Jackson og Grue leser bøker: En litteraturpodcast
Forfatter Ida Jackson og forfatter Jan Grue er gift og kollegaer.
I denne podcasten leser vi bøker og snakker om dem - tenk på det som en lesesirkel for åpen scene!
Vi vil ha med deg!
Hver måned slipper vi en liste over hvilke bøker vi kommer til å snakke om på podcasten, så du kan lese sammen med oss!
Du finner månedens bøker på idajackson.no/podcast
Jackson og Grue leser bøker: En litteraturpodcast
Selvhjelpsbøker: Yay or nay?
Jan: Nei til selvhjelp.
Ida: Ja til selvhjelp!
Jan: Selvhjelp er politisk suspekt!
Ida: Det er lett for deg å si med din klassebakgrunn.
Ble vi enige? Lytt på episoden for å finne det ut!
Du kan henge mer med Jan Grue på Internett her.
Du kan henge mer med Ida Jackson på Internett her.
Hei og velkommen til Retoriske spørsmål. En podcast med Jan Grue og Ida Traksen. Velkommen skal du være. Dagens episode heter Selvhjelp ja eller nei. Så temaet er da selvhjelp, Jan, Er du for eller mot? Yay or nay?
Speaker 2:Det bør vel være sånn, at du er ja og jeg er nei, men så er det, som vi sier, i akademia litt mer komplisert enn som så.
Speaker 1:Med tanke på at jeg har skrevet, litt avhengig av hvordan vi regner forfatterskapet mitt to eller kanskje tre eller muligens fire selvhjelpbøker litt avhengig av hvordan du kategoriserer sosiale medier-boken som folk skulle bruke i praksis og hvordan du vil kategorisert som selvhjelp. Men Jenter som kommer er jo definitivt 100% hjelp deg selv.
Speaker 2:Ja, definitivt.
Speaker 1:Og Svarte bok. For deg som vil opp og frem er jo selvhjelp at den faktisk er rosa på cover.
Speaker 2:Mens jeg muligens har skrevet selvhjelpsbøker. Det er litt sånn usikkert. Jeg tenker jo på jeg livretter et liv som ligner dere, som for så vidt som en selvhjelpsbok for én person, nemlig meg, Mens hvis jeg faller, har noen sånne politiske selvhjelpsbetraktninger kanskje. Og det er jo der min skepsis til selvhjelpssjangeren som sånn oppstår, Fordi jeg liker veldig godt tanken om bøker som gjør livet bedre, Altså ikke nødvendigvis lettere, men som gjør at du får til flere ting i livet enn det du i utgangspunktet ville fått til. Men min kanskje viktigste fordom om selvhjelpssjangeren er jo det at den er politisk reaksjonær.
Speaker 1:Ja, fortell om det, for hvis du skulle dra en pastisj da. Hva er det verste med selvhjelp? En twittermelding kyperbol av Jan Grø.
Speaker 2:Ja, jeg trenger jo ikke å dra en twittermelding. Jeg kan bare gå til bokhylden her i huset, hvor du har stående bøker av folk som, for eksempel, tony Robbins, mann med det store kjevepartiet og den høye inntjeningsevnen, som er veldig opptatt av at andre skal tjene like mye penger som ham. Bra for samfunnet, bra for planeten, ja eller nei?
Speaker 1:Ok, dette er veldig morsomt, at det blir en ja eller nei til Tony Robbins En spissing av diskusjonen.
Speaker 2:Får vi si.
Speaker 1:Hvis jeg skulle skrevet en slem Twitter-melding, så vil jeg si at det er veldig lett å være føysetatt på at folk skal tjene mer penger når du kommer fra en familie som historisk sett alltid har hatt penger.
Speaker 2:Det er et veldig godt poengig med disse bøkene, Men jeg er også litt opptatt av hvilken skummelmusikk i bakgrunnen, skjult ideologi de uttrykker. Og der kommer det jo en del ting. Den kritikken du kommer med, den kan man egentlig snu litt rundt på og ta tilbake til begynnelsen, på selve selvhjelpssjangeren. Altså, det er jo i de siste årene nå så har jo stoisismen hatt en liten bølge, Stoisk filosofi har vært i vinden, og det er skrevet mange bøker om hvordan levet mer stoisk liv, som jo i praksis handler om prøv å endre på de tingene du kan endre på, men prøv ellers å jobbe med din egen innstilling til de tingene som ikke kommer til å forandre seg.
Speaker 2:Og det er utgangspunktet en fornuftig innstilling, tenker jeg, og en innstilling som for så vidt ligger mitt hjerte ganske nær, Samtidig som jo den mest kjente stoikeren av dem alle historisk sett det var Marcus Aurelius, som jo var romersk keiser hadde en del ting som han kunne endre på, som ikke alle andre kunne endre på. Og den viktigste kritikken mot stoicismen som tendens er jo at den var i praksis en sekulær religion for den romerske overklassen.
Speaker 1:Det er veldig morsomt at du starter med stoicismen, fordi astrologien, som jeg også driver med, er jo en av stoikernes primære åndelige verktøy, og hele formålet ifølge dem med å stille fødselskopet sitt var å finne ut, på hvilken grufull måte du skulle dø på.
Speaker 2:Så du kunne forberede deg på det med verdighet. Det er jo viktig, selvfølgelig. Det gjør jo hverdagen enklere, hvis man har det avklart.
Speaker 1:Samtidig er det ikke så veldig rart for meg at kristendommen ble en så svær greie når det var gjengen de skulle diskutere ideologisk med. Når de kommer og sier la deg bade, frelse Jesus, PS. Det er opp å si. Etter døden venter det bare, halleluja.
Speaker 2:Ja, de hadde jo et produkt med mer folkelig appell, får man si, mens den romerske overklassen da hadde en litt strengere linje også når de hadde opp selvhjelp. Men det er jo dette med det politiske. Det vil jeg litt tilbake til. Fordi, er det noe du synes har en plass i diskusjonen av selvhjelpssjangeren, eller er det helt irrelevant? Et ledende spørsmål Jenter som kommer er jo åpenbart også en politisk bok.
Speaker 1:Definitivt. Alle mine selvhjelpsbøker er svært politiske. Men det som er interessant tilbake igjen til Tony Robbins og penger fordi en av grunnene til at jeg er så pro-selvhjelp som jeg er er jo min opplevelse av at jeg alltid har fått mer ekte hjelp av selvhjelpsbøker enn psykologer. Og det er liksom, hvis jeg skulle lage en stabel med selvhjelpsbøker som har hjulpet og en stabel og liksom stekke opp psykologteamer på DPS-en, så er det nok slik at selvhjelpsboka vinner hver gang. Og en av grunnene til det er jo at min opplevelse av å lese selvhjelp, særlig når jeg var ung uten noe særlig nettverk og uten noe særlig voksen i livet mitt, var, at selvhjelp er en litterær sjanger som sier høyt det middelklassen og overklassen allerede vet.
Speaker 1:Så det føles ikke som at du får en juksekode nødvendigvis. Og det politiske ståstedet til noen som sier nå skal jeg bevisst snakke nedover, for Seljep snakker jo alltid nedover, den sier du, som er en vanlig person, kan lære disse tingene av meg, som er høyt her oppe. Det er jo veldig en stor del av retoriske posisjonen til Robbins her. En gang var jeg en vanlig mann, men så ble jeg Tony Robbins, gjennom Tony Robbins metoden, og siden har jeg tjent utrolig mye penger, og du kan også bli som Tony Robbins vanlig menneske.
Speaker 2:Her er mine hemmeligheter og det er vel, er det Stordalen som har skrevet eller fått skrevet den boken som som jeg liker å være, så er jo hovedmannen.
Speaker 1:Det er to menn i den amerikanske sjangeren som er definitivt definerende etter stoicismen.
Speaker 2:Og begge to har veldig rare navn.
Speaker 1:Ja, det er Dale Carnegie og Napoleon Hill–.
Speaker 2:Det var de jeg tenkte på.
Speaker 1:Ja, og Napoleon Hill er jo liksom jeg skal ikke si opphavsmannen til varianter av The Secret, men han har jo også en bok hvor han mener å ha og det er min personlig favoritt med alt det her er den hvor Napoleon Hill later som at han har fått muligheten til å intervjue djevelen for å finne ut om hvordan ting faktisk henger sammen.
Speaker 2:Litterært interessant, og det er vel en ganske vanlig praksis i den litterære fasen, var det ikke? Vi er vel sånn omtrent samtidig som screw tape letters til CS Lewis.
Speaker 1:Altså det er i hodet mitt, så henger disse bøkene veldig tett sammen med den første depresjonen økonomisk.
Speaker 2:At det er liksom Ja, det var mange sånne interessante reaksjoner på den. Dette kunne gå til veldig mange retninger, men jeg har lyst til å stoppe litt med det Tilbake til det politiske.
Speaker 2:Ja, hemmeligheten tror jeg egentlig er tingen. Det har litt å gjøre med det politiske, og det går som følger Dette med, at selvhjelpsbøker ofte blir solgt inn på løfte om, at de skal fortelle en hemmelighet. det tror jeg er gans. Vi nevner jo denne Tony Robbins-boken fordi jeg har blad litt i den, og så viser det seg jo at den store hemmeligheten i den boken er, at det er veldig kult å være Tony Robbins.
Speaker 1:PS. Du burde putte pengene dine i indexfond.
Speaker 2:Ja, ray Dalio, den store hedgefond-guruen, har jo også skrevet i denne sjangeren med en stor, tykk bok om sine prinsipper for livet og arbeidslivet. Så bladde jeg litt i den også, og så viste det seg, at prinsippene hans var en liten shoppingliste over ting som Ray Dalio synes er lurt. Så fungerer jo aksjemarkedet på den måten, at statistisk sett så kommer det alltid til å være en Ray Dalio, og hva han måtte mene om, hvorfor han har blitt så vellykket, det og hva han måtte mene om, hvorfor han har blitt så vellykket det er ikke nødvendigvis den forklaringen på hvorfor han har blitt så vellykket, fordi det er det en del strukturelle faktorer som tilsier.
Speaker 1:Det er morsomt, at vi snakker nå om de økonomiske selvhjelpsbøkene, fordi jeg er ikke uenig med deg i at selvhjelp er en litteraturhistorisk her til, jeg skal ikke si den første selvhjelpsbok. Altså, det er mange ting du kan kalle en selvhjelpsbok, men når de drar og lager det første leksikonet, så er hun jo også veldig opptatt av en ting, og det er å dele den tause kunnskapen du ellers må treffe andre mennesker for å lære.
Speaker 2:Og du kan si at du har jo helt rett i det at tilgang til den pausekunnskapen, som middelklasse HB1000 gir, per definisjon gir automatisk. Det er klart. det er en kjempeverdifull ting. Hvis du ikke har vokst opp med den kunnskapen, for hvor i all verden skal du få den? Og som du ganske riktig sier, jeg fikk veldig mye av den typen kunnskap i oppveksten uten å tenke over at det var noe som skjedde. Det er primærsosialiseringen din vi snakker om. Det er primærsosialiseringen og i veldig stor grad også sekundærsosialiseringen. Det har gått på de sk.
Speaker 2:Det gjorde nok at jeg hadde et mindre sterkt behov for den typen selvhjelpslitteratur, Samtidig som jeg også hadde et kjempebehov for noe som på en eller annen måte ga meg en forståelse av hva i all verden jeg skulle gjøre som rullestolbruker. Der finnes det jo et ganske stort segment av selvhjelpsbøker som jeg tror er direkte reaksjonære fordi de ikke ser på de politiske og strukturelle forklaringene i det hele tatt. Og det jeg trengte og forsovet fant etterhvert var jo en type litteratur som ga meg en form for politisk bevisstgjøring. Og det er jo ikke det at jeg ikke har lest psykologisk bevisstgjøring, Og det er jo ikke det at jeg ikke har lest psykologisk litteratur og fått veldig mye ut av det. Men den psykologiske litteraturen, som nok har gitt meg mest, er jo i den psykoanalytiske tradisjonen forsovet.
Speaker 1:Altså, jeg er veldig pro-psykoanalytisk selvhjelp.
Speaker 2:Og det er jo ikke egentlig optimistisk anlagt selvhjelp. det er jo ikke egentlig optimistisk anklagt selvhjelp, for å si det forsiktig, ikke sant? At det er jo mer en type analyse som skal la deg være litt mindre stresset med å gå rundt og være helt normalt ulykkelig over at livet er som det er, Mens den politiske bevisstgjøringen er noe som faktisk kan gjøre det mulig å etterstrebe en form for endring.
Speaker 1:Ok, men det her er morsomt, fordi jeg opplever jo at selvhjelp er en veldig ned, altså en betegnelse, som folk jevnt over bruker, liksom for å snakke ned en bok, ikke sant? Jeg husker nå siterer jeg Aksel uten at han er her. Hei, aksel kom tilbake på podcasten igjen, men jeg husker en gang vi hadde en diskusjon om Boudieu, hvor han sa nå kan du komme tilbake for lov til å komme tilbake på podcasten og få tilførsvarsrett.
Speaker 2:At det er ikke det, at distinsjonen er så bra det er bare at folk som er på feil sted i klassekry, er det jo en veldig fatalistisk helhjelpsbok. Fordi noe av hovedargumentet i distinsjonen er jo, at du kan ikke vinne i spillet om kulturell kapital, fordi overklassen vil alltid kunne flytte målstengene etter det som passer dem best. Altså sånn, det øyeblikket langrennski er tilgjengelig for alle, så kommer overklassen til å begynne å stå telemark. Og hvis det er sånn at folk flest begynner å spille golf, så lager vi en ny privat golfklubb ute på en øy i Oslofjorden.
Speaker 1:Rent hypotetisk eksempel der Ja ingen av dine slektinger som har gjort det noensinne? Definitivt ikke. Nei, men det er jo en av grunnene til at jeg, til synes, er veldig svak for Tony Robbins. Fordi jeg er veldig svak for er det en ting jeg tror på? Altså, nå har jeg vært på en sånn bare digitale Tony Robbins eventer. kritiserer han politisk så mye han vil, men han tror 850% på at han kan flytte folk fra A til B, og det betyr jo ikke at han nødvendigvis kan det. men den sånn optimismen på andre menneskers vegne og på hva man er i stand til å få til.
Speaker 2:Der har du kanskje litt av problemet, at jeg er ikke så veldig optimistisk på andre menneskers vegne å fegne.
Speaker 1:Nei, men det er ikke bare jeg, men jeg har jo også trengt det som noen som statistisk sett ut fra. Hvis jeg bare hadde lest ting som hadde kommet ut fra Nova, så kunne jeg puttet meg selv nederst på kart og bare ja, se der, ingen ressurser, ikke noe sånt, all verdens dritt. Stay there.
Speaker 2:Fremdeles den beste vitsen, som Harald Eian noens. Det er sammenhøyt til Leta Novas jubileer at hvis du får en konfolutt fra et av disse samfunnsforskningsinstitutene i posten, så burde det være en liten advarsel.
Speaker 1:Ja, jeg har fått et par, ikke bli konfolutt med e-poster vi er jo i bånd her Men en av de første, selve spøkene. Det er interessant, for jeg har lest veldig, veldig mange sellesbøker mens vi er sammen, og jeg tror de ti første årene, så var du sånn. Så du har lest en bok med opplagte ting, som alle vet. Jeg husker jeg leste en som heter Apartment Therapy, som handler om hvordan lage en schedule for å vaske huset sitt og hvilke steder i huset man burde vaske, og jeg var litt sånn.
Speaker 2:Nå man Enig i det.
Speaker 1:Ja, neste bok. Men realiteten er jo, at hvis du har vokst opp et veldig skittent hus, så lærer du ingen historier. Og de bøkene er jo da strukturert på en sånn måte, at de sier nå snakker vi til en leser som vi vet, ikke vet dette og som trenger å gjøre det, og som vi vet også hvor de kommer til å møte motstand i prosessen. Så her er nå en bok strukturert til å følge noen fra A til B gjennom det, å bli noen som går fra å ha et skikkelig grisehus til å få et rent hus.
Speaker 2:Og dette her er jo også det som betegner god didaktisk-pedagogisk litteratur. Hvis vi legger an det perspektivet, så har jeg skrevet et par selvhjelpsbøker for studenter som er interessert i bestemte temaer, for eksempel hvordan bruke teori i praksis. det er jo titling på den ene av bøkene, hvor jeg har lagt opp ting mer eller mindre på akkurat den måten det er. Her er noe du burde kunne for å, for eksempel, skrive en bedre bachelor eller masteroppgave, Og ja, det kommer til å være et par steder i prosessen hvor du kommer til å møte motstand, og la oss se om jeg kan lede deg gjennom forbi de punktene.
Speaker 1:Og da vet jo du også, at du identifiserer usynlig kunnskap folk har, hvis de er sosialisert inn i akademia, mens første generasjonsstudenter ikke har.
Speaker 2:Så er selvhjelpslitteratur da en nedsettende og spørsmålstegn, en kjønnsbetinget betegnelse.
Speaker 1:Altså, jeg vil si, det er meget kjønnsbetinget. Det er definitivt altså det er morsomt, at altså jeg synes det er gøy å skyte på Tony Robbins, for Tony Robbins tåler å bli skutt på.
Speaker 2:Jo, jo, men det hun tåler det.
Speaker 1:Men det er jo liksom, men det er definitivt en sjanger som flere kvinner leser enn menn.
Speaker 2:Borte fra de mennene som leser Trorten Peterson. Da. Den var den delen Jeg vet ikke om. Andrew Tate har skrevet en selvhjelpsbok.
Speaker 1:Jeg tror han har laget en selvhjelpsbok. Jeg tror han har laget en selvhjelps-TikTok hvor han har TikTok. Ok, jeg skal ikke spinne ut til Andrew Tate, men How to kidnap friends and influence people.
Speaker 1:Altså åpenbart det vidunderlige. Jeg vil si at jeg er både alltid for og mot selvhjelp på samme tid, fordi det vidunderlige med selvhjelp er, at det er et utgangspunkt, at du kan endre hva som helst i livet ditt, og det er jo en ting jeg tror veldig stert på. Samtidig som realiteten er at verden er også full av ting som det politiske verdenssynet til mennesker som tror, at alle kan endre alt i livet sitt hele tiden er ofte ikke så hyggelig, så for å.
Speaker 2:For å parafrasere en gammel helt, francis Seierstedt, så skjønner du, hvorfor du selv leser selvhjelp, men du synes ikke nødvendigvis, at alle andre burde gjøre det.
Speaker 1:Nei, altså, jeg er veldig for. Jeg er altså Helena jeg adresserer dette her i forordet til svarte bok for deg som vil opp og frem Helena Brodkorp, hei, hei, vi skrev den boka sammen i 2020, og der sier jeg at liksom, av og til så trenger du en personlig løsning på ditt politiske problem. Det er greit å innse at det personlige er politisk, men det er fortsatt du som må gjøre noe i ditt konkrete liv, med din konkrete situasjon. Så hva gjør du da? og da trenger du ta taus kunnskap, som jeg er veldig tilgjengelig av å skrive ned Og en av grunnene til at jeg ekstra, altså i mine favorittøyeblikk, så kan selvhjelp, hvis det er gjort riktig, være en ting som gjør det etablerte veldig sur, fordi en stor del av, liksom en del taus kunnskap skal jo være taus.
Speaker 1:Min personlig favoritt her er Israel Regardi, som, på slutten av å ha vært Alistair Crowley sin sekretær, skriver ned alt det de hemmelige ordene driver med i en utrolig døll og kjedelig selgemsbok som heter «Dette var arbeidsoppgavene mine. Hilsen Israel Regardi», som ble en bestseller på 50-tallet. Men det er noe med den som det å skrive ned det vi alle vet og man ikke skal si er en veldig interessant sjanger, samtidig som det også da er holdt på å si åpenbart med Dale Carnegie og Napoleon Hill, veldig fristende og skrivende hemmeligheter som ikke egentlig er hemmeligheter, eller sant? jeg tror liksom i Napoleon Hill så er det kanskje 50 hemmeligheter om Edison som aldri har skjedd, type ting. Det er jo sånne direkte ljugebøker. Samtidig som da Gretchen Rubin som skriver egentlig ting jeg har funnet ut om å bo på Upper West Side, etter å ha vært noen som kommer fra Kansas og definitivt ikke hadde trodd at jeg skulle ende opp på Upper West Side i New York.
Speaker 2:Og det er jo tilen innretning på det, og du kan si, at der kommer jo igjen denne innvendingen min knyttet til det med hemmeligheten, at det, å da gjennomføre denne analysen, få frem denne taustkunnskapen og så pakke den inn på en måte som gjør den, får den til å virke mer obskur enn den rent faktisk er, er noe av problemet mitt. Men det er jo da i så fall et problem med retorikken rundt sjangeren.
Speaker 1:Altså, jeg hadde elsket, fordi jeg mener jo egentlig at det meste gode selvhjelp er akademisk faglitteratur tilgjengelig, gjort på en måte som er retorisk engasjerende. Jeg tror en av grunnene til at man serverer ting som hemmeligheter er for at folk skal få lyst til å vite svaret. Og det er ikke veldig sånn. Velkommen til Durkheim, en spennende hemmelighet.
Speaker 2:Kanskje vi burde gjøre mer av det på blinderen.
Speaker 1:Altså jeg, det fascinerende, for for meg med det akademiske er jo liksom, her er en ting om verden vi har funnet ut som er superspennende, og måten vi skal snakke om det på er veldig smal, men også med en forventning om at vi egentlig har studert noe som er langt borte, som vi er helt objektive fra og har ingenting med oss å gjøre.
Speaker 1:Det er ingen akademikere som har forsket på en ting, fordi det er spennende for dem, eller men jeg skulle veldig gjerne sett mer av den tilgjengeliggjøring-hybriden i de greiene. Men hovedinsisteringen min på ja til selvhjelp som sjanger handler om å synliggjøre taus kunnskap. Ulempen med det selvfølgelig er, at du også da på en måte må bruke din kritiske sans i entenpotens, fordi det kan være at den godeste Dahlios tause kunnskap ikke er taus kunnskap i det hele tatt, men bare liksom random ting man har tenkt på, men sånn at griseflaks i aksjemarkedet.
Speaker 2:Så til slutt et selvhjelp ja, nei kansk. Kanskje tror jeg for min del Hvis du skulle avslutte med å liste en eller to selvhjelpsbøker du faktisk har likt. Det kan jeg ikke, fordi jeg tror ikke jeg ville ha tenkt på dem som selvhjelpsbøker, og du har ingen. Men en som jeg ikke regner som selvhjelpsbok, men som definitivt var til hjelp i det som jeg snakket om litt tidligere Politics of Disablement av Mike Oliver Hvorfor det personlige rent faktisk er politisk, særlig når det gjelder funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom.
Speaker 1:Det er jo en helt utrolig sexy bok da, og jeg er nødt til å anbefale det, som egentlig da kanskje var Frankrikes bestsellende selleres bok i sin tid, som alle må lese, hvis de ikke har lest, nemlig kioskvelteren det annet kjønn.
Speaker 2:Enig i det.
Speaker 1:Enig i det. Ok, du hørte altså på retoriske spørsmål med Jan Gruhe og Ida Jackson. Hvis du vil lese flere av Jans ikke så veldig selvhjelpsaktige betraktninger, så kan du gå til jangrueno og melde deg på nyhetsprøven hans. Hvis du vil ha noen av mine litt mer selvhjelpende og kanskje politisk suspekte betraktninger i såhensene, så kan du gå til idarjacksonno Til neste uke.
