Jackson og Grue leser bøker: En litteraturpodcast
Forfatter Ida Jackson og forfatter Jan Grue er gift og kollegaer.
I denne podcasten leser vi bøker og snakker om dem - tenk på det som en lesesirkel for åpen scene!
Vi vil ha med deg!
Hver måned slipper vi en liste over hvilke bøker vi kommer til å snakke om på podcasten, så du kan lese sammen med oss!
Du finner månedens bøker på idajackson.no/podcast
Jackson og Grue leser bøker: En litteraturpodcast
Ida og Jan leser: Professor Andersens natt av Dag Solstad
Hva gjør du når du ser noe forferdelig gjennom vinduet ditt på julekvelden?
Ringer du politiet?
Deler du erfaringene med vennene dine?
Eller drar du til Trondheim for å gå på fylla?
Vi snakker om Dag Solstads Professor Andersens natt
- en ikke spesielt julete roman om julens innhold.
Vittig! Provoserende! Snål!
Velkommen til Jackson og Grue. Leser en podcast der Jan Grue og.
Speaker 2:Ida Jackson leser bøker.
Speaker 1:Ok, Jan, er du klar for den første romanen av julefortellingene vi har lest denne runden?
Speaker 2:Absolutt. And now for something completely different, som de pleide å si på det TV-showet.
Speaker 1:Så hadde du lest Professor Andersens Natt av Dag Solstad før showet. Så hadde du lest professor Andersens natt av Dag Solstad før.
Speaker 2:Ja, det hadde jeg, Og så er det jo sånn med Dag Solstads romaner, i hvert fall for min del, at de har en tendens til å blande seg litt sammen, gitt at det er. jeg vet at hovedpersonene hans i prinsippet er forskjellige karakterer, men det føles i og med meg ikke sånn.
Speaker 1:Nei, så denne her var blandet med Bjørn Hansen og 11. romanen bok 18.
Speaker 2:Uansett hvilken maske de karakterene har på seg, så stikker det noe sånn krøllete grått hår ut på siden av den.
Speaker 1:Elias Rukla vifter med paraplyen, går en tur på Skillebæk.
Speaker 2:D Slash. Jeg går en tur på Skillebæk. Dette er ikke til å komme fra i en del forfatterskap. Det finnes jo forfattere som kan skrive med veldig, veldig forskjellige stemmer i ulike bøker, men Dag Solstad er ikke en av dem, og godt er det, for da ville han ikke vært Dag Solstad.
Speaker 1:Jeg har lest denne boken tre-fire ganger på forskjellige tidspunkter i livet. Jeg fikk den til jul, da jeg var 17.
Speaker 2:Det er en veldig rar julegave å gi til en 17-åring.
Speaker 1:Ja, men det var fra Carl Christian Beking, så vi må si hei, carl Christian, som ikke er Gabriel i The Dead, carl Christian ga den til meg fordi han hadde følt seg veldig. Jeg vet ikke hva han hadde tenkt da han ga den til meg, men han ga den til meg i julegave altså, jeg kunne ha gjort det samme som 17-åring vi var litt kjærester på en måte, men dette er en veldig uromantisk gave å gi noen det er en litt undelig gave å gi noen.
Speaker 2:Det er. Han kunne også ha gitt deg en meldkomstpipe eller en sydvest, tror jeg.
Speaker 1:Ja, men i hvert fall, jeg var på dette tidspunktet et ekstremt inderlig, overbevist kristen, og jeg husker fortsatt den åpningen på professor Andersen som hadde så utrolig godt, for jeg var så provosert over professor Andersen som sier og nå har jeg denne religiøse opplevelsen, som jeg selvfølgelig ikke tenker noe djupere ved.
Speaker 2:Jeg føler at min jobb i denne podcasten er å stoppe deg og få deg til å forklare hva boken handler om for lyttere som kanskje ikke har lest den helt ferdig eller ikke har rukket å begynne på den ennå, men gjerne vil høre på podcasten allikevel. Skal vi ikke ta hva er viktigst av hensyn til de lytterne.
Speaker 1:Jo, det er sant. Beklager.
Speaker 2:Men altså professor Andersen, da antar jeg, at det er en professor Andersen i den og at den finner sted om natten.
Speaker 1:Altså, dette her er ifølge meg en av de bestverste julefortellingene og største anti-norske romaner i norsk samtidslitteratur. Professor Andersen sitter alene i sin fjongeleilighet på Skillebæk og har julaften alene. Han er barnløs, men han har pyntet seg dressen sin, han pyntet et juletre som er større enn seg, pyntet seg i sin dress.
Speaker 2:Du husker at dette er Solstad. vi må ha enkelt bestemmelse. Han er kledd i sin dress og han går rundt i sin stue.
Speaker 1:Han er kledd i sin dress, han går rundt i sin stue, han drikker sin dram og sin akkevitt og spiser sin svinestek Og mobler for seg selv om.
Speaker 2:Undelige er alene i sin stue. Men jammen meg, så har han ikke rigget til for fullt. Tradisjonell norsk julefeiring.
Speaker 1:Ja for noe annet hadde rett og slett vært for avstumpet, mener han.
Speaker 2:Det er jo en litt sånn underlig scene som blir tegnet opp der, når jeg ser den for meg vi har jo hatt ganske mye tintinnblader i det siste Og så er det noen scener hvor for eksempel kaptein Haddock kan bli litt påseilet, og så er det tegnet noen små krusoduller rundt hodet hans for å vise det. Og professor Andersen har definitivt de krusodullene rundt hodet sitt, når han går rundt i sin stue.
Speaker 1:Ja, mens han da tenker på Jesus, på en veldig sentimental. Jeg tror det er den mest intenst forkynnende gjenfortellingen av juleevangeliet i noe norsk litteratur, skrevet etter at Jørgen Moe sluttet å skrive forkynnende tekster til barnebladet.
Speaker 2:Selv om professor Andersen jo er artist, ja, men en del av det norske kulturkrets og i Norge, som kjent, der spiser vi ribbe, drikker dram og tror på Jesus, selv om vi ikke er religiøse.
Speaker 1:Ja, litteraturprofessor, som da professor Andersen er. Og så er det sånn, at det som da skjer i boken er, at professor Andersen er vittnet til et mord over gata i leiligheten sin på Skillebæk, hvor han ser en mann ta kveldtak på en dame til. hun faller sammen og dør Mest sannsynlig.
Speaker 2:Mest sannsynlig. Ja, jeg stoler ikke helt på professor Andersen, når han sier, at det er det han har sett. men la oss la tvilen komme den upolitelige forteller til gode og si at ja, han har observert.
Speaker 1:Og fordi dette er en roman av Dag Solstad og ikke en krim. Så gjør professor Andersen med dette ingenting annet enn å ha eksistensiell angst.
Speaker 2:Det er det jeg blir gjort.
Speaker 1:Ville du hatt eksistensiell angst.
Speaker 2:Det vet jeg jo ikke. Kanskje jeg ville tenkt at det var synd for henne. Men dette her er jo litt sånn, den klassiske eksistensielle utforskningen av mennesker som sånn og noen mennesker spesielt. Hva ville du gjort om du ble hevet opp i et eller inn i et moralsk dilemma av dette slaget?
Speaker 1:Ja, og i tilfelle professor Andersen, så går han vel på fylla, oppfører seg rart overfor sine venner.
Speaker 2:Får seg ikke helt til å fortelle hva som har skjedd. Og det er egentlig boken. Han har jo en ganske lang prat med morderen da. Ja, det har han opp til flere faktisk han følger etter morderen ganske. Han blir veldig opptatt av morderen ja, og så drar han til Trondheim, og så kommer han tilbake. Det er masse handling i den boken.
Speaker 1:Han står på ski og spiser sodd, går på Britannia og lager avtaler og avlyser avtaler og går i middagsselskaper Ja, Men Det høres jo ikke ut som en veldig bra bok.
Speaker 2:gjør det det? Men det er den.
Speaker 1:Nei, kjempebra. Men det er altså sånn at, Hvorfor er den bra? Ja, fordi, og dette er det vi sier på den norske antiromanen. Så, med tanke på at vi er en nasjon som liker å lese krim til de kristne høytidene, så er jo dette den dårligste krimboken i krim til jul også Vi leser jo krim år rundt.
Speaker 2:Men påsken er jo en litt drapsorientert høytid. Det er ikke julen.
Speaker 1:Vi snakket akkurat. Vi leser kanskje mer tåreperset til jul, men dette er jo hverken tåreperset eller forløsning.
Speaker 2:Det er ingen løsning på professor Andersens eksistensielle problem. Det er du ikke på vårt heller.
Speaker 1:Nei, men når du leste boken grunnen til at jeg startet med å fortelle at jeg leste den her som 17-åring var veldig provosert. Og så leste jeg den som ny mor og var enda mer provosert.
Speaker 2:Ja, og det hører jo mer til histor. Når professor Andersen drar til Trondheim, så er det en nybakt mor som blir ganske hardt prøvet. Når professor Andersen tar kontakt med en kollega når han drar til Trondheim, og den kollegaen synes det er kjempekult at han kommer på besøk og synes det er veldig gøy å drikke med ham og synes også det er veldig gøy å ta med hjem.
Speaker 1:Og få lagt inn anorakken sin av dama som akkurat har ammet ferdig i babyen som hun har fått til å sove, og så må hun legge inn anorakken hans.
Speaker 2:Det var godt å være litteraturprofessor før i tiden.
Speaker 1:Ja, de er så drita hele tiden. Dette er jo egentlig en bok som heter Professor Andersen er dritings. Bortsett fra Bjørnebo, så har jeg ikke l gjennom. Der er det jo liksom Alle Bjørnebos karakterer går rundt og drikker, og så skal de reparere, og så drikker de litt til.
Speaker 2:Ja, da er det litt som å se gamle filmer På, hvor de røyker inndørs hele tiden.
Speaker 1:Ja, for ikke å snakke om hvordan de tempererer Vinene sine vennene, hans.
Speaker 2:Ja, setter den liksom inn til ovnen eller noe. Et barbarisk land, norge på 90-tallet. Men du var provosert, da du leste den som nybakt mamma.
Speaker 1:Jeg var provosert når jeg leste den som tenåring. Jeg var provosert når jeg leste den som nybakt mor. Når jeg leste den nå, så tenkte jeg, at det her er, fader i meg, en av de vittigste bøkene jeg har lest.
Speaker 2:Den er veldig vittig. Humoren kommer jo veldig tydelig frem igjen i denne sånn første scenen. Hvor, hva skal jeg si? det norske meningspotensialet i det norske juleritualet blir jo i høy grad uttømt ved at professor Andersen vimer rundt og gjør dette her alene i stua. Tre ribbe, øl, dram, ja ja, god jul. Det er jo den sånn. Hvis vi går til litteraturvitenskapen, så er det jo litteraturens fremmedgjørende potensial ved å vise frem de tingene vi tar for gitt i et nytt og unntillig lys. Og er det sånn vi holder på til jul? Det er en rar ting. Og så er jo språket. Det solstatske språket med sine gjentagelser og sin dveling og sin surring er rett og slett veldig morsomt å lese. Syntaks kan være morsomt. Skal du lese høyt nå?
Speaker 1:Jeg får veldig lyst til å lese høyt av professor Andersens n. Professor Andersen kjente en fredsamlighet i seg selv i kveld. Han kjente en fred i sinnet som ikke var av religiøs, men av sosial art. Han likte å hengi seg til disse samfunnsmessige julritualene som i bunn og grunn ikke betydde noe for ham. Han hadde jo ikke trengt å gjøre det, han feiret jo jul alene og han var ikke knyttet til disse skikkene med djupe og indelige følelser. Han kunne godt ha greid seg uten juletrø, for eksempel. Ingen som eventuelt kom til å besøke ham i løpet av jula ville reagert på at han ikke hadde juletrø. Tvert imot, de han kunne regne med at ville besøke ham, ville heller juletreet, faktisk større enn ham selv. Og han kunne godt allerede nå begynne å beklage seg over de morsomhetene som ville falle over hans takkars hod i denne anledning. Og han tenkte at han begynte å le. Og så skal jeg finne. Jeg har også lyst til å finne hva han sitter og tenker på, jesus, fordi det er.
Speaker 2:Det blir en lang pause i podcasten her.
Speaker 1:Beklager, du må si noen ord om Jesus.
Speaker 2:Ja, nei, jeg tror ikke jeg har lyst til å si noe om Jesus. Helt ennå. Vi kan snakke om Jesus, men da må du slutte å lete deg ut rundt i boken etter en ting som du kanskje eller kanskje ikke vet hvor er. Du surrer rundt i teksten som professor Andersen surrer rundt i sin stue. Det er uniktelig ganske morsomt med basus hjerne. Men her er vi jo ved en grunn til at du liker Solstad også godt, denne insisteringen på at ja, vi befinner oss i en kristen kulturkrets, selv om vi ikke alltid anerkjenner det. Vil du si noe mer om det?
Speaker 1:Ja, fordi jeg pleier å si at alle Solstads romaner er forkledde litteratur-essays Og og det professor Andersen snakker med vennene sine om. Når han ikke greier å fortelle vennene sine at han er veldig opprørt fordi han har sett et mord og ikke klart å ringe politi om det, som er det som primært rir ham gjennom boken, inntil han så begynner å bli redd for at han ikke skal få se morderen igjen eller prate med morderen og alle de tingene han har lyst til. Å han jo veldig lange tirader om hvilke historier som treffer ham som litteraturprofessor og hvordan Ibsen føles. Ibsen er bare 100 år gammel, men gjengangere føles fremdeles fullt av patina og stivenhet. Han blir ikke lenger rystet av litteraturen. Ting føles gammelt og stivenhet, samtidig som han da i hele åpningen er utrolig grepet av Jesu fødsel, som jeg jo.
Speaker 1:Hvis det er en historie som på en måte er stivnet og likevel gjennom hele kulturen, så det er jo denne. Sånn på en måte, hvilke historier husker man, hvilke historier føler man noe ved? Og professor Andersen føler definitivt mange følelser rundt juleevangeliet. Så jeg synes det er en veldig fin noe om denne dobbeltheten og relasjonen til julen og kristendommen, som han ikke vil. Han er veldig opptatt av hvor moderne og radikale han er, og det er en stor del av identiteten hans å være en modern radikal. Ezra Pound-leser, tror jeg vel, egentlig er liksom professoratet hans. Det er også mange scener hvor han leser Høytstein mer enn å gjøre Johannes for sine venner på en måte som plager dem litt kanskje.
Speaker 2:På en måte som har plaget meg også.
Speaker 1:Men dette da med altså hvordan skal jeg si for noe den klønete samfunnsstøttens forhold til at han er en av kulturbæreren i Norge og en viktig mann og definitivt sauset inn. Det er umulig å være nordmann og ikke ha et kjempetett forhold til protestantismen, på en måte, hvor vi også synes det er pinlig og ikke vet, hva vi skal gjøre med det, og likevel ikke klarer å gi slipp på høytiden.
Speaker 2:Det er jo også det stedet han kommer til på slutten, og som jo er litt forenklet, så er det jo sånn, at han melder ikke fra til politiet om det drapet han har observert, fordi det er ikke noen gud som kan straffe ham, hvis han ikke gjør det.
Speaker 1:Nei.
Speaker 2:Det er da en litt forenklet måte å se ting på, er det ikke?
Speaker 1:Samtidig som han også da er en vidunderlig hyggelig, for han sitter jo der i sin julestue og tenker på Gud, mens han ser på drapet.
Speaker 2:Det er jo ikke romanens jobb å komme med løsning på noe som helst. Jeg kjøper jo ikke helt den påstanden om, at i en gudløs verden så kan vi alle drepe hverandre rundt omkring på Skillebæk, uten at noen bryr seg. Men så er det andre ting i romanen som jo er fantastisk godt tenkt, observert og formulert. Jeg er jo veldig svak for den scenen, hvor professor Andersen sitter med sin kollega i Trondheim og snakker om familiehistorie, og professor Andersen beklager seg jo da over, at han ikke kjenner sin egen familiehistorie særlig langt tilbake. Det er foreldre og det er besteforeldre, og så er det ikke så veldig mye til oldeforeldre å snakke om. Så han formulerer det vel som noe i retning av, at vår bevissthetslys strekker seg ikke lenger bak enn to generasjoner. deretter er det mørkt. Og hva gjør Dag Solstad et par ti år senere? Jo, han skriver sin egen familiehistorie hele veien tilbake til Telemark på 1500-tallet, skriver en familiekrønike ikke en roman, for det er det definitivt ikke, men en krønike for å da presumptivt kaste sitt bevissthetslys 500 og noen år tilbake.
Speaker 1:Helt fordundelig. Så det er et prosjekt, men han har også i denne boken her som har. altså jeg må jo si, at han vet jo, at han gjør det selv, for han sier jo liksom den implisite forfatterstemmen sier og her er det et middagsselskap, hvor alle som senere, hvis det hadde vært et fotografi, ville sagt ja, slik var det med middagsselskaper i kultureliten på 90-tallet, så typisk se hvor teite det ser ut men han har jo også da skrevet en vidunderlig tidstypisk middagsselskap i kultureliten på 90-tallet.
Speaker 1:Så teite det ser ut, som er utrolig vittig og holder seg utrolig godt.
Speaker 2:Ja, så det er jo kunstens eller litteraturens funksjon der da, å kunne ta det helt spesifikke bildet av sin samtid og utøve en bestemt form for samtidsorientert kulturkritikk.
Speaker 1:Og vittighet. Så sånn sett, så er vi på en måte. Jeg skal ikke si, at liksom les Joyce og Solstad for middagsselskapene, men les Joyce og Solstad for middagsselskapene, men les Joyce og Solstad for middagsselskapene.
Speaker 2:Men jeg har lyst til å dvele litt ved det ble jo innvarslet i forrige podcast om dette med forskjellen på fortelling og roman, fordi professor Andersen sier, at det ikke er en julefortelling. Det kan du ikke påstå. Men det er en roman, hvor julen opptreder.
Speaker 1:Ja, hvor vi et mord i romjulen spørsmålstegn.
Speaker 2:Man kan i prinsippe lese denne boken på en kveld også, den er ikke veldig lang, men det er ikke en fortelling, fordi det er andre ting som strukturerer den. Hva vil du si er? altså, jeg skal ikke spørre deg om hva som er forskjellen på Dag Solstad og Ingevild Rysøy, for det er en litt for enkel oppgave men det romanmessige og det fortellemessige. Hvorfor er dette en roman? Jeg tenker på den som veldig skriftlig. Det er en ting.
Speaker 1:Veldig skriftlig, men den er også. Altså, den er, jeg skal ikke si at den spriker i mange retninger, men det er liksom følelsen av at den er sitt eget, perfekt, uperfekte, strittende imot objekt. Altså, det er liksom litt følelsen av å bli strøket mot hårene.
Speaker 2:Kanskje det er forskjellen på en veldig strømlinjeformet ilder og en litt mer kaotisk bleksprut.
Speaker 1:Ja, fordi dette er en bok som jeg har husket hver eneste gang jeg har lest den og som har provosert meg hver gang jeg har lest den og jeg har ledd hver gang jeg har lest den. Og som har provosert meg hver gang jeg har lest den og jeg har ledd hver gang jeg har lest den, men den har vært forskjellig for meg hver gang jeg har lest den. Nå husker jeg ikke hvem det er som sier at romanen aldri skal være perfekt, men på mange måter så kan vi si, at Risehøy har skrevet en nesten perfekt fortelling, mens Dag Solstad har skrevet etrogen og besyndelig tekst som kommer til å stå seg for ettertiden bare fordi den er så. Jeg vet ikke, spiky.
Speaker 2:Ja, definitivt flertidig etrogen. Man kunne også sagt kan man kalle den flerstemmig? Det er jo sånn, at det er de typiske kjennetegnene på romanen. Det vet jeg ikke, om den er.
Speaker 1:Han siterer både men og Johansen og Ibsen på flere lange partier, som han ofte gjør, når han er esistisk modus.
Speaker 2:Den er ganske flestemmig vil jeg si, ja, der er den flestemmigheten i de direkte innlånene, der Kanskje også i mer den sånn, altså de innlånene og de litt sånn. Hva skal vi si? kreative omskrivningene av forelegget fra evangeliene. De blir jo omtenkt nesten inntil det ujenkjennelige av professor.
Speaker 1:Andersen. men de er der. Det er definitivt fritt etter Lukas med små kommentarer. Men det er jo også noe med den. sånn jeg skal ikke si, hva ville du gjort? Fordi jeg føler at i en god dramaturgisk fortelling så er det så åpenbart, hva karakteren vil gjøre til en hvertid, fordi strukturen på en god fortelling vil nesten skjebnebestemme karakterens handlinger i mange sammenhenger, og litt sånn med jentene i Stargate, så er det litt sånn med jentene i Stargate, så er det litt sånn begrenset, hva de kunne gjort. Men jeg er jo til den hver tid usikker på hva professor Andersen kommer til å gjøre, selv om jeg har lest boka flere ganger, eller om han kommer til å gjøre noe som.
Speaker 2:Helst.
Speaker 1:Men ville du ikke sagt fra hvis du så et mord?
Speaker 2:Det kommer litt an på Hvis jeg tenkte at morderen vet, at han vet.
Speaker 1:Nei, men jeg er jo mer redd for at. Jeg ville vært personen som løp bort og skulle egenhendig forsøke å stoppe mordet, og det hadde gått kjempedårlig. En trist scene også, hvor koleriske George ender sin skjebne i droppa.
Speaker 2:Men det er et åpent spørsmål som stilles til enhver leser. I romanen møter man seg selv.
Speaker 1:Og også, hvis man tilhører et visst sosialt krets, ganske mange mennesker man kjenner i juleselskaper og slektinger og jeg vet ikke hva. Så les professor Andersens natt og fortell oss, hvilke tidspunkt du ble så provosert at du fikk lyst til å jage den drita mannen som skulle ha sydd inn klærne sine på dør.
Speaker 2:Og hvorvidt du ville ringt politiet hvis du var full, alene en julekveld og kanskje eller kanskje ikke hadde sett naboen Myrde Kjerten sin.
Speaker 1:God jul Og takk for at du hørte på.
