Jackson og Grue leser bøker: En litteraturpodcast
Forfatter Ida Jackson og forfatter Jan Grue er gift og kollegaer.
I denne podcasten leser vi bøker og snakker om dem - tenk på det som en lesesirkel for åpen scene!
Vi vil ha med deg!
Hver måned slipper vi en liste over hvilke bøker vi kommer til å snakke om på podcasten, så du kan lese sammen med oss!
Du finner månedens bøker på idajackson.no/podcast
Jackson og Grue leser bøker: En litteraturpodcast
Jan og Ida leser: The Dead av James Joyce
Den ultimate julenovellen, og kanskje den mest tilgjengelige teksten til James Joyce!
I leseprosjektet for desember, leser Ida Jackson og Jan Grue følgende tekster:
The Dead av James Joyce
Stargate, en julefortelling av Ingvild Rishøi
Professor Andersens natt av Dag Solstad
I denne episoden snakker vi om Joyce sin julenovelle!
Du finner novellen i fulltekst + hvor du kan diskutere novellen med oss her!
Hei og velkommen til Ida og Jan.
Speaker 2:leser bøker En podcast, der vi leser bøker og snakker om det.
Speaker 1:Så i denne desember-sesongen kommer vi til å snakke om tre bøker. Nå skal jeg gi deg to ord om hvordan dette funker, fordi vi vil nemlig gjerne ha med deg som leser. Vi har ikke bare lyst til at vi skal lese bøker, vi vil at, om ikke alle, så i hvert fall flere skal lese bøker og snakke om dem. Viktig å lese bøker, Ja, og ikke minst morsomt å lese bøker.
Speaker 2:Og det blir morsommere når man snakker om dem.
Speaker 1:Ja, og ikke minst morsommere å høre på. Jo, bare en sånn kjeppheste jeg har. Men en interessant ting for meg med bokanmeldelser er alltid, at vi skriver dem så utrolig tidlig i utgivelsesløpet, at det er så fort boka er ute. Så er det liksom om å gjøre å ha en omtale, og så skal du ta stilling til, om du skal lese den.
Speaker 2:Men hvertfall for meg, så er litteraturanm ingen leser tidsskrifter lenger.
Speaker 2:Altså hold på å si i hvert fall ingen i Norge leser tidsskrifter lenger Noen i utlandet leser tidsskrifter og der kan anmeldelsene være av bøker som er noen måneder gamle, noen år gamle. Det er en av mine favorittsjangere i tidsskrifter som New York Review of Books og London Review of books, som gjerne tar og samler opp fire-fem bøker som handler om det samme, og da kan de godt være et par år gamle og så skriver man om dem fordi de handler om et spennende tema og er gode bøker og det blir spennende å lese det.
Speaker 1:Så, i denne desember sesongen, som vi nå har laget, så har vi valgt et veldig originalt desember tema, nemlig Tekster som på en måte handler om Sankt Hans, om jul om jul, ja, om jul, ja, det er så sterk sol ut at jeg blir litt forvirret.
Speaker 1:Du sitter her i shorts og t-skjorte i søndag i Kalifornia. Dagens episode handler om The Dead av James Joyce, episoden som kommer den 12. Desember kommer til å handle om Stargate, en julefortelling, av Yngvild Risør, og episoden som kommer den 20. Desember kommer til å handle om professor Andersens natt av Dag Solstad.
Speaker 2:Ingen undertitel.
Speaker 1:Ingen undertitel. Det står ikke kolon en julefortelling. Det kunne gjort det. Ingen undertitel, det står ikke kolon i en julefortelling. Det kunne gjort det, men det er, som sagt, en roman av Dag Solstad. Så det ville vært out of character, vil jeg si.
Speaker 2:Syvende julefortelling, bok 18.
Speaker 1:Ja, men det betyr at hvis du, kjære lytter, har lyst til å være med på denne lesefesten i desember, så er det altså da mulig å enten stikke til din lokale bokhandel eller bibliotek og skaffe deg Stargate av Yngvild Rysøy og Professor Andersens Natt av Dagens Olstad. På idajaxonno slash blogg kommer du til å finne ikke bare et opptak fra denne episoden, men også en lenke til novellen The Dead i fulltekst. Så hvis du ikke har lest den før du hører på denne episoden, så har du altså da muligheten til å gå og lese den etterpå eller underveis.
Speaker 2:Hurra for Public Domain.
Speaker 1:Ja, eller i hvert fall for hurra, for altså, jeg vet ikke om Joyce er i Publicikt domen enda, men søkeord tekst som er på pensum pdf.
Speaker 2:Godt poeng.
Speaker 1:Ja, så hurra for alle studenter som fildeler ting som pdf.
Speaker 2:Jeg har lyst til å si at Joyce døde en gang på 40-tallet. Jeg er ganske sikker på at det er publikt domen, men dette kan vi slå opp.
Speaker 1:Dette kan vi slå opp. Så ha generelt sett mikrofonen litt nærmere. Så er hun veldig diskret, ikke diskret, det er helt rått, det er bare alright. Så den novellen vi da skal snakke om i dag, som er ganske lang, til novellevære Den siste og lengste novellen i novellesamlingen Dubliners, som alle burde lese. Og Jan, du er jo litt av en Joyce-entusiast, tror jeg man kan si Vil du putte denne novellesamlingen og teksten i en kontekst?
Speaker 2:Ja, jeg begynte jo å gjøre det akkurat nå med å si hvilken bok den kommer fra. Dubliners er jo, med unntak av diktene, så er det jo. Det er jo debuten til James Joyce. Noveller fra Dublin, fra livet rundt omkring i Dublin rundt forrige århundreskiftet, og noen av dem er morsomme og noen av dem er triste, og de fleste av dem er veldig gode, men The Dead er uten tvil den beste. Og i den novellen, som i mange av de andre novellene så møter vi det samme som karaktergalleriet de samme typene som går igjen senere i Portrait of the Artist as a Young Man og i Ulysses og muligens også i Finningens Wake, selv om det er litt vanskelig å få hodet og hale på akkurat den boka.
Speaker 1:Ingen skjønner egentlig Finningens Wake.
Speaker 2:The Man-Made Mountain er den blitt beskrevet som, og det er ganske presist. Det er et komplisert drømmelandskap å navigere gjennom, men det er. jeg liker jo ikke betegnelser som realisme, men det er realistisk litteratur i den forstand, at dette er en novelle som finner sted i en virkelig by, som James Joyce kjente veldig, veldig godt, og i et sosialt miljø som han kjente veldig godt, og vi får et bilde av byen, av miljøet og typene som gjør at det for meg blir fryktelig levende. Jeg hører jo gjerne hva du tenker om hva som gjør den novellen så god.
Speaker 2:men det, at miljøskildringen føles absolutt virkelig, at man blir kastet inn i et juleselskap fullt av underlige typer og slitsomme slektinger og må forholde seg til dem alle sammen i et stort virvar av mat og drikke og dansing og musikk, det er noe av opplevelsen med den. Hvis jeg skal tenke på, nå har den jo blitt filmatisert. det var vel John Huston som filmatiserte den, men en slags analogi på filmsiden blir jo Fanny og Alexander til Bergman, hvor det litt sånn overveldende og forsåvidt også litt sånn klaustrofobiske ved store juleselskaper i Kalleland er, noe av rammen rundt det.
Speaker 1:Det er så morsomt at vi skal snakke om denne, for dette her er en av de juletradisjonene jeg har hatt lengst, og det er jo litt rart at jeg har den James Joyce juletradisjonen som er eldre enn vårt forhold, men det er den faktisk. Så første gang jeg leste både sånn jeg skal ikke si liksom debatten rundt det, men jeg husker at det var en sånn tekst hvor jeg måtte gå til de andre vennene mine og si dere må også lese The Dead, og så hadde vi mye høysig, gårdføring og krangling rundt The Dead. Det jeg mener jeg må si shoutout her til Christian Beking, som på et tidspunkt sa, veldig provosert jeg er ikke Gabriel.
Speaker 2:Ja, nei, hvis man må si det. Så Dette her er jo også beskrivelsen av mitt miljø på videregående, hvor vi hadde en sånn hvem har klart å lese lengst i Ulysses konkurranse. Så Ja, er jeg Gabriel? Det var det som var spørsmålet. Nei, jeg tror ikke jeg er Gabriel, men du må jo fortelle meg det. Det er jo du som ser det tydeligere enn jeg gjør det. Vi må fortelle, hvem Gabriel er–.
Speaker 1:Ja, så bare for å si det, to ord om det grunn til å lese ting på nytt. Fordi når vi lagde en Facebook-tro om det her, hvor jeg hvis du har lest en tekst en gang for 15 år siden, så har du ikke egentlig lest den.
Speaker 2:Nei, og det er definitivt en novelle, som man med fordel kan lese flere ganger. Hvis det er litt voldsomt å gjøre det en gang i året, så vil jeg si, at en gang i ti året er passe. Vi har endret i hvert fall oppfatning om ganske mye rart etter om igjen over tid.
Speaker 1:Jeg kan huske. Kanskje jeg skal ikke si at jeg har lest hver jul, men veldig mange juler har jeg hatt behov for å lese det.
Speaker 2:Men jeg tror igjen at du forutsetter, at folk vet, hvem Gabriel er. Jeg tror vi må ha en liten introduksjon av dramatisk persona.
Speaker 1:Så novellen begynner med, at Lily Briscoe, the caretaker's daughter, står i døra og skyffler gjester inn, herrene inn i omkledningsrommet i gangen, damene opp til damenes omkledningsrom, der de to aldrene tantene og deres nese driver og fniser og sladrer. Men det er to stykker som mangler. Klokken er allerede blitt ti på kvelden, så det er temmelig sent, og festen er gått i gang. Men Gabriel har ikke kommet. Det synes de er veldig rart. Og Freddie Malins har heller ikke kommet. Som de både er litt lettet for siden de er misten.
Speaker 1:Ja, han kommer, skikkelig drita, men Gabriel altså det øyeblekket er noe sånn. Det øyeblekket Gabriel kommer. Så skifter vi fokus fra Lily til Gabriel.
Speaker 2:Og så holder vi oss mer eller mindre hos Gabriel gjennom resten av fortellingen, med noen variasjoner.
Speaker 1:Jeg vil si, at, fra det skiftet skjer, så er Gabriel om ikke jeg person, så fri indirekte diskurs på ham hele veien.
Speaker 2:Kamera er på ham, men det betyr ikke, at sympatien nødvendigvis ligger hos ham, og det er jo noe av poenget med novellen.
Speaker 1:Så, Gabriel, og dette er en av de måtene som historien har forandret seg i mitt hodet for hver gang jeg har lest den for jeg husker første gang jeg har lest den så tenkte jeg for et utrolig fancy juleselskap, for et utrolig fancy sted. Men etter hvert så skjønte jeg at noe av det som er friksjonen er at de er i et ganske sånn jeg skal ikke si småborgerkjoleselskap, mens han er i ferd med å bli en mer høyt utdannet person som vil strekke seg høyere.
Speaker 1:Ser ned på sine ukultiverte tanter og deres valg av musikkstykker.
Speaker 2:Ja, og der ser vi jo skyggene av forfatteren. Dette er jo et tilbakevendende tema hos Joyce, det å bryte opp fra det miljø man kommer fra og søke mot noe annet. Joyce ble jo i eksil veldig mye av sitt liv og gjorde jo det til en veldig sterk del av sin litterær identitet. Så når vi senere møter Stephen Dedalus i A Portrait of the Artist as a Young Man og senere i Ulyssus, så er det jo enda tydeligere. Det er hovedmotivet. Men ja, den kontrasten mellom hvor Gabriel kommer fra, hvor han er på vei eller mener, at han er på vei, og hans ikke veldig elegante forsøk på å ta et slags oppgjør med det miljø han kommer fra, det er en del av fortellingen.
Speaker 1:Som også da finner sted, fordi Gabriel er favorittnevøen til disse tantene, han er sønnen av deres eldste søster, som er død, og han i sitt, altså Stoidele og novellen befinner seg i hans nevrotiske tanker om hva som skjer, som for eksempel er den talen jeg har planlagt for fancy, er den talen jeg har planlagt bra nok? hvem er jeg til å holde tale? tantene forventer at jeg kommer til å holde tale. Det burde være meg som skjærer opp kalkunen, og det burde være meg som serverer og forteller vitsene. Og så er det hele oppbyggingen til Tantenes tale. Men samtidig som det også er noveller, hvor altså jeg ser en ting jeg ikke hadde merket til når jeg leste den da jeg var yngre. Men Gabriel og kona har jo også barnevakt og skal sove alene i byen barna.
Speaker 2:Ja, da, de forventningene blir bygget ganske kraftig opp, hvis man leser det med foreldreblikket. Men en av de tingene som er interessant med Gabriel er jo at, som du påpeker, han er både hovedpersonen i fortellingen, men han har også en ganske sterk oppfatning av seg selv som hovedperson, og det kan jo ramme noen og enhver av oss. Det er derfor det kan bli litt stressende å begynne å tenke er jeg Gabriel? Det finnes jo som kjent andre mennesker i verden.
Speaker 1:Når jeg leser den på nytt, så var jeg sånn, å hjelpe meg. Jeg er definitivt blitt Gabriel med årene. Ikke nødvendigvis main character syndrome, ikke et av de dramatiske høydepunktene, men definitivt et av, hvis en av tekstens mulige antagonister er jo Miss Ivers.
Speaker 2:Ja, definitivt. Man utvikler også en viss sympati med henne, når hun erter og targer Gabriel, fordi han er blitt både selvhøytidlig og har glemt sine iskerøtter selv om hun også virker litt slitsom Al tidligere.
Speaker 1:Og har glemt sine iskerøtter, selv om hun også virker litt slitsom, det øyeblikket hvor hun sier dere burde komme til hytta vår ganske langt oppe nordover i Irland i sommer. Det vil være bra for barna dine. Og så sier han, men jeg har egentlig planlagt å dra til Frankrike.
Speaker 2:Da ligger din sympati ganske solid hos Gabriel tenker jeg Kom til min sympati.
Speaker 1:Men jeg er Gabriel, Det er definitivt meg som har planlagt en tur en annen sted. Men det novellen er apropos, det med main character syndrome er jo et, Et stikkord her, fordi skiftet eller omslaget i novellen er, når Gabriel skjønner at koda hans har tenkt på helt andre ting, mens han har tenkt på talen sin og tantene og om hvorvidt hans litteratur spalt i avisen blir oppfattet på feil måte.
Speaker 2:Ja, og dette her er jo en sånn, altså sånn sett, så skriver jo denne novellen seg da inn i en sånn stolt tradisjon fra slutten av 1800-tallet, begynnelsen av 1900-tallet, som vi kan kalle sjangeren. Oi, kvinner har også indre liv.
Speaker 1:Et kjent tema i modernismen.
Speaker 2:Et kjent og sjokkerende tema i modernismen. Det er en del av det virkelig store moderne gjennombruddet. Jeg tenker også på traumanovelet til til Snedstryd, den som er filmatisert som Ice White Shirt, til Kubrick, hvor jo det store sjokket som virkelig ryster Tom Cruise i dypa av sin sjel, det er, at Nicole Kidman muligens har fantasert om å ha sex med andre enn ham. Hun har ikke gjort det, men hun har tenkt det, ja.
Speaker 1:Som også gjør, at vi er i en annen litteraturhistoriekontekst enn for eksempel unge verters lidelser, som primært da handler om verter.
Speaker 2:Men dette omslaget, som du beskriver det, det finner jo sted helt på slutten av novellen. Det er jo egentlig det som er avslutningen, er jo delvis det øyeblikket, og det er jo et rystende øyeblikk, slik som det er skildret. Ikke sånn, for Gabriel så er det sjokkerende, at kona har tenkt på noe annet, men for leseren så er det. I hvert fall for denne leseren så er det et rystende øyeblikk, fordi det er så uhyre godt skrevet. Så det som skjer, er jo, at Gabriels kone, som vel til og med har et navn, Ja, jeg tror det er Katie.
Speaker 1:Jeg tror det er Catherine Kan stemme.
Speaker 2:Ser du, der ble vi lurt av noe veldig. Nei, det er.
Speaker 1:Greta, det er Greta Det er Greta ja, Det er bare hun heter ja.
Speaker 2:Greta, hun heter Catherine Er det jeg tenker på.
Speaker 1:Ja, så, greta.
Speaker 2:Gabriel finner ut at det hun tenker på, det er en ungdomshjerte som hun hadde som døde.
Speaker 1:Ikke bare som døde, men som døde, fordi hun skulle sendes på kostskole Og som så da han hadde tuberkulose eller var syk litt fra før, men som da snek seg ut i regnet og sto utenfor vinduet, enn så frøs.
Speaker 2:Som jo er en forferdelig ting, men også en ganske mye mer romantisk episode enn noe som vi får inntrykk av at Gabriel har vært i stand til å gestalte i hele sitt liv. Så det er den tanken som hun bærer med seg. Så det er to øyeblikk her. Det ene er jo det hvor Gabriel står i bunnen av trappen og ser siluetten av Greta og får en slik. Joyce kalte de jo for epifanier, ikke sant? Disse åpenbaringene i det hverdagslige, og det er jo det Gabriel blir utsatt for i denne novellen, stakkars.
Speaker 2:Gabriel åpenbaringen av dette mennesket, som han er gift med, men på mange måter ikke kjenner det helt, at Jeg driver og leter etter sitatet hvor han ser på en i troppen. Dette tyder på dårlige forberedelser. så nå tror jeg bare, vi må bevege oss videre, så kan leserne oppfordres til å finne det på egenhånd, for de er vi gjerne frem til avslutningen, når Gabriel har vært igjennom sin epifani, når han gråter og når åpenbaringen rammer ham, for da løfter perspektivet seg, da forsvinner fortelleren ut av Gabriel og går over i noe helt annet.
Speaker 1:Generous tears filled Gabriel's eyes. He had never felt like that himself og går over i noe helt annet. His soul had approached that region where dwell the vast hosts of the dead. He was conscious of but could not apprehend their wayward and flickering existence. His own identity was fading out into a grey, impalpable world. The solid world itself which these dead had one time reared and lived in was dissolving and dwindling.
Speaker 2:Ja, og som utøvende forfatter så må jeg jo si, at det Joyce får til i det avsnittet. Det er vanskeligere enn det ser ut som.
Speaker 1:Det er mye vanskeligere. Og det som er så interessant med sluttpartiet her er at han skifter fullstendig fra. Jeg skal ikke si det er en lettbente dialogen da, men når vi er tidligere så typ sånn, han skriver også veldig god dialog. Jeg skal ikke si det ikke er noe god dialog i de senere bøkene, men da løser han seg jo mer opp. Men typ når Greta vitser med at ja, han har begynt å få med at han skulle gå med galosjer fordi han har sagt at det er viktig å ikke bli våt på ben, og vitser med tantene, og så hele veien inn i. A few light taps upon the pane made him turn to the window. It had begun to snow again.
Speaker 2:Ja, og så er det den. det er fristende å lese hele det siste avsnittet, men jeg har bare lyst til å ta den siste setningen, hvor igjen bor Gabriel og hans små problemer forsvinner. His soul swooned softly as he heard the snow falling faintly through the universe and faintly falling like the descent of the last end upon all the living and the dead. Ja, man klarte han ikke å få titlen inn i de to siste ordene. Han klarte Der er jo grunnen til at det er en julenovelle, sånn rent bortsnen til at det er en julenovelle, rent bortsett fra at det er et juleselskap som finner sted, at det er den mørkeste tiden av året og det er tiden for å tenke på døden og de dø.
Speaker 1:For å tenke på døden og de døde. Og det er jo en sånn, jeg skal ikke si, det er en sånn, det er jo på en måte en oppløsning i det sublime og nesten sånn, ikke bare nesten her, men liksom, hvis du tenker på Jung's liksom kollektive underbevissthet, hvor han liksom, altså hvor Gabriel har et øyeblikk av en følelse av oppløsning, da ja, og der ligger jo litteraturens, kanskje en av de tingene som litteraturen som kunstform får til det møte mellom din bevissthet og bevisstheten til et menneske som aldri har eksistert, som forfatteren har punnet på, men også forfatterens bevissthet og en følelse av et form for menneskelig fellesskap.
Speaker 1:Ja, Nei, og så er det navnet på den døde gutten her, michael Fury, er jo også mange referanser til mange døde unge iske gutter i isk-historie, som mange har gått rundt og tenkt på. Så det er en sånn nei, altså selve. Så det er en sånn nei, altså selve. Altså det skiftige fortelleperspektivet her, hvor vi er alle steder på en gang etter å ha vært et veldig spesifikt sted på en veldig spesifikk fest, og så går egentlig inn i det store universet og i stjernene og i snøen samtidig det til. Men det er der det virkelig sånn ja.
Speaker 2:Så les det dead, hvis du ikke har gjort det allerede.
Speaker 1:Og god, sorgfull jul. Vi er nysgjerrig på å høre er du Gabriel, blir du provosert over Gabriel? er nysgjerrig på å høre er du Gabriel, blir du provosert over Gabriel, eller blir du som jeg og som muligens ble litt provosert over 17 år gamle Michael Fury, som gikk ut i regnet?
Speaker 2:Skulle du tatt på jakke?
Speaker 1:Stakkars mamma, til Michael Fury, tenker jeg. Men som sagt, du finner teksten i sin helhet på idajaxenno slash blogg, og der finner du også lenker til steder du kan snakke med oss om teksten, for vi er veldig, veldig nysgjerrig på å høre dine tanker og følelser, enten du leser den på nytt eller du leser den for første gang. Enten du leser den på nytt eller du leser den for første gang. Du har hørt på Ida og Jan lesebøker. Videre. I desember blir det altså Stargate, en julefortelling av Yngvild Rieshøi og professor Andersens Natt. Takk for at du hørte på.
