Fra Grini til Trandumskogen (1:2)

Hva er du villig til å dø for? Og hvor ofte tar du valg hvor du ikke vet hva konsekvensene vil bli?

I 1944 ble brødrene Jan og Kjell arrestert av tyske soldater, satt i Grini fangeleir og dømt til døden.

Transcript

Copy Transcript Copied

Ung mann leser brev:
Kjære mor!
Kjell og jeg er i dag dømt til døden sammen med seks kamerater. Vi er kristne alle sammen og tar det forbausende rolig. Vi har et lite håp om at de yngste av oss vil bli benådet. For min egen del er jeg rolig, men det er så vondt å tenke på dere jeg er glad i, Marta, du og far, det er så tungt å forlate dere. Men jeg har lagt det i Guds hånd alt sammen. Vi møtes igjen enten det ved et under blir her eller i det neste liv. Gud velsigne dere alle tre.

Marit:
Hva er du villig til å dø for? Og hvor ofte tar du valg hvor du ikke vet hva konsekvensene vil bli?

Dette er spørsmål som kan ha dukket opp hos 23 år gamle Jan Koren. Sammen med lillebroren Kjell satt han i Grini fangeleir under andre verdenskrig. 

Du hører på en podkast av MiA – Museene i Akershus. Jeg heter Marit og jobber med å formidle våre kjente, og ukjente historier. 

I denne miniserien på to episoder,  følger vi Jan og Kjell som ble arrestert av tyske soldater og dømt til døden i Grini fangeleir sommeren 1944. 

Marit:
Camilla Maartmann, du er førstekonservator i MiA, og jobber mye på Grinimuseet. Hvordan er det å jobbe med det som var Norges største fangeleir under andre verdenskrig?

Camilla:
Det er jo så godt som ikke forska på Grini og historiene fra leiren. Så min jobb er som en skattejakt. Vi leter etter kilder og fortellinger som ikke har kommet fram tidligere. 

Marit:
Men, for de av oss som ikke kjenner til fangeleiren: hva var Grini?

Camilla:
Grini fangeleir var som du sa, den største, tyske fangeleiren i Norge under 2. verdenskrig. 

Leiren ble opprettet av okkupasjonsmakten i juni 1941 i kvinnefengselet på Ila i Bærum, det vi i dag kjenner som Ila fengsel og forvaringsanstalt. Fengselet var påbegynt i 1938 og sto nesten helt ferdig i 1940, men det var ennå ikke tatt i bruk da krigen brøt ut. De første fangene som kom til Grini i juni, var mannlige fanger som inntil da hadde sittet i en fangeleir i Hakadal. Senere samme sommer kom kvinnelige fanger som ble overført fra Møllergata 19 i Oslo.

I den første tiden var det ikke flere fanger enn at alle kunne innkvarteres i fengselsbygningen, det som senere fikk navnet Hovedbygningen. Men etter hvert som antall fanger økte, ble det til slutt så trangt at det ble bygget en stor brakkeleir på vestsiden av hovedbygningen. Ved krigens slutt besto leiren av nesten 40 bygninger. De fleste av disse var boligbrakker for fangene, resten var verkstedsbygninger, sykebrakke, vaskebrakker og dobrakker. Bortsett fra fengselsbygningen og noen andre bygninger utenfor selve leirområdet, er det i dag få spor igjen etter fangeleiren. Brakken som Grinimuseet holder til i i dag, sies å være den eneste av de opprinnelige brakkene som er igjen etter leiren. 

Marit:
Leiren eksisterte fra juni 1941 - mai 1945. Og i løpet av disse fire åra satt nesten 20 000 fanger her, fra hele landet. Noen kom også fra andre land. 

Men det var ikke bare 20 000 fanger som satt på Grini. Det var også 20 000 historier. Historier om mennesker i fangenskap.

Marit:
Hva slags folk satt på Grini, Camilla?

Camilla:
Ca. 10 % av de som satt på Grini var kvinner, resten var mannlige fanger. De kvinnelige fangene bodde i hovedbygningen, enten på små celler eller i store saler med køyesenger i opptil 4. etasjer.

Kari Aagaard: 
... Og do, vi hadde selvfølgelig ikke noen nøkkel.

Marit: 
Kari Aagaard var 24 år gammel da hun blei arrestert vinteren 1944. Kari var en del av en motstandsgruppe i Oslo, og var kurer som leverte illegale brev.

Hun forteller om den trange plassen blant de kvinnelige fangene på Grini.

Kari Aagard:
Du kan tenke deg en svær flokk med kvinner. Ja, masse kvinner. Du kunne ikke snu deg det var kvinner over alt. Og skrik og slåsskamp og blodet fløt over alt. Og et språk som du aldri hadde hørt.

Camilla:
De fleste av de mannlige fangene bodde i brakkeleiren, men det satt også mange i celler inne i hovedbygningen. For dem som satt i hovedbygningen var det begrenset med mulighet til å komme ut og trekke frisk luft. Noen satt måneder og år uten å få komme ut under åpen himmel i det hele tatt. Hverdagen som fange på Grini kunne med andre ord variere sterkt, avhengig av hvor man bodde og hvilke soningsforhold man hadde.

Marit:
En av fangene som opplevde frihet i fangenskap, var Harald Ursin-Holm. I en periode jobba han på jordene rundt Grini. 

Harald Ursin-Holm:
Det var jo mye frihet, og vi hadde en eller to tyske vaktsoldater med oss ut på terrenget eller jordet. Og vi snakket jo mye med dem, og de ble etter hvert på vår side, for å si det sånn.

Marit:
Harald var en del av en gruppe gymnasieelever som distribuerte illegale aviser i Oslo. Han blei arrestert våren 1942, bare 15 år gammel.

Harald forteller om 16-årsdagen sin i fangenskap. Han hadde spart mat og satte seg ned for seg sjøl. Her tenkte han gjennom livet og spiste brødskiva si som en stor begivenhet.

Marit:
Var alle fangene motstandsfolk, eller ble de hanka inn av andre grunner også?

Camilla:
I den første tiden var det nesten kun politiske fanger, altså motstandsfolk, på Grini. Men etter hvert kom det også inn folk som var arrestert for ordinære kriminelle handlinger. Noen grinifanger satt også som gisler for andre familiemedlemmer som hadde greid å flykte. Andre ble arrestert fordi de var på feil sted til feil tid, uten å ha gjort noe galt. I løpet av krigen satt det også rundt 200 jødiske fanger i leiren. Flertallet av grinifangene var nordmenn, men også nesten 20 andre nasjonaliteter var representert i løpet av krigsårene.

Marit: 
To av Grinifangene som var tilknytta motstandsbevegelsen var 23 år gamle Jan Koren, og hans tre år yngre lillebror Kjell. De ble arrestert av tyske soldater i 1944.

I magasinet Pro patria, utgitt av Norges Kristelige student- og gymnasiastlag, blir Jan beskrevet som en glad og ivrig gutt, som elsket naturen og kunne betrakte en maurtue i timevis. På Grini smuglet han lapper med oppmuntrende ord til Kjell.

Marit:
Hvordan ble Jan og broren tatt, og ikke minst: hvorfor ble de dømt til døden?

Camilla:
De to brødrene var tilknytta motstandsbevegelsen, og sammen med sju andre teologistudenter, oppholdt de seg på Milorgs utdannelsesleir på Holtefjell ved Hokksund våren 1944. [Forklare hva Milorg er?]

Tre av dem fikk i oppdrag å sprenge Arbeidstjenestekontoret til okkupasjonsmakten i Holmestrand. Og 2. mai 1944 satt de sammen med instruktøren sin, Finn Andersen i Hokksund og ventet på en bil som skulle kjøre dem.

Marit:
Lensmannen kjørte tilfeldigvis forbi og ble mistenksom da han så flere unge menn i sportsutstyr. For dette var Milorgs «uniform». Han bestemte seg for å ransake dem. Da grep Andersen etter pistolen. Men lensmannen var rask. Han skøyt og drepte Andersen. Resten av følget ble arrestert. 

Camilla:
Tyske soldater sporet opp skjulestedet i Holtefjell, og etter å ha kjempet imot ble de resterende som oppholdt seg der arrestert. 

Fra politistasjonen i Drammen ble de først fraktet til Victoria terrasse i Oslo. Deretter ble kameratgjengen splittet opp. To ble sendt til Akershus festning, mens Kjell, Jan og fire andre kom til Grini. Den siste, Per Lindaas var blitt torturert så kraftig, at han ble sendt til et tysk krigslasarett.

På Grini ble de to brødrene skilt. Kjell kom ut i brakkeleiren, mens Jan ble satt på celle i Hovedbygningen. Uker og måneder gikk uten at det skjedde noe mer, og optimismen var stor for at motstandsarbeidet deres ikke skulle få noen flere følger. Men 3. juli ble de innkalt til retten. Retten ble satt på Grini, noe som var helt usedvanlig. Åtte av de ni ble dømt til døden. 

Den siste, Aage Hedenstad fikk en fengselsdom på 15 år. Begrunnelsen for dødsdommen var at lensmannen som hadde arrestert dem og skutt instruktøren deres, nå selv var blitt drept av en håndgranat. Og okkupasjonsmakten mente det var medlemmer av samme motstandsgruppe som guttene som hadde kastet granaten.

Marit:
Samme dag som Jan fikk dødsdommen, skriver han brevet til sin mor. Han har tatt på seg skylda på vegne av Kjell, og håper at det vil føre til at de tyske soldatene benåder lillebroren. Brevet ble gjemt i en hodepute på cellen og ble senere smuglet ut av leiren.

Harald Maartmann: 
Når du gikk inn i den derre hjemmestyrken og Milorg og alt det der, så var du innstilt på at du kunne ofre livet på en måte, selv om du skulle unngå det ...

Marit:
Han vi hører her, Camilla, Harald Maartmann – det er faktisk onkelen din?

Camilla: 
Ja, han satt på Grini i 1944, 18 år gammel. Han møtte faktisk Jan Koren og resten av gjengen rett etter at de hadde fått dødsdommen. 

Harald Maartmann:

… vi var på tur ut av leiren og ned på idrettsplassen eller hvor vi var, så husker jeg de gutta der, var fem … han Koren bare pekte sånn, da hadde de fått dødsdom hele gjengen, da. 

Marit:
Det må ha gjort inntrykk på onkelen din? 

Camilla:
Ja, det syntes han var en fryktelig sterk opplevelse. De var jo bare på samme alder og han kjente litt til dem fra før av.

Marit:
Sjøl om akkurat denne koblinga di til Grini er familiær og nær deg, så finner og samler du også inn ukjente personers gjenstander og historier i jobben din som konservator. Hvordan er det å komme så tett på mennesker i fangenskap?

Camilla:
Det er både givende og svært gripende, Man kommer så tett på enkeltmenneskene og deres historier, at jeg ofte føler jeg kjenner dem. Både fangene selv og deres etterkommere har gjennom årene levert inn brev og gjenstander til museet. Og det setter vi utrolig stor pris på! Det gir oss hele tiden ny innsikt i hvordan det var i være fange på Grini. Noen av brevene vi har fått er såkalte illegale, det vil si ulovlige. De er skrevet på tynt, tynt papir og deretter rullet eller brettet sammen, og med stor fare smuglet ut av leiren, slik som brevet etter Jan Koren. 

Marit:
Hva skjer med Jan og broren etter de har blitt dømt til døden, Camilla?

CM: Jan, Kjell og de andre 6 som hadde fått dødsdom ble satt på samme celle i hovedbygningen. Cellen lå i 2. etasje og vendte ut mot brakkeleiren, og flere av de mannlige fangene som var ute i leiren, samlet seg under vinduene. Der sto de tause og alvorlige. 

Cellevinduene var åpne, og de unge ansiktene var så vidt å se. Noen av dem kikket smilende ned til fangene nede på bakken, av og til lød det salmesang gjennom vinduene. Plutselig lød det også en annen stemme, fra en av de nærmeste brakkene. Det var fangen Alv Erikstad som dypt beveget sang «Norge mitt Norge». Det var det siste grinifangene så til de dødsdømte.

Marit:
Natt til 4. juli blir Jan og 6 medfanger tatt om bord i en lastebil med presenning. De er bakbundet og bundet sammen to og to ved albuen. Peder Lindaas er fortsatt så skadet etter torturen at han ikke kan gå og må bæres på båre frem til lastebilen. Men Kjell er ikke blant fangene.

Lastebilen kjører ut fra fangeleiren, oppover innkjøringen og ut på veien omringet av jorder. Inni lastebilen sitter Jan som glir bort fra både leiren og lillebroren. 

Hva tenker Jan og de andre fangene på? Kanskje hvor de er på vei hen? Og kanskje tenker de på de som er igjen på Grini, og hva som vil skje med dem? Og ikke minst, hva som hadde skjedd med Kjell? Hvorfor er ikke han med i lastebilen? Hadde Jans anstrengelser for å beskytte broren ført til at han virkelig var benådet?

Marit:
Du har hørt første episode i miniserien «Fra Grini til Trandumskogen», av MiA – Museene i Akershus.

Vil du vite mer om Grini fangeleir og Trandumskogen? Følg museene i sosiale medier for flere historier og oppdateringer. 

I denne episoden har du hørt musikk fra xxNctrmxx, Techtheist og Engelhardt Jarlseth med H M V Salongorkester.