Jackson og Grue leser bøker: En litteraturpodcast
Forfatter Ida Jackson og forfatter Jan Grue er gift og kollegaer.
I denne podcasten leser vi bøker og snakker om dem - tenk på det som en lesesirkel for åpen scene!
Vi vil ha med deg!
Hver måned slipper vi en liste over hvilke bøker vi kommer til å snakke om på podcasten, så du kan lese sammen med oss!
Du finner månedens bøker på idajackson.no/podcast
Jackson og Grue leser bøker: En litteraturpodcast
Ida og Jan leser: "Stargate" av Ingvild Rishøi
Vi leser Stargate, en julefortelling: Boken som har tatt både norske og internasjonale lesere med storm, inkludert Oprah Winfrey og Dua Lipa.
Tema:
Hva skjer egentlig på slutten av Stargate?
Er hovedpersonen et barn?
Og er dette en roman? Eller en fortelling?
Vi snakker også om Lindgren-referansene, og om Charles Dickens A Christmas Carol.
Advarsel: Spoilers! Les boken først!
Du finner blogginnlegg om boken + hvor du kan diskutere boken med oss her.
Hei og velkommen til Jackson og Gruhe leser.
Speaker 2:Nei, det er ikke det heller.
Speaker 1:Det er det jeg har oppdatert til i stedet for Ida og Jan, for det er etternavn de søker på Åja.
Speaker 2:Ok, det må du si til meg Velkommen.
Speaker 1:Men de vet at hvis de har skrudde på play, så vet de at vi heter Jan og Ida, så vi kan godt si stemmen du hører er.
Speaker 2:Jan.
Speaker 1:Gruhe. Vi har da en podcast som heter Jackson, og Gruhe leser, hvor vi leser.
Speaker 2:Bøker. Eller noveller den forrige var en novelle. Det er fremdeles i en bok.
Speaker 1:Ja, på papir Må ikke nødvendigvis være på papir, men også i en bok. Så vi er i julesesongen vår. I forrige episode hørte du oss lese The Dead av James Joyce, og nå skal vi gyveløs på vår neste julebok. spesifikt Stargate, en julefortelling. Eller mulig, en Stargate, ei julefortelling? er det en fortelling også?
Speaker 2:Vi er definitivt i ei fortelling, fortellingen om land, det stilistiske valget.
Speaker 1:Men altså Stargate av Ingevild Rieshøi Og Jan Stargate har jo et godt år i år. Vil du snakke litt om Stargate? Ja mye til sagt.
Speaker 2:Det er som Rieshøis forfatterkollega på Gyllendal. så kan jeg jo ikke gi uttrykk for mye sundhet, men det å bli med i Oprahs bokklubb og så bli anbefalt av Dua Lipa, det er jo en fin ting. Så Rishøy er i vinden. Nå var hun jo ikke direkte ukjent fra før, men nå er hun i ferd med å ha sitt store amerikanske gjennombrudd, så der får vi gratulere.
Speaker 1:Gratulere til Ingrid. Husker du hva boka heter på engelsk? For den heter ikke Stargate.
Speaker 2:Den heter ikke Stargate. Jeg prøvde å søke den opp på Amazon for å plage meg selv litt med å se hvor bra de gikk med den. Men Stargate er jo en science fiction-serie på TV, så da kan man ikke kalle boken for det, for Den heter på engelsk Brightly.
Speaker 1:Shining Brightly, shining Litt som i julesangen. Det stemmer Så for meg, som er tett i nøtta og ikke orientert mot populærkulturen, dem er denne Dua Lipa.
Speaker 2:Jeg aner ikke, men hun er stor kjent og liker norske julefortellinger.
Speaker 1:Yes, Jeg håper å si nei. altså, jeg bare tar for gitt at alle vet hvem Oprah Winfrey er dette er altså ikke podcasten.
Speaker 2:Jackson og Gru snakker om populær kultur. Dette er Jackson og Gru snakker om bøker, mange av dem gamle.
Speaker 1:Denne gangen en ny bok, og det merkes men i hvert fall, vi har lest denne julefortellingen, som da kom på norsk i julen 2021 til god resepsjon.
Speaker 2:Da, til god resepsjon, absolutt Til mer enn god resepsjon.
Speaker 1:Så, bare for å advare lytterne våre, hvis du ikke har lest Stargate av Yngvild Rieshøi, så kommer vi altså til å avsløre hva som skjer i handlingen. Så dette her er tidspunktet til å løpe og lese ferdig, hvis du ikke vil høre hvordan boken går og hva den faktisk handler om. Og siden dette er en ganske lettlest og kort bok, så vil jeg si at du nesten rekker å lese den på den tiden det tar å høre en podcast eller to.
Speaker 2:Var det menn som snark?
Speaker 1:Det var ikke ment som snark. Jeg liker kjappe og lett leste bøker. Jeg leser for eksempel veldig mange barnebøker. Det går jo fort. Men det er med for å si. Vi har fått flere spørsmål fra lesere Som har spurt hva synes dere om slutten på Stargate, Som betyr, at vi kommer til å snakke om Hvordan Stargate slutter.
Speaker 2:Man må nesten snakke om hvordan bøker slutter for å kunne snakke om, hvordan bøker virker, spør du meg Ja så, Jan var den lettlest og kjapp for deg.
Speaker 2:Det var den. Jeg hadde lest den før Jeg leste den da den kom. Jeg har vel egentlig lest hele Ingrid Lisehøys forfatterskap etter hvert, som det har utspilt seg. Hun har ikke skrevet veldig mange bøker, men de bøkene hun har skrevet har vært veldig konsentrerte, og jeg forstår hvorfor hun trenger lang tid for å skrive dem. Jeg har til gode å se en overflødig setning i noen av bøkene hennes.
Speaker 1:Definitivt. Og før jeg begynner på mine, det er også viktig for meg å si jeg har også lest, tror jeg, alle Ingrid Rysøys bøker, utenom denne, som jeg nå har lest fordi vi skulle snakke om den. Og selv om jeg kommer til å ha en liten kritisk tirade eller harang om disse bøkene, så er det ikke til å stikke under en stol at hun er en av de aller, aller, aller beste tekniske forfatterne på norsk. Det må gå an å si, altså det med sånn håndverksmessig, hvordan sitter disse? hvor god og lett er det å lese, hvor gjennomarbeidet er de? ingen overflødige setninger.
Speaker 2:Håndverksmessighet er lett å unnvurdere i litteraturen.
Speaker 1:Det er sabla vanskelig å få til. Ja, så dette her er da rett og slett en. og når jeg sier, at den er liten og går fort til å lese, så betyr jo det, at hun har gjort jobben med å tenke på leseren, hvert eneste lille komma av denne boka, som gjør at du merker nesten ikke at du leser den, så fort går det, det flyter, kjempefort.
Speaker 2:Men nå føler jeg, at vi har gått rundt julegr.
Speaker 1:Handlingen i Stargate Sett til scenen er 16, de har en alkoholisert pappa, far har vært arbeidsledig en stund, får jobben å selge juletræ og magisk tenkende 10-årings tenker nå kommer vi til å få en deilig jul, det kommer til å gå kjempebra.
Speaker 2:Litt mer kynisk 16-åring ser nok, at dette går raka vegen til Stargate, som for de som var 18 år gammel, fordi de var veldig, veldig greie med legging.
Speaker 1:Yes, som de fleste alkis-pubber er. Ah, det var derfor Mm. Han hadde vært lagt til Fredrikstad, som ville hette Dragen Pub. men det var også det.
Speaker 2:ikke lagt til Fredrikstad, det var et sted som var enda verre, som lå tvers over gata, som ville hett Bob's, Uansett Stargate, ikke et barnevennlig sted.
Speaker 1:Nei, så som i de fleste av Ingevild Rieshøys bøker, som starter med novellen historien om Fru Berg, så går det ikke så bra med Fru Berg slash hamsteren til barnavn rusmissbrukende mora. Så dette er en julefortelling som skriver seg inn i historien av klassisk nordiske, skikkelig triste julefortellinger, hvor jentene forsøker å redde jula si, og så slutter det vel med, at piken med svovelstikkene fryser i gjel.
Speaker 2:Ja, der kom slutten rett i fanget på den stakkars litteren, men her er det flere ting som skjer. Du nevner piken med svobelstikkene. Det er en viktig referanse i Stargate, og Stargate har også undertitelen en julefortelling. Så jeg tenkte at det hadde vært interessant å snakke litt om hvorfor denne boken vel ikke kan kalles en roman, men skriver seg inn i en annen tradisjon. Sist så snakket vi jo om James Joyce og The Dead, som definitivt er en lang novelle, men fremdeles en novelle og ikke en roman. Og jeg får noe av den samme følelsen når jeg leser Stargate, at her er det ikke det romanmessige, hva enn det er, som er målet, det er en fortelling. Du var inne på noe av det med at det går an å lese denne boken i ett strekk, og det tror jeg faktisk at jeg gjorde første gang. jeg leste den, satte meg ned og leste den fra begynnelsen til slutt. det er ofte litt vanskeligere å få til med romaner, av flere grunner, men en fortelling er noe som man kan lese eller lytte til i en runde, og det gir dem en annen kvalitet.
Speaker 1:Ja, nei altså, jeg vil si at den definitivt er skrevet for å være i et jafs. Altså en annen julefortelling som på en måte altså Charles Dickens A Christmas Carol, tror jeg, er omtrent like lang som Stargate. En annen julefortelling med riktig nok lykkelig slutt og ikke ulykkelig slutt.
Speaker 2:Selve julefortellingen.
Speaker 1:Selve julefortellingen, men nå husker jeg ikke, hva akkurat den heter, sånn JTKL7, eller andre sånne julefortellinger som har stått på Martha Auli. Martha Auli, som har stått på trykk i, altså de opprinnelige juleheftene var jo ikke tegneserier, det var jo fortellingsefter eller julenoveller på trykk i aviser, og på mange måter så kunne den nesten vært en julespesial til et sånt nummer. Da ville jeg tenkt.
Speaker 2:Så sier det også noe om resepsjonen, at hva slags publikum den er ment for, hvem som skal lytte til eller lese denne fortellingen.
Speaker 1:Altså for meg, hvis jeg tar på meg den kjipe hatten, så leser jeg Stargate som en barnebok for voksne, og det er Piken med svåvelstikken er en referanse. Men realiteten er, at rett før vi går inn i det jeg liker å kalle for Piken med svåvelstikken, ramp-upen på slutten av denne boka, så kommer jo magiske Alfred og sier jeg er Alfred gårdsgutt, som faktisk er en så eksplisitt referanse til Emil i Lønneberget. Hovedpersonen heter Ronja. Dette er når hovedpersonen og søsteren mest sannsynlig dør.
Speaker 1:Slash drar til Narnia, slash drar til Nangiala. På slutten så er det både overgangen til Mio, min Mio, slash, når Jonathan og Kavring hopper i Karmafossen i slutten av Brødre, når Løvegjertet er kavring hopper i karmafossen i slutten av Brødre, når Løvegjert er. Så jeg vet ikke hvor mye Emil Lønneberg du har lest, men det er jo sånn at den store juleboka, så er det jo Emil som redder livet til Alfred Gårdskutt ved å kjøre ham gjennom snøen, og så etterpå så stjeler han masse julemat og gir til de fattige. Så for meg så er dette en bok skrevet for voksne som savner Astrid Lindgren i sitt liv, med veldig, veldig, veldig mange Lindgren-referanser.
Speaker 2:Massevis av Lindgren-referanser og det bredere landskapet av. Hvis vi sier fortellinger, så har vi sagt noe. Hvis vi sier kunsteventyr, som i HC Andersen og Piken og Svobodstikkene, så sier vi noe annet. Og det er jo også en fortellingstradisjon eller en litterær tradisjon hvor det er et rom for magi Du nevnte Charles Dickens julefortelling hvor det er spøkelser og gjentferd og overnaturlige ting i både den ene og den andre retningen. Nå er det preget at vi akkurat så møppet versjonen av den fortellingen. Nå klarer jeg ikke å slutte å tenke på Kermit, men det er en liten avsporing.
Speaker 1:Jeg tenker bare på Michael.
Speaker 2:Caine, han er veldig gretten, men dette er mer for å etablere at i fortellingsuniverset så er det et rom for magi og mystikk. Så hvorfor var du så skeptisk i toneleie da du snakket om det magiske barnet? Er det ikke nøyaktig her det magiske barnet hører hjemme?
Speaker 1:Fordi jeg er til syvende og sist i min sel eller sjel barnebokforfatter, som betyr, at det er ingenting som irriterer meg mer enn en jeg person forteller, som er et liksom barn, altså hvor man ikke faktisk skriver et barn, og jeg skjønner at dette er en magisk fortelling som finner sted i noe som ikke egentlig er tøyen, selv om man på en måte er på Tøyen skole, og det er på en måte en vaktmester, og det er på en måte fare for barnevern, og vi er på en måte i sosialrealistiske Norge. Så er det sånn at jeg er alltid kjempe, og det er det samme med Ingevild Rieshøi. Men det er også det magiske barnet som forteller i historien om Fru Berg, som er hennes mest kjente novelle hun debuterte med, og det er noe med at hun som forfatter er ikke et barn. Og den implisite fortelleren i fortellingen er heller ikke egentlig et barn. Og barnet som snakker er ikke egentlig et barn. Det er en slags naiv uskyldstemme laget for å vekke den følelsen som hun vil vekke i leseren, og hun er veldig god til det, og håndverksmessig så er det smashings og spot on, og jeg blir jo veldig rørt.
Speaker 1:Men som barnebokforfatter så vil jeg si at denne hovedpersonen er ikke et barn, hverken kognitivt, psykosocialt eller fortellerteknisk, fordi det faktisk finnes mange lidende og mishandlet barn her i verden. Så håper ikke jeg at folk leser denne historien og tenker at nå får jeg et innblikk i hvordan det er å være barna. En alkoholiker, for det gjør du virkelig ikke. Du får en skikkelig skrudd til tårepersel, laget for å gi deg katarisis på slutten, som er det den tårene er, og det er en vidunderlig ting som kunsten kan gjøre, men det har ingenting med barna å gjøre.
Speaker 2:Skråstrekk and rant.
Speaker 1:Ja, eller jeg kan fortsette denne ranten for alltid.
Speaker 2:Jeg kan gå og ta over og ha en liten harang mot Lille Tim i en julefortelling, siden vi først har snakket innom Dickens, der har jeg jo noen av de samme innvendingene som du har.
Speaker 2:hvis man skriver frem et magisk viktoriansk barn med en litt uspesifisert sykdom som kommer til å dø med mindre du finner det i deg og gir familien hans en kalkune på julaften, men det kommer til å fikse alt så er du jo i gang med et retorisk prosjekt som bruker karakterer som virkemidler heller enn å gjengi deres livserfaring på en precis måte. Så kan man ut av spørre seg er det et problem? Dette er jo for så vidt det, som kunsten gjør i veldig mange ulike sammenhenger og med varierende grad av nå kan jeg ikke bruke noen fine ord her mimetisk forpliktelse, sånn at spørsmålet blir jo er det en systematikk i hvem som får sine livserfaringer gjengitt, realistisk eller urealistisk? Og så blir det det andre litt vanskelige spørsmålet Får det noe å si for hvordan ting skjer i verden etterpå? Og det kanskje enda vanskeligere spørsmålet skal det være litteraturens ansvar da?
Speaker 1:Nei, et av de øyeblikkene hvor jeg føler at det magiske barnet slags forteller stemmen definitivt bryter den fjerde veggen i Stargate er jo når jeg personen på ti år, etter å ha solgt masse julekranser fordi folk har lyst til å kjøpe julekranser, fordi hun ser trist og fattig ut der på Tøyen, de sier på en måte eller hun blir instruert til å si at de kommer til å få provisjon hvis de klarer å selge mer pyntegrønt, og så sier hun da det går til fattige barn, og så ser hun veldang til kamera om det norske latskapen og selvfornøydheten. som virkelig ikke er en tiåring på tøyen med alkoholisert, far sin forståelse av verden, men er veldig tilfredsstillende lesning og liksom akkurat passer vondgo for det, som er definitivt målgruppa for en sånn bok, som er noen som har lyst til å gi penger til folk til jul og har lyst til å bli sett på som et godt sosialdemokratisk menneske. Så du kan si at på min sånn den tingen jeg får estetisk fnatt av med Rysøy er jo at hun alltid tar med folk til på en måte det vonde stedet, for det er alltid vondt når det går dårlig med barn som har det vanskelig, men hun tar dem. hun følger oss aldri til det naturalistiske eller realistiske stedet For noe av det som er interessant med meg er jo at jentene må jobbe og ender opp med å selge juletrær, fordi faren går på fylla når han følger første forskudd på lønna.
Speaker 1:Og det som er interessant for meg narrativt er at når han er edru, så er begge jentenes håp veldig investert i ham og investert i ham som litt sånn magisk karakter. Men øyeblikket han faktisk begynner å gå på fylla, så begynner han å forsvinne ut av historien. så han blir ikke antagonisten i historien, det blir det, han som eier juletreplottet og liksom sjefen da, ikke sant, litt sånn, holdt på å si krøsusork i historien er han som blir antagonisten. Og hele tiden, mens jeg satt, så tenkte jeg får vi en scene hvor vi får et brudd med jeg-fortellernes idealisering av faren sin og vi faktisk får se hvor grusom han er. Og det får vi aldri se, fordi det hadde gjort historien for vond og fordi den er laget for å være så lettlest og lettfordøy. Nei, så er den akkurat passesmartfull og så får du aldri noen av de faktisk hypeste øyeblikkene som ville vært sånn øh, det var for mye for meg, liksom over i det flobærske da, for å si det sånn.
Speaker 2:Man må ha det i skramsjul, er det du ønsker, da?
Speaker 1:Det stemmer Så på alltid på partiet til Lukacs, hvor jeg blir sånn hvor er den egentlig realismen i denne historien? Men det er jo litt det som på en måte med Tiny Tim i hos Dickens hvis han har en eller annen tilstand som gjør at han kommer til å dø ganske tidlig, så hjelper det ikke å få kalkun.
Speaker 2:Så det er en veldig magisk kalkun.
Speaker 1:Mest sannsynlig kommer han til å dø u for det.
Speaker 2:Problemet var ikke Scourge, problemet var folkehelsa i London.
Speaker 1:Ikke så lett for barn med vanskelige tilstånd.
Speaker 2:Vel, men har vi nå tatt livet av lytternes julestemning i tilstrekkelig grad, eller er det noe mer vi burde pakke ut om?
Speaker 1:Vil du si litt mer om slutten, For det er mange som har sagt ja, tror de, at hun dør eller ikke? hva skjer egentlig på slutten? Så, Jan, hva skjer på slutten?
Speaker 2:Ja, der har jo du lagt opp til den kritiske innvendingen allerede, at det skal ikke bli for vondt. Så det må være en liten rom i leserens hode for å tenke, at kanskje det gikk bra til slutt allikevel. Men nei, de dør på slutten.
Speaker 1:Ja, utenom de kveld, men nei, de dør på slutten. Ja altså, du sa jo at den er ganske sånn tydelig konstruert på å være missvisen og gå i mange retninger på slutten.
Speaker 2:Det er altså bevisst utydelig. Det skjer jo noe rundt sånn.
Speaker 1:Altså fra det øyeblikket, hvor vel Ronja forlater leiligheten, fordi faren og Hun har fått eroipnol av hun alkoholiserte dame på kjøkkenet, og nå er hun ganske høy.
Speaker 2:Hun er ganske høy, og så vandrer hun ut i natten, og fra da av så blir det jo en ganske sånn hallucinatorisk fortelling egentlig.
Speaker 2:Og det ender definitivt ikke godt. Men tvetydigheten er der. Så det er jo i dette partiet hvor fortellingen legger seg tettest på. Altså, som du var inne på, det er mange lenger enn referanser, men det er jo pykene og småbelstikkene som er hovedreferansen, så det er det siste lille glimte av lys, i halvdusenatorisk form, før alt blir mørkt. Men det er jo også en av de tingene som gjør det til litteratur og ikke for eksempel en sosialrealistisk reportasje fra Tøyen og de hardt prøvde familiene som måtte bo der. Men som gjør det til litteratur. Det er nettopp tvetydigheten Og muligheten som gis til leseren for å bestemme seg for hva slutten er og hva slutten betyr.
Speaker 1:Jeg synes slutten er utrolig elegant gjort og veldig vakker, selv om jeg liksom og håndverksmessig fullbyd ut. Jeg tror jo ikke. Dette hadde vært en bra bok hvis det hadde, satt på spissen, endt opp med at de dro på legvakten og vi må følge en eller annen ubehjelpelig, sosionomsforsøksvis opprulling av å finne denne drita pappaen et eller annet sted ut på Stargate. Det er klart at jeg lurte en måte vært den triste turen inn i hulen eller et eller annet. God jul liksom. Men det er som sagt, men det er mitt behov for Amalie Skram og Flo Bær, som sier det for meg helt konkret i teksten så dør hun nok, eller liksom.
Speaker 1:Hun er på en måte på vei inn i piken med svåvullstikkene halvstasjonen sin, når magiske Alfred dukker opp og sier her er juletreet, faren deres har holdt alt til dere. Det er så stort at du kan krabbe inn under. Og så vet vi jo, for det har hun allerede sagt, ikke bare liksom som referanse, men helt tydelig, at det siste stikkene er at hun ser juletreet sitt. Så jeg tror jo kanskje ikke at Melissa dør. Jeg tror hun har drømt at Melissa legger seg ned der sammen med henne.
Speaker 1:Jeg tror bare at hun fryser reelt der ute, men det er jo også fordi at Melissa's slutt er nok ikke. Egentlig altså, jeg tror ikke, jeg tror ikke. Altså, de øyeblikkene, hvor jeg på en måte tror mest på denne boken er jo når det er tydelig at Melissa vet ting jeg personen ikke vet. Og det må hun nødvendigvis gjøre, siden Melissa er 16 og hovedpersonen er 10.
Speaker 2:Vel vel Julefortelling med ulykkelig slutt, i likhet med The Dead av James Joyce. men hvis du vil ha en lykkelig julefortelling, så finnes det jo alltid Die Hard.
Speaker 1:Hvis du vil ha en lykkelig julefortelling, så anbefaler vi A Christmas Carol til Charles Dickens, hvor Scrooge har en åndelig oppvåkning og faktisk installerer en varmeovn på kontoret for en veldig kalle bokholdere, som må sies å kunne være en slags positiv avslutning på det hele.
Speaker 2:Ja, jeg merker nå hvem av oss som er bedrivsseierne.
Speaker 1:Altså don't get me started. Og Mr Eriksen som antagonist i denne historien, for å si det sånn. Men nå er vi kommet til veis ende på episoden. Vi anbefaler altså alle å lese den alldeles utmerkede Stargate til Yngvild Rieshøi, Hvis du vil ha en skikkelig deilig tårepersje som går rett i fletta. Tusen takk for at du hørte på. I neste episode kommer vi altså til å snakke om professor Andersens natt. Av Dag Solstad, En litt mindre julete, julfortelling.
Speaker 2:Ikke en fortelling, en roman. Vi kommer tilbake til det no-transcript.
