Om Borderline Norge med Jørgen Erdahl

I dagens episode har vi med oss grunnlegger og leder av brukerorganisasjonen Borderline Norge, Jørgen Erdahl. Vi får høre mer om hva som inspirerte ham til å starte
 opp organisasjonen og erfaringene så langt. Du kan også glede deg til en spennende samtale om menn og terapi.  

Personlighetsmysteriet produseres av Nasjonalt kompetansesenter for rus-og avhengighet, alvorlige samtidige psykiske lidelser og personlighetsforstyrrelser

Transcript

Veien til etablering av Borderline Norge

SPEAKER_00 0:00

Det er først når personligheten blir såpass til bry for oss selv og eller andre at man ikke får til å leve et OK liv. Da kan man ha en personlighetsforstyrrelse. Vil du si litt om deg selv og veien til det initiativet? Ja, det var et stort spørsmål. Jeg har jo tidligere hatt diagnosen selv. Fikk emosjonell og ustabil personlighetsforstyrrelse. For meg var det en veldig ensom, traumatisk opplevelse, skal jeg være helt ærlig. Jeg kjente ingen med det, hadde aldri hørt om det. Legeme visste ikke hva. Hva det var, mot rent Og jeg dro på en fest Første helgen, og da Fortalte jeg det til par Og da fikk jeg høre at aldri måtte si det til noen Fordi det der var veldig skummelt Og Det kommer til å bli dømt da Av samfunnet hvis jeg er åpen om det Noe jeg synes var veldig Veldig vondt, og ikke minst det å Få noe som heter Emosjonell ustabil Det er veldig stigmatiserende Føler jeg seg selv men det som egentlig var tingen av kontraster er det at jeg ble egentlig veldig glad for for første gang i livet fikk jeg vite hva som var galt meg og hva jeg kunne jobbe med jeg fikk jo sånn 6-7 punkter som det her trenger du å jobbe med da fikk jeg for første gang et trenings opplegg da nesten noe som petet at du har et dårlig kne du har et dårlig ankel det her var jo styrke som du kan gå riktig da Så jeg har jo slitet veldig mye med syken min, og jeg har følt at jeg sykler på en sykkel, og så plutselig kommer noen og stikker noen og kjepper hjulene, og da tryner jeg med det jeg holder på med. Og så går jeg blødende hjem igjen, må fikse de sårene, og så kvier jeg meg litt for å gå ut, og kanskje blir sittende inne litt for lenge. Og på den tiden så tuller jeg på veldig mye, og så må jeg tilbake ut på sykkelen igjen. Det kan være alt for jobb, til vennskap, Og en sånn følelse av å ikke ha kontroll over egne følelser er veldig skummelt, som igjen kan føre til at en kan bruke andre midler for å regulere følelser. Min reise var veldig kaotisk, følt meg alene, veldig deprimert, men veldig susidal. Våkten er veldig susidal. Og på et punkt så måtte jeg ta et ordentlig tak. Der jeg på en måte var veldig redd for meg selv, for jeg hadde vært på legevakta flere dager på rad. Det var veldig brant, og jeg følte at jeg ikke fikk til noen ting i livet. Hvor gammel var du da, cirka? Det er fire-fem år siden. Og da måtte jeg bare virkelig snu det på hodet, for jeg fikk ikke... jeg følte ikke jeg fikk det noen klær på jeg skulle da jeg hadde søkt psykolog i 6 år det var mye greier, og så endelig hadde jeg fått på en måte behandling, så var det for tøft å jobbe med en og det som skjedde var at jeg måtte bare rett og slett etter jeg våknet opp etter selvmordsforsøk så måtte jeg rett og slett bare gå ut og trene hver dag meditere hoppe i havet, måtte bare gjøre alt for å på en måte komme meg videre leste bøker om hvordan jeg kunne ble bedre, dro på ti dagers meditasjonskurs som var helt stille, og fikk på en måte veldig mye verktøy, som gjorde at jeg klarte å regulere følelser. Leste blant annet at det å trene minst tre dager i uka i over syv uker, så får du samme effekt som antidepressiva, når du ser på kontrollstudier med og uten. Så det var det å lære seg litt hvordan du fungerer, Hva putter du i deg? Ikke bare spis grønnsaker, men hva skjer på hjernnivå? Jeg tok mye avføringsprøver, blodprøver for å sjekke på en måte hvordan kroppen responderte på det jeg drev med. Veldig nysgjerrig da, synes du? Veldig nysgjerrig, men det var for at jeg fikk et overlevelseinstinkt. Jeg var så lei. Når du blir skikkelig, skikkelig lei, da kan du endre deg. Ja. Og jeg kjente litt at det var noe å dø snart om et par dager, eller så må jeg bare kjempe meg gjennom. For det har jeg alltid hørt, jeg er en veldig nysgjerrig person. Jeg er alltid veldig nysgjerrig på hva skjer i slutten av min bok, eller neste side. Og da tror jeg det var denne som dreier meg litt. Hva kan jeg få ut av det livet her? For det her er ikke verdt å leve. Så du fikk en sånn oppvåkning på en måte da? Altså en sånn reality check, virkelig? Ja, reality check. Hvor du valgte å ta grep, høres det ut som da? Ja, så jeg fikk jo også hjelp hos terapeut, så det var ikke noe med det. Men det jeg har lært er at 80% av arbeidet er jo hjemme. Når du går fra den døra. Du kan få mye innsikt. Men det er ikke sånn at følelsen din er akkurat så roa ned etter en time, og det er det som skjer etterpå som er viktig. Hvis du går og tar en øl etter timen, så har du ikke noe å si. Hvis du våkner og fyller sjukt dagen etterpå da. Og litt i det her da, så var det litt sånn at jeg følte meg så alene. Jeg kjente ingen med, og det var veldig, veldig tomt. Så jeg var på litt sånn utlandske sider da. Det var så mye stigma, det var så mye reddit. Jeg gråt første gang jeg gikk inn, det var veldig grusomt. Så jeg startet en gruppe på Facebook som bare het Borderline, og så var det Norge. Da finner man algoritmen da, Norge. Så ble vi bare ganske mye folk, og så så jeg veldig mye historier av folk som ikke fikk engang behandling, fordi kommunen deres kanskje ikke hadde noen spesialister eller hadde ikke penger til å gjøre det. Jeg fikk vite fra hjemmebygden min i Porsgrunn, fra noen som hadde en forelder som hadde diagnosen, trodde hun hadde det selv, men ingen får hjelp. Så det ble en generasjonsgreie. Det ble så mye historier, og så valgte jeg å være litt mer åpen om det, blant venner og litt rundt, og så plutselig fant jeg ut at det var så mange rundt meg som sleit mellom personlighetsproblematikk da blant annet borderline eller noen av de andre typene og det var veldig sjokkerende det var så mange flere enn jeg trodde og det var så godt for meg å kunne være åpen jeg mistet noen folk av det jeg har blitt brukt imot meg og alt sånt men på den veien så føler jeg at jeg har fått jeg fikk en sånn trygghet som gjorde at jeg turte å kanskje gå det steget til å ta det litt lenger da den gruppa Fordi jeg følte at det trengs på et punkt så må noen være litt veiviser og samle oss litt. Fordi det går litt nedover. Det er mindre fokus på behandling. Vi ser jo blant annet at klinikken her på Ullevål skal kanskje legges ned. I hvert fall omorganiseres og sånn sett nedskaleres. Ja, det er kanskje mer riktig. Det er i hvert fall en stor debatt om det da. Jeg tror du setter fingeren på noe veldig riktig, at det er stadig økonomiske press eller begrensninger i det offentlige, og det spinkes og spares. Ja, og så er det allerede veldig få som får handling. Vi kan jo tenke Oslo, der er det på en måte noe helt annet, men det er fortsatt mye Ikke så stor sjans. Jeg husker når jeg begynte behandling så var jeg først på en gruppe, da var vi meg og åtte jenter eller noe sånt. Og så var jeg sånn forkursgreier et som jeg kom litt etterpå da. Da var det meg og ni jenter eller noe sånt. Så sier jeg, hvor er alle gutta? Nei, og statistikken viser at de er som regel rusinstitusjoner eller fengsel, for de blir ikke plukket opp. Og da tenkte jeg på de seks årene jeg søkte og fikk avslag.

UNKNOWN 9:00

Ja.

SPEAKER_00 9:01

Men jeg måtte selv havne på legevakta og ringe privatpsykolog for å få en utredning som var god nok til at jeg skulle bli tatt inn på DPS. Og det var jo ikke sånn at jeg ikke hadde noen symptomer på det. Det var bare ikke sett på den retningen da. Jeg bare tenker, du trekker opp så mange spennende og veldig viktige ting her. Altså en er

UNKNOWN 0:00

...

SPEAKER_00 9:23

altså menn, med disse vanskene. Og det andre er behandlingstilbud, og det at behandleren ser det. For du sa at du hadde gått noen runder før det ble oppdaget, eller det var liksom en lettelse ved å få den diagnosen. Sånn at du hadde liksom, dette hadde ikke blitt fanget opp, dette, for ganske lenge? Nei, det tok hele mitt voksne liv. Så... Ikke i barndommen, ikke senere. Jeg ser jo alle tegnene selv. Jeg søkte psykolog, og for 13 år siden fikk jeg 10 timer innmølget. Da var det papirdepresjon. Så var det frisk etter de 10 timene. Så fikk jeg mye spørsmål om antidepressiv. Jeg begynte på det. Det fungerte veldig dårlig.

UNKNOWN 10:18

Så...

SPEAKER_00 10:19

så det er på en måte der alt startet litt da, det var liksom veldig sånn jeg kunne være sint på systemet, det er en ting eller tenke at kanskje jeg kan være med til å bidra med å gjøre det litt bedre ikke at jeg skal på en måte stå og jobbe og skrike på stortinget men heller prøve å samle oss da samle oss og sammen for vi er jo kanskje hundre tusen stykker og jeg tenker sånn vise litt at vi finnes, og kunne sammen kanskje få ned litt stigma, kanskje få noen bedringer, eller press på bedring av informasjon, i varetallet, interesse, rett og slett. Og da ble det en organisasjon, og jeg fant det var veldig lett å starte en organisasjon. For det er så mange hjelpeapparater som hjelper til å få deg i gang. Dette er virkelig noe som staten vil at du skal gjøre. Så egentlig har de lagt det rette for oss. For de vil at vi skal starte i gang. De vil at vi skal vise oss. De vil at vi skal få medlemmer eller folk, så de kan vise hvor mange vi er og vise at vi finnes av synlige. Så det er ikke noe

UNKNOWN 0:00

...

Hva er Borderline Norge

SPEAKER_00 11:30

Det er en god sosialdemokratisk ånd, høres det ut som. Absolutt. Du må bare interessere deg. Og det er det jeg har gjort. Så nå har vi blitt en fin hjemmesnekra gjeng, kan vi si, som jobber med dette. Og det er jo litt reisen. Ja, flott. Og dere jobber med dette. Hvordan gjør dere det? Hva er det konkret Bårdla i Norge? Dere har en nettside, det kan vi komme litt tilbake til. Og så har dere sånne kafetreff. så jeg på nettsiden deres. Da drikker vi kaffe og skravler. Det er jo hovedgreiene. Det er det som egentlig var poenget, men det er også litt sånn som jeg opplevde når jeg kom med behandling, så er det for den terapiformen jeg fikk var gruppebehandling. Og det som gjorde meg på en måte den første quick fixen, det var det å møte andre som hadde samme utfordringer. Fordi det som skjedde var at når jeg pratet om ting som Kanskje ikke følte noen forstod meg på i hele verden. Så stod alle, i hvert fall halvparten, og nikka. Og hvis jeg følte at dette er veldig dårlig karakter, så var det folk som hadde det verre med den typen. Og det var så sjokkerende. Det var som å bære marspor som plutselig bare møter masse andre marspor som aldri har møtt før. Og så ble jeg litt sånn, det er derfor jeg har hengt med de folka der tidligere. Det mynte meg... Det er veldig rart, og det gjorde at jeg følte meg plutselig mye mindre alene i verden. Det gjorde at jeg ble en liten kvikkfiks. Og så tenkte jeg at det var en fin måte for andre som kanskje ikke har fått behandling på. Ikke for at man skal være verdenes terapeuter, men bare å snakke om ting. Jeg tror det er veldig sunt, det. Å bare snakke om hva som finnes på innsiden. Som en... venn da, på en måte. Så sitter vi sammen da i grupper og bare prater og ja, synes det er veldig fint. Ja, så det funker. Det har vært en del, altså er det sånn at dere har månedlig eller halvårlig kafetreff? Det har vært litt forskjellig. Vi har hatt opp til fire byer om gangen. Så er det litt vanskelig å få til frivillig. Hvilke byer er det da? Trondheim, Oslo, Bergen, Kristiansand. Så det har vært litt sånn de hovedbyene, men det har vært litt vanskelig med frivillige. Og informasjon om dette, det kan lytteren finne på nettsidene deres, eller? Ja, alt ligger på borderlinenorge.no. Yes, rett og slett. Facebook-siden vår, Borderline Norge, så ligger også all informasjon der. Så nå har vi kjørende i Oslo, og så tenkte vi å starte på hele et nettmøte. For det er litt lettere å organisere med frivillige gjennom nett, tenkte vi. Siden vi ikke er så store enda. så kan det bli mye arbeid. Derfor er det et prosjekt du holder på med. Jeg har fått det på nett. Så det er veldig fint, og vi har hatt litt forskjellige. Noen har hatt en viljaten workshop med meditasjon for eksempel, før møtet, der vi sitter i 20 minutter og mediterer, lærer litt teknikker. Er det noe du har hatt mye glede av? Veldig. Det er vel det som jeg føler har gjort 40-30% av arbeidet, meditasjon. Hvordan kom du bort til det? Desperasjon? Jeg skjønner. Hva er det som får noen til å sitte på gulvet og se i veggen og ikke bare puste og fokusere på pusten? Det er som min meditasjonslærer sier, hun er en ånde, og hun sier det at det er ingen her som ikke, det er ingen i Norge som blir buddhist eller begynner med å bli psyke, har noe du sliter med som du vil få bort, som er så desperat og oppsøker det. Men det er ikke noe galt det. Nei, og at du opplever god effekt. Du er jo ikke alene om det heller, så dette er jo åpenbart virksomt. Men det er kanskje også litt kontraintuitivt for en del. Når det er så mye og kaotisk, og det å da skulle sitte og forholde seg til dette innover, er jo en ganske krevende øvelse, vil jeg tro. Ja, det er det de fleste sier. Dette er ikke noe for meg, for jeg blir gal av mitt eget hodet. At det er så mye fælt der inne og sånne ting. Og det er det litt sånn, det betyr egentlig at du trenger det mest. Eller jeg klarer ikke å sitte stille, ja da burde du i hvert fall ha det. Jeg hadde hodet folk til, ja men da burde du i hvert fall gjøre det. Men da burde du besøke steder og kan sitte med andre og gjøre det. Eller få noen guide da. Og det er det, for det er det som jeg opplevde når jeg sitter med meg selv, eller i hvert fall i den perioden, var at jo mer jeg sitter og kjenner på følelse uten å fokusere på tanken. For det er noe jeg oppdaget, at jeg kan stå i dusjen, kan spinne på en tanke, eller får en følelse, spinner på en tanke, og så kan jeg bare fortsette hele dagen. Men hvis jeg fjerner tanken, eller prøver å få bort tanken, og så bare fokuserer på følelsen, så forsvant følelsen til slutt. Eller at den bare ikke ble så sterk, at jeg ble påvirket. Det var den tingen jeg oppdaget, som gjorde at jeg satt meg i ti dager stillhet i skogen på meditasjonskurs. Fordi Jeg ville prøve å finne ut hvor stille kan det bli. Og det ble helt stille. Og det var da jeg på en måte oppdaget at jeg har aldri vært det inni meg. Det var veldig sterkt. Inspirerende. Men var dette noe du fikk anbefalt, eller var det noe du i din desperation tilfeldigvis fant? Det har vel vært en sånn, jeg har vel sett, jeg har jo sett det før da, på en måte. Jeg har lest om det før, og jeg har jo gått på kampsport tidligere og da mediterte vi ofte litt etter timen og sånt for å rone kroppen og jeg har jo hatt noe erfaring med det men aldri hatt det sånn så intenst eller gjør det hver dag hver morgen, hver kveld det var da jeg begynte å se litt sånn faktisk viktigheten av det det var så sterk effekt det ble som å ta seg rett og slett en pille på en måte og det var naturlig gjør du det fortsatt jævnlig, regelmessig? Ja, nå så går jeg ukendelig på kurs for eksempel i videre buddhisme. Så jeg synes det er kjempespennende. Så skal en tur til Thailand i sommer og besøke litt templer og sånt. Så det er ikke sånn at jeg har blitt noe sånn superspirituell eller noe, men det er bare jeg liker praksisen veldig godt da. Det er noe jeg har lyst til å holde ved like. Ikke glemme. Ja, og som du har fått kjempe glede av, hører jeg.

UNKNOWN 18:16

Ja.

Menn med borderline: Hjelpsøking og manglende behandlingstilbud

Støttegruppe for borderline på Facebook

SPEAKER_00 18:17

Så flott. Litt tilbake til Bårda i Norge og disse kafetreffene, er det noe mer, altså der møtes man, prater, drikker kaffe, utveksler erfaringer? Rett og slett. Har du fått noe, altså hvordan er inntrykket, hvordan funker det? Hva sier folk? Folk er livredde i starten. Det er de fleste. Det er ikke noe å legge skjul på. og mange som jeg merker kan bli veldig drained etterpå fordi at det er veldig stort jeg har fått meldinger ettertid av folk som sier jeg tror ikke jeg kan komme igjen for at det ble så sterkt inntrykk å møte andre men jeg har følt meg så mye bedre å møte andre da men jeg tror det er veldig mye det er så mye stigma da og det er så mye jeg tror det er mange som sliter da men Men samtidig så får jeg veldig mange som bare kommer igjen og er veldig fornøyde. Vi har jo vært opp til 15 stykker på møter og sånt, så det er veldig hyggelig. Vi holder det nå en gang i måneden. Så det er all right. Du sa at det er noe med å ikke være så alene om disse vanskene. Og at det er den destigmatiserende effekten ved å kunne komme sammen og kunne snakke åpent om problemer inni seg. Og du nevnte også dette med menn. Den første gruppa det var, det var liksom deg, og så var det åtte damer. Og det er veldig sånn typisk bilde på hvordan det er i offentlig psykisk helseværen. Men han vet at menn også har disse vanskene, men de dukker ikke opp i vanlig terapi i offentlig psykisk helsevern. Har du noen tanker om det? Det er veldig synd, tenker jeg. Jeg har tenkt veldig mye på det, fordi jeg snakket med lederen for mental helse om det her, og de har veldig fokus på akkurat det. Fordi menn tar mer og mer selvmord hvert år, mer og mer rus, tallene blir bare mørkere og mørkere da. så har vi jo liksom kampanjer som er sånn, snakk om det, eller sånne ting, og det er veldig bra, altså absolutt, men det virker jo ikke som det fungerer. Og da tenker jeg, er det faktisk gutta selv, eller er det systemet som er problemet? Det vet jeg ikke, men personlig så oppdaget jeg at systemet var problemet for meg. Fordi jeg ble ikke tatt seriøst nok da. Selv når jeg på en måte er på legevakta og prøver å ta til en overdose, eller at jeg... med sobrile eller hva enn, ikke sant? Eller at jeg har kanskje selvskadet meg blå og grønn, ikke sant? Var det at du ikke klarte å se at dette kunne handle om den type problemer siden du var mann? Misstenker du det litt? Det er det jeg skal fram til. At det er nesten mer normalt for menn å være forbanna når du er deprimert, eller at du hater livet eller et eller annet. Det blir bare ikke tatt... ikke seriøst, men på en annen måte da. Som jeg sier, oppfattet annerledes. Og jeg kan ikke snakke for alle, men det er min erfaring da. Og jeg har jo også møtt andre som har vært sånn, vært i bupp, vært i ting som for langt mindre ting. Jeg sier ikke at det er på en måte dårlig det de har vært der, men jeg følte meg litt sånn sviktet da, skal være helt ærlig. Veldig sviktet. Som... prøvde virkelig å komme inn i varmen, men fikk ikke lov til å komme inn. Var det sånn at du ville ha søkt til terapi, noen å snakke med, og sånn? Fordi det du beskriver her er jo også litt sånn, kanskje litt den manlige måten i hermetegn å håndtere det på, ikke sant? Det er å ta det på egen hånd, det er trening, det er å lese opp, det er å meditere, sitte stille alene. Bade, altså det er sånne egne aktive ting, mens behandlingstilbudene er å sitte og snakke sammen. Sosiale, tror du det er noe der? Altså det tok meg, jeg søkte seks år og fikk avslag i seks år. Så du var motivert, virkelig? Ja, og det var ikke sånn jeg ikke gjorde noe da, men det var som en sykkel igjen, det bare krasja ekstremt mye, så når jeg fikk faktisk hjelp, så fikk jeg også litt motivasjon, Fordi, som jeg sa, at jeg følte jeg hadde gått så langt at livet mitt var egentlig ikke... Jeg hadde ingen stabilitet, og det var... det var veldig vanskelig å jobbe med det jeg skulle i timene. Det var veldig vanskelig å følge med. Jeg følte at jeg var så deprimert og så susidal at jeg kunne hoppe ut av vinden når som helst. Og da var jeg litt sånn i desperasjonen at dette vil jeg skal funke. Dette er et opplegg jeg har lyst til å være med på. Så nå må jeg bare gå ut og trene. Nå må jeg bare det. For nå har jeg vært til helgen og prøvd å selvskade meg igjen. Nå har jeg igjen prøvd å tatt selvmord. Nå har jeg igjen ødelagt alle relasjoner. Nå har jeg igjen drekt meg dritnings to dager. i parad, liksom. Og det er time i morgen. Ikke sant? Jeg følte at jeg var på vei at jeg bare saboterte da. Fordi jeg ikke hadde noe kontroll på meg selv lenger. Og da måtte jeg bare på en eller annen måte ta litt kontroll igjen da. Og så skjønte jeg jo senere at det var det her som gjorde meg veldig mye friskere. Det var bare en desperasjonsakt da. Det å gå rundt og trene hver dag og jogge og bare for å Ikke drikke, ikke sant? For ikke selvskade seg, for ikke tulle over flere relasjoner. Det var bare en sånn, nå må du meditere. Når du er følsom, nå må du gjøre det. Og så ble det etter hvert en sånn, shit, det her er jo kjempeeffektivt i behandling. For plutselig en dag, så bare var det litt mer sol. Det var en turning point, jeg synes om, at noe skjedde. Men tilbake til med menn, det er vel mer det at Ja, jeg tror det er vanskelig å bli plukket opp, rett og slett. Og jeg har jo, jeg vet ikke om dette stemmer, du sitter kanskje opp med fakta, men i rusbehandling for eksempel, så er det vel rundt 75% som sliter med en personlighetsproblematikk, og det er veldig mange av de her som ikke har blitt plukket opp, og veldig mange av dem er menn. Samme fengsel, først er det å snakke med en psykolog og gjerne i fengsel. Og det er jo ikke sånn at de ikke har hatt en aggressiv oppførsel på skolen, eller at de kanskje falt ut av skolen, eller det er ikke så mye oppfølging da, kanskje. Jeg tror vi kan stemple fortere menn som ikke dårlige og gode personer, men altså man kan Man faller fort inn i gråsonen som mann, men som dame så blir det veldig sånn at vi må passe på å føre et eller annet ansvar, mens på menn så er det litt sånn at han klarer seg selv, eller han får klare seg selv, eller jeg vet ikke, det er et eller annet som bare drådler rundt det. Ja, men det er spennende tanker jeg henger med langt på vei. Jeg tror også det at det blir en, det er ulike ting som blir trigget i hjelpeapparatet. Omsorg versus mer en sånn avsky eller frastøttelse da. hvis du har ulike uttryksformer, men det underliggende strevet kan være ganske likt. Jeg tenkte å høre litt mer med deg om denne Facebook-siden. Jeg var inne og kikket i går for å forberede intervjuet i dag, og jeg så at dere har jo over tusen medlemmer. Ja. Så det er jo en kjempegruppe på sosiale medier. Det er dritkult. Ja, og så

UNKNOWN 0:00

...

SPEAKER_00 26:22

Tenkte jeg når jeg kikket gjennom fiden deres at det virker som det er så utrolig fint klima. Det er spørsmål å komme svar og støtte, og det er spørsmål om alskins fra økonomi, arbeid, samliv, følelsesregulering. Stemmer det for det første at det er et så godt klima? For sosiale medier kan jo bli ganske toksiske. Jeg kan begynne med å si at det å holde det helt fri fra den toksike delen, det er vanskelig. Og spesielt den gruppa som også er både pårørende og foreldre og de som har det, så kan det fort bli litt sånn crash. Men det vi har løst det med er å ha fire-fem veldig, veldig dyktige moderatorer som godkjenner alt som blir lagt ut. Alle kan rapportere ting inn, så vi får inn veldig fort. Og det har på en måte gjort at vi har blitt et veldig bra miljø. Vi rydder veldig fort opp. Så hvis det kommer noe, så prøver vi å ta tak i det så fort som mulig. Men også så har vi jo verdens beste folk inne på den gruppa. For det som er litt misforstått med Borderline er at du kan se at vi kanskje har mye følelser og det kan være mye sinn, det kan være veldig mye dramatikk rundt det, men vi har også verdens største hjerter. Så når vi ser folk som jeg opplever da, som sliter kanskje med noe vi har slitet med selv før, så er det veldig mye god råd. Og det er også veldig mye stor rom for den personen. Kanskje egentlig ikke er mottakelig, men man prøver for det. Og det er et veldig, veldig varmt miljø da. Jeg ble veldig glad nær det. Det er kanskje sånn fem, seks som skriver om dagen. Spørsmål, og folk svarer. Så det er en veldig aktiv gruppe, ja. det er bare kjempebra miljø og det er takket være gode frivillige moderatorer som bruker fritiden sin på det her og vi har en egen gruppe der vi kan hvis vi er usikre på noe om hva som er lagt ut så kan vi dele og så kan vi på en måte ta en avgjørelse i plenum da om hvordan vi skal håndtere den situasjonen så det er bare en god sammensveis av gjeng som jobber sammen for å få et godt miljø Det er fantastisk, for det var det som slo meg også, når jeg så at det var så rørende og fint, altså den støtten og godheten, og det er jo prisverdig, helt uavhengig av persongruppe, eller personlighet for å si det sånn. Man kan jo se sånne diskusjonsforumer, hvor man kanskje kunne forvente

UNKNOWN 0:00

...

SPEAKER_00 29:13

En mer sivilisert samspill, men som skjener ganske fort ned i mer giftig, litt sånn splittende prat, som blir veldig følelsesstyrt og veldig mye agg. Så det er jo så flott. Som sagt, vi er handmade. Vi på en måte godkjenner alt, og det er det som gjør at det blir det grunnlige arbeidet, og Hvis det blir for mye, så trenger vi flere frivillige. Det er bare sånn vi gjør. Så det skal bli et trygt sted å dele. Og så kan alle dele også privat. Man kan bare svare med navn. Jeg tror også det gjør at det er litt lettere å spørre. Og så tror jeg det gir litt mer kvalitet på svarene dine. Fordi hvis du sier i kommentarfeltet på VG, kan du kalle deg hva som helst på en måte. Eller på Twitter. Mens her så er du ute med Facebooken din. Og da tror jeg folk får litt mer sånn... Man er litt annerledes i et offentlig rom enn alene. Det tror jeg er et psykologisk effekt. Ja, riktig. Man kan vel også skrive en ting anonymt der. Da har man jo mulighet til å si hva man vil. Så det er litt interessant at både det å stille med fullt navn kan gjøre en ansvarlig gjort på en måte, eller gjøre at man... komme med uttalser som man kan stå for da, in real life for å si det sånn, men at man også kan velge å skrive noe anonymt? Ja, jeg tenker altså, det er jo såpass mange medlemmer nå at jeg regner med hvert medlem der egentlig kjenner noen andre i gruppa. Og da er det kanskje litt skummelt, og man kan ikke søke opp de folka. Så da er det litt sånn, de mest private tingene, skriver veldig mange anonymt. Jeg liker jo at folk har åpnet, fordi at jeg prøver å bekjempe litt stigma, men jeg skjønner at folk er der de er. Og vi er også veldig flinke til å, vi har jo masse grupperegler på hva som er lov til å poste, så alt er lov, men det er ikke lov til å anbefale medisiner, siden noen spør for eksempel om medisiner da. Hva går dere på, så er det ikke noen anbefaling, det er bare, hva skal jeg si... Det er bare informasjon, på en måte. Hva er deres erfaring? Det mener jeg er lov. Det er lov til å skrive at du er suicidal, men hvis det er et innlegg som viser at her skal jeg ta livet mitt, så er det ikke lov igjen. For det kan være tryggende å være en effekt på andre mennesker. Og hvis det er litt groteskt, ting som kanskje skjedde i barndom eller ting og sånt, så må du også alltid ha trigger warning først, sånn at folk kan velge seg selv og klikke inn på det. Sånn at folk ikke bare skal gå inn på gruppa og bli trigget, for det kan fort føre til den splittingen og at man blir veldig eksplosivt. Så det skal prøve å være mest mulig trygt. Ja, det virker som det fungerer veldig bra. Vi har jo lest om i media sånne dark web-grupper som kan bli veldig destruktive og forsterke hverandres selvdestruktivitet. Og blant annet innenfor selvskading så har det jo også dukket opp sånne såkalt skjulte nettverk i nærmest, hvor man trigger hverandre. Men det virker som dere har fått til det motsatte. Ja. At man hjelper hverandre? Ja, absolutt. Det er et støttende nettverk. Det var en ting jeg la merke til for noen uker siden, eller måneder, jeg husker ikke. Du har jo hørt om disse incels-gruppene, ikke sant? Det er jo gjerne ekokammer som er veldig lokt og veldig mye hat. Og vi har jo noen som skriver for eksempel at veldig mange med diagnosen synes det er veldig

UNKNOWN 0:00

...

SPEAKER_00 33:04

Jeg opplever da at det er veldig mange som sliter med å holde på relasjoner. eller klare å date, for det blir veldig turbulent og følsomt, og sitter igjen ofte mye alene. Og noen av de tilfellene kan minnes litt om det at jeg er dømt til å ikke få meg en kjæreste, jeg er dømt til å være alene, litt sånn insel-mentalitet, for det er noe galt med meg, ikke sant? Men her blir man ikke møtt med«ja, jeg også, fuck det», det er ikke sånn toksikt, det er det sånn men kjære deg, det her kommer til å gå fint. Det er veldig trygt, veldig fine tilbakemeldinger. Så man kan søke støtte, eller så kan man også, kanskje noen som skriver sånn, har du prøvd det her, og det her, og det her, eller sånn tips til hvordan man skal få det bedre. Og det er mer et selvutviklingsmiljø enn et sånt ekokammer, der man kan forsterke problemet sitt. Det er som sagt prisverdig å få til på sosiale medier, så dette er veldig konstruktivt. Er det noe annet å si om Facebook-gruppa som da har blitt veldig stor og dere har fått til dette miljøet før vi går litt videre? Nei, jeg kan jo bare nevne at det som er veldig fint er at her kan for eksempel Alt fra forskningsprosjekter, bare seg selv, eller folk som skal drive med forskning, eller trenger noen statistikker eller hva som helst, så er det et fint sted man kan også finne grupper, som også kan bidra til mye bra. Blant annet folk som kanskje skriver en bok, som trenger innslag. Det er et veldig fint sted å hente mye informasjon.

UNKNOWN 34:52

Musikk

SPEAKER_00 34:59

Borderline Norge, det står på nettsidene deres at det er en frivillig medlemsorganisasjon, får personer med diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, det er skråstrekt Borderline, og så står det også fagmiljø, pårørende og andre interesserte. Så det er ganske åpent. Ja, det er helt åpent. Ja, dette er også for pårørende hvis vi begynner der da. Opplever du så langt at pårørende søker og trenger hos dere?

UNKNOWN 35:25

Nei.

SPEAKER_00 35:26

Jeg kan først begynne å si hvorfor jeg inkluderte pårørende. Og det er fordi at jeg føler at de kan gjøre veldig mye med riktig informasjon, eller bra, og de kan også gjøre veldig mye negativt med feil informasjon. Fordi der, som jeg har lært, så er det den måten å bli møtt på som er veldig viktig. Spesielt når man er i en veldig følsom fase der man ikke har fått noe særlig bedring eller at man kanskje er veldig dårlig så er det veldig crucial hvordan man blir snakket og behandlet til og jeg tror også med bedring for jeg tror ikke pårørende vil gjøre det verre og mange opplever også som jeg ser i gruppa at de klarer ikke å møte ungdommen sin de klarer ikke å få kontakt og alt de tar blir bare feil og da tenker jeg da er det bare for dårlig informasjon. At vi må da begynne å tenke litt på nytta. Og derfor vil jeg at de skal også kunne være med at jeg vil egentlig at de skal være med like mye som de som har diagnosen. Minst like mye. For jeg tror helsevesenet kan hjelpe så og så mye, men det som skjer på privaten er der det virkelig skjer. Og det å for eksempel ha en god familie med dem, det er en bestemor, bestefar, farmor, søster. Det er ikke noe å si, bare noe du kan snakke med kanskje en gang i løpet av dagen som ikke skal være en terapeut men bare som kan forstå ikke sette noe merkelapp eller dømme og alt det der, det tror jeg kan være veldig viktig satsningsområde det er alltid noen som på en måte kan være der på en mye dypere måte en terapeut kan noen gang gjøre og jeg tror bare for noen å bli møtt med en forståelse kan være ekstremt terapeutisk i seg selv. Spesielt når det er nære relasjoner. Og så er det litt sånn tilbake til den problematikken med den moren og datteren som på en måte det går i generasjon. Det er jo litt til å få stoppet ting også. Å si for eksempel en person med en personlighetsforstyrrelse vil jo gjerne ha en viss antall noen på Reddit ville vel sagt, offre. Folk som vil være en del av sværen, og hvis du er veldig syk, så kan du påvirke veldig mange menneskers liv. Jeg mener også det er viktig for pårørende å kunne lære seg å ikke ta alt så personlig alltid heller, og kunne ta vare på seg selv, for det tror jeg er veldig viktig. Men med en balanse, og kunne sette gode grenser for seg selv, og for den som er syk. Så det er på en måte et veldig viktig område å fokusere på. For det er virkelig der arbeidet kan bli gjort. Så det er ikke sånn at organisasjonen bare er fokusert på at regjeringen må skaffe oss mer penger og flere behandlere og behandlere må bli så mye smartere og ha flere timer. Det er ikke alltid flere timer fungerer. Så trygge rammer og et godt sted å vokse på fritiden, det tror jeg er ganske viktig. Dette er jo sånn musikk i vår ørene opp da, i forhold til dette pårørende arbeidet og ressursene som ligger i nettverk og der livet leves. Ja, altså, terapi er liksom ikke noe enestående magisk, nødvendigvis. Jeg tenker også litt sånn på, som regel så får pårørende kanskje et kurs da, hvis man har noen som har fått diagnosen. Men det skulle også vært litt mer av almenviten, på en måte generelt også. Fordi det er mange som, som meg da, som ikke fikk behandling, eller mange som tenker at det kanskje ligger noe her som skudrer, og kunne hente også litt informasjon selv. Veldig mange tyr til Reddit, tyr til online-forum som du snakker om. Nå har dere laget et veldig bra kurs for pårørende som kom tre-fire måneder siden. Kjempebra, det er sånn vi trenger mer av. Si du får en ADHD-diagnose, eller bare at du tror at du har en ADHD-diagnose, så kan du finne all slags informasjon. Du kan være der på all slags kurs, og det er kjempebra. Du trenger mer av det innenfor personlighetsproblematikken. At det skal på en måte ikke være så vanskelig. Man kan jo alltid kjøpe en bok eller lese litt på nettet, men det er litt begrenset. Jeg tror der kan man spare mye penger. Og Ja, det er vel flott. Og siden du nevner det, så kan vi jo kort også reklamere for det kurset som ligger på våre nettsider, personlighetspsykiatri.no, hvor man kan finne pårørende kurs, og også link fra deres sider, Borderline Norge, som ligger gratis. Ja, vi stjal siden deres, men har linka den, så den ligger der ute, for det er kjempegull, og vi trenger mer sånne videoer og mer, det er litt det vi jobber litt for også da. etter hvert så har vi lyst til å prøve å få litt mer kanskje en egen pårørende gruppe eller en egen sånn pårørende kafé eller noe sånt, men akkurat nå så er vi for få folk til at vi skal klare å ha noe mer, å si det sånn Hvor mange er det som frivillig bidrar inn? Vi er syv stykker så det er det alt fra nettsider til kafé sekretær, altså grafisk design Men også det som er veldig fint med oss, det er at vi har ikke noen penger til ansatte, vi er rett og slett en frivillig organisasjon, og absolutt alle som er med har hatt eller har en diagnose. Og det er et veldig fint sted der folk kan prøve seg litt i et arbeid, faktisk i en arbeid der det er greit å ha dårlige dager og ikke klare å fullføre det man skal på en måte, at vi har en åpen dialog da, og for mange er det bare det å moderere gruppa for eksempel en måte å bli friskere på, fordi man føler seg nyttig man mestrer noe man kan være med på månedlige ikke treffer, vi har sånne møter der vi snakker om hva vi driver med, hvordan det går er det noen som trenger hjelp med ting, altså bare det der være en del av noe da så det er veldig sånn fin hjemmesnekket gjeng, det er ikke noe negativt ord det er veldig koselig vi er en god gjeng da som styrer det så vi håper selvfølgelig etter hvert at vi kan ha noe ansatt at det kan bli litt mer faste jobber og sånt, men nå nå jobber vi med det vi har da og på det nivået vi er det er veldig viktig også at folk kan om det er å bidra en time i måneden, så er det kjempebra for oss. Det er en måte å bidra til bedring på.

SPEAKER_01 42:51

Det

Visjoner fremover

SPEAKER_00 42:54

høres veldig konstruktivt ut. Hadde vi vært 50 frivillige, så hadde vi jo selvfølgelig drivet med mye mer. Men det er der vi er nå. Du sier noe om visjonen, eller kunne ønske å ha en pårørende gruppe for eksempel på sikt. Er det andre ideer eller visjoner som dere har? Ja, altså det første på agendaen jeg har veldig lyst til er jo, og det er ikke så vanskelig å få til, men som sagt, man må bare ha folk som setter i gang. For jeg er veldig flink til å tape meg for mye. Og det er for eksempel å ha litt mer videoer på Instagram, TikTok, der kanskje vi kan høre litt historier. Det trenger ikke være så utrolig dark på en måte, men mer sånn for å vise at jeg er en person med den diagnosen jeg har hatt, eller hva enn, at for å få ned litt stigma da, og vise oss litt fram, for det er nok ganske mange som går i disse gruppeteamene, eller har fått en diagnos og går, som er veldig alene, sånn som jeg følte meg, bare vise at det finnes, men også gjennom å snakke om det, så kan det bli litt almenviten, fordi alle vet hva bipel er, ADHD, det var ikke så mange som visste hva bipel var for ti år siden, og derfor har det blitt mer snakket om, Hadde det vært en karakter på skam som hadde hatt borderline, så hadde det blitt mer almenvitt når folk visste litt mer hva det gikk i å spre ordet. Vi vil ikke spre diagnoser, vi vil bare spre informasjon og bare vise og normalisere det. At det er bra folk, da. Så det er informasjon gjennom kampanjer. Vi har lyst til å ha mer paper som man kan gi ut beskyrer. Vi vil gjerne ha noen som kan drive med nyhetsinformasjon om hva som skjer, så vi kan sette ut nyhetsbrev. Vi skulle gjerne hatt folk som drev litt mer søking, så vi kunne faktisk vært med på litt mer konferanser, kanskje holdt flere konferanser, hatt mer debattpaneler, drive litt mer lobbyvirksomhet, hatt folk i litt flere politiske organer. Nå er jeg med i Rådet for psykisk helse og rus for Bydel Gamle Oslo, som Dette har gjort at vi har blitt en del av det. For å spre ikke bare Borland-ordet, men også det der vi trenger flere folk som har kompetanse, som pårørende og brukererfaring, som kan snakke mer om dette. Jeg ser veldig mange som sliter, som er veldig åpne, men her tør ikke folk å være åpne. flere kafetreff, flere lokallag. Vi skulle gjerne hatt en bovlinggjeng som møttes, eller en isbadegjeng, eller en sånn som jeg liker. Jeg liker å begynne å isbade, det er veldig bra for psyken min. Jeg kan være så ut av gir, og så hopper jeg ut av vannet i to grader, så er jeg tilbake igjen for tre dager. skulle gjerne hatt, med Oslo Bastu for eksempel, hatt det her på nasjonalt i alle disse lokallagene, hatt mer sånn opplegg og pårørende treff, som sagt, i hele Norge. Fordi, som sagt, det er ikke alltid man trenger å søke så mye penger for å få til ting, men har vi nok frivillig rundt omkring i lokallag, så er det jo kafetreff i stedet, ikke kanskje av behandling. Det er mye mer press på kanskje lokalpolitikere. Ja, egentlig bare blir større, og viser jo flere, nå har vi et par hundre medlemmer eller noe sånt, som er faktisk betalende, jo flere vi er, jo mer kan vi også legge press da, på, for jeg vet at det er ikke, psykologene går på mange timer du får, det er jo over, selvfølgelig spørsmålsykt, men hvis du har en spesifikt diagnose, så er det nok mange som sitter på et inntakskontor, som må krysse ut en del folk, som de får veldig vondt i magen for at de gjør, for det er bare budsjettet så og så mange, Og det her er ikke noe en enkel person kan endre noe på, eller et psykologkontor. Det må på en måte mer en gjeng, kanskje tusen, to tusen, fem tusen, ti tusen, som skriver underpå, som er på en måte engasjert. Da skjer det ting. Og det kan være, som sagt, på kommunalt nivå, til landsnivå. Og det er det vi har lyst til å jobbe med. Og ikke bare for kun den personlighetsproblematikken, men generelt også å samarbeide med andre organisasjoner, men også vise viktigheten av oss. Det er en litt kompleks diagnose som også må ivaretas gjennom egen informasjon og egen opplegg. Så de som lytter der ute i det ganske land som kunne være interessert og brenne for dette her, så er det lett å melde seg som frivillig og bli medlem på deres nettsider. Hvis man går på borderlandnorge.no så har du en kontaktside hvis du vil bli frivillig. Der står det også litt hva vi søker. Og det kan være alt fra om du har vært en journalist eller om du driver med IT til bare jeg har litt fritid her og der. Og Da kan du sende en mail, og så kan vi ha et intervju bare snakk og generelt. Og så har vi en egen bli-medlem-side, det koster 100 kroner. Og da er du medlem et år og på en måte støtter oss da, i vår sak. Som er veldig nyttig for eksempel når vi blir invitert til å snakke om nasjonale retningslinjer med helsedirektoratet. Det hadde vi ikke fått gjort. Vi har ikke så veldig mye makt der, men vi får jo fått innspill, vi blir invitert bare for at vi er en medlemsorganisasjon. Og det er ganske viktig. Flere vi er, så kan vi plutselig snakke på storting en dag. Begynne å belyse litt. Jeg vet jo at selvmordsstatistikken er ganske fæl med diagnosen her. Det er noe jeg skulle gjerne snakke om på et mer nasjonalt nivå. Men det er vanskelig når det er den lille hunden i rommet, som på en måte ingen legger... Vi er ikke noe store, da. Men jeg synes fortsatt vi har fått det ganske mye... på det vi har, og vi har ikke noe dårlig tid heller, for det har aldri finnes før jeg tror det er så viktig for det er ikke bare organisasjonsarbeid alene i vår organisasjon, men det er også det å krysse seg på å samarbeide med flere flere organisasjoner, og så man på en måte viser at man felles brenner for den psykisk helsesaken og så kunne komme vårt innspill mens vi driver med informasjonsarbeid og kafetreff, det er litt Det er det vi vil jobbe med. Veldig bra. Det resonerer så godt i meg som behandler, og som også tilfelles med dere engasjement for å få belyst disse problemene, og få bort stigma, og hjelpe folk til å få... bedre bukt med disse vanskene. Så det er så inspirerende å høre på. Kan jeg si en siste ting? Selvfølgelig. Fordi det er sikkert en del fagpersoner som lytter denne podcasten. En ting som jeg føler er veldig viktig å snakke om, det er det som skjer etter timen. Dere kan jo ikke helt styre hva vi gjør, men man kan kanskje gi noen råd. Jeg kan tenke at folk hører at han mediterte, han trente og alt det, men det er ikke bare å starte med sånne ting. Det er vanskelig. Det som hjalp for meg var en oppenbaring som ikke blir fortalt. Det er for eksempel en side som heter fyldagene.no. Den er landsbasis. Det er en nettside som har alle aktivitetstilbud som skjer på dagtid i den området. kommunen du bor i. I Oslo tror jeg det er 250 forskjellige tilbud. Vi er blant annet der. Og gjennom den siden så fant jeg bare, åja, her kan jeg få gratis pianolærer som hjelper meg på dagtid. Så jeg lærte meg å spille piano. Jeg begynte på et tegnekurs gjennom mental helse. Det er så mye kurs og gruppe det er badegrupper, det er på en måte bovling, og det er så mye forskjellig man kan gjøre, og jeg tror det er så viktig å aktivisere seg i den, hva skal jeg si, selv om det føles drit da, så det er ikke alltid på en måte, si man er sykemeldt og ikke får til, så er folk veldig opptatt av at jeg må tilbake i jobb, jeg må hvile til det, eller det blir veldig stort press, men bare det å dra på en bovlinggruppe med 15 stykker fra å si mental helse da, og spille bowling en par ganger i uka, det er veldig sunt for hodet ditt. Og den informasjonen ligger så klart på nett, men det er nesten ingen som bruker det. Så derfor vil jeg bare få det fram, at hvis du sier at du er en terapeut eller et eller annet, da ser jeg for deg tre ting kanskje da. Du tenker det er veldig sunt for en person kan gjøre, gå på den siden, fyll dagene.no, se om du finner et par ting, og så kan du kanskje si vet du hva, jeg har et lite forslag til deg, kanskje du skal prøve en av de tingene her, kom tilbake neste gang, si oss hvordan det fungerte. Jeg hørte den podcasten Sinsyn, og da snakket han litt om det, om en pasient som hadde gått ut og inn, og det eneste han sosialiserte seg var egentlig hos psykologen. Og da sa han, da kan jeg ikke hjelpe deg. Du må gjøre noe mer. Så han fikk til noen bokgrupper som han kunne sitte og snakke. Det var en felles gruppetrening han startet der. Det er ikke så enkelt å starte opp, men det er så mange organisasjoner som gjør det for deg. Det er egne organisasjoner som har treningsgrupper, yogagrupper. Jeg brukte mye retretten nede i Oslo. Der har de yoga hver dag klokka 11. Og de har hver hele time... sånn akupunktur som faktisk hjelper som jeg trodde bare var tull første gang jeg tok det så sovna jeg og så skulle jeg på trene jeg klarte ikke, jeg var så død i kroppen og det bare roet meg helt ned og sånn er det det er masse tilbud som kan ja det kan også høres da litt håpløst ut at jeg blir ikke bare frisk og spiller babling jo det blir det, det er det som er veldig sprøtt du blir bedre av den sosialiseringen og få litt mestringsfølelsen jeg begynte å spille piano og plutselig etter hvert klarte å spille noen noter og sånt så bare husker jeg gråt foran pianoen jeg satt alene for det var så det var så fint jeg klarte i hvert fall det her selv om jeg ikke klarer alt annet da og det gir deg litt sånn håp på andre ting og kanskje kan snakke bort litt den styggen den styggen på skuldra som sier alle disse ferdige tingene og ikke får til noen ting da men jeg kunne si jeg klarte det her ja kjempebra Kjempebra. Dere har ikke noe link til alle disse tingene på deres nettsider, eller? Nei, vi har ikke det. Men det er fyll dagene til ennå. Vi har tenkt på det å kunne ha et sånt forslag til hva man kan gjøre selv. Men da er vi landsbasis, da må man inn på kommuner, det er mye arbeid. Personlig kan du velge å ta med litt mer personlig start av en en side som heter Sober Norge igjen. Norge er veldig glad i det. Vi er vel nesten 3000 personer nå, som er med i den gruppa, og da har vi edruarrangementer som vi finner på, og alt er medlemmer selv som imiterer om det. Bavling, billard, som er en sånn for alle da. Men for meg var det viktig med en edru skaper, fordi at... Det er veldig mye som skjer i kontakt med andre når du er edre. Man får fylte og sosiale kvoter, man får dypere samtaler, man får venner, og spesielt sånn som jeg, som følte på et punkt at det å drikke, det var ikke bra for sykemen, rett og slett. Det er et helsetiltak, så jeg valgte å holde meg unna. Så var det vanskelig å finne, og spesielt med diagnosen, så er det mange som synes det er veldig problematisk å være sosial, for det er veldig mye drikking. Så, ja... Det er sånne verktøy som man kan bruke for å få mestring og føle sosialisering. Yes. Andre ting du har på hjertet, Jørgen? Vi må gå mot slutten her. Vi kunne sikkert holdt på et par timer, men nei, jeg har ikke det. Jeg vil bare si at jeg ser etter det miljøet jeg har møtt gjennom NAPP, for eksempel, så merker jeg hvor mye systemet rundt egentlig prøver å hjelpe da og at det på en måte er det er på en måte ikke ressurser nok i forhold til hva dere egentlig vil da og det er veldig fint å se den andre siden at det er veldig mange som prøver og det er ikke sånn hvis man sitter og føler seg håpløs og ikke får så særlig hjelp så er det ikke det er mange som prøver da og det er virkelig det er et veldig støtten apparat da som hjelper veldig mange og vil at det skal lykkes men det er det nasjonale som er vanskelig å få til, fordi det er så lite fokus på det samfunnet, det er veldig stigmatiserende, og jeg bare hyller det arbeidet som blir gjort, og den kampen dere tar på dere. Tusen takk for det, og det tenker jeg også er veldig fint med det arbeidet, eller den organisasjonen som du har tatt initiativ til, at det blir også et møtepunkt for, Hvor vi som behandlere kan trekke i samme retning som dere som søker eller har søkt behandling. Takk for at du trekker frem. eller ser noe av det som gjøres. Og jeg tror du har helt rett at her det står ikke på vilje eller ønske nødvendigvis, men kanskje det står på både ressurser, organisering og kunnskap og mange ting. Men at vi kan få til å dra i samme retning, det er fint. Tusen takk for det initiativet som du har tatt og fortsetter å ta i denne organisasjonen, Borderline Norge. At du satt deg tid til å komme hit og snakke om det. Bare hyggelig. Takk igjen.

UNKNOWN 58:01

Takk selv.