden tar slutt. Den tar slutt med at det der innføres et monarki. Og selv om i alle fall Saul egentlig ikke var etter Guds vilje. I alle fall ikke så langt som jeg kan forstå. Så velsigner Gud. Og Gud velger unektelig Saul. Og han velger ikke minst David og en del av kongen etterpå. Så leser vi da at dette monarkiet faller. Og? Og faller. Og fallet er stort. Men vi leser også at det gjør noe av dette monarkiet. Som både vel var innsett av Gud, men også belastet med menneskelig svikt. Så lover Gud til David at det da på hans trone skal sitte en konge til evig tid. Altså en av Davids etlinger. Det står i 2. Samuel bok kapittel 7. Og derfor er det sentralt med å lese. Evangelisten Matteus. Når han trekker frem og starter med etterstavlene. Så viser han ikke bare at Jesus stammer ifra Abraham. Men han trekker også frem at Jesus stammer ifra nettopp kong David. Og det er da det ufullkommende monarkiet under David og hans etterfølgere. Som skal følges av et evigt, fullkomment, teokratisk monarki. Når den her Jesus setter seg på Davids trone. Og grunnen til at jeg bruker en del tid på dette her. Er at jeg tenker det er sentralt for å forstå damernes bok. For damernes bok presser seg på en måte inn imellom disse to tiderne. I muddler et teokrati som han hadde før. Altså gitt at han tror Moses og Josua faktisk handlet på Guds ordre. Og det mener jeg vel Bibelen er ganske tydelige på. Men altså et... Damernes tid er mellom dette her, han er teokratiet til Moses og Josua. Og før kongeriget. Og før profeterne. Altså før profetrekkene som startet med profeten og faktisk dommeren Samuel. Og som sluttet med profeten Johannes. Eller døyperen Johannes. Det er også før kongerikene som startet med Saul. Og som faktisk ender med Jesus. Før dette kom med damernes bok. Og under store deler av damernes bok, eller dommertiden, var det ikke styre i Israel. Da var det anarki. Kanskje ikke hele tiden, men mye av tiden. Og det jeg vil trekke frem som en form for tolkningsvers, eller et nøkkelvers, til å forstå hele damernes bok, er et vers som faktisk går igjen to ganger. Det står så å si helt likt. To ganger i boka. Den ene gangen er i vers 17,6. Det er litt vanskelig å huske. Den siste er veldig enkel, for det er det siste verset i hele boka. 21,25. Og i 17,6 så står det. I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde det som var rett i hans øyne. Her må vi legge merke til to ting. Ingen konge. Ingen styresett, egentlig. Altså anarki. Men også et moralsk anarki, eller et moralsk forfall. Hver mann gjorde det som var rett i egne øyne. Dette synes jeg er veldig sentralt å få med seg for å forstå damernes bok. Det er overhovedet ikke originalt. Det er mange som har meint dette for meg, så det er ikke sånn at det er sentralt for det jeg har kommet på. Men det er viktig å få med seg. Dommertiden, eller damernes bok, kjennetegnes med manglende styre, med moralsk anarki, eller moralsk relativisme. Akkurat det siste, altså at det moral er relativt, ikke har absolutte størrelser, ikke har absolutte sannheder, er noe som også, en kan si, kjennetegner vårdagen. Om ikke hver enkelt gjør det som er rett, i egne øyne, så kan en i alle fall hevde at det er en sterk relativisme i hva som er godt, hva som er naturligt, hva som er sant, hva som er kjærlighet, og langt på vei hva som er rett. Det er i våre dager i stor grad opp til den enkelte. Og hvis en hevder at en har en eller annen overbygning, altså en eller annen fundament, eller hva en skal si, det er enten religiøst, eller noe annet, som en mener går over det, eller som er mer verdt enn at hver mann kan bestemme seg selv, så kan vi fort bli stemplet som intolerante. Dersom en hevder at noe er absolutt rett, eller sannheten, veien og livet i bestemt form, uavhengig av øynene som ser, så kan vi lett bli stemplet som intolerante. Så er det ikke direkte farlig å bli stemplet, men kanskje er det paralleller til tider som beskrives i dommernes bok, og kanskje er det da noe å lære av det. Derfor tenker jeg det kan være nyttig å forstå hvorfor, eller på hva måte, som gjør det går så ille med Israel under dommertiden. Og den utløsende årsaken tror jeg vi finner i kapittel 2, vers 7, det som vi nettopp leste, vi tar det en gang til, og da leser jeg i fra vers 10,«Snart gikk hele dette slektsletet til sine fedre, og etter dem vokste det opp en ny slekt, som ikke kjente Herren og ikke visste hva han hadde gjort for Israel.» Og jeg tenker at i disse to avsnittene må ses opp mot den andre. Altså det at det vokses opp en ny slekt som ikke kjente Herren, ikke vet hva han har gjort, det må ses i sammenheng med at det ikke finnes en konge, og at hver mann gjorde det som var rett i Herrens øyne. Og da tror jeg at den har en rame til å forstå dommernes bok. Altså etter Josua vokser det opp en slekt som ikke kjenner Herren, og resultatet er anarki og moralsk relativisme. Noe som skjer ganske fort. Et anarki som rekning nok blir avbrutt av kortere eller lengre perioder med dommere, men den siste dommeren er som kjenner, kjent profeten Samuel. Men dette anarkiet blir ikke helt avsluttet før monarkiet blir innført. Det var altså sånn sett i flere hundre år før det bryter sammen. Og gjennom dette her så ser en et moralsk forfall, en moralsk relativisme som er ganske stor, og som da går i flere ledd. Og jeg tror dette er relevant ennå for oss i dag. Både det med moralsk relativisme og for så vidt også med anarki. Men jeg tenker også det er en annen mulighet, en annen grunn til at det går galt. Når det vokser opp en slekt som ikke kjenner Herren, så er det også en mulighet for at det menneskebud forlever fritt. Nå snakker jeg kanskje mest til oss som hører til på kjerka og betehus. Kanskje er det en mulighet for at det menneskebud er like mye i veien som det som er grunnen til at det gikk galt på dommernes tid. Hva er meningen med det? Menneskebud er ofte laget med de beste hensiktene. Ofte er det bud eller påbud eller forbud som er laget for oss selv i våre liv. Ofte kan de ha hatt en god hensikt, ofte kan de virke bra, men dersom de blir loviske, dersom de blir tvangstrøyer eller hemmene, så kan de være med å skape avstand. Hvis den moralske relativismen som vi ser ute i samfunnet, hvis den blir bekjempet med våre menneskebud, så tror jeg ikke det er måten å løse det på. Jeg frykter det skaper, selv om det er gjort med de beste intensjonene, så frykter jeg det skaper bare mer avstand og mer fordømmelse. Måten kanskje å gjøre det på er å ta et skritt til siden og be Gud om å øvertage. Be Gud om igjen å sende sin ånd over land og folk. Igjen vise den enkelte sin storhet, sin godhet, sin nåde, og igjen... Enn la det vokse opp en slekt som kjenner de gode gjerningene han gir i oss og gjør nå oss. Kanskje vil det bære lengre enn hvis vi tar seg i egen hånd og prøver å rette opp i det moralske forfallet med å lage flere bud og forbud som vi igjen ikke har dekning for. Tilbake igjen til damernes bok, og da litt mer om oppbyggingen av boker. Kapittel 1 til og med kapittel 3, vers 6 handler om hvordan Israel fremdeles har mer land å innta. Det har vokst opp denne slekten som vi kan nevne flere ganger. Og de feiler da på mange måter. Det er blant annet med at vi ikke inntar alt landet. Men Israel feiler også i å holde seg avskilt fra andre folk og andre gudar. Israel er med andre ord ulydige. Etter det så kommer hoveddelen i boka, som da er kapittel 3, vers 7, til og med kapittel 16, vers 31. Og det omhandler en nedadgående spiral som da Israels folk utvikler. Og denne nedadgående med at det moralske forfallet blir verre og verre. Da tenker jeg altså først og fremst på forfall i moral, men også når det gjelder å tepe fremmende gudar. Her telles det litt ulikt på hvor mange runder med økende forfall det er. Noen kommer til 7, noen kommer til 6. Det betyr kanskje mindre, i alle fall for meg. Men det går altså da. Nedad med Israels folke, og det går fort. Og den siste delen er det som da begynner i kapittel 17, vers 1, og da varer til det siste verset, det som vi nettopp leste. Kapittel 21, vers 25. Den siste delen, jeg skal ikke lese så mye av den, jeg vil bare ha sagt det, at den siste delen, den er vonde å lese. Og den beskriver det som etter mitt kjønn er det totale moralske forfall, som er fryktelig lesning, og som mangler siestykke i Bibelen, unntatt historien om Lort og byene Sodoma og Gomorra. Så det blir veldig mørkt. Og bok og ende, som nevnt, vil forklare alt dette forfallet med et eneste vers. I de dager var det ingenting. Det var ingen kong i Israel, og hver mann gjorde det som var rett i hans egne øyne. Altså, i kapittel 3, vers 7 og utover, så står det da ulike eksempler på hva Israels folke gjorde, som var vondt i Herrens øyne, og da kommer eksempler på konsekvensen det får. Da står ikke så veldig mye om at Gud forsøker å forklare av de koffer. Der er lite tilbakekobling, kan du si, av informasjonen fra Gud og til folket sitt. Det kan en undre seg over. På den andre siden, de har jo fått beskjed mange ganger før, gjennom hele Mosebøyken og for så vidt også gjennom Josva. Det endrer seg litt etter når det kommer en dommer på banen. Vi skal snart lese om Gideon, og det er derfor jeg tar han frem, for det er at det her kommer en tilbakekobling. Det er en tilbakekobling fra Gud tilbake inn til folket, hva galt det gjør og hvilke konsekvenser det får. Derfor har jeg tenkt å lese en hel del om historien om Gideon, for der tror jeg vi har noe å lære. Da har vi altså kommet til dommernes bok kapittel 6, og vi får vers 1, og det er øverskrifter i alle fall i min bok, at Midianitten er her i Israel. Det begynner på en måte som den har sitt, her i kapittelet før, hvis dere leser deg, og som en ser i kapittelet etterpå. Det begynner med en setning som er sånn som dette. Israelitene gjorde det som var rundt i herrens øyne. Da overgav herren dem i Midianittenes vold. Og i sju år hadde de makten over Israel. Til verden mot Midian gjorde Israelitene i stand de tilfluktsstedene som finnes oppe i fjellene, både huler og fjellborger. Hver gang Israelitene hadde sått, kom Midianittene, og de fjellborgerne, og de fjellborgerne, og amalekittene, og andre stammer i øst, og gikk til angripp på dem. De slo leir midt imot Israelitene, og ødela avlingen i landet deres bort til Gaza. De lot ikke bli noe igjen å leve av i Israel, ikke så mye som en sau, eller en okse, eller et jese. Som gresshopper i mengde kom de med buskap og telt. Det var ikke tall på dem og kamelene deres. Hvor de kom, la de landet, så Israel ble rent utarmet på grunn av Midianittene. Da ropte Israelitene til Herren. Da de ropte til Herren fordi Israelitene plaget dem, sendte Herren en profet til dem og sa,«Så sier Herren, Israels Gud, det var jeg som førte dere opp fra Egypt. Jeg hentet dere ut av Trellehuset. Jeg fredte dere fra egypterne og alle som undertrykte dere. Jeg drev dem bort fra dere og gav dere landet. Jeg fredte dere fra Egyptene og alle som undertrykte dere. Jeg sa til dere, jeg er Herren deres Gud. Frykt ikke, de gudene, ammonittene, dyrker, selv om dere bor i deres land. Men dere vil ikke høre på meg.» Her skjer det altså noe nytt, noe som en ikke har sett tidligere i damernes bok, i hvert fall ikke så tydelig. Da kom en profet, da står ikke han hetten, da kom en profet og forklarer Israel hvorfor de ble straffet. Det kan være merkt å merke seg i kallelsen til de andre dommerne før, så kommer de på en måte rett på scenen, de kommer rett i aksjon. Her blir det altså da sendt en profet først, og så kommer dommerne, altså Gideon, etterpå. Jeg tenker det er en klar parallell til Jesus her. Døyban Johannes kommer først og kaller til omvendelse. Jesus kommer etterpå med frelse. Men Jesus er også den som skal holde dommen. Han skal treske kornet, det står der i Matthaus. Og Gideon, som vi skal lese videre om, han driver også med tresking, eller trusjing, som vi sier der jeg er ifra. Og vi skal lese litt om det videre i det som kalles for kallelsen av Gideon. Da vi kommer til vers 11. Herren kaller Gideon til dommer. Altså vers 11. Da kom Herrens engel og satte seg under eiketre i offra, der Joash av Abisede, deres etteren rådte. Gideon, sønn av Joash, holdt på å treske vete i vinpressen for å berge kornet fra midjanitten. Jeg vet ikke om dere har reflektert over dette her, men dette er en underlig plass å drive med trusjing. Dette er en veldig snodig plass å drive med tresking eller trusjing, fordi han holder altså da på i ei vinpresse. Der står en hel del om å trusje i Bibelen. Der står litt om en treskevold, og det er da en haug der en trusjer. Og hvorfor trusjer en på en haug? Jo, for der er det vind. Så når du skal treske, så legger du kornet ned, og så enten går du på det, eller slår du det, eller et eller annet. Du får i alle fall utsett det for såpass mye vold, at det, at det, at det, kornet detter ut av akset, så må du få agnene vekk. Når du får agnene vekk, så har du vind. Altså i dag har du en skurtrusje, altså lager vind automatisk, men hvis du ikke har det, så må du ha vind. Så hiver du dette opp, og så tar vinden vekk agnene. Her står Gideon og trusje i vinpresser. Vinpresser er nære, ofte i et hål. Og hvorfor står han der? Jo, for å ikke bli sett. Hvis vi leser rett før Dommernes bok, altså da i kapittel 1, så står det noe om jebusitterne. Og de hadde Jerusalem som sin by. Mye, mye lenger ut i Bibelen, i andre kongebok, så står det noe om en jebusitt som heter Ornan, som da er den som David kjøper en treskevål av. Hvorfor kjøper David en treskevål? Jo, fordi dødsengelen stopper der. Når David har syndet, så blir de straffet, og Gud sender dødsengelen som et resultat av Davids synd. Denne stoppet i nærheten av jebusitten, Ornan sin treskevål, der vil David tebygge ut. Det forbygger han et alter etter at han har kjøpt hele treskevålen, av jebusitten Ornan. Der bygger Salomo sitt tempel på samme sted. Og David får et løfte om at hvis han følger Guds bud, og følger de forskrifter som Gud har gitt, så skal Gud sette en konge på hans trone til evig tid. Og vi som er kristne tror at det er Jesus. Og da leser vi i Matthaus, der står det om dommen, om at da er det Jesus selv, som skal holde treskeskuffer. Det er han selv som skal holde dommen på tempelet. Der skal det treskes korn. Der skal folket treskes som korn, og det er da han, altså Jesus, som holder treskeskuffer, som han bruker når han skal treske, for å skille kornet fra angene. Det skal han gjøre på høyden, på tempelplassen, der som jebusitten Ornan tresker sitt korn. For der som mennesket tresker, det må da være vind. Normalt sett så vil han altså da treske på en treskeboll eller en haug, der det er noe trekk eller det er noe vind. Mens Gideon, han er sett i gang for å treske i en vinpresse. Ofte var disse vinpressene nedgravte. Og vinpresset er mindre, og det er da sannsynligvis ikke den store avlingen han holdt på å treske, og jeg tror han tresket i denne vinpressen, fordi han frykta å bli tatt. Tresking skal altså bli gjort på en treskeboll på en høyde, der vinden tar bort angene. Men en by eller tresking på en høyde kan ikke skjules, heller kan ikke tresking på en høyde skjules, mens Gideon, han holder på nede i vinpresser, og virker for meg ikke særlig kjært. Og da er det jo spesielt å lese det som står i verden, vers 12. Herrens engel viste seg for han og sa, Herren er med deg, du djerve kriger. For jeg synes dette verset, kapittel 6, vers 12, er interessant. Det er altså Herrens engel som snakker, og Herrens engel kaller Gideon for en djerv, eller en modig kriger. Står han i skjul med smug trøsking, så i noe så lite egnet som er i vinpresser, så kan dette oppfattes som ironi. Jeg tror ikke det er ironisk. Jeg tror faktisk at Herrens engel ser noe i Gideon som han ikke selv ser. Og det er ikke den eneste gangen vi ser noe sånt i Bibelen. Det gjentas og gjentas utgjørende hele Bibelen. Moses stamme, Jeremia var for ung, Peter svikte, og så videre, og så videre. Det er mange eksempler på folk der Herren ser noe som han ikke ser selv. Maria, Jesu mor, er for så vidt også et godt eksempel, og det er mange som jeg ikke kommer på. Gjelder ikke det også for oss i dag, at Gud kan se, eller Herrens engel kan se ting i oss som vi ikke ser selv, når han er i plassen for å stå med, eller hårde hever har gjemt seg ned i en eller annen vinpresse fordi han er redd for å bli fanget. Kanskje kan det være noe som vi også i dag kan ta med oss, at det kanskje kan være djervekrigere, selv om det ikke føles sånn. Gideon tror kanskje ikke det selv, men Herren ser noe i han som Gideon selv kanskje ikke ser. Jeg håper da også at Herren ser det i oss, eller ser det i meg, og kaller oss, eller meg, for djerv, og kaller oss til tjeneste. Vi leser videre fra vers 13. Gideon svarte, Hør på meg, Herre. Er Herren med oss? Hvorfor har da alt dette hendt? Hvor skjer det noe slik under som våre fedre fortalte oss om? De sa at det var Herren som førte dem opp fra Egypt. Men nå har Herren forkastet oss og gitt oss i hendene på Midianitten. Jeg tenker at det kan være verdt å merke at svaret som Gideon her gir, det har da tre ledd, eller tre påstander. Eller for å være enda mer precise, to indirekte spørsmål, eller ettertore spørsmål og en påstand, eller en konklusjon. Først, hvis Herren er med, hvorfor har dette da hendt? Hvor skjer de under som skjedde før, underforstått når Herren var med? Og så kommer konklusjonen, Gud har forlatt oss. Den samme logikk, eller den samme påstand, kan en også se andre steder etter andre tider. Kanskje kan vi også, vi kjenner oss igjen i det. Hvis Herren er med oss, hvorfor har det og det skjedd? Eller mer folkelig, så kan en si, hvordan kan en god Gud tillade at det skjer så mye vondt? Hvem av oss har ikke hørt den, eller igjen har tenkt det selv? Det er et godt spørsmål, det er ikke nytt. Og kanskje kan du si det neste gang noen spør, så kan du svare med at det er et godt spørsmål, dommeren Gideon, som stilte det samme, trulikt og andre før han. Del 2 er også kjent, kanskje mer innenfor våre egne kretser, enten kjerke eller bedehus. Spørsmålet om hvor er under og som skjedde før? Eller kanskje en kan si, hvor er vekkelsen som var før? Kanskje ser en på forfall, på tomme benker, på arbeid som ikke lenger er som det var, og så stiller en spørsmålet, hvor er de under som skjedde før? Og underforstått ligger da spørsmålet, eller påstanden, når Herren var med. Og i dag blir da konklusjonen den samme som hos Gideon. Når det og det skjer, eller det og det blir tillett av Gud, og under og ute blir, så blir konklusjonen ofte, Gud har forkastet oss, Gud har forlett oss, eller Gud har tatt lysestagen sin borti fra oss, ifra meg. Eller min familie, min slekt og så videre, mitt fellesskap eller mitt land. Tenker vi sånn, så kan det jo være greit å få med seg, at i alle fall noen har tenkt sånn før. Gideon er et eksempel. Så er spørsmålet, gir Herrens engel han rett? Vi leser videre fra vers 14. Da ventet Herren seg til ham og sa, Gå avsted så sterk du er, og berg Israel ut av Midianitnes hånd. Er det ikke jeg som har sendt deg? Her står det faktisk Herren, ikke Herrens engel, men Herren selv. Men gir han Gideon rett? Nei. Jeg mener klart nei. Han gir han ikke rett, men han sender han ut. Han sender han ut i tjeneste, i misjon. Han sier, gå avsted så sterk som du er, er det ikke jeg som har sendt deg. Parallelen til Jesus sendelse, av disiplene i misjonsbefalingen, bør være ganske slående. Gideon, han gjør seg ikke så lett. Og vi leser videre fra vers 15. Gideon svarte, Hør på meg, Herre. Hvordan kan jeg berge Israel? Min ett er den ringeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus. Da sa Herren til ham, Jeg vil være med deg, og du skal slå Midianitnes siste mann. Gideon sa, Har du god vilje med meg, så gi meg et tegn på at det er du som taler med meg. Gå ikke herfra før jeg kommer tilbake med en offergave og får den sett frem for deg. Herren svarte, Jeg skal vente her til du kommer igjen. Gideon er altså av Manasses stemme. Manasse var den eldste sønnen av Josef. Han må altså ikke forveksles med kongen Manasse, som kommer mye senere og kan lage litt forvirring. Men Manasse og hans lam, kan en lese om flere steder, særlig i Josua kapittel 17. Men Gideon, han er altså enda ikke helt klar. Han ønsker seg et tegn. Han ønsker seg å bære frem et offer. Og vi leser videre fra vers 19. Gideon gikk inn og stelte til et kje, tok en effe mel og bakte usyret brød. Kjøttet la han i en kurv, og suppen hadde han i en krukke. Så gikk han ut til Herrens engel under eiketreet og satte det frem for han. Da sa engelen til ham, Ta kjøttet og det usyret brødet. Legg det på berget der og held suppen over. Han gjorde det. Så rakte Herrens engel fram staven som han hadde i hånden og stakk bort det kjøttet og det usyret brødet med spissen av den. Da slo ild opp fra berget og forterret kjøttet og det usyret brødet. Og Herrens engel ble borte for øynene på ham. Da Gideon skjønte at det var Herrens engel han hadde sett, sa han, Å, Herre Gud, jeg har sett Herrens engels ansikt til ansikt. Men Herren sa til ham, Fred være med deg. Frykt ikke. Du skal ikke dø. Gideon bygde et alter for Herren og kalte det Herren er fred. Det alter står den dag i dag i ofra som tilhører abieseretten. Ikke før offeret brant opp, forstår da Gideon hvem han snakker med. Det burde kanskje vært tegn nok, men som vi skal se kommer han til å spørre om mer tegn. Men først, før han blir bedt om å gå ut i krigen, eller pålagt, blir han bedt om eller pålagt å rydde opp i eget hus, og vi leser videre om det ifra vers, 25. Samme natt sa Herren til Gideon, Ta en av din fars okser, en annen okse som er sju år gammel, riv ned alteret til Baal som din far har, og hugg ned Asherah-pelen som står ved siden av det. Du skal bygge et alter for Herren din Gud på toppen av dette festningsberget og legge alt til rette. Så ta den andre oksen og bær det frem som et brenner, forbruk veen fra Asherah-pålen som du har hogget ned. Gideon tok med seg ti av trellene sine, og gjorde som Herren hadde sagt. Av frykt for sine slektinger og for mennene i byen, råket han ikke å gjøre det om dagen, men gjorde det om natten. Da mennene i byen sto opp om morgenen, fikk de se at alteret til Baal var revet, og Asherah-pålen hogget ned, og at oksen var ofret på det nybygde alteret. Da sa de seg imellom hvem har gjort dette. De spurte seg for å undersøke saken, og fikk vite at det var Gideon, sønnen av Joash, som hadde gjort det. Bymennene sa til Joash, la sønnen din komme ut. Han skal dø, for han har revet Baal-alteret og hogget ned Asherah-pålen som sto ved siden av. Men Joash sa til dem som sto omkring ham, vil dere stri for Baal og hjelpe ham? Den som kjemper for Baal skal dø før det blir morgen igjen. Dersom han er Gud kan han stri for seg selv siden hans alter er revet ned. Den dagen fikk Gideon navnet Jerubal, for de sa la Baal kjempe for ham siden det er hans alter som er revet ned. Gideons første gjerning er å få orden i eget hus. Eller rett og slett i faren sitt hus. Han skal rive ned alteret for Baal og Asherah-pålen. Baal og Asherah, samt Astarte som nevnes andre steder, er alle guder som tidligere og senere ledte israelitterne til fall. Jeg lurer på om ikke det også blir en ting vi kan ta med oss i dag. At den første gjerningen blir å få orden i eget hus. Ikke gå og se etter feil eller avvig eller ting som er uryddigt for alle andre, men starte for seg selv. Starte med å finne ut av hva avguder som vi teper i våre liv, i vår familie, i vår slekt og i vår menighet. Ikke begynne med fliser i andres øyne, men begynne med bjelken i vårt liv. Da tror jeg det passer å ta en pause.