Gudsfrykt | del 1 | Sølve Salte

Hva er gudsfrykt, og hvorfor er det nyttig til alt? Sølve Salte svarer med Bibelen som veiviser: gudsfrykt gir intimitet med Gud, frigjør fra menneskefrykt og er begynnelsen til visdom. Han utfordrer også ledere spesielt til å leve og lære dette videre. 

Episode fra 11. mai 2026

Logos samles på Ebeneser Ganddal mandager i partallsuker kl. 19
 Alle episodene finner du med bilder på YouTube
 @logosoffisiell
 @logossandnes
 FB-Logossandnes
 FB-Logospodden

Transcript

0:00

God kveld, godt å se dere. Jeg har noe på hjertet i kveld. Hvis jeg skulle bli veldig ivrig og snakke fort eller høyt, så er jeg verken sint på dere eller noe som helst, men da er det bare noe som brenner litt. Jeg skal i dag snakke til dere om noe som er utrolig viktig for alle som vil være etterfølgere av Jesus. Uten at vi får dette inn i livet vårt, som jeg skal snakke om i kveld, så er det veldig lett å gå på kompromiss med trua. Skli vekk fra Gud, leve i sunn og gi Gud sorg med det livet vi lever. Det står veldig mye om dette jeg skal snakke om i kveld, i Bibelen. Men ennå i mine snart 50 år har jeg ikke vært på et møte der jeg har sittet i en stol eller en benk og hørt dette bli forkynt. Dette gjelder kanskje flere av dere òg. At dere ikke har hørt så mye om dette før. Så selv om det skulle virke uvant, ikke bare skyv det vekk og tenk at dette er noe på sida. Jeg håper i løpet av undervisningen vi skal vise at dette er noe vi trenger. Det er en velsignelse fra Gud, og det er noe vi trenger i livet vårt. Det er en velsignelse fra Gud. Det er noe som drar oss nær til ham og bevarer oss i hans vilje. Temaet for denne talen er gudsfrykt. Noe av målet mitt er at du etter denne undervisninga skal lengte etter mer gudsfrykt i livet ditt. Det skal være noe du ønsker velkommen, noe du jager etter, og noe du har lyst til å bli trent i, oppøve deg i, og leve. Og i 1. Timoteus 4,6 står de. Her står det at kroppslig øving er nyttig til noe. Mens gudsfrykt er nyttig til alt. Hun bærer i seg lovnad både for dette livet og for det som kommer. Det er et fantastisk løfte. Her står det at kroppslig øving er nyttig til noe. Hvis vi trener styrke, så kan vi arbeide bedre, lufte mer, hjelpe mer. Trener vi kondis, så kan vi holde ut lenger, både på jobb eller i et løp. Så det å ha kroppen i form er viktig. Blodsikkerhetssirkulasjon, blodpumpe og styrke - på utrolig mange områder hjelper det. Og det kan også forlenge livet ditt. Men så sier Bibelen at noe er utrolig mye viktigere enn det å holde kroppen i form. Og det er gudsfrykt. For det har i seg løfter både for dette livet og for det som kommer. Hvis du får mer av gudsfrykt inn i livet ditt, så får du noe som både gir løfter og velsignelser i dette livetvet du lever nå, men også strekker seg inn i evigheten. Nå skal jeg kort nevne noen av de løftene som Bibelen gir om gudsfrykt, og sier at gudsfrykt kan gi oss inn i livet vårt. For det første, gudsfrykt gir intimitet med Gud.

Gjennom gudsfrykt får vi et nært forhold til Gud. Det står i Salme 25,14.: 3:25

'Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter Han.'

Videre står det i Bibelen at gudsfrykt gir beskyttelse. Salme 14,26.: 3:36

'Å frykte Herren er et trygt vern. Der kan borna òg søke tilflukt.'

Videre: 3:42

" Gudsfrykt gir liv. Å frykte Herren er en kilde til liv, slik en vender i noe, døden snarere, noe som kan ta livet ditt... Det kan være en synd, det kan være noe farlig... Så står det her at gudsfrykt er noe som frir deg fra dette. Derfor gir det liv. Bevarer og berger liv. I Guds frykt er det noe som frir deg fra dette. Og derfor gir det liv. Bevarer og berger liv. I 2. Peters 2,9 står det... Rett og slett frelse ut av prøvelser, ut av vanskeligheter. Gud har et spesielt øye og blikk for den som lever i guds frykt. Du skal være frimodig på å vente hjelp fra Herren. Det er godt for helsa. Der står det med ordspråkene kapittel 3, vers 7-8. Vær ikke vis i egne øyne. Frykt Herren og vend deg fra det vonde. Det blir til helse for kroppen og styrkedrikk for marg og bein. Vær ikke klok i egne øyne. Vær ydmyk. Frykt Herren og vend deg fra det vonde. Det er bare en Red Bull- og monsterdrikk eller hva som helst. For det er til helse for kroppen, og det er en styrkedrikk for marg og bein. Det er noe som gir indre styrke, som fornyer kraft i oss. Så står det òg at Guds frykt gir rikdom, ære. Det er noe som gir indre styrke, som fornyer kraft i oss. Så står det òg at Guds frykt gir rikdom, ære og liv. Og frykta Herren gjev rikdom, ære og liv. Bibelen vil ikke med det si at alle blir millioner herrer og frykter Gud. Men det er en velsignelse over livet. Det gir rikdom, ære og liv. I Ordspråket 10.27 står det... Noe dere gjerne ikke har tenkt som øver, men det er også veldig viktig for menighetsvekst. Det er et godt ønske. Vi ønsker at flere skal komme i vår menighet, bibelgruppe, at vi skal vokse og bli mange.

Det står i apostelgjerningene 9.31.: 5:48

Kirka hadde nå fred over heile Judea og Galilea og Samaria. Hun ble bygd opp og levde i ærefrykt. På gresk står det fobos, og det er frykt. Så de er oversett frykt der med ærefrykt. Men de overlapper hverandre. Hun levde i frykt for Herren, og styrkt av Den hellige ande økte hun mer og mer.'" Så ei kirke som lever i gudsfrykt og ærefrykt, er ei kirke som blir styrkt av Den hellige ånd, og som vokser og blir bygd opp. I Salme 130 vers 4 står de... Men hos deg er det tilgivelse, så vi skal frykte deg.

Så ser vi her òg at det er en link imellom. I Salme 130, vers 4, står det: 6:28

" Men hos deg er det tilgivelse, så vi skal frykte deg. Vi ser at det er en link mellom det å erfare i sitt eget liv Guds nåde og tilgivelse,

og det å få en sann og rett gudsfrykt. Så står det i 2. Timoteus 3,12.: 6:40

Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. Det er ikke det vi lengter etter, men det er bare en sannhet. Hvis du vil leve ei gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. Det er bare en sannhet. Hvis du vil leve i Guds frykt, blir du farlig for djevelen. Du skaper motstand for krefter og ideologier i verden. Det blir en konfrontasjon mellom lys og mørke, og vi blir forfulgt. Men gjennom det ærer vi Guds navn. Den som vil leve et gudfryktig liviv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt. Til slutt i Ordspråket 29,25 står de. Den som frykter mennesker, setter snarere for seg selv. Men den som stoler på Herren, har et vern. Gudsfrykt, det er frihet ifra menneskefrykt. Hvis du går rundt og frykter mennesker, og hvem av oss gjør ikke det til tide, da setter vi snarere feller for oss sjøl. Vi snubler på den veien vi skulle gått. Vi bryter ikke gjennom, vi går gjennom lange omveier. Men den som stoler på Herren, han har et vern. Bitte litt nå om at nærhet til Gud og Gudsfrykt hører sammen i Bibelen. Det står i ordspråkene kapittel 9 og vers 10. Frykt for Herren er opphavet til visdom, å kjenne Den hellige er forstand. Dette verset er en parallellisme som uttrykker én sannhet på to måter. Opphavet, begynnelsen til visdom i et menneskets liv, det er å frykte Gud. Hvis du vil leve et klokt liv, så skal du leve i Guds frykt. For det er der det begynner, og det er der det slutter. Men så sier òg dette verset at å kjenne den hellige er forstand'. Altså 'å kjenne Gud er klokskap'. Så begynnelsen på klokskap i et menneskeliv er å frykte Gud. Men så kan det òg sies at begynnelsen på klokskap og forstand er å kjenne Gud. Å kjenne i Bibelen betyr ikke bare å ha teoretisk kunnskap, men å ha liv og fellesskap. Å leve med Gud og virke og vite hvem Gud er. Det er begynnelsen til visdom. Så ser vi at disse to tingene hører sammen. Å kjenne Gud, altså leve i et intimt fellesskap med Gud, og frykte Gud. Bare i dette ene verset sier Bibelen at den som i sannhet kjenner Gud, som har fellesskap med Gud, som ser Gud for den han er... Det samme mennesket frykter Gud. For begge deler er begynnelsen på visdom og klokskap i et menneskeliv. Gudsfrykt går som en rød tråd gjennom Bibelen. De menneskene som lever i et nært vennskap med Gud, de samme menneskene lever i Guds frykt. Nærhet og frykt hører sammen. Hvis du frykter noe, holder du avstand. Men vi skal se at gudsfrykt er noe som driver oss inn til Gud. Som en magnet som trekker oss mot Gud. I stedet for at vi søker vekk fra Gud, får det oss til å søke til Gud.

Det står i Salme 25,14.: 9:37

Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter Ham. I pakten med Ham får de rettledning. Hvem er det Gud ifølge Bibelen har fortrolig samfunn med? Nært fellesskap, nært vennskap. Jo, det er med de menneskene som frykter Ham. Og hva skjer i det nære fellesskapet? Jo, de får veiledning. I pakt med Han får de veiledning. Så hvis du ønsker åpenbaring over ditt liv, hvis du ønsker Guds ledelse, Guds vei og mening og retning på livet ditt... Hvis du ønsker at Gud skal... Mest sagt om det er i ditt indre når du sover, og gir deg en syn eller en drøm... Eller om det er en bønn, en åpenr du sover og gir deg en syn eller en drøm. Hvis du vil ha det Gud har for deg, så må du lære deg hva Gudsfrykt er. For det er til dette det løftet er knytta. Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter Han. De som frykter Han, lever i et sånt fellesskap, en sånn pakt, en sånn nærhet til Gud, at de får rettledning, veiledning, for sitt liv. For å si det litt sett på spissen... Noe som tiltrekker Gud, noe som er attraktivt for Gud i ditt og mitt liv, er når han ser Guds frykt. Det er noe som får Gud til å ville åpenbare seg selv og sin vilje og sin vei. Det er to kjennetegn på Guds venner i Bibelen. Det er tro, at de lever i tro og Guds frykt. Abraham, som blir kalt for Guds venn, vandra i tro og gudsfrykt. Når han brøt opp fra Mesobetania og ble en omvandrende nomade på vei, var det ikke bare fordi han syntes at Gud var så digg og kult å være kristen. Men det var fordi han hadde ærefrykt for Gud. Abraham var til og med villig til å ofre Isak. Han var en gammel mann. Han var ikke i stand til å få unger som skjer under, at han får Isak, en undersønn. Så sier Gud at han skal ofre ham på Moriafjellet. Så tar han med seg Isak. Han var gjerne en ung mann da. De hadde med seg ved. Isak spør hvor offerlammet er. Idet Isak ligger på alteret og Abraham i ferd med å ofre ham, så tenker Gud og roper gjennom en engelsk stopp av Abraham. For nå vet jeg at du frykter meg, når du ikke engang ville spare din egen sønn. Så Gud så gudsfrykten i Abrahams liv, at han til og med ikke ville gi den mest dyrebare han hadde, til Gud, når Gud kalte ham til det. Vi forstår at dette var en prøve. Gud ville jo aldri at han skulle ofre ham. Men Gud så gudsfrykten, og det var noe Gud hadde behag i. Om Noah står det i Hebreane 11 at med gudsfrykt så fullførte han arken. Det syns jeg er ganske kult at det står. Tenk dere inn i situasjonen. Noah har fått en åpenbaring fra Gud om at det skal komme en dom over verden gjennom en flom. Alt liv skal bli utrydda pga. synd og urettferdighet. Og så får Noah dette kallet til å bygge denne store båten, Arken. Det er ikke sånn at han bruker ett år eller tre år. Han bruker tiår etter tiår på dette. Og det er midt på torre land. Og det skal ikke mye fantasi å tenke. Tenk på naboer, landsbyen. Hvordan det spredte seg rykter om Noah som bruker livet sitt, kreftene sine, pengene sine, sønnen sine. Han bruker alt på å bygge denne båten. Midt på torre land. Og de har sikkert sagt at det klikka for ham. Han er galen. Slutt på denne galskapen. Men Noah, det med mor. I gudsfrykt. For Gud hadde sagt det skulle komme en dom. Og Gud hadde kalt han til å bygge en båt. Sånn fortsetter det med Moses, Daniel i løvehullet. Daniel havna ikke i løvehullet bare fordi alt var så kult og digg. Men han havna derfor han frykta Gud. Heller enn å svikte, fornekte Gud gjennom kongens forbud mot å be til Gud, så ville han fortsette med ære tilbe Gud, for han levde i Guds frykt. Disse tre vennene som ikke ville bøye seg for denne høye statuen... For de er jo grunnleggende som kristne og for Guds folk. Vi tilber bare Gud. Og de ble trua med at de kunne hive seg ned og bli kasta i ildogen. Hva gjorde at de var villige til å blit seg i ildogen hvis de ikke knelte ned. De trodde jo sjøl at de kom til å dø. Om Gud vil, kan Han berge oss. Men hvis det ikke er konge, skal du vite at vi gjør ikke det du ber oss om. Det var ikke bare de gode følelsene og anledningen til å vitne om troen. De frykta Gud mer. De hadde en større respekt og ærefrykt for Gud enn for den flammende ilden i denne illogen. Sånn fortsetter det gjennom Det gamle testamentet og inn i Det nye testamentet. Alle menn og kvinner som har hatt et intimt forhold til Gud, som har levd i et vennskap med Gud, som har fått åpenbaring og blitt brukt av Gud til der Gud har kalt dem til... De samme menneskene har levd i et vennskap med Gud, som har fått åpenbaring og blitt brukt av Gud. De samme menneskene har levd i frykt for Gud.

Det står i 1. Peters brev, kapittel 1, vers 13-17.: 15:10

De våknet og bodde i tanke og sinn. Sett håpet fullt og fast til den nåde det skal få når Jesus Kristus åpenbærer seg. Som lydige barn skal dere ikke lenger følge de lystne dere levde etter, den tid det var uvitende. Han som har kalla dere, er heilag. Slik skal dere òg være heilage i all deres ferd.

For det står skrevet: 15:38

" Dere skal være heilage, for jeg er heilag. Det påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer hver og en etter det han har gjort. Her sier Pete. Spenn beltet om livet. Vær i kampmodus. Vær våkne og klar. Han som kalte dere, Gud, han er hellig. Derfor skal også dere være hellige. Og dere vet at han gjør ikke forskjell på folk. Han skal dømme alle en alle med rettferdighet. Dere har et fantastisk håp i Jesus. Hva er løsninga? Derfor, den tida dere er her på jorda, lev i Guds frykt. Hvis du vil kunne spenne beltet om livet, leve i renhet og hellighet, hva er løsninga? Lev i gudsfrykt. Bibelen sier 'jag etter gudsfrykt'. Øv deg heller i gudsfrykt. Vis alltid iver for gudsfrykt. Gudsfrykt er med andre ord noe vi skal jage etter. Noe vi skal oppøve, trene på, og noe vi alltid skal være ivrige på. Det har alltid vært et kjennetegn på Guds venner og Guds folk at vi er et folk som lever i gudsfrykt. Da blir det viktig for os. Hva er gudsfrykt? Og hva vil det si å leve i gudsfrykt? Vi skal prøve å svare litt på det. Vi kan begynne å spørre om vi skal gå rundt og være redde for Gud. Er det sånn det virker? Det er veldig populært å si i mange andakter at det det står mest om i Bibelen, det er disse ordene - frykt ikke. Og det er jo helt sant. Det står veldig mange ganger i Bibelen 'frykt ikke'. Men samtidig står det også veldig mange ganger 'frykt Gud'. Så hva gjelder det, og hvordan skal vi forstå det? Skal vi frykte, eller skal vi ikke frykte? Da må vi skille mellom to forskjellige typer frykt. Når et menneske blir en kristen som driver Guds fullkomne kjærlighet. Det står det om i Bibelen. Den driver all frykt ut. Det er frykten for straff og dom. Det er frykten for ikke å bli tilgitt av Gud. Frykten for å bli avvist, frykten for ikke å være elska, frykten for å gå fortapt. Frykten for å halve i helvete. Det er ikke normalt for en kristen å leve i en sånn frykt. Denne trellefrykten, den har blitt drevet ut når vi blir født på ny, og Guds hellige ånd har tatt bolig i vårt hjerte og utøvd Guds kjærlighet der. Da er det ikke plass for denne trellefrukten. For vi er Guds barn som roper 'Abba, far'. Så halleluja, vi er blitt fri for denne type frukt. Men samtidig med at Den hellige ånd flytter inn, og vi blir født på ny, blir det skapt en ny frykt i oss

som sønner og døtre av Gud. Det står i Jesaja 11,2.: 18:37

Det er Ånden som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Sann gudsfrykt er et resultat av noe Den hellige ånd har gjort i det indre av en kristen. Ved at han har flytta inn og har åpenbart for oss, vist oss hvem Gud er. Sånn kan vi si at sann gudsfrykt er en respons inni oss på at vi har fått et sant bilde av Gud og har møtt Gud. For når et menneske får se Gud både som den hellige, den rettferdige, verdens dommer, den ethvert menneske skal stå ansvarlig for... Samtidig får vi åpenbart se Gud som den kjærlige og nådige og barmhjertige. Han som bøyer seg ned, han som døde for oss på korset. Når korset blir åpenbart for oss, og vi får se Guds vrede mot synd... Gud tåler ikke synd! Han hater synd! Men samtidig elsker han synderen og går i døden for synderen. Når Den hellige ånd ser et åpenbart, sant og rett bilde av Gud, så skapes det en sann gudsfrykt i oss. Det kan vi godt si er redselen for å gå Gud imot, stå Gud imot, gi Gud sorg med måten jeg lever på, vanære Guds navn med mitt liv. Den frykt som er født ut av kjærlighetsfellesskap med Gud. Fordi vi er Guds barn og elsker av Ham, ø, ønsker vi å ære far med vårt liv. Vi forstår at han er også den hellige, den allmektige. Vi kan kanskje si det sånn at gudsfrykt er uroen og redselen i mitt og ditt hjerte for å gjøre vår himmelske Far imot. Noe du kan merke på, et kjennetegn på at det fins gudsfrykt i ditt eller mitt liv, er at vi får en lidenskap for å gjøre Guds vilje. Det blir viktig for oss. Hva vil du, Gud? Hva mener du? Hvordan kan jeg ære deg i dette? Det blir ikke sånn gråsonekristendom at vi strekker strikken så langt vi kan. Vi går ut i skumringene. Nei, vi vil være i lyset. Vi vil ære far. Et litt haltende eksempel. Jeg har åtte unger hjemme. En av dem, Levi, da han var halvannet-to år... Så var han en veldig aktiv gutt som grep fatt i mange ting. Og han kunne ikke ennå snakke, så kom han springende med noe han hadde funnet. Og så ser han at jeg ser på han. Og så blir han litt usikker. Så dabber han litt mot meg og sier... Så holder han fram det han har i hendene. Jeg forsto jo at han meinte... Far, er det gre har i hendene. Jeg forsto ikke. Han mente at far hadde det greit. Kan jeg leke med dette? Så sa jeg egentlig ja, Leif. Bare fortsett. Eller nei, dette må far få. Sånn tenker jeg at en sann gudstrykt vil være i ditt og mitt liv. Det får oss ikke sånn som Adam og Eva. Når de hadde syndet, skjulte de seg for Gud. Men det får oss til å springe nær Gud. Og far, har du behag i dette?�r oss til å springe nær til Gud. Og far, har du behag i dette? Ære deg, når jeg velger sånn, er det greit at dette er livet mitt? Bare som en sånn... Frykt er en nødvendig reaksjon i livet ellers. Ikke all frykt er noe negativt. Men det er noe som berger og bevarer liv og helse. Jeg er sjøl kjent på frykt omtrent hver gang jeg er på Preikestolen eller Kjærak. Jeg har en enorm respekt og frykt for den grensa der fjellet slutter og stupet begynner. Det er litt irrasjonelt, men hvis jeg sitter med fø sitter... Jeg anbefaler ikke å gjøre det, men hvis jeg sitter med føttene utenfor kanten på preikestolen, så er det et sug i meg, en redsel for den kanten, som gjør at jeg lener meg bakover. For jeg er redd for å gjøre noe irrasjonelt. Det er enormt bra hvis du har respekt for kanten på et stup. Hvis det får deg til ikke å tråkke utfor, for det bevarer livet og helsa di. Eller hvis du er på beite på sommeren. På et kvigebeite som plutselig kommer sjefen sjøl oksen gående, stor og sterk, og han krummer halsen og begynner å sparke med den ene framfoten i bakken og snøfter. Og rett før han begynner med de kraftige skritta å springe mot deg... Hvis frykt da deg til å hoppe over gjerdet, er det bra, for det bevarer livet. Eller hvis det er orkan på sjøen, selv om dama vil ha fersk makrell... Hvis du lar den lille robåten stå på land, kan den bevare både båten og livet ditt. Eller snøstorm på fjellet. Det er ingen fare å snu, det bevarer liv. De sier Afrika... Hvis en løve brøler, kan du høre det kilometersvis, og det går en frykt inn i deg. Og hvis du virkelig skulle være i en levende løve i nærheten, så er det lurt om du enten er bevæpna til tennene eller holder deg inne en plass der du er sikker. Den frykten bevarer livet ditt. Og sånne forhåndsregler og sånn respekt viser vi i møte med skaperverket. Med dyreriket. Med naturkreftene. Hvor mye mer grunn har vi ikke til å frykte og respektere skaperen Gud? For de grenser han har satt for livet? For hans ord, hans bud, hans vilje. Skulle vi ikke være for å trå over deg, for å synde imot hans grense og vilje? Jesus snakker sjøl om denne nye frykten. Han sier Luk, vær ikke redd for dem som slår kroppen i hæl, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte. Frykt han som kan slå i hæl og siden kaste i helvete. Ja, jeg sier dere, det er ham dere skal frykte. Dette sier Jesus til sine venner, dette sier Jesus til oss. Jesus vil ikke at du skal være redd for mennesket, at livet ditt skal bli styrt av frykt for mennesker som kan slå deg, ta livet ditt, ta huset ditt eller gjøre deg noe ondt. Jesus vil ikke heller at livet ditt skal være styrt av frykt for djevelen, den onde. Men Jesus sier det er én dere skal frykte. Frykt Han som har makt både over liv og død, over himmel og helvete. Han som kan gi liv og ta liv, han som kan frelse, men også forkaste. I fortapelsen. Og det er Gud og Gud alene. Det er det som er kallet for enhver kristen. Vi skal leve i Guds frykt. Og bli fri fra all menneskefrykt. All frykt for onde krefter og djevelen skal ikke styre livet vårt. Det skal ikke knuge og binde oss. Men det er én og djevelen skal ikke styre livet vårt. Men det er én og én alene vi skal frykte. Hvis gudsfrykten får et sånt rom og plass i livet vårt, er det ikke lenger plass for de andre fryktene. Det er veien til frihet ifra menneskefrykt, det er å leve i gudsfrykt. Den som kjenner Gud, han frykter Gud. Og Gud er ikke en godslig gammel bestefar som sitter på en skydott og syns at alt er ganske ålreit og greit. Han er den allmektige. Han er den hellige. Han er universets skaper og opprettholder. Han gir liv til alt. Han skal en dag dømme alle mennesker. Han ser alt, vet alt. Han bor i et lys der ikke noe menneske kan komme. Han er Gud og ikke et menneske. Og han, og han alene, er det vi skal frykte. Vi skal snakke litt om mangel på gudsfrykt. Og jeg vil våge den påstand at et kjennetegn på oss kristne i Norge i 2026, er at vi mangler gudsfrykt. Det viser seg på forskjellige måter. Det viser seg både på at vi søker Gud og trer inn i Hans nærhet, men manglende respekt, ærefrykt og Gudsfrykt. Jeg mener ikke alltid at vi skal bli alvorlige når vi søker Gud. Men fins det en plass i ditt eller mitt gudsforhold der vi trenger å ta skoene av? Der vi står på hellig grunn? Der vi står foran den hellige? Eller har Gud blitt gjort så alminnelig, så ufarlig, som et speilbilde av oss? Så det er ingenting å frykte, ingenting å ærefrykte. Ikke noe du mister pusten av. Bare et fattig eksempel. Det er en av mange som ikke liker Donald Trump. Men hvis den amerikanske presidenten hadde vært her i kveld... Og da dere kom her på parkeringsplassen, lå det en rød løper ute. Det sto 14 muskuløse menn i mørk dress, synlig bevæpna, med høyretelefoner. Når dere går inn her, så dere at Donald Trump og Marco Rubio og hele korpset av rådgivere så dere her framme. Hvis det plutselig var en realitet, hadde dere sett dere musestilt ned.

Dere hadde vært så spente p�.o.: 27:44

H hva som skjer herr Bebeneser i kveld. Hva skal vi få vite? Hvorfor er den mektigste mannen i verden? Hva er det nå han finner på? Så er vi kommet samla her i Jesu navn. Kongenes konge, herrenes herre, er midt iblant oss. Han som er uendelig mye mer mektigere enn noen president eller noe menneske. Hvor mye mer skulle vi ikke da bli stille, ha ærefrykt, respekt for...? Hva vil han med meg i kveld? Hvis vi kan skjelve for et menneskeord, hvor mye mer skulle vi ikke da skjelve for hans ord? Så mangel på gudsfrykt viser seg i at Gud aldri blir søkt. Vi trer aldri inn i hans nærhet med en form for respekt, ærbødighet, en sunn frykt. En annen ting som viser vår mangel på gudsfrykt blant oss kristne, er en manglende ærefrykt bådeant oss kristne. En manglende ærefrykt både for den hellige Gud og for det som Gud har kalt hellig. Et avgjørende testpunkt for oss er hvordan vi behandler Bibelen, Guds hellige ord. I møte med Bibelen, i møte med det Gud har sagt, i møte med det Gud har sagt, i møte med de grenser Gud har gitt, i møte med de løftene... Det er der mangelen på eller vår gudsfrykt viser seg. Og jeg vil våge å påstå at mangelen på gudsfrykt viser seg blant oss kristne med at Bibelen rives i beder. Ikke bokstavelig, men... Dette gjelder, dette ser vi litt vekk ifra. Det er som å ha en stor svart i tysk... 'Ikke så aktuelt lenger.' Vanskelig. Sett det vekk. Guds ordninger, hvis de føles litt sånn begrensende for frihet utgått på dato... Det kan gjelde ekteskap, det kan gjelde kjønn, det kan gjelde sex... At det er forbeholdt ekteskapet osv. Hvis vi våger å tale konkret om synd... Det kaller Gud oss til omvendelse. I og for seg er det som... Det er ikke så viktig. Det er bare nåde. Så kjører vi fram nådekortet. Det er å sette Guds ord til side, å sette en strek over det Gud har sagt... Det å forkaste Guds gode ordninger, Guds hellige ordninger for liv, de grenser han har sett for ditt og mitt liv... Det er å gå i opprør mot Gud. Og er det en person i verden jeg vil anbefale dere ikke å være i konflikt med, ikke gå til opprørot. Så er det Gud. Gud har gitt oss sitt ord. Det står i Salme 119, vers 4. Du har gitt dine påbud for at de skal holdes nøye. Når jeg trekker fram noen av Guds bud, er det fare for... Jeg kan ikke si alt på denne talen, men alle Guds bud er viktige. En god plass å starte er med de ti bud. Med ære mor og far, holde hviledagen hellig... Ikke lyke, ikke stjele, ikke begjære, ikke bryte ekteskapet osv. En god plass å starte er med de grunnleggende ordningene og grensene for menneskelivet. Ethvert menneske som er født på denne jord, er skapt i Guds bilde til mann og kvinne. Det fins bare to kjønn, samme hvor upolitisk korrekt det er å si det. Det å hevde at det fins flere kjønn er både til å forvirre folk... Men det er også et opprør mot Guds skaperordning. Det er et forsøk på å forvrenge det vakre, fine Gudet skapt. Et ekteskap er en ordning innstifta av Gud mellom én mann og én dame. I Guds arv kan det aldri være to menn eller to damer sammen som utgjør et ekteskap. Det er en mann og ei dame. Det er det ekteskapet Gud har innstifta, det er det han er velsigna. Som kristne skal vi være sannheten tro i kjærlighet. Når dette er sannheter som djevelen og verden angriper, skal ikke vi kristne gå på kompromiss og si at det er ikke så viktig. Det er viktig at vi er tydelige på disse, både for å begrense forvirringer, for å beskytte mennesker, men også for ikke å velsigne synd. Det er i kjærlighet til hvert enkelt menneske som kan være frista til å trø over grensene. At vi skal si at dette er Guds vilje. Går du utenfor her, så synder du mot Gud. Du er i opprør mot Gud. Det er kun når vi ser at vi har opprør og er syndere, at vi trenger evangeliet. Hvis ikke vi kristne våger å stå på dette, så mister vi kraften som kristne til å forkynne evangeliet. Det blir bare tåkeprat. Det blir ikke noe mennesker trenger. Det er kun syndere som gjør konkrete synder, som trenger Guds nåde. Det er kun lys for dem som er i mørke. Derfor står evangelieforkynnelsen vår og feller på at vi våger å stå og tro på Guds ord i kjærlighet. Ikke gå på kompromiss. At vi våger å leve i gudsfrykt. Det er da vi har kraften til å forandre verden. Til å være lyset i verden. Jeg vet ikke om det gjelder mange her, men jeg har en spesiell advarsel til alle kristne ledere, pastorer, lærere og prester. Gud har kalt deg og utrustet deg og gitt deg en tjeneste for at du skal utruste andre og lære dem opp til å leve et liv i gudsfrykt. Jeg vil igjen våge å påstå at mange av våre kristne ledere mangler sann og ekte bibelsk gudsfrykt. Hvis det er sant at de mangler dette, så kan de ikke gi videre noe de sjøl ikke lever i. Det er derfor det er så taust om dette, at de ikke blir forkynt. Det er vanskelig. Det blir sånn mørk kristendom, og folk blir så kua. Vekk med det. Det er et kjennetegn på dagens kristne ledere, en mangel på gudsfrykt. Jeg sier ikke det gjelder absolutt alle, men det store bildet er noe vi mangler. Derfor ser vi også at det er en mangel i Guds folk. For det er lederen som skal lede folk inn i det gode. Det er forbildet til pastoren, presten og forkynneren som gjør at den unge kristne begynner å gå den veien, begynner å øve seg i gudsfrykt. Ser hva det betyr i et praktisk liv. Ser velsignelsene. Ser den varmeannheten får blomstre og bli forkynt når vi lever i gudsfrykt. Når vi lever i gudsfrykt. Hvor sannheten får sette oss fri. Jeg mener ikke å prøve å se inn i og si at jeg forstår dagens pastorer og lærere osv. til bunns. Men for meg virker det som om mange av dagens kristne ledere er mer redd for mennesket enn Gud. Er mer opptatt av å behage mennesker enn å ære Gud. Og når det kommer forkynnere inn i en sånn type menighet eller sammenheng, og gjerne forkynner det som er litt kontroversielt, radikalt om synd... Taler imot pride eller å gå på kompromiss med ekteskap eller hva det måtte være... Så får vi veldig fort motstand. Teologisk er vi enige, men det var feil timing eller... Du skulle brukt andre ord eller eller at du virka litt for sint... Så blir det sånn at de som Gud gjennom å sende for å tale dette, nesten blir knebla. For det er alltid feil tidspunkt. Det er aldri det perfekte tidspunktet. Det er alltid på feil måte. Og så er det sånn at en del av disse pastorene og prestene kan vente i 5, 10, 15 eller 20 år på det rette øyeblikk. Men de forblir tause om der åndskampen raser. Det gjør at kristenfolket blir forvirra og begynner å gå ville veier, for de får ikke veiledning. Dette står det om i sjuprofeten Malaki, kapittel 2, vers 1 og vers 5-8. Der står de.'Og nå til dykk prester. Mi pakt med Han var liv og fred som jeg gav Han.''Han skulle ha ærefrykt for meg og skjelve for mitt navn.' Kallet til presten, som skulle forkynne Guds ord, skulle ha ærefrykt for Gud og skjelve for Guds navn. Sann rettleiing var i hans munn, og det fantes ikke svik på leppene. I fred og rettferd hverandre han med meg, og fikk mange til å vende om. Når en prest eller forkynner lever i gudsfrykt, så er resultatet av tjenesten at mange vender om. Det fører til omvendelse i livet til folk. Synd blir av. Guds folk får hjelp til å gå på den rette veien. For prestens lepper tar vare på kunnskap, rettleiing skal en søke fra hans munn. For han er et sendebud fra Herren over herskarane. Men det har bøyd av fra vegen. Det har gjeve slik rettledning at mange snubla. Når gudsfrykten mangler hos kristenlederne, hos lærerne, hos forkynnerne, hos pastorene, hos prestene, så blir ikke lenger Guds folk kalt omvendelse. De blir ikke lenger kalt fri fra urett. Og det fører til at mange snubler. Mange faller, mange blir liggende nede. Mange går vekk fra troen fordi de ikke blir kalt tilbake igjen. Inn i lyset, inn i omvendelsen, inn i nåden på ny. Det står også... Dette sier ikke Melette. En veldig advarsel i åpenbaringa, kapittel 21, vers 7 og 8. Der står det et løfte at den som seirer, skal få lov til å drikke av det levende vannet. Det er et løfte om at den som seirer i den troskampen vi står i som kristne, skal få ta del i den fulle frelse i Guds rike. Så kommer det etterpå en advarsel. De som er feige, vantro og vannhellige... Deres plass skal være i sjøen som brenner med eld og spåvel. Den som seirer, han skal få. Men de feige er ikke noe vi ofte tenker på som en advarsel til en kristen. De vantro og de vanhellige. Igjen vil jeg si at løsningen for oss er gudsfrykt. Lever vi ikke i gudsfrykt, blir vi feige kristne som går på kompromiss med verden. Lever vi ikke i gudsfrykt, stifter vi fred med det vanhellige. Vi lever ikke lenger i renhet og hellighet. Lever vi ikke i gudsfrykt, vil vi fornekte vår tro. Du kan ha en teoretisk bekjennelse som er super. Men hvis vi ikke lever i gudsfrykt, hvis vi ikke lever i nærheten til Gud, det som driver oss inn i hans vilje, inn i hans lys, så vil vi med våre liv fornekte det vi sjøl tror på. Vi vil leve vantro liv. Det er et spesielt alvor jeg vil legge inn over oss som er kristne forkynnere og ledere. La oss ikke ta lett på den oppgaven Gud har gitt oss. Vår veiledning skal være bibelsk og kalle mennesker til omvendelser. Den skal være sannhet på våre lipper. Den skal få mange til å vende om. Men hvis vi svikter det kallet, får vi mange til å snuble og gå sine egne veier. Har jeg advart kristenlige, vil jeg komme med en advarsel til oss kristne om hvor katastrofalt det er å mangle gudsfrykt. Det finner vi i 2. Timoteus, kapittel 3, vers 1-5. Du skal vite at de siste dagene skal det komme tunge tider. Da skal folk være sjølopptekne og pengegriske. Skrytende, hovmodige, spottende og ulydige mot foreldre. Utakksomme og uten tanke for det hellige. Ukjærlige og uforsonlige. Baktalende og uten herredømme over seg sjøl. Det Paulus sier... De er gudfryktige utanpå, men de fornekter krafta i gudsfrykten. Vend deg bort fra slike folk. Det Paulus sier, og det Gud sier til som en advarsel, er at det skal komme dager. Jeg tror vi lever midt i disse dagene. Dette er ikke sagt om folk som ikke er kristne, men det er snakk om de som har et skinn av gudsfrykt. De som bekjenner seg som kristne. Det er vi som skal kunne bli alt dette. Og hvorfor blir vi det? Jo, for gudsfrykt er bare noe som ligger utp seg som kristne. Det er vi som skal kunne bli alt dette. Og hvorfor blir vi det? Jo, for gudsfrykt er bare noe som ligger utpå. Men med livet vårt fornekter vi den kraften i sann gudsfrykt som får oss til å vende om. Til å søke lyset. Til å søke tilgivelse. Til å stå på Guds ord. Til å holde fast på Guds ord. Igjen og igjen og igjen. De elsker lystene sine igjen og igjen og igjen. Beklager at vi er inne i en heavy, alvorlig del, men vi fortsetter litt. Mangel på gudsfrukt viser seg òg i vår tid med at Jesus kommer på billigsalg. Vi lager oss en Jesusversjon som vi tror er akseptabel for folk flest. Som kristne slutter vi å snakke for mye om synd, omvendelse, dom, Guds hellighet, selvfornektelse, fortapelse osv. Så er vi en sånn kristendom light, der moderne forkynnelse er som dette. Begynn å tro, det koster ikke nå. Ta det med ro. Gud er god. Det er mye sant i dette, men heller ikke hele sannheten. Når vi forstår og får korset åpenbart, skapes det takknemlighet og kjærlighet. Men det skapes òg en ærefrykt, en respekt, en gudsfrykt, for å stå ham imot, for å fortsette å leve i synd som er blitt frelst ut ifra. Hvis vi kristne mangler gudsfrykten, så blir vi det vi kan si med denne setningen, et kraftløst salt som forsøker å vinne verden med sukker. Guds kraft forsvinner fra livet vårt. Vi har ikke lenger noen gjennombruddskraft på verden. Vi blir forma lik den verden vi var satt til å vinne. Et eksempel fra Bibelen på hvordan det er å lage seg en egen Jesusversjon... Det finner vi i historien om israelsfolket når de går ut fra Egypt. De blir frelst gjennom blod og vann. Og etter få dager i øyemarka, Moses er på Sinai-fjellene for å få de ti bud, så kommer folket til Aron og sier, 'Lag oss en gud'. Og så gir de Aron gullet som Gud hadde velsigna dem med idet de gikk ut av Egypt, og så smelter han det om til en gullkalv. Når du leser de andre mosebøkene, er det skremmende, for når de skal feire gudstjeneste, så sier da sjå, Israel, her er Herren din Gud, som frelste deg ut fra trellhuset. Og så gir de navnet av å være den sanne Gud til noe som de har smelta og forma med sine egne hender. Og så tenker vi at sånn kunne aldri vi gjort. Jo, vet du hva? Vi kan plukke noen vers fra Bibelen som vi syns passer, om hvor tålsom Jesus er, og hvor god han er, at han aldri vil gjøre det ene eller det andre. Og så kan vi lage en sånn Jesusversjon, som egentlig bare er noe vi sjøl har smelta sammen. Der vi gjør Jesus til et speilbilde av oss sjøl og noen løsrevne sannheter fra Bibelen. Og så er det veldig lite som minner om Bibelens Jesus. Ja, han er et sant menneske. Han er vår bror. Han er uendelig tålsom og nådig. Men han er også Herrenes herre. Kongenes konge. Han er evig Gud. Han er opphøyd. Han bor nå i et lys der ikke noe menneske kan komme. Han er allmektig. Han blir tilbudt uavbrutt i himmelen av alle som i sannhet har lært ham å kjenne. Jesus skal elskes, men han skal også fryktes av oss, som har lært ham hvem han i sannhet er. Vi må gjerne våge å spørre oss sjøl om din Jesus, det som er Jesus for deg... Hvis han bare er kompis og kamerat, hvis han ikke er noe mer... Da må du våge å spørre deg sjøl om du kjenner Gud sånn som du kan kjenne Gud. For Gud er så mye mer enn bare... Ja, han er din beste venn, men han er også hellig, opphøyd, annerledes. Han fortjener din tilbedelse, at du legger deg neseflat for ham. Han fortjener at du gir ditt liv over i hans hender. Han fortjener at vi viser ham ærefrykt, respekt. Ja, at vi viser ham gudsfrykt. Jeg tror vi tar en pause nå. Kjære Jesus. Takk for at vi skal både få lov til å elske deg og frykte deg. Takk for at du er både løva av Juda, men du er òg Guds lam. Må du fortsette å åpenbare ditt ord og gi oss et sant bilde av deg. Og må du, Hellige Ånd, skape gudsfrykt i våre hjerter og hjelpe oss til å leve gudfryktige liv. Amen.