Toshihiko Koga - en kunstner på matta

I denne episoden handler det om Toshihiko Koga, en av de mest ikoniske judoutøverne gjennom tidene. Mange husker ham først og fremst for OL-gullet i Barcelona i 1992, der han vant til tross for en alvorlig kneskade. Men historien om Koga er mye mer enn én heroisk OL-dag.

Vi følger ham fra barndommen i Saga, via det knallharde judointernatet Kodogakusha i Tokyo, til VM-gull, teknisk nytenkning og noen av de vakreste skulderkastene judoen har sett. Koga var ikke bare kjent for sin ippon-seoi-nage, men for evnen til å forandre seg når motstanderne fant svar på teknikkene hans. Hver gang noen løste «gåten Koga», fant han opp en ny.

Episoden handler også om Koga som trener, lærer og menneske. Om forholdet til Ayumi Tanimoto, dojoen Koga Juku, filosofien hans om å utvikle barn og unge, og arven han etterlot seg etter sin død i 2021.

Dette er en episode om smerte, teknikk, kreativitet, ydmykhet og judoens gamle idé om at det myke kan beseire det harde.

Transcript

Du hører på JudoMania.
Jeg heter Arne Midtlund, og i denne episoden skal det handle om en av judoens virkelige legender, Toshihiko Koga.
Det er den aller siste dagen i juli 1992.
OL i Barcelona er i full gang.
Folk flest følger med på de daglige OL-sendingene til NRK.
Barcelona-OL i 1992 var det første sommer-OL på mange år uten boikott.
Ofte omtalt som det første boikottfrie OL siden 1972.
Akkurat det kom jo.
Selvsagt litt annet på hvordan man ser på det.
Uansett, jeg husker godt det OL-et her.
Blant annet fordi superstjernene på Dream Team, basketballaget til USA, gjorde sitt inntog på norske TV-skjermer.
Jeg husker også at det var fint lite judo på NRK.
Men vi klarte likevel innimellom å få tak i noen videoopptak av judokampene.
Og i 1992 var det spesielt én person som gjorde sterkt inntrykk på oss.
Inne i Palau Blaugrana i Barcelona står den 24 år gamle Toshihiko Koga fra Saga Prefektur i Japan og venter på at han skal ropes opp på matta.
Han er regjerende verdensmester i vektklassen, inntil 71 kg, og kaptein på det japanske herrelandslaget.
Og han er den store favoritten til å vinne denne vektklassen.
Han er også, det vet bare en liten krets, alvorlig skadet.
Få dager før konkurransen rev han opp venstre kne, altså leddbånd og sener i venstre kne, under en randori-økt, altså en treningsøkt, mot lagkameraten Hidehiko Yoshida.
Koga kan knapt stå på beinet.
Han kommer seg absolutt ikke i posisjon for sitt eget varemerke, skulderkastet, som er det kastet han har bygget hele karrieren sin rundt.
Og han går på sterke smerter stille.
Toshihiko Koga vinner OL-gull, og en legende er født.
Og det er jo sånne historier som gjør at hele judoverdenen, da nyheten om Kogas død kom natt til 24. mars 2021, måtte slutte å puste et lite øyeblikk.
Akkurat da var det som om alle som har drevet med judo noen år, måtte stoppe opp litt.
Og Det internasjonale judoforbundet skrev umiddelbart en nekrolog hvor de avslutta med de følgende ordene ... Thank you to the artist.
Toshihiko Koga ble født i Kurume by i Fukuoka prefekture, men vokste opp i Kitakyushu i Saga prefekture.
Og dette er jo veldig lokale stedsnavn.
Det som er viktig for oss å vite, er at dette er helt, helt sør i Japan.
Omtrent så langt fra Tokyos judometropol som man kan komme uten å måtte forlate Japan.
Familien flytta til Saga Perfekture da han gikk i andre klasse på barneskolen.
Klimaet her er subtropisk, og nærmeste storbyen de fleste av oss kanskje har hørt om, heter Nagasaki.
Det var på ingen måte tilfeldig at han havna på judomatta.
Faren hans, Toshiro, var jernarbeider og brukte yrkesfaget sitt aktivt i sønnens trening.
Han støpte jernstolper ned i betong i hagen hjemme og lagde solide treningsapparater for judokast.
Og han fulgte Toshiko, opp de 150 steintrappene til en lokal helligdom, på tidlige morgentreninger nesten hver dag.
Toshihiko Koga begynte med judo allerede i seks-syv-årsalderen på barneskolen, og trente fra starten side om side med storebroren Motohiro.
Og Motohiros favoritteknikk, altså broren til vår Toshihiro Koga ... Motohiros favoritteknikk var skulderkast.
Og det er faktisk fra Motohiro at teknikken som etter hvert ble Toshihikos varemerke, kom.
Kanskje innflytelsen fra storebroren også kan forklare en av de tekniske særegenhetene ved Kogas spesialkast?
Fordi Koga inntar en venstrestilt posisjon, altså fester et venstregrep, om du kan si det.
Venstre hånd i kragen og høyre i ermet.
Men kastet!
Går ikke til venstre, det går stort sett til høyre.
Og det er kanskje også noe av grunnen til at jeg liker denne teknikken så godt.
For det er nøyaktig det samme grepet jeg også bruker.
Venstre hånd i kragen, ikke i ermet, til motstanderen når jeg kaster høyre skulderkast.
Men der tenker jeg også vi skal stoppe sammenligningen, fordi Toshiro Koga er selvfølgelig en helt egen liga.
Nå blir kanskje dette litt teknisk, men poenget er at det er et litt uvanlig utgangspunkt, som også gir ham et helt eget balansebrudd som motstanderne hans hadde store problemer med både å lese og å løse.
I starten var ikke dette en bevisst strategi, men det var resultatet av å kopiere brorens måte å gjøre det på.
Og Koga har fortalt at broren hans var veldig pedantisk og et petimeter i opplæringa.
Posisjon, grep, balanse, timing og ikke minst besluttsomheten om å fullføre kastet når man først gikk inn, var viktig.
Og nettopp det intense ønsket om å fullføre teknikken er det enkelt å finne eksempler på.
Det er som om Koga absolutt skal gjennomføre kastet sitt, uansett.
I 1985 møttes Koga-brødrene i finalen i en judoturnering.
Toshihiko, altså vår helt, vant med Yuji Gatame.
Og det fortelles da at storebror Motohiri sa til den 18 år gamle lillebroren:" Over to you, little brother.
Sannsynligvis ikke på engelsk, men på japansk, og så la han opp på stedet.
Koga hadde passert broren sin, og nå lå veien videre åpen for Toshihiko Koga.
I Japan ble Toshihiko Koga tidlig kjent under et kallenavn som forteller mye om hva hans landsmenn så i ham.
Heisei no Sanchiro.
Og Sugata Sanchiro.
Er den fiktive judoutøveren i Tomita Tsunios klassiske roman, som ble udødeliggjort av selveste Akira Kurosawa, altså filmskaperen, i hans debutfilm fra 1943.
Søker man på Sugata Sanchiro, så kan man finne denne filmen gratis på nett.
Jeg har gjort det, og sett den.
Så det er verdt et søk, det.
Akira Kurosawa har en helt sånn unik teknikk, og jeg har skrevet en sak om den på nettsiden nå.
Hvis du søker på Akira Kurosawa, så finner du den.
Uansett er hovedpersonen, i Sugata San Chiro, en liten, rask, kompromissløs utøver som gjennom rene kast og en ren sjel beseirer langt større motstandere.
Men ikke minst så er helten i Kurosawas film basert på den legendariske judoutøveren Saigo Shiro, som blir omtalt som en av de fire himmelske vokterne av Kodokan.
Og akkurat det har jeg lagd en egen episode om her på Judomania.
Så vil du vite mer om de fire himmelske vokterne, så kan du høre på den.
Men det er altså ikke småtteri Toshihiko Koga blir sammenligna med.
Det er Saigo Shiro, en hovedperson i en film av Akira Kurosawa.
Og kallenavnet til Koga, Heisei No Sanchiro, handler om at japanerne så på Koga som en legemliggjøring av judoens opprinnelige og ekte ånd.
Da Koga skulle begynne på ungdomsskolen, pakket han kofferten og reiste alene til Tokyo.
Han ble elev ved Kodo Gakusha i bydelen Setagaya, og det ligger ganske sentralt i Tokyo.
Selve skolen har en interessant historie, den også.
Da Anton Geesink vant OL-gull i åpen klasse i Tokyo i 1964, og dermed knuste myten om at Japan var totalt overlegne i judo, så var sjokket i Japan dypt og intenst.
En rik forretningsmann ved navn Yokochi, selv judoka og eier av et malerfirma, bestemte seg for at dette må vi gjøre noe med.
Derfor finansierte han byggingen av et privat judointernat for å bidra til å gjenreise japansk judo.
Dette internatet ble Kodo Gakusha, grunnlagt i 1976, av faren til Noriko Kitada, som selv ble OL-bronsevinner i 1988.
Og det Kitada selv sier om skolens grunnprinsipp, var et intenst fokus på sterk og vakker ipon judo, altså de store, klassiske teknikkene.
Som vi ser at Toshihiro Koga også utfører i alle konkurranser.
På internatet bodde og trente unge utøvere tett på hverandre morgen og ettermiddag.
Shuhei Ono, som selv gikk der nesten en generasjon etter Koga, og som vant OL-gull i 2016 og 2021, beskrev det som a really crazy place, der man hadde muligheten til å gå randori med verdensmestere hver eneste dag.
Skolen tok bare inn noen få utvalgte hvert år, og produserte i løpet av sine 40 år åtte verdensmestere.
Blant dem som bodde og trente der, finner du, i judosammenheng, kjente folk som Koga, Yoshida, Takimoto og Ono.
Fire OL-mestere fra det samme internatet.
Nasjonalt, i Japan altså, ble Koga i løpet av disse åra nærmest uslåelig.
Han vant Kodokan-cup fem år på rad og All Japan Judo Championships i sin vettklasse seks år på rad.
I 1990 nådde han til og med finalen i åpen klasse i All Japan Open, og jeg har lagt ut en link til et utdrag av kampene på nettsidene.
Der veide jo altså Koga rundt 75 kilo, og møtte utøvere som veide rundt 100 kilo.
Og han vant flere kamper før han møtte Nayo Ugawa, som var den regjerende verdensmesteren i tungvekt, i finalen.
Slutt.
Det ble ingen poeng til noen av utøverne, så vidt jeg kan se, men det var en avstemning mellom dommerne, og da utpekte de Ugawa til vinner.
Likevel, så sa man etter denne konkurransen at Toshihiko ...
Koga var en judoutøver som virkeliggjorde den gamle ideen om at teknikk, timing og mot kan overvinne rå styrke.
På japansk sier man Yu-yoko go oseiso.
Det myke kan beseire det harde.
I 1986 vant Koga junior-VM i Roma.
Han kasta hjemmefavoritten Fabio di Pierro med sin fantastiske ippon seonage.
Og det er det samme som skulderkast, for dere som ikke er så kjent med det.
Og signaliserte at et nytt japansk kraftsenter var på vei inn i internasjonal toppjudo.
Men det var noen humper i veien, det gikk ikke helt knirkefritt, og det ble noen nederlag.
Fordi allerede året etter, i VM i 1987 i Essen, så møtte han amerikaneren Mike Swain i kvartfinalen.
Koga hadde slått Swain tidligere i japanske turneringer, men Swain, som var en venstrehendt utøver, hadde gjort hjemmeleksa.
Han hadde funnet ut nøyaktig hvordan han skulle nøytralisere Kogas grep.
Swain fikk inn en O Uchigari, altså en feiing, og for denne teknikken fikk han Coca, tre poeng, den minst mulige poengscoren, men det var nok.
Swain gikk videre i turneringen og vant VM-tittelen.
Koga kom hjem med bronse.
Allerede året etter, i OL i Seoul i 1988, så fikk Hoga en enda mer brutal leksjon.
Motstanderen der var Georgi Tenadze fra Georgia, i det som fortsatt da het Sovjetunionen.
Han var, akkurat som Mike Swain, venstrehendt og brukte en sånn georgisk ...
Stil, kan vi kanskje kalle det?
Hvor du går inn og tar et livtak på motstanderen og løfter opp.
Og Tenadze var totalt overlegen og sendte Koga ut av turneringen, i tredje runde, ved hjelp av flere forskjellige feiinger, blant annet en diyashi barai.
Koga måtte reise hjem uten medalje, men han hadde et helt tydelig oppdrag.
Han måtte løse gåten venstrehendte judoka.
År etter, da Koga kom til VM i Beograd i 1989, så hadde han endra hele sitt forsvarsverk mot venstrehendte.
Han hadde utarbeida en strategi, og nå skulle den settes ut i live.
Mot Majemite Omagbulawaye fra Nigeria brukte han en enhånds sode tsurikomigoshi og fulgte opp den teknikken med en kveling, en shimevasa.
Mot den nordkoreanske shangsoo-li kom en variant ingen hadde sett fra ham tidligere, en enhånds morote-seonage, der han kun gikk inn med et grep i ukes venstre krage, uten grep i armet.
Og så, finalen.
Mike Swain står på den andre siden.
Swain bruker den samme strategien som hadde nøytralisert Koga tidligere, men Koga hadde forberedt et nytt svar.
Han gikk inn med et grep i ermet, ikke i kragen, og i stedet for å stå oppreist med samla føtter, så utførte han en slags … nesten ikke spagat, men sånn vid, sånn splittlegg seonage, og det var en variant ingen tidligere hadde sett fra Koga i konkurranse.
Han fikk bare en koka, tre poeng, for teknikken, men det var nok.
Toshihiko Koga hadde vunnet sin første VM-tittel, ikke bare som et resultat av det han kunne fra før, men som et resultat av hva han hadde lært å gjøre etter to tap.
For enten vinner man, eller så lærer man, og Koga hadde virkelig lært.
I VM i Barcelona i 1991, ett år før OL i samme by, så møtte han opp med enda et nytt våpen.
En sode Tsuri Komigoshi med kryssgrep.
Utført til venstre mot høyrehendte motstandere.
Alle disse teknikkene har jeg selvfølgelig linka til, sånn at du kan se hva det går ut på.
Bare gå inn på nettsida og finn denne saken, altså saken som hører til denne episoden, så kan du klikke deg inn der.
Uansett er det verdt å stoppe opp litt her, fordi Koga hadde tilbrakt to år med å løse gåten 'venstrehendte judoka', og nå hadde han lagd en teknikk som fungerte spesielt godt mot 'høyrehendte', så han hadde snudd liksom hele problemstillinga si på hodet.
Og teknisk sett er det snakk om et hoftekast der han går med venstre hånd, griper motstanderens høyre erme, et kryssgrep, og kaster til venstre.
Og det smarte med teknikken her er at inngangen er nesten lik hans vanlige skulderkast.
Motstanderen ser starten av teknikken og forbereder seg på ett kast, og ender i matta pga.
et helt annet kast.
Sveitsiske Laurent Pellet, kineseren Xi Chencheng og spanske Joaquin Ruiz i finalen falt for samme teknikk alle sammen.
Ingen av dem klarte å tilpasse seg tidsnok.
I judomiljøer og i hele verden fikk denne varianten etter hvert det uformelle navnet Kogasode.
IJF omtalte den etter hans død som en av hans tre tekniske signaturer, ved siden av Ipon Seonage og Enhåns Morote Seonage.
Dermed gikk Koga inn i OL-sesongen som dobbel verdensmester og en klar favoritt.
Vi er tilbake i Barcelona.
Datoen er 31.07.1992.
Nå skal Koga endelig vise verden hvem som er den beste judoutøveren i hans vektklasse.
Så kommer skaden.
Noen dager før konkurransen under en randoriøkt i Barcelona med lagkamerat Hidehiko Yoshida skader Koga venstre kne alvorlig.
Diagnosen var skade på det mediale kollateralligamentet, og han fortalte selv om det øyeblikket i et intervju med Flash i 2004.
Mens jeg sto i den intense smerten, var jeg fylt av tanken på hvorfor måtte jeg skade meg nå av alle tider?
Men da jeg plutselig kom til meg selv, dukket ordene naturlig opp i hjertet mitt.
Ah, men dette kan jeg vinne.
Han gikk inn i konkurransedagen med seks anestesiinjeksjoner og kraftig teiping av kneet.
Ipon Sianage stiller størst krav til knærne av alle kastene i hans repertoar.
Det var fortsatt favoritteknikken hans, men han hadde ikke lenger det tilgjengelig som normalt, så nå måtte Koga improvisere.
I de første rundene introduserer han nå en teknikk ingen har sett ham bruke internasjonalt før.
Han bruker en klassisk tomonage, det vi i gamle dager kalte for cowboykastet, der han falt rett bakover og kastet motstanderen over seg, og han vant sine to første kamper med denne teknikken.
Og hva med skulderkastet?
Jo, det var selvfølgelig der.
I semifinalen mot Stefan Dott fra Tyskland gikk Koga inn for å utføre sin signaturteknikk.
Dott visste hva som kom, og prøvde å senke seg ned mot matta, det klassiske forsvaret mot skulderkast.
Koga løfter likevel dott opp fra gulvet og kaster ham i matta med et perfekt skulderkast.
Flere mener at det her er det vakreste skulderkastet han noensinne utførte i konkurranse, og dette kan du se på YouTube.
Og jeg har lagt den videoen til i denne saken, som ligger på nett, så bare gå inn der og se.
Uansett, han kommer til finalen, og der venter ungareren Bertalan Hajtos.
Og Koga vinner.
Koga sier at han husker nesten ingenting av hva som skjedde etterpå.
Han kommer ned fra matta og skjønner først da hva som har skjedd, når treneren og Yoshida tar imot ham, begge oppløst i tårer.
Presidenten for Tokyo-OL 2020, Hashimoto Saiko, som selv deltok i tre av de samme OL-ene som Koga, fortalte etter Kogas død at hun hadde truffet ham i OL-landsbyen i Barcelona rett før kampene hans.
Selv om han haltet, snakket han med glødende intensitet om gullet han skulle ta, forteller hun.
I flash-intervjuet som jeg snakket om i stad, beskriver Koga mentaliteten sin på den måten her.
Å vinne når man er i form, er en selvfølge.
Det er ganske vanlig å gå inn i en kamp med et minus å bære på.
Derfor hadde jeg ikke en eneste tanke om at skaden var en unnskyldning.
Tvert imot, jeg ble ikke lenger forstyrret av støy og distraksjoner rundt meg.
Jeg kunne konsentrere meg fullt og helt om kampen.
Umiddelbart etter OL ble Koga fløyet hjem til kneoperasjon i Japan.
Rehabiliteringen varte lenge, og han kunne ikke delta i VM i 1993.
Den japanske olympiske komiteen tildelte ham JOC Sports Award for det han hadde prestert i Barcelona, og i hjemfylkets Saga ble han hedret som den aller første mottakeren av Sagas folkelige ærespris.
Det var mye å feire, og Koga feiret.
I et intervju med Flash i 2008 fortalte han åpent om det første året etter Barcelona.
Jeg ble invitert til arrangementer og foredrag og fikk honorar.
Uansett hvor jeg dro, ble jeg forgyllet.
Jeg ble tatt med til de beste restaurantene, jeg trengte ikke å slanke meg, jeg kunne drikke hva jeg ville.
Et rosenrødt liv som varte i omtrent ett år.
Kneet var skadet, jeg kunne ikke trene ordentlig, og jeg var fri fra konkurranseverdenens press.
Det var deilig.
Så skjedde det noe, og han sier videre, Men etter et år ble dette livet kjedelig.
Jeg innså at hjertets vekst bare er mulig gjennom drømmer og mål.
Men så ble det likevel stille fra Koga.
Lenge.
Det skulle ta nesten tre år.
Da Koga kommer tilbake i VM i Chiba i 1995, hadde han gått opp til vektklassen inntil 78 kg.
Og da var det mange som lurte på om han i det hele tatt kunne forvente noe.
Nå har han vært borte av internasjonal konkurranse i tre år, hatt en tung kneoperasjon ... Det har vært et generasjonsskifte blant motstanderne.
Og så har han i tillegg gått opp én vektklasse.
Dette kunne med andre ord gå alle veier.
Hans første kast i VM, i 1995, var en klassisk Koga skulderteknikk mot en mongolsk utøver.
Det var som om Koga hadde brukt judo for å si til verden 'Jeg er tilbake'.
I andre runde introduserte han nok et nytt kast, en koshiguruma, med nøyaktig samme inngang som ipponesionage, men med høyre arm rundt halsen, altså, istedenfor under armhulen.
Ingen hadde sett han bruke koshiguruma før, og motstanderen landet flatt på ryggen.
I finalen møtte han israeleren Oren Smaida, og mange mente at hans enhånds sode tsuri komigoshi, altså Smaidas, var bedre enn Kogas egen versjon.
Men Koga hadde det ultimate svaret.
Ippon seonage.
Og Smadia ... Hvis jeg sa Smaida i stad, så er det Smadia som er korrekt.
VM-gull i ny vektklasse, i en idrett der det å vinne én verdensmestertittel er nesten som et livsverk, så hadde Koga nå vunnet to, i to ulike vektklasser.
1996 var et tungt år for Toshihiko Koga på flere måter.
Året starta med at faren Toshiro døde av kreft 18.2., og Toshiro ble bare 55 år gammel.
Og han var jo mannen som hadde lært sønnene judo fra de var små, som hadde kjørt Toshihiko til og fra Dujon nesten hver dag da de var barn, og som hadde vært til stede for ham hele veien.
Bare fem måneder seinere stilte Koga altså opp til OL i Atlanta.
Og her viste Koga hele bredden av hva han hadde blitt.
Mot Taiwans utøver i åpningskampen, Uranage.
Det var ingen som hadde forventa det.
Mot den polske utøveren, Feying.
Mot en ung Flavio Canto fra Brasil, Sode Turkomegoshi med kryssgrep.
I semifinalen mot den sørkoreanske Shuin Chul?
Tomonage.
Han hadde vunnet fire kamper med fire ulike teknikker.
I finalen venta nå franskmann Jamel Bouras, som hadde studert Kogas grepsstrategi nøye.
Og Bouras gikk på Koga på samme måte som Tenadze hadde gjort i OL i Seoul åtte år tidligere.
Ingen av de klarte å kaste hverandre.
Begge fikk keikoku-straff, altså en sjupoengsstraff.
Får en av de én straff til, så taper du kampen.
Avgjørelsen gikk til hantai, dvs.
at de tre dommerne stemmer over hvem som skal vinne kampen.
Bouras vant.
Det var selvfølgelig bittert, men mange judeeksperter mener at dette var dagen da Koga for alvor viste hva han egentlig var.
En judoutøver som i sin siste store internasjonale konkurranse brukte fire forskjellige teknikker på fire kamper mot verdens beste utøvere.
Toshihiko Koga annonserte at han avslutta konkurransekarrieren for godt i år 2000.
Men trenerrollen var ikke ny for ham.
Allerede i april 1990, mens han fortsatt kjempa om VM-titler og OL-gull, hadde han begynt å trene utøveren ved Nippon Sports Science University.
Og da han la opp som utøver, var neste steg derfor ikke et sprang ut i det ukjente, men en fordypning i noe han allerede hadde holdt på med i ti år.
Og nå venta det japanske kvinnelandslaget.
Overgangen var likevel ikke helt smertefri.
Det fortelles bl.a.
via japanske medier etter hans død at Koga i starten prøvde å reprodusere sin egen suksessformel.
Han snakket mer enn han lyttet, og det fungerte rett og slett ikke.
Det var først da han bestemte seg for å bli lydhør overfor utøverne, altså lytte mer til dem, lære seg hvem de var, finne ut hva de trengte, at de begynte å gi resultater.
Opplysningene kommer fra forskjellige kilder, men de stemmer godt med det han skal ha sagt selv om sin trenerfilosofi.
At man ikke prøver å dra hunden med seg i den retningen man vil med makt, men at man i stedet følger med på hva den gjør og korrigerer forsiktig.
Den nærmeste parallellen jeg som lærer kan komme på, er det vi kaller stillasbygging, eller scaffolding.
Prinsippet er liksom å gi støtte der det trengs, for så gradvis å bygge ned støttene etter hvert som den blir overflødig.
Koga delte også noe mer personlig.
Han har fortalt at etter soul-tapet i 1988, der han røyk ut allerede i tredje runde, at det satte dype spor.
Han beskrev det som en tilintetgjørende smerte som han bar på lenge etterpå.
Og erfaringen han gjorde da, var det han kalte for besluttsomhet.
Og det handler om at for å være forberedt på å vinne, så må du også romme tanken på å kunne tape.
Du må liksom ha begge deler i deg selv når du trener.
Og en av de utøverne han fulgte tettest og prøvde å få påvirke på den måten her, var Ayumi Tanimoto fra Aichi.
Grunnen til at vi snakker om henne, er at under OL i Aten i 2004 vant Ayumi Tanimoto alle kampene sine i vektklassen inntil 63 kg på ippon, altså full seier.
Da hun reiste seg som vinner av finalen, løp hun rett bort til Koga ved matta.
Bildene av at hun omfavner Koga, ble blant Aten-OLs mest gjengitte og delte bilder.
Koga snakka seinere om forholdet til Tanimoto, med en enkelhet som sier mye om ham.
Jeg var heldig med kjemien.
Etter å ha veiledet mange utøvere var han sikker på at de to hadde noe spesielt, og at det ikke var hans fortjeneste alene, selvfølgelig.
Tanimoto vant på nytt OL-gull i Beijing i 2008.
Og etter Kogas død, så har hun fortalt japanske medier om det han hadde lært henne om trening.
Og det handla om at man ikke må trekke utøverne i en bestemt retning, men heller la de få spillerom til å utvikle seg fritt.
I april 2003 åpna Koga sin egen doyo i Takatsuku i Kawasaki, Koga Yuku.
Et sted for barn og ungdom, og det er det som er litt spesielt her.
Han underviste her i stor grad, og man kunne jo tenkt seg at en suksessrik OL og VM-vinner når han åpner en doyo, at man får et konkurransefokus her.
Men i et intervju med Flash i 2008 fortalte Koga om tankene som lå bak.
Etter at jeg la opp, tenkte jeg på slutten av judoveien min.
Jeg tenkte, hvis jeg kan falle om på tatamien i judodrakt når jeg dør, er drømmen oppfylt.
Jeg måtte først lage et sted å dø, så jeg bygde en dojo.
Men å dø er for tidlig.
Da gjensto spørsmålet, hva kan jeg gi videre?
Svaret ble å fortelle barn om alt det fine judo hadde gitt meg.
Kogayuku var altså ikke bare et sånt pedagogisk prosjekt.
Det var Kogas svar på det ultimate spørsmålet.
Hvordan avslutte veien på en riktig og bra måte?
Målet var ikke å skape konkurranseutøvere, men å bygge karakter og personlighet gjennom å trene judo.
Og jeg har lagt ut et bilde henta fra den offisielle nettsida til Kogayuku, der de fem grunnleggende prinsippene står oppført, og alle handler om mellommenneskelige forhold.
De fem setningene på treplata er ...
Et ærlig hjerte som sier ja.
Et takknemlig hjerte som sier takk.
Et tjenestevillig hjerte som sier jeg gjør det.
Et selvreflekterende hjerte som sier unnskyld.
Et ydmykt hjerte som sier det er takket være deg.
Og disse fem setningene er altså ikke tilfeldig valgt, for filosofien hans er godt forankra i Jigoro Kanos grunnleggende prinsipper for judo.
Jigoro Kano mente at alle mennesker er født med én oppgave i livet, og at judoens rolle er å løfte fram talentene som hvert enkelt individ bærer i seg.
Og det er denne arven Koga ønsket å videreføre.
Koga Yuku ble hjertet i virksomheten hans hele livet ut.
Men det stoppa ikke der.
Koga fikk treneroppdrag i mange, mange forskjellige sammenhenger, og fulgte opp mange utøvere som også gjorde det stort i konkurranser, og vant OL- og VM-gull i ulike vektklasser.
Men Koga var altså ikke bare trener, han ville forstå hva utøverne trengte på et dypere nivå.
Derfor bestemte han seg for å studere medisin.
I 2012 fullførte han doktorgraden sin ved Hirosako-universitetets medisinske fakultet, han hadde allerede fra 2008 vært rektor ved Japan Health and Medical School, og i 2016 oppsummerte han trenerfilosofien sin i boka Kunsten å utvikle mennesker.
Innflytelsen til Koga strakte seg også langt utenfor Japan.
I februar 2016 reiste han til Bhutan, og der donerte han judomatter til det butanske judoforbundet.
Samme år tok han imot det butanske landslaget på Kogayuku.
Det butanske judoforbundet omtalte ham etter hans død som en person som hadde hatt direkte og varig betydning for judoen i landet.
IJF beskrev Toshihiko Koga på denne måten etter hans død.
Han hadde gravd seg inn i judohistorien med sin legendariske ipponsionage, sin enhåndsmorote sionage og sin sodet surikomigoshi med kryssgrep.
Tre kast, tre signaturer, alle sammen utviklet som svar på motstandere som hadde funnet ut hvordan Koga kjempet.
Stadig utvikling, stadig fornyelse.
Koga hadde et motto han gjentok mange ganger i intervjuer og i instruksjonsmateriell, og IJF løfta det fram i sin minnetekst.
Jeg tror du alltid må ha et åpent sinn og ta nye tilnærminger og nye veier når du skal løse problemer.
Hver gang en motstander hadde løst gåten Koga, fant han fram til en ny gåte som motstanderne måtte løse, og hver gang en skade tok fra ham ett våpen, smidde han seg et nytt våpen.
I 2020 ble Koga innlagt med nyrekreft og gjennomgikk operasjoner for det.
Han hadde ikke vært kjent syk tidligere, og diagnosen kom tilsynelatende overraskende både på ham selv og omgivelsene.
Han valgte å ikke offentliggjøre noe, men stengte Kogayuku mens han var innlagt.
Ayumi Tanimoto fortalte til Smart Flash, et magasin etter hans død, at Koga gjennom hele sykdomsperioden, i e-poster og brev og samtaler, alltid var glad og oppmuntrende.
Han hadde ikke til hensikt å bekymre dem rundt seg.
Og han var også helt overbevist om at han skulle bli frisk.
Og det var den samme holdningen han hadde hatt hele livet – ikke legg byrden din på andre.
Toshihiko Koga døde hjemme i Kawasaki 24.3.2021, omgitt av familien sin.
Han ble 53 år gammel.
Dagen før, 23.3, hadde Kodokan tildelt ham niende dan, og Kodokan gir ikke denne graden til 53-åringer under normale omstendigheter.
At den kom akkurat der og da, taler jo sitt tydelige språk.
Det er usikkert for meg, jeg har ikke klart å finne det ut om Koga fikk med seg denne nyheten.
Så det veit jeg altså ikke.
I tillegg tildelte den japanske staten ham posthumt Brysingson-ordenen, sjette klasse, som er en av Japans høyeste statlige utmerkelser, normalt forbeholdt personer som har gjort en varig innsats for samfunnet.
Dette var en anerkjennelse av at han ikke kun var en idrettslegende, men også en samfunnsbygger.
Koga hadde også vært medlem av den offisielle planleggingskomiteen for Tokyo-OL 2020, og skulle ha vært fakkelbærer i Saga Prefekture under stafetten, der Flammen var planlagt å ankomme 8. og 9. mai 2021.
Men han fikk altså ikke oppleve noen av disse tingene.
Han etterlot seg kona Sanae og tre barn, Hayato, Genki og Hiori.
Og Genki Koga er også en ganske flink og kjent judoutøver.
Teddy Rinér, blant tidenes mestvinnende judoutøver, la ut en emosjonell hyllest på sosiale medier, som oversatt til norsk blir noe sånt som 'Enorm respekt for Toshihiko Koga', 'All min støtte til hans nærmeste', 'Mine tanker er med det japanske folk', og 'Judoens store familie'.
Japans statssekretær, Kato Katsunobo, kom med følgende melding på en pressekonferanse.
Jeg husker tydelig hvordan han var kaptein for det japanske laget under OL i Barcelona i 1992, og hvordan han vant gullmedaljen til tross for kneskaden.
Han var så ung, og nyheten om hans bortgang er et stort tap.
Jeg uttrykker min dypeste medfølelse.
Den vakreste hyllesten kom kanskje i juli 2021.
Hele det japanske judolaget bar matchende hvite Kasio-klokker.
Det er lagt ut bilde på nettsidene, med spesielle klokkereimer og en lasergravering til hans ære.
De tok også ni OL-gull, som er en rekord.
Rundt hundre sånne klokker ble bestilt av Hidehiko Yoshida.
Mannen, hvis randori, en gang ødela Kogas kne, i samråd med kona til Koga, Sanae.
På den ene siden av klokka er det et tall, 3-4-6, som var startnummeret til Koga i de fleste japanske turneringer.
Så er det det japanske flagget, og på den andre siden er det en kalligrafi der det står overvinne seg selv, deretter bukke.
Men det kanskje mest varige ettermælet kom verken fra statssekretærer eller OL-klokker.
Da Ayumi Tanimoto etter hans død fikk meldinger fra utøvere over hele verden, la hun merke til at mange stilte det samme spørsmålet.
Hvem var det som tok kontakt da du hadde det vanskelig?
Og alle svarte det samme.
Det var Koga Sensei.