Jackson og Grue leser bøker: En litteraturpodcast
Forfatter Ida Jackson og forfatter Jan Grue er gift og kollegaer.
I denne podcasten leser vi bøker og snakker om dem - tenk på det som en lesesirkel for åpen scene!
Vi vil ha med deg!
Hver måned slipper vi en liste over hvilke bøker vi kommer til å snakke om på podcasten, så du kan lese sammen med oss!
Du finner månedens bøker på idajackson.no/podcast
Jackson og Grue leser bøker: En litteraturpodcast
Q&A 3: Velferdsteknologi, plott og feiring av Halloween!
Er velferdsteknologi egentlig velferd?
Hva gjør du hvis du har en karakter og en idé, men mangler plott?
Og hvordan feirer vi Halloween i USA og Oslo?
Du finner Jan Grue her.
Du finner Ida Jackson her.
Hei og velkommen til retoriske spørsmål med Jan Gruhe og Ida Traksen. En podcast der vi snakker om tingene vi er opptatt av. I dag skal vi ha en spørreepisode. Jeg er blitt så amerikanifisert at jeg får lyst til å si at vi skal ha en Q&A. Men vi har også fått inn en del spørsmål fra følgerne, og det første spørsmålet er som følger Jan, er velferdsteknologi egentlig bra for velferd, eller er det bare rare, ekle, creepy robotseiler?
Speaker 2:Oi, gud bedre. Dette vet jeg alt for lite om, men jeg tror det er.
Speaker 1:Du får lov å synes det, tror jeg.
Speaker 2:Ja, og så vil jo akademikeren i meg alltid ha en definisjon av begrepet, både av velferdsteknologi, velferd og teknologi. Teknologi er jo en sånn ganske tricky en, fordi nesten alt er jo teknologi. Vi lever jo i en verden, der nesten alt vi omgir oss med er noe som i en eller annen forstand er menneskeskapt, og da er det teknologi. Språket er en form for teknologi, hvis vi vil gå helt inn i det filosofiske.
Speaker 1:Men teknologi er jo et begrepp som ofte blir brukt om det som er nytt og fancy og som skal løse alle problemene våre, ikke, for eksempel, om sugrør, en ganske stor del av velferdsteknologien.
Speaker 2:Ganske viktig velferdsteknologi, hvis du for eksempel ikke kan bevege på hendene.
Speaker 1:Eller briller.
Speaker 2:Briller, teknologi, hjelpemiddel, protese mange, alle gamle mennesker, trenger det. Men man legger jo veldig mye i at velferdsteknologi skal løse en del problemer, være besparende, være en av disse tingene som skal sørge for at eldrebølgen ikke blir så ille, og det kan jo også bety at det er ment å være noe som skal la oss gjøre flere ting med færre mennesker. Det er noe som er ment å erstatte menneskelig innsats på en eller annen måte. Jeg liker jo mange former for teknologi veldig godt, så det har vært veldig vanskelig for meg å leve det livet jeg gjør uten, for eksempel, den teknologien som heter rullestol. Så det er jo ikke prinsipielt mot dette her på noen som helst måte.
Speaker 1:Du vil jo ikke ha Game of Thrones liv hvor du riger rundt på hodår.
Speaker 2:Samtidig, så er jeg. Nei, jeg måtte tenke litt der men det er du som har hodår i denne fortellingen, du vet det ikke sant.
Speaker 1:Jeg tror jeg ikke er stor nok til å være hodor. Du sitter ganske høyt på ryggen til hodor.
Speaker 2:Ja, det er sant, men hvor mye kan du benkepresse nå?
Speaker 1:Jeg vil helt klart få deg på ryggen. Det er ikke noe problem. Du veier for lite.
Speaker 2:Akkurat det.
Speaker 1:Hodor.
Speaker 2:Ok, det er et bilde vi ikke får ut av hodet på en stund men det som jeg tror er min mulige latente innvending mot vel er at den kombinasjonen av datadrevet systemer, datainnsamling, som det ofte medfører, blir gjerne en form for overvåkning og regulering heller enn et faktisk hjelpetiltak. Så jeg er litt spent på hvordan implementeringen av dette går, i den forstand at jeg lurer på hvor er det kontrollen ligger. Er det sånn at du nå gir noen hjelpemidler til noen som trenger dem og som kan styre dem og som kan ordne livet sitt på en bedre måte ved hjelp av dem? Eller er det snakk om at du lager et system for fjernovervåkning av folk som ikke greier seg selv? der det sitter en stakkars, overarbeidet hjelpepleier på et senter et godt stykke unna som ikke egentlig kan gjøre så veldig mye annet enn å sende ut en robotdrone med neste pillebrett.
Speaker 2:Det finnes mange optimistiske scenarier for hvordan dette skal se ut. Det finnes også en del dystopier, og også i den delen av velferdsstaten der jeg tilpringer mest tid, så er det en stadig drakkamp mellom den autonomien som jeg vil ha i å styre min egen velferdsteknologi og det kontrollbehovet som staten har rundt, for eksempel, hva slags type rullestol jeg skal få, hva jeg skal kunne gjøre med dem og så videre. Så dette her, tror jeg, er en stor og viktig diskusjon, som det heter.
Speaker 1:Som vi gjemmer bak ordet velferdsteknologi ofte for det høres ut som du har, fordi jeg tenker sånn. Jeg vet ikke så mye om velferdsteknologi, men jeg vet ganske mye om teknologi, og det jeg vet om teknologi er at stat og kommune vet veldig lite om teknologi. Som betyr at enhver ny dings koblet til internett som skal brukes av en eller annen person med tre år innenfor kommunale retningslinjer er egentlig en blanding av et sort personvernshull og egentlig norske staten at mercy med dem noen som er dingsen sin designer, som gjennomfører iPad i skolen.
Speaker 2:Det er jo veldig få samfunnsmessige problemer som kan løses ved at man gir noen en dings. Det hender jo, at man kan det, men litt sjeldnere enn politikere har en viss støpning. Latter til å tro.
Speaker 1:Jeg tror mest at det er veldig gøy for innkjøpsavdelingen i NAV å kjøpe cool dings. Det er det jeg tenker om velferdsteknologi.
Speaker 2:Som så ofte, kan vi gå tilbake til Monty Python og til fødselssketsjen i The Meaning of Life, hvor legene er ikke så veldig opptatt av damene som skal føde, men veldig opptatt av å på en eller annen måte få brukt The Machine That Goes Ping. Den kostet veldig mye penger og de vil gjerne ha den inn i rommet.
Speaker 1:Jeg holder nå fast en lattebrøl som lattebrøl, som høres veldig dumt ut i mikrofonen. men det er akkurat det. Good luck with the machine that goes ping. Skal vi se Neste spørsmål fra Hvordan forskningsformidler i nye og uventede formater som faktisk berører folk?
Speaker 2:Spør stipendiaten. Det første man bør gjøre er åpenbart å lage en podcast med sin kone. Jeg ser ikke problemet.
Speaker 1:I tillegg burde man lage en Instagram-konto med sin kones tidligere ansatte.
Speaker 2:Ja, det finnes mange måter å løse dette på. Nei, dette her er jo en interessant utfordring. Da jeg var stipendiat var jeg med i det som heter Forske Grand Prix, og det, tror jeg, var en av mine første illeprøver på hvordan formidle de relativt innfløkte og disabilistødisakte tingene som jeg har holdt på med i et sånt pietra kutsa, 20 slides, to minutter-aktig format. Det var veldig skummelt for meg. Jeg øvde masse på det, og da fant jeg en ganske god inspirasjonskilde hos jeg tror det var Lawrence Lessig. Han har jobbet mye med IP og en del tekniske juridiske problemstillinger, og så hadde han et PowerPoint-format hvor han egentlig bare hadde nøkkelfrasene oppe på slides, sl bare hadde nøkkelfrasene oppe på slides, slik at han snakket seg gjennom stoffet.
Speaker 2:Det var ikke veldig mye fancy grafikk eller noe sånt, men han brukte de visuelle verktøyene for å bare på en måte understreke de sentrale begrepene i den setningen han til enhver tid befant seg i. Og da tenkte jeg sånn ja, men ok, det kan jeg stjele, og så gjorde i hvert fall videre til kvartfinalen eller hva nå det var. Dette bare for å si jeg tror det beste man kan gjøre er å finne et forbilde som får det til på en interessant måte i det formatet, og selv om det er et nytt format, så vil det som regel være noen som gjør det og så bare stel av hjertens lyst. Uansett, så kommer du til å tilpasse det så mye til et eget fagfelt, at det vil ikke være det samme.
Speaker 1:Som noen som ikke er forsker men har jobbet med å formidle forskere, så vil jeg si at mitt viktigste råd er å glemme at veileder og fagfeller skal se på. Du formidler aldri forskningen din for de som kan mer om forskningen enn deg. Dette er den aller vanskeligste tingen, fordi de fleste særlig nå som jeg vet, at den som spør er stipendiat og da er hovedformidlingsbæren. som jeg ser det, er den sånn ja, men hva hvis min nestore eller min nemesis eller den ene personen som jeg vet har veldig mange meninger om det her i Finland, ser min ting og sier at den er ingen fageksperter som jeg vet om, som sitter og leser innføringsartiklen på Wikipedia om stoffet sitt?
Speaker 2:Nei, det hender jo, at de grunter litt surt, fordi noen andre får mer oppmerksomhet enn dem i media, men det er fordi det er bildet av dem.
Speaker 2:Ja, og på en måte er det det verste som kan skje. Det er jo ikke sånn, at man i akademia blir utstøtt av det gode selskapet for å ha drevet med formidling. Så er det en interessant ting å ta med. Det er jo den statistikken, som man sikkert skal ta litt på med en klype salt. Men det finnes ganske sterke indikasjoner på at de som formidler mest i akademia, det er også de som forsker mest og på høyest nivå, fordi det er ofte de menneskene som har noe å melde. Så hvis man er på vei inn i nye formidlingskanaler, så er det ofte. Det er ikke tegn på at du er useriøs, tvert imot, det er en indikator på, at du holder på med noe interessant.
Speaker 1:Yes, så formidle. og jeg anbefaler jo generelt sett, hvis du er helt i starten, så er det å starte med å redigere og flikke på Wikipedia-artiklene, som er sentrale på ditt felt, et veldig, veldig bra sted å starte i smugg, bare for å øve seg på å formulere ja, men hva er det liksom? ja, men hva er det liksom? altså, mest sannsynlig så er det som ligger der allerede ganske dårlig. Og om ikke annet så, hvis du for eksempel jobber som seminarlærer, så slipper du da å få mange kjedelige seminaroppgaver med den dårlige Wikipedia-tingen saksa inn. Et godt råd synes jeg, du får lov å være uede med meg, anne. ok, neste spørsmål kan vi se? noen har spurt oss hvordan feirer dere Halloween i USA og hjemme i Oslo?
Speaker 2:ja, halloween, vil du ta den? du prøver å unngå Halloween så langt du kan jeg har omfant Halloween, fordi det er fullstendig obligatorisk her borte, i en sånn omkrets på 500 meter, så tror jeg at vi har i hvert fall 500 hus som er pyntet opp til pipa, bokstavlig talt, med skumle greier. De har gresskar så store som folkevogner, og det er Skelettene hopper opp fra de underligste steder.
Speaker 2:Ja, så vi har jo til og med gått til innkjøp av et halvt skelett, som nå ligger ute i forhaget vår, fordi det gjør i hvert fall to andre medlemmer av familien her veldig glade.
Speaker 1:De ble så lykkelig.
Speaker 2:Og det føles påkrevd. Så i Oslo, hvordan vil du si at vi feirer?
Speaker 1:Halloween i Oslo Skruer alle lysene, gjemmer oss inndørs, og hvis noen kaster egg på oss, så kaster jeg egg tilbake. Altså, jeg elsker Halloween. Jeg tror jeg var den første personen i Fredrikshavn som gikk trick or treat og ingen skjønte hva det var. Det var veldig sånn. Hva er det du sier Halloween? Neida Bof bof, hunden i bakgrunnen her.
Speaker 2:Dogcast.
Speaker 1:Dogcast Stakkarshuden, Ok men.
Speaker 2:Hundepause.
Speaker 1:Nei, jeg tror vi fortsetter å prate. Vi fortsetter å prate, ok.
Speaker 2:Podcast nå med 90% mindre hund.
Speaker 1:You jinxed it. Nei, men spørsmålstilling spurte egentlig, hvordan vi sørger for å gjøre det, hvordan vi klarer å lage en sosialt inkluderende Halloweenfeiring i Oslo. Og da hadde jeg den politisk ukorrekte følelsen at jeg skal ikke si, at er vi lite opptatt av sosial inkludering, jan.
Speaker 2:Ikke når det gjelder oss selv.
Speaker 1:Vi er, generelt sett, opptatt av å inkludere oss selv.
Speaker 2:Og bli inkludert av andre.
Speaker 1:For eksempel i hus uten trapp.
Speaker 2:Men det er mange hus på trapp.
Speaker 1:Så vi er ofte ikke alltid sosialt inkludert Av å holde på til bygningstekniske årsaker. Men Jeg vil si at for de som lurer på For jeg tror at spørsmålstiller ikke bor i Oslo og jeg vil si at det er vel vanlig at barnefamilier feiler Halloween i Oslo. Det virker som det er en greie de fleste steder.
Speaker 2:Ja, ja, nå tror jeg, det er litt obligatorisk i Oslo også. Så jeg ser, at barneskolesklassen vår der hjemme skal ha en felles Halloweenfeiring. Halloweenfeiring, og sånn kommer det til å fortsette.
Speaker 1:Jeg synes det er fantastisk, for jeg synes Halloween er verdens beste ting og jeg elsker det helt uhildet, som det lille gotiske barnet jeg var, som leste, en nemi og hadde alt for mye kajal. Så jeg synes dette er jeg omfanner dette med hendene fulle av gresskar, skjelett, heksehatter, glitter og, ja, jeg synes det er sp. Jeg synes det er helt utrolig stas. Det er min yndlingshøytid. Jeg tror ikke du nødvendigvis ville vært, liksom.
Speaker 2:Jeg liker en Nightmare Before Christmas, telsteg.
Speaker 1:Men du er kanskje ikke så stor, høytidsfri punktum, jeg vet ikke.
Speaker 2:Nei, jeg registrerer at de er der og at barna synes de er viktige. Det er jo noe.
Speaker 1:Jeg er utrolig bortslut. Jeg synes det er kjempegøy.
Speaker 2:Kristi Himmelfart er jeg veldig opptatt av.
Speaker 1:Det feirer jeg hvert år. Sender opp en sånn flyvende Jesus Rett opp i himmelen. Nei, da Vi fikk et spørsmål til her, skal vi se. Når du har i det karakter og har skrevet starten på historien, men stopper fordi du mangler plottet, hva gjør du hvis du ikke kommer på et plott i din historie?
Speaker 2:Har du vurdert konseptdrevet novellesamling?
Speaker 1:Har du vurdert store deler av Jans gruesmemoire? er mannen uten plott?
Speaker 2:Mannen uten plott definitivt.
Speaker 1:Ja, jeg skal ikke si, at jeg har spart den her til sist for å si liksom, altså, nå har du skrevet en thriller, som Morgenbladet til og med sa mulig bestseller, fordi den er så blodig og skrekkelig. Klisjepregel som virkemiddel.
Speaker 2:Ja, ja, det hører jo med til plotter, spør du meg.
Speaker 1:Jeg er veldig uenig i det.
Speaker 2:Jeg er jo veldig tillenger av plot, men du er jo vant til å tenke, snakke, puste, fordøye plot hele dagen lang.
Speaker 1:Det er ingen barnebok uten plot.
Speaker 2:Har du noensinne vært i beit av norske barnebøker? Jeg er ikke så sikker?
Speaker 1:Ok, ikke, liksom. Don't get me started på den der som vant kritikkerprinsen et par år siden Her alle teller i en bok om folk som har fjes. Nei, det er bare.
Speaker 2:Er du mot tall også da?
Speaker 1:Altså, jeg er mot alle konseptuelle, kunstneriske, snurrige bøker som er skrevet for voksne og av voksne, hvor man ikke har tenkt på barn i det hele tatt, men later som det er for barn, fordi det er illustrert.
Speaker 2:End rant. Men ok, har du noensinne vært i beit for et plott? Er jo spørsmålet. For det har jeg vært ganske ofte.
Speaker 1:Jeg er aldri i beit for et plott er at du ikke kjenner karakteren godt nok, fordi alle mennesker gjør ting, som betyr at hvis du har en karakter, har du i utgangspunktet også et plott, fordi du må begynne å tenke som den karakteren og være den karakteren og gå inn i den karakteren og tenke på hva gjør den karakteren nå, hvis den karakteren gjør ingenting.
Speaker 1:grunner til det Det ene er at du har laget en ubrukelig norsk samtidskarakter hvis eneste problem i livet er at alle norske romaner i hermetegn handler om en person som er kjempesgenert, tenker veldig mye, har problemer med å håndtere ting sosialt og går veldig lite ut av rommet. Jeg tenker liksom typ skrek eksempel er i Linn Lund Fjernes klokken og sengen, som handler om noen som ligger i sengen og ser på klokken og sikkert er litt deprimert og har noe angst og noen følelser og noe sånt. men i utgangspunktet skjer det veldig lite, fordiøs engstelig. hvor det skjer ting. Du må bare putte dem i en situasjon hvor det blir fryktelig vanskelig for dem å være den personen det er, hvor de må snakke med noen og er nødt til å løse et problem gjennom å snakke, og så blir det masse drama ut av det og så har du et blott.
Speaker 2:Eller skal man for eksempel la dem bli til et stort, uhylig insekt, den morgen, de våkner opp? En enda bedre idé kanskje Da skjer det ganske mye ofte. Nei, men jeg tror det. Du er jo inne på noe med, at det….
Speaker 1:Ellers. Så kjenner du ikke personen da hvis du ikke har tenkt på det. Det er bare en proxy for deg selv.
Speaker 2:Men noe av det, det du peker i retningen, er jo en sånn form for kritikk av overdrevet eller misforstått modernisme, hvor sånn i hermetegn verdien i boken skal ligge i den språklige uttrykk, mens det jo er sånn, at mange av disse modernistiske klassikerne er jo bøker, hvor det skjer innmari mye.
Speaker 1:Altså Business Downway, for eksempel, kom til slutt ender med at han hopper gjennom vinduet og liksom, det er, kongen kjører forbi og det er et.
Speaker 2:Liksom, alle ser det, der skumle flyet, og det er liksom det er jo vold og utroskap og ronking over en lav sko i den boken for ikke å snakke om alt som skjer med Svån ja, hva skjer det så?
Speaker 1:mye med Marcel da det er jo spørsmålet.
Speaker 2:Nei, Marcel driver. Marcel er en ganske. Jeg tror, der valgte du deg selv inn i et hjørne.
Speaker 1:Men det skjer ganske mye i bøkene som det ikke skjer med Marcel. Marcel bare får ikke et kyss på kinnene. Det er omtrent det eneste. Stakkars lille Marcel. Hvis du ikke har et blått, så er det fordi du ikke har tenkt nøye nok på hva som kan skje med karakteren din og hvem karakteren er. Så jeg, når jeg er i bet for blåtte gåsøgne, så går jeg lenger inn i karakteren og karakterene og og tenke på hvem er det de er, hva er det de vil, hvor er det de er?
Speaker 1:Med brillbjørn, for eksempel, er det sånn at jeg vet kanskje 50 000 ganger mer om mamma og mor enn det som noensinne står i en tekst. For eksempel vet jeg at mamma snuser ganske mye, og da kan jeg vite at en av grunnene til at mamma og dra ut på kvelden når de er hos bestemor er fordi mamma må kjøre ganske langt for å finne snus. Hun er snusdesperat. Det er en ting som jeg vet skjer bak i plotta, så det er noe med. Liksom. Det kommer ikke frem i selve boka, men du som forfatter kan alltid begynne å gruble på. Hva er det denne personen lengter etter? Hva er deres dårlig samvittighet, hva er denne personen Altså ned i psykologien på dem da. Så jeg vil si, at hvis du ikke har plått så er det fordi du ikke har blitt godt nok kjent med karakteren.
Speaker 2:Noe av det du snakker om der, ikke det eneste, men en av tingene du snakker om er jo verd ganske stert i det kinesiske rommet, at jeg var pent nødt til å bestemme meg for veldig mange ting som skjer offstage i den boken og klargjøre en del hendelser for meg selv, selv om bare noen av dem blir eksplisitt henvist til.
Speaker 2:Det vi snakker om er jo delvis forskjellen på det som narratologen, narrativteoretikeren, mike Ball kaller for tekst kontra fortelling kontra fabula, hvor teksten er det du møter på overflaten, det er den faktiske boken du sitter og leser. Fortellingen er det som utspiller seg i teksten, det som du utleder av teksten, selv om det er fortalt fra ulike synsvinkler og alt mulig sånt, mens fabula er de hendelsene som fortellingen setter i spill, og det er veldig mange av de hendelsene som ikke er nevnt i teksten i det hele tatt, men som er en forutsetning, rent sånn implicit, for at teksten skal gi mening. Så dette blir jo bare på to måter å angripe det samme poenget på, at hvis du er i beit for et plott, så er det nok, fordi du må gjøre en jobb med verdensbygging.
Speaker 2:Med fabula, og det handler jo om både å detaljere ut karakteren og den verdenen, som karakteren bor i.
Speaker 1:Nydelig. Så altså jobb med fabula. Det var tre spørsmål, det.
Speaker 2:Fantastisk Veldig godt eventurmønster.
Speaker 1:Nå kan du bare si jeg fant det, jeg fant, og jeg er treer i en blei, og forhåpentligvis må ingen gifte seg med prinsessen i dag, for det tror jeg er veldig slitsomt. Men du har altså hørt på retoriske spørsmål med Jan Gruhe og Ida Jackson. Hvis du vil lese Jan Gruhes siste roman, så heter den Det kinesiske rommet. Du finner den i en bokhandel nær deg.
Speaker 2:Og den har veldig mye plott.
Speaker 1:Hvis du vil ha en bok uten plott, men med trøstende litterære essays, som også kanskje handler om tarot, kan du lese min siste bok på Gyllendal som heter Tarot. Du finner Jan Gruhe på jangrueno og du finner meg på idonjacksonno. Vi høres i neste uke.
