Jackson og Grue leser bøker: En litteraturpodcast
Forfatter Ida Jackson og forfatter Jan Grue er gift og kollegaer.
I denne podcasten leser vi bøker og snakker om dem - tenk på det som en lesesirkel for åpen scene!
Vi vil ha med deg!
Hver måned slipper vi en liste over hvilke bøker vi kommer til å snakke om på podcasten, så du kan lese sammen med oss!
Du finner månedens bøker på idajackson.no/podcast
Jackson og Grue leser bøker: En litteraturpodcast
Q&A 2: Hva hadde vi jobbet med hvis vi ikke skrev bøker? Ligner skriverutinene våre? Og hva gjør du hvis du lager et kurs ingen vil ha?
Følgerne spurte, vi svarte!
- Hva vi hadde jobbet med hvis vi ikke skrev bøker.
- Hva skriverutinene våre er - og hvordan de ligner.
- Hva gjør du hvis du har laget et kurs ingen vil kjøpe? (Hør Jan gi særs lite kvalifisert markedsførings-rådgivning før Ida tar over!)
Finn Ida på Internett her
Finn Jan på Internett her
Hei og velkommen til Retoriske spørsmål. En podcast med Jan Gruhe og Ida Jackson. Vi har fått et spørsmål fra leserne.
Speaker 2:Lytterne.
Speaker 1:Ja, dette er ikke en bok, Det er helt sant. Ok, ja, La la ignorer.
Speaker 2:Leserne av sosiale mediepostene, så teknisk sett korrekt.
Speaker 1:Leserne fra et veldig multimodalt sakprosa perspektiv, hvor alt er tekst til og med videoer, som vi ikke har i tekst. Hei, johan Densoen. Poenget er det første. spørsmålet går som følger Jan, hvis du skulle hatt en jobb som ikke var forfatter eller forsker, hva ville det vært?
Speaker 2:Nei, nei. Nei, det er et godt spørsmål. Jeg har vel egentlig aldri vurdert noe annet, så den var ganske vanskelig. Jeg hadde en gang en samtale med karriererovgivningen på UiO.
Speaker 1:La oss se, om du kan gjette, hva de anbefalte at jeg burde bli gitt min profil fagkompetanse, og ideeltatt tatt Kjenner jeg den idiot-gjengen der som sa, at du burde jobbe i kommunikasjonsbyrået, siden du har studert retorikk.
Speaker 2:Nei, det var hver en som så De sa saksbehandler.
Speaker 1:Å Jesus.
Speaker 2:Der hadde jeg vært ganske ulykkelig. Jeg vurderte nok på et tidspunkt å bli redaktør for mange forskjellige ting, for tidsskrifter og for bøker.
Speaker 1:Du er en veldig god redaktør.
Speaker 2:Ja, men jeg er også en ganske ulykkelig redaktør, fordi jeg har et alt for stort ego og liker ikke å bruke tid på andres tekster egentlig, når jeg kan bruke tid på å skrive mine egne, samtidig som det jo er en jobb hvor man får jobbe med tekst, og det er nok det jeg liker aller best egentlig. Så jeg tror at svaret til dette blir jeg ville nok vært redaktør men jeg hadde ikke vært noe lykkelig.
Speaker 1:Nei, dette her er interessant fordi jeg gjør The Artist Way cirka en gang i halvåret eller en gang i året, litt avhengig av rutinen, og det er en av åpningsøvelsene der. Det er jo Secret Lives, hvor du skal skrive fort ned 15 jobber du kunne tenkt deg å ha hatt, i stedet for å finne ut om det er noen ting du lar være å gjøre i livet ditt som du kunne likt bedre. Så dette er en øvelse jeg har gjort veldig mange ganger, men jeg tror nok at altså jeg liker å hatt en litt annen oppvekst og for eksempel ikke hadde måttet slutte på musikkskolen fordi det var for dyrt og en del sånne ting. Så hadde jeg nok vært musiker, tror jeg, eller jobbet noe mer mot musikk, låtskriving, mer med musikk. Hvis jeg skulle gjort noe helt annet, så er det nok det som er enten der, eller enda mer med tegning og illustrasjon. Det er nok to av mine parallelle liv.
Speaker 2:Etter hvert spiller jeg, spørsmålet synke inn. Så tenker jeg også, at jeg er kommet til et punkt i livet hvor jeg hadde ikke blitt ulykkelig av å jobbe med noe som fant sted utendørs NB, da mener jeg utendørs i Kalifornia, ikke utendørs i Norge. Men ikke sant jobbe med planter, med dyr, med natur. Men det fordrer jo også, at jeg liksom i denne alternative virkeligheten har en annen kropp som ville latt meg boltre meg litt mer rundt i naturen enn det jeg rent fysisk kan. Så det åpner jo en del andre perspektiver, også dette her Hvem ville du vært for å gjøre den andre jobben du ville hatt?
Speaker 1:Det føler jeg er litt sånn med deg og filmskole tingene også.
Speaker 2:Ja, det er sant, det er jo også en form for skapende virksomhet, men veldig, veldig forskjellig fra forfattervirksomheten, fordi det er så samarbeidsorientert.
Speaker 1:Og så utrolig mye store utstyr. Altså ennå, som jeg hadde filmkloer rundt, så var jeg jo. Jeg skal ikke si, at det å skjønne, at å filme betyr, at du alltid har tre svære karer som sleper på digre sekker, men det er jo slett ikke en umulighet.
Speaker 2:For eksempel, så driver jo Mari Storstein, som er rullestolbruker, som vi begge kjenner, å lage filmer over en lavsko og er regissør og direktøren for det hele. Men det interessante der er nok ja, det var en vei som jeg kanskje vurderte litt, og jeg gikk ett år på filmskolen, men så la jeg det fra meg, og det handlet nok ikke bare om de fysiske betingelsene rundt det, men kanskje også rundt det kreative og samarbeidsprosesser, at det som det er jo ikke det, at jeg ikke samarbeider med folk, det må man som forfatter, fordi man kan ikke lage en bok helt alene, og jeg samarbeider mye med andre mennesker i mitt akademiske virke. Men i hvert fall, den gang da, så tror jeg det var viktig for meg å kunne sette meg ned og lage noe som føltes som mitt alene. Det var en sånn kreativ fase som jeg trengte å være i ganske lenge, for å også få en sånn form for tro på at jeg hadde noe å melde. Men jeg er jo også ganske opptatt av kreativt samarbeid, som for så vidt er det vi driver med nå.
Speaker 1:Akkurat det, nei, men jeg er jo bare glad, du ikke gjorde, som familiehistorikken tilsa, og ble jurist.
Speaker 2:Ja, det er litt sånn. Det tror jeg faller under den store saksbehandler-kategorien.
Speaker 1:Nå fornærmer du akkurat alle juristene som hører på.
Speaker 2:Ja, det er jo ikke en lur profesjon å fornærme. Det som er verre er å fornærme alle legene. Men jeg tror at det jeg tenker på da er nok ikke egentlig sånn. det at det er interessant at du sier just fordi det er jo også et fag som jeg synes er genuint veldig spennende. Det jeg ikke synes er så veldig spennende, det er alle de oppgavene du rent faktisk må utføre som jurist, som advokat, som binder opp veldig, veldig mye av tiden din. Det er forferdelig tidkrevende og det er en jobb hvor du må være fryktelig samvittighetsfull. Jeg håper jeg har gjort det godt igjen nå for juristene, mens jeg er veldig glad for å ha en jobb hvor jeg har mulighet til å ha litt større rom for å dille.
Speaker 1:Jeg skal ikke si det på samme måte, men jeg kom jo inn på journalisthøyskolen i sin tid. Jeg vet ikke om jeg sa det på høyskolen.
Speaker 2:Du har sagt det til meg, men du har ikke sagt det til dem.
Speaker 1:Nei, det er sant, Og det er jo de som hører på. Men det taket jeg jo nei til, blant annet fordi jeg skjønte, at jeg faktisk ikke ville jobbe med andres stoff på deadline og snakke med masse mennesker.
Speaker 2:Det var jo littøy grad av jobbsikkerhet og generelt veldig få mørke skyer på horisonten, så du angrer vel litt på det nå.
Speaker 1:Altså jeg er bare så mye at det handler om internetttingene nå, ikke sant. Jeg er bare Nei, men jeg har aldri vurdert å bli redaktør. Jeg er verdens verste redaktør. Kan jeg betale deg for? å jeg begynner, du vil ikke betale meg for det? jeg er en veldig dårlig redaktør, det blir sånn. Så det er liksom nei, men jeg har nok ikke vurdert noen, altså når jeg det er jo morsomt. Når jeg var barn, så ville jeg blitt prest, men det tror jeg egentlig var fordi jeg ville være den som hadde oppmerksomheten og bestemte og og sånn.
Speaker 2:Ja, da har du blitt en sånn karismatisk, evangelisk orientert amerikansk prest, og det skal vi alle være glad for, at du ikke er.
Speaker 1:Nei, det er bra. Jeg har laget heksesirkelet i stedet. Very benevolent, Men ok. Men det er ingen sjanse for at noen av oss bytter jobb med det første. Nei, det tror jeg ikke. Nå er det som det er. Der Skal vi se. Jo, vi har fått flere spørsmål inn i tingene her. Helene spør Har dere ulike skriverutiner? Hvordan ser skriverutinen deres ut? Kan dere beskrive dem?
Speaker 2:Ja, beskriver ikke du skriverutinen din hele tiden og kontinuerlig, eller er det noe du har holdt hemmelig?
Speaker 1:Folk liker å høre den. Nei, altså, skrivutinen min akkurat nå er at jeg står opp så tidlig som jeg kan. I dag er jeg litt ulykkelig fordi jeg ikke fikk komme meg opp tidlig, fordi jeg var våken midt på natta. Men står opp tidlig, skriver morgensider, det x antall ord på det prosjektet som er nå. Akkurat nå, så føler jeg meg litt sånn. Den siste dagen har jeg skrevet et dikt hver dag, fordi jeg er mellom prosjekter, fordi jeg har sendt inn tjukkeboll og pony til forlaget, som det er da en barnebok. Vi får se, om det blir noe av, men jeg har i hvert fall skrevet veldig mye om tjukkeboll og ponner. Så da har jeg skrevet dikt for å holde maskinen i gang, og det er liksom. Og etter det skriver jeg. Det viktigste er jo da å ikke scrolle før man skriver. Og så holdt på å si, og så er du da sånn skriverutinen, typ, liksom. Etterpå det, så skriver jeg andre tekster sosiale medietekster, jobbtekster, kurstekster.
Speaker 2:Ja, der er nok på mange måter rutinene våre ganske like, selv om de er forskjellige.
Speaker 2:Altså, jeg har jo hatt et stort prosjekt som heter romanen Det kinesiske rommet», som har vært ferdig en stund og er uten nå, og det som skjedde rundt ferdigstillingen av den var jo at det ble ganske mye scrolling på morgenen og ganske mye stress. Og så har det gått en tid Og nå er jeg tilbake der jeg vil være, som er nettopp å skrive morgensider i notatbok for hånd, før jeg så mye som tenker på telefonen. Nå gjør nok ikke jeg helt den helt åpne friskrivingen som du gjør, men jeg har to notatbøker liggende, hvor den ene er noe som ligner mer på en dagbok, noe som ligner mer på den typen friskriving, mens den andre er der for et litt rart prosjekt som jeg ikke skal si så mye om. Men hvis jeg kjenner impulsen på det prosjektet på morgenen, da kan det fort gå tre sider inn i det, og så kommer jeg meg videre på den måten Det er veldig fint å gjøre i den litt fremdeles ikke helt våken, ganske nære, drømmende tilstanden som er på morgenen, og så utover formiddagen så jobber jeg med de akademiske tekstene, som fremdeles krever en del konsentrasjon og litt kreativt overskudd, før jeg da utover ettermiddagen kan begynne å tenke på andre ting igjen som ikke krever helt samme grad av askarphet.
Speaker 2:Men det er en progresjon der gjennom dagen hvor jeg har lært meg etter hvert at det er noen ting som hører hjemme helt på tidlig morgen.
Speaker 2:Det er noen ting som hører hjemme på formiddag og så på ettermiddagen, når jeg begynner å bli litt daffere så er det ting som jeg kan gjøre litt mer på autopilot, så ja, egentlig ganske like rutiner.
Speaker 2:Ja, men jeg tror det har litt å gjøre med hvordan hjernen fungerer, og så er det jo noe med at man har. Jeg tror de færreste har nok brennstoff i skrivemaskinen til å jobbe. La oss si, åtte timer konsentrert med skriving i løpet av en dag. Jeg har aldri klart det. Jeg har maks tre-fire, kanskje fem timer med god skrivetid i meg i løpet av en dag. Den morgenskriverutinen, det er ikke mer enn en halv til en time før jeg trenger en pause der.
Speaker 1:Nei, men det viktigste er da rett og slett å begynne med morgenskriving, og nå er vi egentlig på morgentreningsrutine, begge to også.
Speaker 2:Og det er også en fin måte å legge ned et brudd på at. Det er viktig å ha pauser i disse rutinene.
Speaker 1:Nei, det er skriverutinen, Enkelt og greit. Så det var et spørsmål til inne her også, som jeg så. Det tror jeg kanskje var mest til meg, men det er jo morsomt med disse tingene her. likevel, Nå skal du være med på et spørsmål som egentlig kanskje var mest til meg. Det er gøy. Det er noen som spør jeg har laget et kurs, og det er ingen som kjøper det. Hva er det jeg skal gjøre? Så jeg vet ikke. Hvajan, hva ville du sagt til noen?
Speaker 2:Noen som lager et kurs som ingen vil kj? Nei, det er et veldig godt spørsmål og er veldig langt utenfor min komfortzone, samtidig som det er et element av det i jobben min på Blindern også, fordi vi har jo der kurs, som studenter ikke kunder studenter kan ta eller lar være å ta, og så får vi studiebarometer hvert år og vi får opptakstallene og vi får disse små sånne markedsundersøkelsene som høyere utdanning skal drive med, har man bestemt.
Speaker 2:Så det går jo noen alarmer når vi er i den situasjonen at færre og færre studenter vil ta et kurs og heller vil ta et annet kurs. Og da må vi ta en beslutning skal vi prøve å redde det kurset, som blir mindre og mindre populært, eller skal vi legge det ned? Og det er ikke gitt at det finnes et riktig svar på det spørsmålet før man har gått noen runde med det. Men når jeg sitter der med et kurs som ikke så mange studenter vil ta, da tar jeg jo en ganske grunnig gjennomgang av hva er det med det kurset som jeg tror ikke virker. Snakke med studentene, høre hva de syns om det og se, om det er noe som kan gjøres om på.
Speaker 2:Det er jo et veldig åpent spørsmål, så dermed blir svar også veldig åpent. Men jeg tror at det blir litt som med alle andre ting man har laget. Så er det veldig vanskelig å besvare de spørsmålene på egen hånd og i det abstrakte. Du må få noen andre til å se på det veldig konkret for at de skal kunne fortelle deg både hva som er bra med det og hva som er dårlig. Det å komme ut av eget hodet på den måten. Det er veldig, veldig vanskelig, og det trenger man andre mennesker til Det er jo morsomt.
Speaker 1:Jeg synes det er veldig morsomt å høre deg svare på dette, fordi et av mine tidligste blindealminner var jo da Carl Christian noe annet før han gifta seg ville ha med meg på et markedsføringsevent for latin som fag, for at ikke latin skulle bli lagt ned på blinderen. Da var han som student, da startet han en antikk studentforening og lagde en fest på Uglebo hvor man kunne få være med og stikke en kniv i en sesar-pignatta.
Speaker 2:Det var veldig mange som ville det sarpinjatta.
Speaker 1:Ja, hvem vil ikke det? Det var veldig mange som ville det. Det var kjempepopulært, det var tog og party, og det gikk fra å ha to påmelter på latin til fullt sett med folk som skulle ta latin.
Speaker 2:Så går vi nå i retning av at sånn, mitt svar er gå i deg selv og se hva du har gjort galt, mens ditt svar er markedsfør mer, markedsfør hardere.
Speaker 1:Altså både og ja og nei. Det som jeg tipper at er problemet til spørsmålstilling. og realiteten er at jeg er en minst like kritisk redaktør som deg, og dette er en ting som jeg ofte blir spurt om hvorfor vil ikke folk kjøpe den tingen? Og realiteten er at den rare, den rareste tingen, som folk tror i når det kommer til bedrifter og produkter, er jo liksom du kan sikkert si til meg hvilken film dette sitatet kommer fra, for jeg kan jo ingenting om film If you build it, they will come.
Speaker 2:Ja, Field of Dreams, Kevin Costner i hovedrollen. Jeg har lyst til å si slutten av 80-tallet, kanskje 1989, vi kan slå det opp senere Psyko.
Speaker 1:Ikke at jeg har sett den, altså Jeg har ikke sett den. Poenget er, at de kommer ikke. Så hvis du har laget et kurs som du, det kommer på en måte da, hvis du har laget et kurs uten å sjekke om noen vil kjøpe det først, så er sjansen for at du har laget feil ting veldig, veldig stor.
Speaker 2:Så den tingen, som er når man lager nye ting 1989.
Speaker 1:1989. Ja, ok, dette er det. Jeg må slitt strime. Jeg mener jeg er veldig glad, takk for at du At vi kan slå opp i bløt disken før vi slår opp i hard disken. Poenget er at den tingen som jeg Jeg ikke si at jeg kanskje er ekspert på innenfor design, produktutvikling og sånn er jo å finne ut av hva er det folk egentlig vil ha, og så, fordi hvis du skal selge en ting, så må du finne ut av det.
Speaker 1:Og på Brillebjørn så har jeg brukt utrolig mye tid på å gjøre ikke bare markedsundersøkelse, men å finne ut av hva er det som gjør at barn slenger en barnebok i veggen versus lese en barnebok uendelig mange ganger og vil høre den høyt igjen og igjen. Og hva er det som gjør at foreldre og besteforeldre kjøper en barnebok. Fordi det er to målgrupper med veldig forskjellige behov. Jeg pleier å si at hvis du skulle lage den bok som utelukkende var for treåringer, så ville den vært så scary og rar for voksne, de ville ikke hatt lyst til å lese den, for den hadde vært veldig kjedelig. Men hvis du lager en bok som bare er for de voksne som leser høyt, så vil ikke ungene sitte stille og å høre på.
Speaker 2:Det finnes jo en tegneserie på internett som heter Axe Cop, altså Øksepurk, som er tegnet av en profesjonell tegner, men hvor historien er uttenkt av hans femårige nivå.
Speaker 1:Ja, akkurat sånn. Eller min favoritt, kaptein Sabeltan Bersa i vulkanen universell hit. Eller, for å sitere vår sønn på En klassiker. En klassiker, så jeg tror det ville vært ganske stort.
Speaker 2:Har ikke Johan Harstad skrevet den romanen.
Speaker 1:Eller var det om Albert Åberg? Jeg skal ikke le i mikrofonen. Jeg skal ikke le i mikrofonen, Poenget er, sjansen for at du har laget noe som ingen vil ha er veldig stor hvis du har laget den tingen du synes at burde finnes. Og det er jo universitetets evige problem, at man lager fag som universitetet synes at burde finnes.
Speaker 2:Ja, er det universitetets evige problem? Her reiser jeg litt bust merker jeg. Burde universitetene lage alle de fagene som 19-åringene mener at burde finnes. Burde universitetene lage alle de fagene som 19-åringene mener at burde finnes.
Speaker 1:Nei, du er nødt til. Alt det markedsføring egentlig handler om er å navigere 19-åringenes forferdelige ønsker og behov mot de tingene som vi faktisk trenger å få gjort, og så må du finne språklig hvor de to tingene overlapper og det er jo egentlig akkurat det vi prøver å gjøre.
Speaker 1:Ja, samtidig som liksom fulleslås. så jeg har jobbet som hovedkommunikasjonsråd, liksom på en måte konsulent for det humanistiske fakultet, og jeg skal ikke si, at det aldri går, men mengden mennesker som forkurer prosessene og sier men vi burde ha en tydelig definisjon av hva filosofi er, når vi skal skrive.
Speaker 2:Det er litt vanskelig å gjøre om på rutinene i en institusjon som, selv om det norske sammenheng er litt over 200 år gammel, regner seg som del av mer enn 1000 år gammel tradisjon. Det er det.
Speaker 1:Men samtidig dette er relevant for personen som har laget et kurs fordi, kjære person som har laget et kurs, grunnen til at du har laget et kurs er mest sannsynlig fordi du kan veldig mye om den tingen du har laget kurs om og du er veldig opptatt av den tingen du har laget kurs om, litt som professorene på blinderen Og er det for eget fagområde når de skal beskrive den tingen eller finne ut hvorfor den tingen er viktig.
Speaker 2:Ja, dette er en vits som jeg tror jeg hadde hatt før, men det er den sånn XKCD-stripen, hvor to geologer står og snakker sammen og sier folk flest kan jo ingenting om vårt felt. de kan sikkert ikke navnet på mer enn en sånn 30, kanskje 40 bergarter nettopp.
Speaker 1:Så sjansen for at du har lagd en ting som du synes at burde finnes når du skal beskrive hva faget ditt er og lage et kurs innenfor det er veldig, veldig stor. Og måten du finner ut av det og her var Jans råd godt, du er nødt til å snakke med mennesker som ikke kan noe om den tingen du kan, for å finne ut av både hva de misforstår, hva de egentlig har lyst på og holdt på å si Altså, jeg har liksom hatt flere folk på kurs som sier ja, men jeg er den største eksperten i Norge på hypopressive trening. Jeg bare ja, og det er derfor du er veldig dårlig til å forklare hva det er, fordi du og det betyr ikke at eksperter ikke kan snakke om fagområdet sitt, men det er nok mest sannsynlig det som har skjedd. Alright, det var tre spørsmål Takk for at du hørte på og ingen av dem var retoriske, vil jeg si.
Speaker 2:Nei, ordentlige spørsmål med ordentlige spar.
Speaker 1:Bokstavlige spørsmål heter denne Bokstavlige spørsmål en podcast med Jan Grue og Ida Jackson. Du finner Jan Grues e-postliste på jangrueno, og så finner du alt det rare jeg lager på idajacksonno. Det heter jeg også på Instagram og de fleste andre steder. Vi høres i neste uke.
