Samhold på tvers | del 2 | Jan Helge Aarseth

Med personlige erfaringer og tydelig forkynnelse viser Jan Helge hvordan enhet ikke bygges på likhet, men på felles sentrum. Han peker på behovet for å holde fast på sannheten, samtidig som vi bærer hverandre og søker fellesskap på tvers av menigheter og uttrykk.

Episode fra 2. mars 2026

Logos samles på Ebeneser Ganddal mandager i partallsuker kl. 19
 Alle episodene finner du med bilder på YouTube
 @logosoffisiell
 @logossandnes
 FB-Logossandnes
 FB-Logospodden

Transcript

0:00

Ok, men da skal jeg prøve å fortsette litt til. Jeg skal ta fram litt flere ting av disse tingene som er på en måte, hvis du kan kalle det lim i systemet, det som går på tvers av disse kjerkesamfunnene. For det er en del av disse tingene med tanke på å ha enhet og ha fellesskap som binder oss ihop. Og jeg nevnte da, før pausen nå, på dette med bibelordet, trua på Guds ord og ha det som fundament. Men jeg har lyst til å fortsette litt på det. Dette er fundamentet, apostlene og profeter sin grunnvoll og Jørnestein Jesus. Hvis en ser dette med fred og enhet og det som bygger ihop, så er det også et bekjennelsesfellesskap i den kristne kirka. Der er det ord knyttet til det som vi hadde nå om dette fundamentet som en hemme apostlene og profeterne og Jørnestein som Kristus. Det er fra Feseren 2. Der snakker Paulus, apostelen, omkring dette, om enheten og om det som er felles. Før jeg leser dette fra Feseren, for dette handler egentlig her om jøder og hedning, de som ikke er jøder, så har jeg vært flere ture med bibelskolen i Israel, med Paul og det. En gang husker jeg at vi var i menigheten oppe i Galilea, det er en arabisk talende kristen menighet, evangelisk. Da kom der en last minibus med ungdomme, med jøder, fra Tel Aviv. De kjørte helt opp i Galilea og var med på gudstjenestefellesskapet i den arabisk talende. De måtte ha tolk, altså de hadde hebraisk på å gjøre. De var med og sang, de kristne sangene, de var med og priste Jesus og hørte forkynnelsen og ba sammen. Og i Galilea, oppe i nord, der er det ofte sommerstevne, da er det... Det er messiansk truene, det er kristne jøderne, og det er kristne arabere, de møtes felles. Og de trenger hverandre. Det er utrolig sterkt å se. I dette området som hører om seg opprevet av konflikt og hat, så er det dette som binder ihop. Hør hva Paulus skriver om dette. En gang hørte dere i kjøttet til folkeslagene og ble kalt uomskående av dem som kaltes omskående, de som var omskående på kjøttet av menneskehånd. Altså det handler om det jødiske bakgrunnen. Og dette er kløftet mellom det. Husk at dere den gang var uten Kristus, utestengt fra borgerettene i Israel, uten del i paktene og løftene, uten håp, uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte kommet nær på grunn av Kristi blod. Altså her er det noe som sveiser en sammen og binder en sammen. Og hva er grunnen? Jo, han er vår fred, han som gjorde de to til ett, og revne i murene som skiltes, hans fiendskapet. Ser du en sånn splittelse og fragmentering og oppdeling og uenighet? Det er et lim som binder sammen, og det er Jesus som er fredsførsten i det. Ved sin kropp har han opphevet loven med den spud og foreskrifter, altså det er den gamle pakten sin krav, som gjaldt jødene. Slik stifte han fred, da han av de to skapte et nytt menneske i seg, i en kropp, forsonet han dem begge med Gud, da han døde på korset. Og slik drepte han fiendskapet, og så kom Jesus, og forkynte det gode budskapet om fred, for dere som var langt borte, for dem som var nær. Gjennom han har både vi og dere adgang til far i en ånd. Og så beskriver han da, Paulus, beskrivelsen av den kristne menighet. Derfor er dere ikke lenger fremmede utlendinger, nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Legger dere merke til dette familiebegrepet, og denne kroppen og dette legemet, som henger ihop av de ulike lemmene, som er forskjellige, og har ulike tanker og syn på ulike ting, nei, enn hører sammen på grunn av Jesus, og truer på han. Et kjennetegn da, på en kristne menighet, uavhengig av kirkesamfunn, det er at den er kjærlighet og tillit til Guds ord. Det er noe som preger det, som hører til. Og her er det et gammelt ord, for å til og med fra en gamle pakt, og da er oss Guds folk i den gamle pakt, og hvor høyt jeg elsker din lov, hele dagen grunner jeg på den. Og da vet vi at det er det ordet da, som åpenbarer Jesus for oss, den korsfeste oppstande. Og derfor så blir det på en måte et slags spørsmål når vi møter andre, og også de som ønsker å være kristne, hva slags holdning har jeg til Bibelen? Og det kan være noe som limer oss ihop, eller det kan sette skiller, eller faktisk, sånn som det er i Norge i situasjonen i dag. Paulus skriver om tesalonikerne, dere fikk dette ordet som vi forkynte i første tesalonikerne 2, dere tok imot det ikke som menneskeord, men som det i sannhet er som Guds ord som virker med kraft i dere som tror. Det var holdninger de hadde, det var felles for deg. Kjennetegnet på deg som var kristne, det var at de hadde en slik tro, en slik holdning til det. Eller når det beskrev om disse som var jøder, og da som tok imot Jesus, de hadde et edligere sinnelag enn deg i tesalonika, skriver de. Og de tok imot ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om det alt stemte. Det var et kjennetegn på en kristen. En kristen. Hvis jeg nå rykker frem til moderne tid, i vårt 19. århundre, så var det et misjonsmøte i Oslo i 1920, det er altså over 100 år siden. Det ble kalt for Kalmeiergatens misjonshus. Og der samlet de bibeltruende seg i Norge fra ulike misjonsorganisasjoner fra kirke, og hadde et fellesmøte. Og så laget de en resolusjon som du kan finne på nett, der de kalte det for Kalmeiergatelinjen. Og da bestemte de det, jo, et viktig kjennetegn for oss når vi vil stå sammen på tvers mellom misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn og fra ulike tilhørigheter der vi hører til. Og så ønsket de å holde fast på bibelordet og stå sammen om det. Og så ønsket de å holde fast på bibelordet. Og så ønsket de å kutte, de vedtok å kutte all frivillig samarbeid med teologer og organisasjoner som de ble ansett for å ha brutt med bibelautoriteten, den liberale teologi. De sa, det går ikke. Der går grenser for fellesskap og samarbeid. Når du benekter bibelen og sentrale ledd i bibelsk lære, så kan vi ikke dele og samarbeide og stå sammen med deg. Men for de som hører til og tror på bibelen og bekjenner den at det er Guds oppenbaring til oss som frelser og veier til himmelen, så vil vi stå sammen med dere. Det er en skillelinje som går. Og den finner dere også. Dere vil møte den i ulike sammenhenger. Et annet punkt som du kan si samler og skiller, også innen den kristne sammenhengen, det gjelder synet på Jesus. Og nå så dere tilbake i en del delinger fra kirkehistorien, det er helt på starten av treet der, så var det ulike greiner. Og jeg skal på slutten vise dere et par eksempel for ganske alvorlige ting som skildrer deg første kristne fra første århundre. Men synet på Jesus. Hvem er Jesus? Hva betyr han? Hva har han gjort? Det har vært en diskusjon senere nå i det teologiske landskapet, der de mener at Jesus dør ikke for vår synd. Hvordan kunne Gud drepe sin egen sønn? Det er barnemord, sier teologer på vår fakultet i Oslo. Fjellegger, han er skrevet en egen bok om dette, som holder fast på det Bibelen sier. Jo, Jesus, han offret seg selv og ble offret for menneskets synd. Som soneoffer for alle mennesker. Jesus, han er den røde tråd den Bibelen handler om. Han er ikke en lovbok eller historiebok eller noe du kan liksom gutte og ordne med. Disse skriftene handler om meg, sier Jesus. Og han har selv undervisning for disse som første kristne forklarer deg. Fra Moses og alle profetene at skriftene skrevet om han, om Jesus. Og derfor så vil du finne noe som er felles for deg, som de kristne kjenner. Tenk på det å høre til i en kristen forsamling. Det er bekjennelsen. Og et eksempel på det, og det kan jeg si på tvers av kultur, og på tvers av kirkesamfunn, det kan godt være Peter som er et eksempel på det. Teksten er fra Matteus 16. Så vil dere høre, og Jesus spør dere. Folk sier at det er døperen Johannes, andre enn Elia, andre sier Jeremia, andre profetene, sånn og sånn. Stor forverring om hvem Jesus var. Og så spør Jesus, hvem sier dere, mine venner? Og så kjenner Peter, du er den salvede, altså Messias, den levende Guds sønn. En veldig tydelig bekjennelse av hvem Jesus er. Og da Jesus sier dette, Simon, sønn av Jona, salig er du. Dette er ikke kjøtt og blod, åpenbart. Du er Peter, på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Dere vet, en katolsk kirke har forstått det slik at det må bli Peters etterfølgere som person, en etter en, og det er altså paven som handler om dette. Nei, sier den evangeliske kirke, det er Peters sine ord og bekjennelse. Det er det som er fundamentet som er bindet sammen, og som er klippen som vi bygger på. Det er ikke Peters person. Men bekjennelsen, du er Kristus, den salvede, den levende Guds sønn. En annen bekjennelse som vi finner i Bibelen om dette, det er Thomas. Dere vet, han ble kalt for tvilen til og med. Og det er da Jesus kommer etter oppstandelsen og møter disse her fortvilede, redde disiplene, og forkynner fred til deg. Og så sier han, kom med fingeren og se herre henne, kom og stikk den i siden, vær truende, ikke vantru. Og så kommer Thomas og sier, min herre og min Gud, det er Jesus. Det er en kristen bekjennelse. Det er Bibelens Jesus. Og det er det som binder sammen når du møter noen som bekjenner det. Vet du hva, dette har jeg møtt i praksis. Du møter det veldig godt i IKF, for det er flerkulturell arbeid som oss er i, for eksempel i Stavanger, der du har mange forskjellige nasjonaliteter og ulike bakgrunner av kirkesamfunn som de har vokst opp i seg ene i lag. Jeg søtte i Tansania det året vår. Jeg kan være ute i landsbygd, det er langt utenom Alfa-vei. Det kunne være plass der du måtte gå til fots, kanskje en time og to for å komme inn. Og så sitter du i en liten jordhytte, og så spiser du sånn maisvelding, og kanskje litt kylling og litt sånn. Og det jordgolvet og kyllingene, hakka og alt dette her. Altså, det er totalt. Det er helt forskjellig fra det du er vokst opp i. Det er totalt forskjellig språk, helt annen bakgrunn, helt annen kultur. Det er så ulikt alt du kan tenke deg. Og så sitter du med en person, og så sier han, Jesus er min venn og frelser. Det er bare utrolig hver gang det skjer. Du kjenner bare dette her, disse bondene. Dette er min bror. Han er min familie. Denne hører til. Også hører jeg ihop. Også er det samme, på tvers av alt det som skiller. Det er Guds menighet på jord. Et utrolig sterkt fellesskap, som er helt fantastisk. Største under på jord, skriver Ronald Fangen i sangen sin. Og så er det ikke bare det med personen Jesus, men det er også det som binder oss sammen. Det er synet på hvordan du kommer til himmelen. På frelsens vei og på evangeliet, det gode nyhetene. Og da vet vi at det er deg som sier i dag, det er en av mange. Det er godt for deg som tror på det, og jeg tror på det, og Gud vil signe oss alle. Det går sikkert. Nei, sier Bibelen, det finnes bare en vei til evig liv til himmelen. Jesus sier det rett frem. Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til far utenfor meg. Dette er kontroversielt i dag. Det er sjokkerende at folk blir støtt. Det går ikke an å mene. Jo, det sier Jesus. Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt mennesker noe annet enn han som vi kan frelse ved, sier Peter Apostelen. Jesus navnet. Slik er det. Slik er det. Det finnes en vei, og dette vil forene kristne på tvers av ulike grupperinger og kirkesamfunn. Og når du er i lag, så vil du merke det. Og se den samme Jesus. Den samme tanken om veien. Og jeg merker det hver måned oss sammen i fellesskapet vårt i faståringen i Stavanger, med ulike kirkesamfunn. Der er egentlig flere pinsevenn enn lutherandere, tror jeg. Men du kjenner bare på den sterke gleden i å tro på Jesus. Så har han som det eneste håp. Og så vet vi at det er denne Jesus som også er den fornedret korsveste oppstande til korsets evangelium. Det er det som er sentrum i det hele. Det er ikke oss. Det binder sammen. Og du kjenner på fellesskapet på tvers. Og du skal få glede deg i det. Og be Gud velsigne hver en som tror i de ulike sammenhengene der han er. Det er veldig, veldig viktig å gjøre det. Det som binder sammen er også det kristne fellesskapet og det som blir kalt for nådemidlene. For det er et kjennetegn for en kristen. Det er ikke en som sitter sent på internett og følger Facebook med sinte kommentarer. Der finnes det. Det er ikke egentlig det. Nei, det er en person som har en lengsel etter å høre til andre og møte andre, sånn som dere som sitter her i forsamlingen i Beneser. Et kristne fellesskap. Jeg fant et bilde på nettet her. Det er en forfulgte menighet til og med. Desse folkene som blir tatt bilde her møtes med fare for sitt liv. Med fare for å bli fengslet eller torturert eller voldtatt. Mange kristne i verden er slik, men de må komme sammen. De holder seg trofast til apostelens lære, altså Bibelen, til fellesskapet, med sine til brødsbrytelse, til bønder. Så var det å komme sammen med andre kristne. Det er et kjennetegn på en kristne menighet. Eller at de ber sammen. De ber og deler hverandre sine bøter. Nå er det et ord til slutt i Bibelen som er veldig ... Jeg synes det er et av de fineste bibelordene når det gjelder kjennetegnet på det. På en kristne forsamling. En kristne og det som binder, som er felles på tvers. Du har liten styrke. Jeg tror hvis vi begynner å snakke litt med oss selv her, så vet vi at jeg er ikke så veldig frimodig og sterk egentlig. Der er det mye som mangler på mange felt. Det er mye ufullkomment. Og mange feil og mye synd. Men! Jeg er et menneske som ønsker å holde fast på Guds Jesu ord. Og jeg vil ikke fornekte Jesu navn. Kjennetegnet på et Guds barn. Helt utrolig fint. Du kan si, du synes kanskje det høres litt lite ut. Litt pustelig på en måte. Åh, jeg skulle gjøre store ting, og jeg skal være ute og frelse verden, og jeg skal gjøre tegn og under, og alt det her. Nei, det er ikke det Jesus snakker om her. Men hold fast på Jesu ord, og hold fast. Og ikke fornekte Jesu navn. Det er faktisk et kjennetegn på den kristne menighet. Nå skal jeg ha noe her, et eksempel fra kirkehistorie, der ting var skikkelig komplisert. Nå har jeg snakket om de tingene som på en måte, når du møter andre kristne fra ulike kirkesamfunn, og du begynner å sette deg ned og dele dette, så vil du finne seg, ja, her er en bror og en søster i trua på Jesus. Selv om det ikke går på Ebenezer på Gandalf. Nei, det er ikke det. Det er ikke det du bør gjøre til i et annet kirkesamfunn. Det vil du møte. Eller fra en annen kultur, eller et annet språk, eller det ser helt annerledes ut enn det som jeg er vant til. Nå skal du få høre om en i kirkehistorien, som heter Markion fra Sinope. Han var ca. rundt 860 etter Kristus. Det var litt etter Paulus og sånn. Johannes apostelen levde da til ca. 160 etter Kristus i den tiden der. Dette er her i den første kristne menighet. Markion fra Sinope, der er et bilde jeg også laget av han. Han var faktisk en litt kjendis på den tiden. Men det var veldig store problemer knyttet til han. Han ble kjent for det som ble kalt for Markions kanon, altså skriftsamling. For han laget en revisjon av bibelordet som han syntes passet litt bedre inn. Den var sterkt preget av en åndsretning på den tiden. Nå snakkes det om liberalteologien og bibelkritikk og oppløsning og sånn. Men det ble kalt for gnosticismen. Gnosis betyr kunnskap. Sånn hemmelige mysterier som du skulle få til. En slags New Age-opplegg. Mix med Jesus inni det hele. De hadde sterk tro på dualismen. De delte verden i svartkvitt. Alt var bare svartkvitt. Det var i to. Det vil si at det som var åndeliv og usynlig, det var fra Gud. Alt som du kunne ta og føle på fysisk, det var djevelen. Kroppen din, det var djevelen. Alt var sånne ting. Det var sterkt anti-jødiske, antisemitter. Han hadde et ønske om å rense skriftene fra alt jødisk. Han hatet det og prøvde å få det vekk. Da forkastet han hele den hebraiske bibelen, gamle testamentet, vekk med han. Så snakket han om at det var en vred og voldelig skaper Gud i gamle testamentet. Han kalte den guden for Demiurgen. Han fant et eget navn på den. Der alt det fysiske var vondt og demonisk, alt som var skapt, var den Demiurgen som hadde skapt verden det fysiske. Det var grusomt og felt. Så hadde han en annen tanke at det var kjærlighetens Gud i det nye testamentet som var hovedsaken. Der fant hun noe annet. I mitt indre menneske, sa Markion, der finnes kilden til et sann åndelighet. Du må leite innover i deg selv, i det mysteriet. Guds oppenbaringer og bibelen ble veldig redusert. Det som ikke faller i smak hos Markion, det ble tatt ut av kanon og skriftene og redigert. Han fikk seg det på den måten. Han rydda opp i det. Så ga han ut sin egen bibelsamling i Roma omkring år 140 etter Kristus. Da var det et revidert Lukas-evangelium og ti av Paulus sine brev som han fant kunne passe. Det var omtrent det han fant plass til. Det som skulle være skriftet. Dette kan du finne i moderne teologer i Norge også, noe tilsvarende. En av de kjende, det var en professor i teologi fra Stavanger som var en revisionist på et vis. Professor i teologi i Oslo han skrev blant annet om den historiske Jesus. Et sitat som skal stemme fra han, det er slik om de skulle finne Jesu ben i Jerusalem i dag. Du skjønner betydningen. Hvis du finner Jesu skjelett, da er han død, da er han ikke stått opp. Så har det ingen betydning for min tro. For det er selve oppstandelses troen som er det viktige. Og den gir meg mot og håp til å leve her og nå. Skjønner du hva det betyr? Om Jesus er stått opp historisk og virkelig betyr absolutt null og niks. Men at du har en tro på en oppstandelse og har noen lengsel, et håp om noe, det er godt og vel. Det kan være nyttig for å leve greit her. Sånn tenker jeg. Jeg tenkte gjervel. Professor Vissløf, som jeg hørte, han sa det er omtrent som å skrelle løk, når du skal skrelle av og finne kjernen i evangeliet. Har du prøvd å skrelle løk? Du vet, til slutt er det ingenting. Der er ikke kjernen i løken. Det er den veien det går. Det var Markjån. Det var en av disse her som levde. Dette skapte masse problemer. Og brøt med fellesskapet. Så finner du en fyr til som heter Montanus for Frygia. Da er det over i det andre århundret etter Kristus. Han var også en spesiell kar i kirkehistorien når det gjelder dette å bygge sin grein. Han gikk en helt annen retning av Markjån i kirkehistorien. Han startet det som ble kalt for montanismen. Eller for den nye profetien ble det kalt på den tiden der. Han var en tidligere hedensk press som ble døpt, og han kalte seg selv for profeten. Han virket i Lille-Asia, altså da er du i Tyrki-området, og hadde med seg to profetkvinner. Desse profetkvinnene heter Maximilia og Priscila, eller Priska. Cirka 155-160 etter Kristus. Dette er den første kristne tiden. Og profeten Montanus hevde da at han var talsmannen som Jesus hadde sagt skulle komme. Han sa, det er meg. Og at ånden, altså den hellige ånd, talte gjennom han og gjennom de to kvinnene som var med han. Og så profeterte de det som Gud hadde sagt med ny oppenbaring og nye visdom og nye ting. Montanismen, den nye profetien. Han talte og forkynte blant annet i ekstase, der han gikk inn i transe. Og da kunne han på en måte tale gjennom det som blir kalt for direkte tale. Jeg sier dere at sånn og sånn, altså det vil si Gud taler da. Det var hans måte å tale på. Desse folk hevde at det var mer enn å fylle sendebud. De mente at de kunne bli helt inntatt og fylt av Gud og Guds ånd. Og når de da stod frem, så talte de som det var Gud som talte. Når de sa noe. Det var Montanismen, eller Montanus, i den første kristne menighet. Den nye profetien. Der er en skildring av han her. Det er Eusebius fra Caesarea. Han var og møtte han og bevegelsen. Nå skal du høre. Han beskriver han slik. Helt på siden av seg selv og kom plutselig i en slags galskap og ekstase, der han ravet rundt og begynte å babble og gjorde mange merkelige ting, samtidig som han profeterte på en måte som stod i motsetning til den tradisjonelle måten som vi hadde i kirken og som var overlevert oss ifra begynnelsen. Slik skjedde det. Og dette er blant de første kristne. Ikke enkle greier. Ikke enkle greier. Montanismen. De mente selv. At de gikk tilbake til urkristendommen, som skulle leve en radikal livsstil, ha avhold og forsakelse å leve og hadde da en slags profeti og et mål at Gud skulle bygge det nye Jerusalem. Og da er det ikke himmelen der oppe, men i Pepusa i Frygia her og nå, så skulle altså himmelen komme, og så skulle Gud bygge sitt eget nye Jerusalem her og da. Det profeterte Montanus og hans bevegelse. Montanismen. Den nye profeten. Problemet med deg da, det var at oppenbaringen ikke var slutt, men det hadde da profeter som hadde profetiske gave og hadde ny og guddommelig og autoritativ oppenbaring, og gjennom syne og ny oppenbaringer så skulle Gud tale til oss i dag og lære oss det nye og skal tro og tenke. Legger du merke til, her har du to greiene som kommer inn i den kristne kirke. Den ene er da greiene som sier, nei, oss vil ikke ha det, men det er nok med det. Og den andre som sier, ja, men oss har Gud kalt til å si og dele. Det skal være sann og sann i tillegg til det som Gud har sagt. Et stort, stor utfordring. Vel, dette her er ikke enkle greier, og her ser dere nå har jeg tatt to eksempel fra oldkirker på ting som splitter det kristne, og kom inn med falsk undervisning og falsk lære, og som reivet det kristne stykket ifra hverandre og skapte forverring og ødeleggelse. Fraksjoner, egentlig, oppdeling. Nå var ikke det alle spørsmål som ble tatt opp på den måten. I bibelhistorie og i møte med det kristne så er det noe som blir kalt for adiafora. Det er et slags mellomspørsmål. Det er forhold som ikke er teologiske lærespørsmål, men rent praktiske ordning av spørsmål om ulike ting. Dette er lurt der jeg har snakket en del om dette. I det som blir kalt for Concordi-formelen fra 1577 så sa det at adiafora-spørsmål det er kirkeskikker som hverken er påbudt eller forbudt til Guds ord. Altså tradisjoner eller ting som måske lager til eller finner på, som hverken bibelen sier at det er det du må gjøre, eller den sier ingenting om at du må eller ikke gjøre. Det er ikke et tema i bibelen, egentlig. Noe av det som ble definert som et slags spørsmål som du kunne ha ulike syn på, det var det som ble kalt for kirkestrukturelle spørsmål. Hvordan skal du organisere menigheten din, for eksempel? Skal du lagre en til sand? Skal du ha sand? Skal du velge det? Det var det tenkene hadde frihet. For eksempel, bispe-mbd. Om man skal ha en bisp-stol og en øverste leder og nedover, eller om man ikke skal ha det, eller om man skal ha en flat struktur. Sånn som beduset her på Ebenezer, det er mer den flate strukturen, lavkirkelige. Eller styreform. Skal man ha statskirke? Skal man ha frikirke? Eller skal man være andre organisasjonsformer? Som å se rundt om oss i landskapet i Norge, iblant av kristne. Det er der frihet til å velge. Bibelen sier ikke noe bestemt avgjort om det. Når det gjelder ritual og sermonier, hvordan skal man ha former på møte, eller liturgi, eller klærne på, eller bruke forskjellige utstyr som man hadde. Hva skal man gjøre? Og hvis du da går til misjonsanvendet, som vi hører til her i dette huset, så ser man på kirkens ytre ordning som et adiaphora-spørsmål som en kan tenke fritt om. Det er selvsagt ikke sånn at en kan gjøre hva en vil, for en ønsker at Bibelen og det frivittnesbordet og det kristne fellesskapet skal ha i god form og trygg form å leve i, men der er ikke noe avgjort spørsmål om det. Det er et adiaphora-spørsmål. Det gjelder også en del andre ting i det kristne livet knyttet til det. Du har liten styrke, du har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Det er liksom kjennetegnene på det. Og jeg vil si at det er en del andre ting som gjelder seg når du lever og møter andre kristne. Og hvis du ikke kommer inn på dette med kristeliv eller du møter deg i fellesskap, så vil du i møte med deres bekjennelse og holdning til Bibelen og til Jesus og evangeliet, så vil du merke det. Du vil gjenkjenne det, faktisk. Guds ånd som bor i det vil si og kjenne igjen, dette er min bror og dette er min søster. Og det skal du glede deg over. Du skal kunne be sammen. Du skal kunne samarbeide og mådele evangeliet. Det er et stor spørsmål og det har jeg ikke kommet inn på. Det gjelder menighetsarbeid. For det er en grunn til at det er ulike beduhus og ulike kirkesamfunn i Rogaland. Det er for at en skal kunne ha friheten til å arbeide for det som en er overbevist om. Enten gjelder det dopsynet sitt eller forsamlingsmodellen sin eller skal en ha en erkebiskop eller er det nok med et bedu-styr og en formann i foreningen? Det er den stilen der. Det skal det være fri til å gjøre. Hvis du da skal tenke at målet er å klemme alle inn i en pose der alle skal være i en sekk, så har du en kjempestor utfordring når det gjelder menighetsarbeid. Det er en av grunnene til at det er friheten som er gjort at vi oppleves at vi står i ulike forsamlinger og ulike hus. Men plusset som jeg sa i stedet med det er at evangeliet når til flere mennesker. For jeg er sikker på at det er ulike kirkesamfunner og ulike forsamlinger både når det gjelder det lutherske og når det gjelder baptisterne og når det gjelder pinsevennene og når det gjelder misjonsborbundet og når det gjelder det ulike kirkesamfunnet som kan rømse opp mange så når det ulike mennesker. Slik at hvis du hørte til Ebenezer her på Gandalf så ville du ikke møtt deg. Det har ikke vært din omgangskrets eller din nærhet der nå de andre inn med evangeliet om Jesus. Og det skal du takke Gud for. Og Gud vil signe deg. Og så skal vi be om å få stå i lag som en gudsmenighet som frimodig kan løfte Bibelen og Jesu navn høyt. Og jeg tror det skjer i dag for det er en skvis og et press i samfunnet vårt så det ser ut som hvis du følger litt med at de kristne blir trykket litt ihop og får løftet Bibelen vår høyt helt sin omkostning men jeg tror det skjer, det ser oss og det er Guds velsignelse.