Samhold på tvers | del 1 | Jan Helge Aarseth

Med personlige erfaringer og tydelig forkynnelse viser Jan Helge hvordan enhet ikke bygges på likhet, men på felles sentrum. Han peker på behovet for å holde fast på sannheten, samtidig som vi bærer hverandre og søker fellesskap på tvers av menigheter og uttrykk.

Episode fra 2. mars 2026

Logos samles på Ebeneser Ganddal mandager i partallsuker kl. 19
 Alle episodene finner du med bilder på YouTube
 @logosoffisiell
 @logossandnes
 FB-Logossandnes
 FB-Logospodden

Transcript

0:00

Ja, da vil jeg si hjertelig velkommen til Logos i kveld, og jeg har vel egentlig fått et tema som jeg er litt spent på, og nå ser dere på skjermen her så står det samhold på tvers, samhold på tvers, og der er da flere hender som holder ihop, og det føler jeg er et fint bilde på det jeg snakker om. Jeg satte også opp en slags undertekst, en slags forklaring på det, for der er på en måte to sider som gjelder når det gjelder dette å stå ihop og være i lag, eller være enige hvis du kan si det også. Der er det, hva er det som binder oss sammen? Hva er det som knyttes ihop som kristne, som gjør at vi kan møtes og være venner, og som også kan gjøre at vi kan ha det samme målet for det som vi gjør? Og da henger det på også slik, hva kan skille oss når kristne møtes? Hva er det som kan skape sånne ulikheter? Hva er vanskelighetene for oss når det gjelder dette? Nå har jeg lyst til å starte med å si noe om det utifra mitt eie liv. For i mitt korte lille liv så har dette ikke alltid vært super enkelt. Da handler det faktisk om min eie historie, hvis du skal kalle det min personlige trushistorie. Og dette med å være enkelt. Hva er det som er kristne, og hvordan det henger ihop, og hva som er det viktige i det? Da vil jeg bruke meg bare som en liten illustrasjon på noe av hvordan det kan være. Jeg har vokst opp på Sundmøre på en øy som heter Ellingsøya, og den ligger rett på nordsiden av byen. Den må til med tunnel, akkurat som du må på Rennesøy i dag. Når jeg vokste opp så var det ferge og ei brug i andre enden. Da har jeg vokst opp på et lite småbruk. Sundmøre, der mor og far hadde tre søsken, og bestemor og bestefar på gamle huset på nedsiden av veien. Og i den lille gruppen var det ulike holdninger til det som hadde med kristentru å gjøre, og tanker omkring livet. Bestemor min var med i misjonsammensforening. Hun hadde utsyn, og hun hadde også med ulike misjonsblad som lå hjemme på kjøkkenbordet og som hun fikk i posten. Hun var med i foreninger, men var egentlig en liten dame som sa ikke så mye om det. Hun var ikke sånn personlig og delte om sitt tru og sine opplevelser. Det var mer tjeneste og arbeid i det stille det gikk i. Så hadde jeg en bestefar og en far som ikke sa noe om sitt tru. Det vil si at far min signaliserte når jeg vokste opp at han var på en måte ikke en del av dette. Han hadde ikke en kristenbekjennelse. Han var ikke imot eller motstander, men han hadde ikke noen mening om det eller tanker om det som hadde med kristentru å gjøre. I alle fall når jeg vokste opp. Så hadde jeg en mor. Min mor kom fra Yttre Sundmøre, der jeg er ute med øynene, og hadde opplevd bedhus og vekkelsesliv i sin oppvekst. Så var det slik at hun egentlig, og det tror jeg kom igjennom henne, bestemor igjen, følte seg veldig tilknyttet pinsemene. Hun var egentlig pinsevenn. Det du kan kalle skappinsevenn. Hun var ikke pinsemenighet på øya der jeg vokste opp. Nå er det det, men når jeg vokste opp var det ikke det. Det vil også si at hun var døpt på nytt. Det gjorde hun i ungdomstida, i tenårigstida. Hun var døpt som barn da, og så ble hun døpt på nytt i pinse-sammenheng fra sin heimplass der hun var. Det hadde hun med seg, og delte det. Jeg kan spesielt huske bøker og litteratur og sånne ting som hun leste. Det er egentlig i hovedsak mye av det, også med pinse-teologi, hvis jeg skal tenke det. Når jeg og roden vokste opp, så var far min opptatt av at hun skulle få litt skikk på oss. En måte han gjorde det på, det var at han sa at dere må gå på søndagsskolen, sa far min. Selv om han ikke på en måte var en kristen selv. Den nærmeste søndagsskolen for oss da, det var på barneskolen der oss gikk, og der var det ei som hette Odd-Bjørg. Hun var pinsevenn. Når jeg var guttunge, så gikk jeg på søndagsskolen ute på skolen vår. Der var det i et klasserom. En dame som hadde søndagsskolen hver søndag, og hun var pinsevenn. Men det var ikke pinsemenighet, så hun var nok litt alene på et vis. Det som den dame presenterte for oss, det var, hvis du hadde gått på søndagsskolen, og du har hørt om det, så vil jeg tro at du hadde kjent det ganske mye igjen. Det var enkle bibelvers. Det var en bønn til Jesus. Det var flannelograf. Alle disse historiene om Jesus, og treet, og eple, og esle, og alt dette her som ble flyttet rundt, og lagt på den grønne filtduken. Hun var en dyktig formidler. Hun var lærer. Hun formidlet fint og personlig om Jesus. Så jeg kan si at mine første møter, den som kom med Jesus inn i livet mitt, først så var det mor. For hun hadde bibelen liggende på kjøkkenbordet, og hun ba til Jesus, så oss ungerne hørte med det. Og når hun skulle sove om kvelden, så var det barnebibel, og bønn om Guds velsignelse og fred. Det var hun heldig opptatt av å gi videre til oss. Og så ble det søndagsskolen med en pinse dame som hørte til pinsemenighetene. Og så gikk jeg ikke på beduhuset i min oppvekst. Det var litt lenger inne på øya. Og da ble det faktisk slik at jeg, jeg er sånn i tiårsalder, når du begynner å gjøre valg og sånn, egentlig tuller meg nok så vekk for alt dette her. Og jeg hadde en del år i mine barneår. Jeg følte seg ganske stor da, men jeg var ikke så stor. Men jeg var nok så guttegjengen i grønnen vår, i det fellesskapet vi hadde. Vi hadde en liten grønn og mye gutter og mye styr og leke og alt. Men jeg hadde aldri en kristenbekjennelse selv. Der jeg på en måte sto frem som at jeg tror på Jesus, det var mitt. Det hadde jeg ikke, egentlig. Når jeg var en sånn 10-12-13 års alder, den kom opp i der. Men når jeg var 14 år, eller 13-14, så var det et søskenbarn som bodde et lite stykke inn forbi oss. Jeg tror det var sikkert det var foreldrene hans som fikk han til det. De var opptatt av at jeg skulle få folk hjelp. Så han klarte å mase meg med på beduhuset. Og det heter Årseth Beduhus. Det er det samme som heter navnet. Og det var, må jeg si, motvillig. Og det hadde ikke råd for at det var akkurat han. Og at vi var egentlig veldig gode venner. Så tror jeg aldri hadde det gått. For folk som var der, synes ikke jeg var sånn... Det var ikke sånn enkelt. Det var litt sånn miljø som... Du kom som en outsider, på en måte. Folk kjente hverandre godt og var gode venner og alt det der. Det var ikke så lett å komme inn. Men jeg ble med han. Han spørte hver lørdag på et ungdomsmøte. Og så endte jeg opp i et ungdomskor som heter... Sendebud, kalte det det. Sendebud. Og så hadde jeg piano og bassist og sånn. Det var liksom... Det var litt sånn det var. Det var ikke det friskeste koret i verden. Men det var veldig fint. Og så hadde jeg gode ledere. Det var en dame som dirigerte og var leder i ungdomsforeninger. Det var kjempefint. Så da kom jeg på et beduhus. Det var knyttet til misjonsambandet og indre misjoner i hovedsak. Årsett beduhus. Det som jeg opplevde der, det var egentlig litt uforberedt på. Og så var jeg mye på møte og kor og sang og litt sånn. Og var rundt hit og dit. Men det var mye møte. Og en gang så var det en sånn møteaksjon. Og det som skjedde da, det var at det ble en sånn åndelig oppvåkning i ungdomsforeninger. Det var over 100 medlemmer. Det var ganske mange. Det ble en åndelig oppvåkning. Og det var en lærere fra Naboøya som preiket fra indre misjon. Og han innbydde til frelse og talte Guds ord. Og det var skikkelig kraftfullt. Du kjente bare Guds ånd la seg nedover. Sånn tyngde over det. Og til min overraskelse, jeg husker jeg i starten, det var en del eldre gutter. Både folk som hadde lappen og kjørte bil, som var eldre enn meg og sånne ting. Plutselig så var de på kne fremme i beduhuset og gråt skikkelig og ba om hjelp og forbønn. Det var egentlig, det var veldig sjokkerende. Men jeg merker det selv, at dette greip tak i en. Og dette med vekkelse, du tenker sikkert at da er det tusenvis av sånn, men det er egentlig noe som skjer inni hver enkelt, at du kjenner bare at nå er det alvor. Nå må jeg på en måte finne ut av dette og ta et valg og bestemme meg. Og spesielt ble det fortjent mye om Jesu gjenkomst, at nå kommer Jesu snart igjen. Og disse tekstene om at en ble tilbake og en ble tatt opp, du har kanskje hørt om det. Dette valget er så avgjørende. En ble tatt med og rykket opp, og en ble latt tilbake. Og jeg husker at det gnaget seg inn på når han lå om kvelden og skulle sove, og han bare kjempet med det her og ba til Gud i stillhet om at kjære Jesus, må du hjelpe meg i dette her. Helt frem til sikkert etter 14 dager, så var det sånn at vi på aksjonen fortsatte, og det var mange som kom frem og bekjente Jesus, og det var liksom fornyelse og nytt og alt. Så spørte predikanten, er det noen som ønsker å skal be for dere? Og jeg satt helt bak etter benk, og det var en akkurat sånn gardin som det er her på en sånn vinylfortreksgardin på Beduse, etter baksalen, akkurat som her på Ebenezer. Og jeg satt klin inn i veggen bak etter strekket og hørte på, og så når det kom innbydelse, så var jeg 14 år og rettet opp med en liten finger og sa, jeg kan da bli bedt for, ikke sant? Du må be for meg. Det kjente jeg på. Men jeg vågde ikke gå frem med noe sånt. Det var helt uaktuelt. Og det som da skjedde var at etter det møtet, så kom der en nabodame som heter Petra, hun var nærmeste nabo og bare gjør i Mølleås, så kom hun bort og sa, Jan Helge, du så kjekt, sa hun sikkert på syndværet, du så kjekt at du tok imot Jesus og ville høre Jesus til deg. Og jeg tenkte, oi, jeg ville det, men jeg har noe bedt om forbøen og sånt, men vet du hva? Ifra den kvelden så har jeg rekna meg som kristen. Og det var fordi jo Petra sa det. Altså jeg rettet opp, jeg hadde noe bedt om forbøen, og så sa Petra, å, det var så kjekt at du ville ta imot Jesus. Og når jeg sier noe, Petra, jeg har sagt det, så går jeg her på bedhuset, da må det være sant. Så fra den dagen har jeg rekna meg som kristen og sagt, nå er jeg det. Du forstår kanskje da at jeg hadde ikke forstått sånn super masse av hva det egentlig gikk i. For dere forstår kanskje flere av dere at det handler mer om at du har bestemt deg og at du har stått på et møte på bakreste benke og rettet fingeren og bedt om forbøen og sånt. Det er mer. Men for meg var det det, det jeg hadde da. Og slik ble det en stund fremover. Jeg havnet på gymnasiet med en kar som gikk i klassen med tre år, og jeg hadde en gammel bibel på Nynorsk og Sand, og jeg fikk ikke lese så mye av den, han ga meg den første kristne bok som jeg har lest. Den heter I kjelesorg hos Jesus, med Øyvind Andersen. Og jeg kan enda huske det første kapittelet, Kvinner ved sykersbrønn. Det var etter hun som står der alene med Jesus, og denne samtalen som blir, hun møter Jesus og blir, på en måte møter Jesus messias der. Hun går hjem og roper ut. Det var helt fantastisk å lese. Det åpnet bibelen for meg. Og jeg kjente på en utrolig glede og en fred som er helt ubeskrivelig, nesten i over et år kjente jeg på sånn. Og så kom jeg videre på videregående, og da kom alt det andre trykket på meg, ikke sant? Vi har dette her med alle de som ikke er kristne, festen og alt dette her. Og jeg var med på en del av det, og det er ikke sant om bordet er fullt, og alt dette her, som det som er. Men så hadde jeg han, som da var, jeg følte meg i klasser i tre år, og var en større kristen som ga meg den kristne boka. Han var til stede og var med meg alltid. Og uten han, så vet jeg ikke. Men på siste året så sa han, vet du hva? Du har brukt for en ting. Du trenger å gå på bibelskule. Jeg tror du må gå til Oslo på Fjellau. Der er det en solid bibelundervisning. Du har behov for det, sa han. Og han selv, han stakk det her vei på ungdomsoppdrag. Så han klarte altså å dytte meg over på Fjellau. Jeg var skeptisk. Jeg tok faktisk en busstur til Oslo et halvår før, bare for å sjekke. Og jeg synes det så fint ut. Så jeg reiste. Han reiste til Hawaii på ungdomsoppdrag på bibelskule. Forelsket seg i Katie, amerikansk jente. Og han har vært mange år misjonær i Mali for frikirker. Og jeg nå, denne vinteren, reiste ut for misjonsamhandel til Mali, til Vestafrika. Men han dyttet meg inn i misjonsamhandel, faktisk. Og da fikk jeg også oppleve denne her hjelpen til å finne den trygge, faste fundamentet for trua mi. Det er ikke en bestemmelse. Det er ikke det at jeg er liksom frimodig eller aktiv i alle ting jeg holder på med. Det var sant jeg holdt på. Men det er personen Jesus som er den som bestemmer og er den avgjørende. Det er Guds ord og Guds løfte som teller. Vel, alle disse spørsmålene som kommer i dette her, de ligger der altså. En far som ikke hadde en kristenbekjennelse, en mor som var pinsevenn, en bestemor som var i foreningen i misjonsamhandel, og så lå jeg i dette miljøet, også når jeg vokste opp og videregående, med det mer karismatiske miljøet som var i ungdomsmiljøet, og ble dyttet over i misjonsamhandel. Og det førte til at jeg søkte misjonskolen og endte mange år i Afrika som misjonær. Det går den veien. Men mange av spørsmålene dette her er knyttet til hva skal en tenke om de andre? Og jeg tror at når jeg kom til misjonsamhandel i sin bibelskole, og det lyset gikk opp, og jeg ble liksom veldig frimodig der, jeg var ganske hard på labbet når jeg kom hjem. Det har noen av kompisene min sagt. Jeg var ganske bestemt, og ganske avgjort, og jeg tror jeg ga deg litt inn på en del ting som jeg mente ikke var helt på plass. Når det gjelder teologi og alle sånne ting. Du er liksom oppdagere og har forstått hva Bibelen taler om, om lov og evangelium, om Jesus, om rettferdigheten i Kristus, alt det som er sentralt. Og det andre, det her har jeg virkelig forstått. Og så får du den der litt sånn frimodig, litt tung på labben typen, og jeg var nok der, tror jeg. Det ble i alle fall litt diskusjon her innimellom. Og kanskje en del om litt detaljer da. Og så lever jeg i dette. Jeg har en mor som er pinsevenn, og som betyr utrolig mye for meg, som jeg, nå lever jeg ikke lenger, men jeg var enormt glad i henne. Min yngste bror, han blir altså pinsevenn, og bor i Tyskland, og er for PYM, for Europamisjonen for pinsevennvegelsen for PYM. Så da har jeg to brødre da, som han hamner i en annen forsamling, med et annet kirkesamfunn, og jeg hamner da på BDU, og er i misjonssamlandet. Så du vil si, i vår lille familie, så er det et visst sprik i tilhørighet, og sånn. Men, det som jeg opplevde som veldig viktig og fint i min heim, det er at jeg også hadde et godt, åndelig fellesskap og med mor, og ofte dette å kunne lese Guds ord sammen og be i lag. Det har vært utrolig viktig. Utrolig viktig. Og likt med min bror, jeg har vært besøkt han også, sett på arbeidet. Nå skal dere få se litt og tenke litt om disse tingene som har skjedd. Hva er det som egentlig ligger bak alt dette? Nå har jeg et, det jeg kan kalle et tre, det er et lite skisse over den kristne kirke, sier historien. Og det starter da med Jesus selvsagt, men i begynnelsen så var det det som de kaller for urkirken, ikke sant? Det er apostlene og det du kan lese om i apostelsgjerningene og alt dette her. Og den historien. Men så går det ikke så kjempelenge når apostlene er vekke og ting begynner å vekse og de kommer ut i det romerske riket og alt dette her, og dere vet det hedneske romeriket etter hvert, så blir det en total makeover der. Det blir et kristent både en kjeiser og ting blir snutt opp ned med Konstantin og hans mor Helena og alle disse her greiene, og det blir på en måte en slags, til slutt blir kristendommen en slags statsreligion på de sider romerske riket, helt omsnudd. Og midt inne i dette her så er det mye vanskeligheter for å finne og holde fast på det som er sant og rett. De tidlige kristne var ikke sånn at de hadde virkelig lys i tunnelen, og de så liksom klart alt som var. Nei, de streva og streva og streva med det. Og her er en liten oversikt der ser dere en forfølgelse, vi så på 300-tallet, det kan du lese om i apostelgjeningen også, og apostlene det var bare en som døde i alderdom, det var Johannes. Resten ble henrettet rett og slett på grunn av trua si. Der er det veldig mye vondt for de første kristne. Og så ser dere disse så heter donatistene og arianismene, det handler om syne på Jesus og det handler om de store spørsmålene og veien videre. Jeg kan ikke gå inn på alle disse spørsmålene i kirkehistorie også, men så ser dere at det ble noen sånne samlinger av de kristne med ledere der de satt seg ned og sa nå må vi sette oss ned og finne ut hva er det som virkelig teller, hva er det som må holde oss fast der. For det holdt på å sprekke totalt, og bli helt ødelagt alt sammen i flere runder. Og da fikk dere disse synodene, eller kirkemøter der disse kirkelederne Første kirkemøte kan du lese om i påstelgjeningene der de møttes da var det dette med judaisterne der de diskuterte om du som kristen er nødt til å bli jøde også bli omskåret og holde mosloven, alt det der med alle festene og alle disse reglene som gjelder for sabbaten, alt det der og matreglene, alt det der det ble bestemt nei, som hedning trenger du ikke det, det trenger du ikke. Men så ser du der er flere kirkemøter der er synodene, eller kirkemøtene i IKEA i 325 der er synodene i Kalkedon i 451 og der satt de ned og de hadde virkelig diskusjon de hadde virkelig ulike meninger og så ble de enige dette er den kristne trua dette er det Bibelen sier og så ser dere utover i kirkehistorien og slik som tida går så kommer en utover, når den kommer over til i 1054 så får en det som blir kallet for det store skisme da deler den kristne kirkehistorien i to store greiene og den ene da den deler seg opp og blir den østlige ortodoxe kirke dere ser der er ulike greiene inni det her nå der er maronitterne som er ortodoxe og der er den assyriske kirke og hvis dere var borte i flyktninga fra Syria så kommer du bort til disse gamle historiske kirkene i Midtøsten som er knyttet til dette det kjempelige sier de fant ut at de skulle være for seg selv men det store delingen som skjedde, den ser du fortsatt og den ble delt mellom Roma, den vestlige kirke altså den romersk-katolske kirke med paven og med patriarker de som levde da i Konstantinopel den østlige ortodoxe kirke som da er patriark frem til i dag, det er ingen paver den delingen skjedde altså i 1054 og gjelder frem til i dag slik at den vestlige, østlige kirke er ulike tradisjoner og er helt ulike ritualer eller tenkninger både på visse innen tenkninger om teologi og videre men en av grunnene var selvsagt ikke bare i Bibelen, det var også maktkamp der det var snakk om å ha politisk makt og innflytelse og de slåss du vet dette er korsfaretiden ikke sant, rundt tusen der de sendte herrer og våpen og styrte og det var mye, en miks av åndelighet og politikk og korrupsjon og stygge greier, mye av det og så delte de seg opp i dette her hvis vi ser på den vestlige kirke så fører denne armen oss videre til det som blir kalt for reformasjon i 1517 og da tenker du sikkert lutt der men det er ikke helt bare han der ser dere at da får du en arm til som heter protestantene og du får den anglikanske kirke og den romerske katolske kirke jeg klarer ikke i løpet av en sånn veldig kort tid her nå å gå inn på detaljene i alle det for det er ganske mange historiske ting som skiller deg både hvor de ble startet og hvem det var som er grunnleggere og delvis også innholdet i det som de da sto for men dette tre stopper ikke her for dette med reformasjon da kan du si at det fikk avleggere utover og greiene på treet som bare spreder seg ut i ulike fraksjoner og ulike delinger eller ulike greiene hvis du tenker på treet da som vekser hvis du tenker det i litt positivt bilde og da vil du finne en grein fra dette reformasjonen som er den som på 1500-tallet i 1517 her det er den evangeliske lutherske kirke som da Ebenezer tilhører og den norske kirke tilhører ut fra Martin Luther den er munken og prestelæren som var i den romersk-katholiske kirke men så hadde du en som heter Jean Calvin som bodde i Sveis i Genev han var på samme tid og han var også en reformator og han ble da grunnleggende av det som ble kalt for den kalvinske kirke eller menighet eller den reformerte kirke eller det som også ble kalt presbyteriansk det betyr bare eldste at den er styrt av eldste ikke av en pavelig biskop i 1519 samtidig som den lutherske kirke kom inn over nordtyskland og over i Skandinavia og kom hit og katedralen i Stavanger ble gjort om fra romersk-katholisk til luthersk evangelisk og så hadde du en grein i England og det handlet om kongen og forholdene til paven og der kom den anglikanske kirke inn i 1534 det er en helt annen grein igjen det er spennende fra lavkirkelig evangelisk til nesten romersk-katholisk i en kirke og ut fra deg så springer metodisterne langt senere med vekkelsen med Wesley og disse her i arbeiderbevegelsen det var en gruppe til som disse her reformatorene kjempet ganske mye med og Luther han var veldig hard med deg det som han kalte for gjendøperne det er en grein av deg som blir kalt for anabaptister de gikk inn for gjendåp og en stor del av deg er av deg som utvandrer til Amerika hører til i den gruppen de fôr over dit menonitterne også har jeg vært i lag med deg i Tansania i misjon de tilhører deg baptistmenighetene tilhører anabaptister eller den greina og hvis du kanskje har hørt om Amish det er et veldig spesielt kirkesamfunn i Amerika som holder på det gamle ikke kjører biler, hest og kjerre og gamle kleer ikke TV og alt sånt som kan leve old time det er en del av den bevegelsen som er knyttet til der og du ser Amerika dette handler om utvandrere fra Europa de ble forfylt de ble drept også i Norge var det store problem så mange av disse som reiste fra Stavanger i første båten de tilhørte den baptiste gjendøperbevegelsen og fôr over til Amerika og kveker også der ble det en vekkelse i Amerika som ble kalt for den amerikanske vekkelsen og ut fra der så kom det også adventister og pinsebevegelsen stod frem på 1800-tallet på slutten der der er det også nevnt opp her to greiene som er amerikanske det er Jehovas vittne og mormonene de blir ikke definert som kristne kirkesamfunn men er likevel kirkesamfunn som hadde et slags rødt i den kristne bevegelsen men tok en helt annen retning og så får du alle disse greiene og alle disse grupperingene som tilhører dette her pinsebevegelsen som jeg nevnte i min heim det er da utspring fra metodistbevegelsen en vekkelsesbevegelse som var en av de største som var i England blant arbeiderbevegelsene og nå nevner jeg på det altså det med dopen å gjøre for dere vet at det er helt litt ulike syn på dopen her der er det i en evangelisk luthersk sammenheng med barnedop tenk at den som handler og griper inn i dopen er Gud selv du er hjelpeløst liten som et barn og så kommer Gud med sitt løft og tar ikke imot deg nei, sier de i baptismebevegelsen det er ditt valg og din bekjennelse det er du som er den handlende i dopen det er du som bestemmer og du bestemmer nå tror jeg på Jesus og så blir du døpt som et symbol på det det er en bekjennelseshandling det er egentlig hovedforskjellene i dopsynet er det Gud som griper inn og handler eller er det vår bekjennelse som er det viktige og sentrale i det det er et av spørsmålene i vårt lille land da med alt som er våre av ulike bevegelser og sånn jeg nevnte det med pinsebevegelsen da jeg har dette med dopen det er et kjennetegn hos deg som også er litt annerledes og det går på dette med åndsdopen eller det second blessing som det blir kalt i engelsk den andre velsignelse og tegne på at du er åndsfylt som da er tungetalen det er ikke så fremtredende i dag som det var tidligere da bevegelsen var ny men der var det egentlig en tanke om at vel, du er tatt imot Jesus ja, det er bra men det er enda mer å ta imot du må ta imot den hellige ånd og tegne på at du får den hellige ånd er at du taler i tunger det er tegne på den i denne bevegelsen så kommer, dette er en lang historie og jeg prøver nå å komprimere det veldig tett men å se noe veldig spesielt i Norge som er avbildet her det er et tidemannsbilde det er haugianene de preger det området som vi ser her i Rogaland veldig stert Hans Nilsen Haug han var altså en bondesønne fra Råde i Østfold han fikk et kall av Gud ut på marka mens han var ute og pløyde og bøyde kne og der Gud kalte han til å være en predikant og et vittne for seg i Norge det hadde ikke han lov til for det var kun pressene som skulle tale men han gikk da rundt til fots og preiket evangeliet og grunnla små forsamlinger og grupperinger og fabrikker og alt det var han var grunn der på alle vis helt til han ble fengslet han satt ti år på brettvedfengsel helt til helsa som var helt knekt og ødelagt Hans Nilsen Haug han preget også Rogaland her veldig stert nå mener jeg at du bor inne i byen du bor rett og slett med det her du bor like og forbi dette her er Nygatens bedehus i Stavanger og det ser ikke ut som et bedehus for denne butikken det er den lille smale gata og litt sånn brått ned bakken hvis du er oppe på Nokasbygget og oppe på torget der og da skal du stoppe der og kikke på skiltet for bak inngangspartiet ligger bak der og da står det det at dette huset ble bygd til operasjon byggelse i 1846 av Johan Haugvaldstad og Haugianervennene i Stavanger det er det eldste bedehuset i landet i Norge det er bedehus nummer en som ble bygd det ligger i Nygaten og det var Haugianerne som bygde og det var fordi presterne i den norske kirken når vekkelsen og fornyelsen kom så ble de kastet på døden de lukket dørene for dem, de fikk ikke slippe til de må ha en plass å komme sammen og i starten så var de sammen i hus og heim slik som det gamle maleriet der de satt på benka så annerledes predikanten løfte bibelen og talte Guds ord nei, det blir for lite og smått vi må ha våre egne bedehus og her er det først av deg i Norge og Ebenezer som vi nå er er også et av deg det er forsamlinger av bedehusfolket som ønsker å ha en forsamling der å få kjenne Guds ord og komme sammen ja vel, nå er det en kort skisse av dette skissekirkesamfunnet ulike greiene og ulike kirkesamfunn og jeg har nevnt på flere av deg i den lutherske greiene og i forreformasjonen av Martin Luther så finner du i Norge statskirke eller det som blir kalt den norske kirke du finner frikirke og du finner bedehus som Ebenezer som også er en del av her så finner du andre greiene som heter pinsevenner, baptister metodister, anglikanere det siste er ikke så mange i Norge, men det finnes og så finner du katolikker og ortodoxer og adventister og flere eksempel fra denne greiene her nå skal jeg begynne med en positiv ting på dette her du tenker ofte at det kunne gå så ille men nå skal du få se en stor pluss med dette kirketreet som vekser og blir for mange greiene som brer seg utover det skal dere få se her det handler om misjon for hvis jeg tenker det at oss i verden skulle ha hatt en kristen kirke en super kirke der alle kristne skulle være liksom stå samlet i felles ledelse og i felles initiativ så tror jeg trøbbelet hadde blitt at det hadde blitt lite uttatt men med disse kirkesamfunnet så har bieffekten av det våre at misjon har gått fram i verden jeg har et oversikt her over over Afrika og det er en sånn oversikt over statusen på de evangeliske kristne i Afrika og dere ser det er et lappeteppe her og der og ulike det er ikke en sånn beinstrek eller lik linje der finnes ørten ulike kirkesamfunn og ørten ulike kirke og de har på en måte startet sitt arbeid ulike plasser på ulike vis hvis vi ser på statistikken over kristneheten i Afrika fra 1900 så ser vi at hvis en del av de kristne i hovedsakelig i katolikker og protestanter anglikaner og uavhengige det er mer pinsevennende så vil dere kunne se at fra 1900 og frem til 2000 tallet så hadde våren vokst der så hadde våren vært helt, helt enorm og blant de protestantiske og evangeliske og uavhengige så er voksten våren størst en regner nå, dette her er et litt gamle tall, men det snakker om flere hundre millioner kristne snakker om over kanskje 30% og mer av befolkningen i store deler av landet som er blitt kristne. Hva har skjedd? Jo, disse her kristne kirkesamfunnet med disse ulike grupperingene og disse ulike grupperne, de har slåst ikke om å, kanskje å trakke hverandre ned egentlig, men om å komme først først på plass kampen om å komme først, det er en beskrivelse av det 19. århundres misjonsinnsats. Og her er et bilde av Østafrika og dere kan se dette tallet som dette er fra 2020 i Tansania så regner den altså 55,7% kristne det er det landet som er i våre misjonærer og dere ser i Kenya 81,9% kristne, i Uganda 84% kristne og så er Somalia null altså det er enorm forskjell og hvis jeg hadde tatt dere med til Tansania og vist dere rundt og kjørt rundt i landet, så var det altså en slåskamp mellom kirkesamfunnet for katolikkene kom inn i den kommunen og så sa de lutherane nå må vi skynde oss over dit for der før katolikkene kommer, slik at vi får starte opp, og pinsvennene sa nei, vi må skynde oss og springe dit og starte menighet før deg og på den måten, det er et kappløp mellom kirkesamfunnet om å liksom komme i gang og få starte opp og bygge sitt altså utrolig menneskelig og litt sånn uselt på et vis, men i Guds rike så er dette bare frukt Gud har brukt vår svakhet og kampet med å bli både størst og best og så har evangeliet om Jesus nått ut til enda flere mennesker, det er plusse det er plusse, og det er utrolig egentlig en god ting å tenke på nå kunne jeg sagt noe om at det ikke alltid er det våre like redelige enn det kirkelige samfunnet og de kristne har også brukt tid på å snakke hverandre ned det har skjedd også i kirkehistorien gang på gang nå skal jeg snart ta en liten pause med dere men nå har jeg lyst til å si noe om med så mange kirkesamfunn tenk på bare her i Sandnes eller i Rogaland eller her du er når du møter så mange kristne på ulike vis jeg er med i Stavanger det er nok en sånn pastoring der er evangeliske kirkene i lag en gang i måneden skal være møte her på onsdag og da eter vi lønns i lag der er det nattverd fellesskap og så deler vi litt ifra arbeidet i de evangeliske grupperingene hva skal jeg gjøre? hva er det som er viktig å tenke på? nå skal jeg si litt noe om disse tingene når det gjelder å stå i lag hva er det som binder oss sammen? hva er oss felles? og det er veldig viktig jeg skal begynne på det nå så skal jeg si noe om det etter hvert det som binder oss sammen som kristne det er trua på og synet på Guds ord på Bibelen det er et veldig viktig kjennetegn på en kristen kirke å se en Bibel der Gud i åpenbart ser det gamle og det nye testamentet der evangeliet kommer og fortellinger om Jesus og hans verk og brevlitteraturen som forklarer dypt av det og åpenbarer det for oss evangeliet og bibel litteratur her står det en veldig kamp og dere noe av det som kjennetegner det norske samfunnet i dag det er sekularismen og liberalismen den liberale bibelkritisk teologi den fyller mange plasser den fyller fakultetene våre den fyller skolene våre eller humanismen der menneskehjertet sin tanke er enormt i sentrum det er det som skal kjøre over og så blir Bibelen noe langt der nede som også skal styre mer det er dette som virkelig er det avgjørende skillepunkt men som kristne så har vi et tru som ber oss og det er ikke et tru som vi har funnet opp selv eller som et kommittemøte i Jerusalem bestemte nei, det er en åpenbaring som Gud har gitt oss gjennom sine profeter og apostler før folk fikk Bibelen som vi fikk i dag så hadde de et desperat behov for å prøve å samle hva var det den kristne trua vi står i og da får du disse trusene bekjennelsene noe sånt kredo der de står frem og det er for at vanlige kristne som da knapt kunne lese og skrive og ikke hadde en Bibel i alle fall det var kjempedyrt de kunne i en kort trus lære lære disse hvis du kan dette og bekjenner dette så vet du hva kristen trua er og den eldste av deg dette er det som blir kalt for de oldkirkelige bekjennelsene det er altså denne apostoliske trusbekjennelsen den versjonen vår er nå fra 1700-tallet den går tilbake til den romerske bekjennelsen fra 200-tallet så dette er veldig gammelt der jeg tror på Gud Fader, den landmektige jeg tror på Jesus Kristus og jeg tror på den hellige ånd, den treenige Gud og det som oss bekjenner i gudstjenesten vår og møter våre og da kunne jeg si hvis du kan med hjerte si dette og dette er tru, ja vel dette er den kristne bekjennelse selv om du da ikke hadde Bibelkunnskapen så mye eller Bibelen med deg så var denne bekjennelsen som de hadde som de ba frem som dette er kristentru dette er den bibelske Jesus dette står oss sammen om dette binder oss i lag dette høres felles og derfor så kan du faktisk i dag så kan du komme til en katolikk en romersk katolsk kristen og du vil si ja, men dette er mitt tru eller en ortodoks kristen som du kan finne i Østeuropa eller i Syria og han vil si ja, dette er mitt tru slik tror jeg det er der han står nå er det mange ting med den romerske katolske kjerke som er plusset på teologien over dette men Martin Luther hadde den tanken at Gud har sin menighet å si truende folk også i den romerske katolske kjerke på tross av læren, sa Luther på tross av alle de her med tradisjoner og alt det de er plusset oppå det så er det mennesker som har en tru på den bibelske Jesus på tross av det så finnes det levende kristentru det står noe om dette fundamentet for det som må se felles for tru av livet vårt og da sier Paulus det til oss i Efeserene dere er bygde opp på altså dette er vårt felles fundament det som limer oss sammen apostlene og profetenes grunnvoll skrifter og så gjør det stein altså det du kan kalle malen eller vatre det er Kristus Jesus selv det er det som bygger oss sammen det er felles vårt det er oss, og det er herlig