Veien ut
I Veien ut forteller Gunhild Garcia de Presno sin personlige reise ut av en evangelisk og karismatisk kristen tro. Dette er en podkast om å miste troen, finne seg selv igjen, og forstå hvordan forkynnelse kan forme identitet, selvbilde og livsvalg. Underveis får du også verktøy og perspektiver som kan hjelpe deg å bearbeide og dekonstruere egen tro, navigere i tvil og bygge en ny identitet utenfor en evangelisk kristen trosramme. En ærlig utforskning av tro, tvil, håp og frihet — og et rom for deg som bearbeider trosbrudd eller religiøse erfaringer.
Veien ut
10 grunner til at det var vanskelig å ta farvel med den kristne troen
Den første episoden av Veien ut – å forlate en kristen tro er en introduksjon der Gunnhild deler ti konkrete grunner til hvorfor trosbrudd kan være så vanskelig. Det er ikke beskrivelsen av årsakene til trosbrudded (de kommer i senere episoder), men forklarer hvordan tro gjennomsyrer lag på lag av identitet
Gjennom personlige erfaringer og refleksjoner fra et evangelisk kristent miljø, beskriver hun hvordan troen formet hele livet hennes: familie, identitet, utdanning, fellesskap, verdensbilde – og hvordan det å tvile kunne føles som å rive ned hele grunnmuren hun stod på.
Dette er en ærlig, varm og sårbar fortelling om å vokse opp i et kristent univers, misjonskall, avhengighet til Gud, frykten for fortapelsen, og om hvordan hele trosuniverset kan holde deg fast – lenge etter at troen begynner å rakne.
Episoden gir også rom for nyanser: tro kan være god, romslig og bærekraftig. Men for noen blir den for trang.
Dette er en episode for deg som tviler, forlater troen, eller prøver å forstå hva et trosbrudd egentlig kan innebære — og hvorfor det aldri bare handler om teologi, men om livet selv.
Lenker:
Taler fra UL 2021: Vitner til jordens ende
https://open.spotify.com/episode/17Oinsxsa660oOASL9hEXl?si=5d2def2bed394cc4
Stor i Tro: Andreas Kjøndal
https://open.spotify.com/episode/05ToXufMF9ZALq31JEdqSq?si=033b82d83e5a45b7
Del troen på naturlige måter. Andreas Brennsæter
https://open.spotify.com/episode/472D1W0rcghzQx4sF6OUOD?si=f4682bcf8b8442ba
The Send 2022 https://www.youtube.com/live/BM_NWQjr_-I?si=6TNEbAWsm5MllqdR
Himmel og helvete. Foross-podden. Ingvald Kårbø
https://open.spotify.com/episode/25CIQDZvc20RFnMhgbUNAE?si=6781b7b50f9d470f
Å ha sin identitet i Kristus. Ingvald Kårbø
https://ungleder.no/a-ha-sin-identitet-i-kristus/
Hjelpekilden https://www.hjelpekilden.no
Til deg som dekonstruerer/rekonstruerer troen
Re:tro: https://www.re-tro.no/
Hjelpekilden: https://www.hjelpekilden.no/
Podkaster:
Dekonstruert https://open.spotify.com/show/3eZyGPlfxZQmSHpgvPt4Uy?si=699ffcf034b74c72
Tro, tvil og terapi: https://open.spotify.com/show/1iYik2SWiL4MLMXdCcyKjg?si=b4de345deb414839
Holy hurt podkast https://open.spotify.com/show/5NMq1kGx0kR33gJ2r6nGhb?si=d8277ce9ca1a484d
The Deconstructionists https://open.spotify.com/show/6Ds1MOzs0z4o4prkkMQ6on?si=9a7b3c62dee24ac1
Born Again, Again https://open.spotify.com/show/2r1a8lETiqBW79VCz8jSgf?si=1a7c0d3db43c47b1
I Was a Teenage Fundamentalist https://open.spotify.com/show/5tbYeCgmIuYwZBiZ9yGKbw?si=1d149a10da0846bf
VEIEN UT – Å FORLATE EN TRO Episode 1:
Hva som gjorde det vanskelig å forlate en tro
[ROLIG, VARM BAKGRUNNSMUSIKK – lavt under]
Hei, og velkommen til Veien ut – å forlate en tro.
Jeg heter Gunhild Garcia de Presno.
Veien ut er en podkast om tro, tvil – og om trosbrudd.
Her deler jeg mine erfaringer, historier og refleksjoner fra innsiden av trosbrudd –og hva som skjer når troen ikke lenger passer inn i livet.
Jeg forteller også om hvordan det er å bygge et nytt liv etterpå.
I podkasten prøver jeg ikke å beskrive hva kristen tro er, men hvordan et trosmiljø formet troen min.
En tro som ble trang.
Som ga lite rom til spørsmål, tvil, egenverdi og frihet.
Et trosunivers der du lett kunne miste deg selv.
I dagens episode vil jeg beskrive 10 grunner til hvorfor det var så vanskelig for meg å ta farvel med troen min. Senere episoder forklarer årsakene til trosbruddet.
Da setter vi i gang.
[MUSIKK FADER UT]
[PAUSE]
Mange som går gjennom et trosbrudd beskriver det som en ensom prosess.
Du mister ikke bare troen – du må også utforske lag på lag med identitet, relasjoner, verdier og livssyn.
Og det kan ta mange år.
[PAUSE]
Kanskje har du stilt deg spørsmål som:
Hvem kan jeg egentlig snakke med?
Hvem vil forstå hva jeg går gjennom?
For mennesker som ikke har vært en del av et trosmiljø, er det vanskelig å forstå hvor dypt et trosbrudd kan gripe inn i livet.
Hvor desorientert man kan føle seg.
Det handler jo ikke bare om hva man tror på – men hvem man er, og hvordan man forstår verden.
[PAUSE]
Når alt det raser, må man bygge et nytt fundament.
Finne et nytt språk for det man har opplevd.
Og det kan være tungt å gjøre alene.
Derfor tror jeg det kan være til hjelp å høre andres historier –
å vite at du ikke er den eneste.
[PAUSE]
Litt om meg:
Jeg vokste opp i en kristen familie, i et konservativt evangelisk-luthersk miljø. Jeg var aktiv i Indremisjonen, Laget, Israelsmisjonen, Normisjon og med på OASE.
I en periode var jeg også med i en karismatisk frimenighet, Vineyard.
Fra jeg var liten var troen det viktigste i livet mitt.
Men mot slutten av tenårene begynte tvilen å snike seg inn – spørsmål jeg ikke lenger klarte å skyve unna.
[PAUSE]
I tjueårene tok jeg farvel med troen.
Det var ingen enkel prosess.
Det tok tid – og det forandret alt.
[PAUSE]
I dag vil jeg gå gjennom 10 punkter som viser hvorfor et trosbrudd var krevende.
1) Familie og foreldres påvirkning. [MUSIKK – rolig intro, fade ut]
Alt starter hjemme.
Når du vokser opp i en kristen familie, blir troen en del av hverdagen, like selvfølgelig som å lære å gå og snakke.
Hos oss var troen et samlingspunkt.
Vi hadde lovsang, bønnestunder – og hver kveld leste jeg i barnebibelen.
Jeg kunne nesten hele utenat.
Jesus var ikke en idé for meg.
Han var min beste venn.
Jeg fortalte ham om alt – det som var bra, og det som var vanskelig.
Som barn lærer du ikke bare hva du skal tro på, men hvordan du skal se verden.
Og den linsen… den kan være vanskelig å ta av senere.
Du lærer å tolke alt som skjer – i livet, i verden – som tegn på at Gud handler.
Når du en dag mister den troen, endrer alt seg.
Det kan være sårt – ikke bare for deg, men for familien din også.
Foreldre og søsken som elsker deg, har gjerne tenkt at troen var den største gaven de kunne gi deg.
Men når du ikke lenger tror, kan det bli vanskelig å snakke sammen.
Tro – som en gang bandt dere sammen – kan plutselig bli et tema dere går stille rundt.
Jeg var heldig.
Familien min møtte meg med varme og respekt da jeg forlot troen.
Men likevel… det var et savn.
Et savn over at vi ikke lenger delte det trosfellesskapet som hadde vært så naturlig før.
[PAUSE – lav bakgrunnsmusikk]
2) Storfamilien
Troen stopper sjelden ved husveggen. Når besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn også er engasjert, blir troen en del av hele slekta.
I oppveksten opplevde jeg at etternavnet mitt fungerte som et adgangskort: folk i kristne miljøer koblet det straks til en eller annen tante eller onkel som var aktiv i en kristen organisasjon eller frimenighet. Det gir en sterk form for tilhørighet. Så da jeg begynte å tvile …
så var det ikke bare min egen tro jeg stilte spørsmål ved.
Jeg utfordret hele familieidentiteten vår.
Hvordan kunne alle disse menneskene jeg var så glad i …
ta så feil?
For dette var ikke hvem som helst.
Det var mennesker med stor integritet, med varme, med gode idealer.
Folk jeg så opp til.
Og midt i tvilen kjente jeg på en sorg …
en følelse av å svikte dem.
Som om min egen prosess var et slags brudd –
ikke bare med troen,
men med dem.
[KORT PAUSE – stillhet før neste del]
3) Kristent fellesskap og sosialt miljø [BAKGRUNNSMUSIKK – rolig, varm tone]
Det kristne fellesskapet…
det er mer enn bare gudstjenester.
Det er et helt liv.
Et helt univers –
som fyller alle sosiale arenaer.
Når du vokser opp i det,
fra du er liten,
så blir alt utenfor nesten litt fremmed.
Jeg gikk på søndagsskole.
På bibeltimer og møter.
Jeg sang i kor.
Og høydepunktene i året var kristne leirer og misjonstreff.
Det var masse latter, morsomme aktiviteter –
og et sterkt fellesskap.
Jeg fikk bekreftelse, anerkjennelse.
Jeg følte meg hjemme der.
I mitt trosmiljø delte vi de samme verdiene.
De samme kodene, de samme omgangsformene.
Vi snakket det samme stammespråket.
Sang de samme lovsangene og salmene.
Hørte på de samme kristne artistene.
Leste de samme bøkene.
Og lo av den samme humoren.
Og på leirene… (lyd av ungdommer samlet)
der var det også flørting og dating –
selvfølgelig.
Men alt innenfor kristne rammer.
[PAUSE – varm tone, lav musikk]
4) Kristen utdanning.
Mange som vokser opp i kristne miljøer, opplever at troen former ikke bare fritiden – men hele livsløpet.
Dette gjelder også skole og karrierevalg.
Det blir et helt økosystem der du knapt møter impulser utenfra.
Det var ikke bare på fritiden jeg befant meg i et kristent miljø.
Mange som vokser opp i kristne familier, går jo hele utdanningsløpet innenfor kristne institusjoner.
Undervisningen preges gjerne av at mange lærere selv er konservative kristne.
Jeg hadde et slikt løp.
Kristen barneskole. Kristen ungdomsskole. Kristen videregående. Kristen folkehøyskole. Og til slutt – bibelskole.
Først da jeg begynte å studere på Universitetet I Oslo, møtte jeg et miljø som ikke var kristent.
Jeg husker hvor befriende det var.
Endelig fikk jeg nye impulser – møtte mennesker som tenkte annerledes, men som også var varme, engasjerte og verdibevisste.
Livet mitt ble rikere på grunn av dem.
Men mange av de kristne jeg vokste opp sammen med, stoppet aldri det kristne utdanningsløpet.
De gikk videre til Misjonshøyskolen, Diakonhjemmet, Lovisenberg, Menighetsfakultetet eller Teologisk fakultet – og endte opp med jobber i kirker, frimenigheter eller kristne organisasjoner.
Sirkelen ble sluttet.
Den kristne bobla holdes intakt.
Da jeg først fikk et glimt av en annen verden, skjønte jeg hvor mye jeg hadde gått glipp av.
Og samtidig – hvor vanskelig det kunne være for dem som aldri fikk det glimtet.
For hva skjer når hele livsløpet ditt blir værende innenfor den samme bobla?
5) Felles misjonsoppdrag.
Et fellesskap blir sterkere når man deler et oppdrag: misjonsbefalingen.
Vi mennesker var syndere.
Dømt til evig fortapelse.
Men Jesus hadde frelst oss.
Han døde for oss.
Det var et fantastisk budskap.
Dette måtte vi dele med andre.
Jeg opplevde at livet mitt hadde en tydelig hensikt.
Jeg var en del av noe mye større enn meg selv.
Jeg skulle vitne om Jesus, sånn at de som ikke trodde, kunne bli frelst.
Det var den beste gaven jeg kunne gi til andre.
Jeg husker hvordan jeg ba… intenst…
for klassekameratene mine som ikke var kristne.
Jeg lette etter de riktige øyeblikkene
til å fortelle dem om troen min.
I friminuttene på ungdomsskolen
prøvde jeg å ta vare på to jenter
som ofte falt litt utenfor.
Det var ikke alltid så lett.
Jeg ville så gjerne gjøre det rette.
Jeg ba Gud om å forandre meg.
Om at Den hellige ånd skulle fylle meg
med kjærlighet.
Med medfølelse
Gjennom helliggjørelse skulle jeg bli et levende vitne –
et lys i verden.
Som vi pleide å synge:
«Det lille lys jeg har, det skal få skinne klart.»
(sangklipp)
Misjonsoppdraget ble etter hvert en del av meg.
Kallstanken formet planene mine for fremtiden.
På møter hørte jeg vitnesbyrd fra misjonærer og om alle de under Gud gjorde på misjonsmarken. Så ble alle bedt om å komme opp til alteret og overgi oss til Gud.
Her hører vi Andreas Nordli, leder for Ungdom i Oppdrag holde en appell på The Send. «Så sier dem: Herre, her er jeg, send meg. Jeg vet ikke hvor. Jeg vet ikke når. Jeg vet ikke hva. Men jeg sier ja. For jeg vil være med og oppfylle misjonsbefalingen. Jeg vil være med å gå der evangeliet aldri før har blitt forkynt. Jeg vil være med å si ja!»
Ungdommer blir bedt om å følge misjonskallet. Det er intenst. Det er inderlig. Og vi kjenner at det haster. En slik appell er vanskelig å stå i mot. (Lydklipp)
Som misjonærbarn hadde jeg allerede bodd seks år i utlandet,
så jeg ønsket ikke å bli værende i Norge resten av livet.
Jeg ville ut –
ut til de såkalte unådde folkeslag, helst til Kina.
På Mission, en stor misjonskonferanse for ungdom,
gikk jeg bort til en stand for å høre om mulighetene for å bli engelsklærer i Kina.
Der møtte jeg Wesley – halvt engelsk, halvt kinesisk –
som snakket varmt om hvor viktig det var å bli misjonær nettopp der.
Han fortalte om tiden han selv hadde vært lærer på landsbygda,
hvordan hele lokalsamfunnet hadde fått høre om Jesus.
Da han dro derfra, hadde elevene hans ropt:
«We love Jesus!»
Det ble aldri Kina på meg.
Men kallet – det lå der hele tiden, som en stille undertone i livet.
Jeg spurte meg selv: Hva vil Gud egentlig bruke meg til?
Hvordan kan jeg være et redskap for Guds rike?
Jeg hadde ofte sunget sangen: “Jeg vil gjøre mitt liv til en lovsang for deg. La hver tone en hyllest til deg være.» Jeg ville hylle Gud med livet mitt.
Og da jeg til slutt forlot troen,
ble det vanskelig å finne ut hvem jeg skulle være uten det kallet.
Nå måtte jeg ta valg basert på mine egne ønsker,
mine egne interesser.
Men jeg var jo trent opp til å tro at det var galt –
at livet ikke var mitt eget. Livet mitt tilhørte Gud.
Jeg følte meg desorientert og rådløs.
Det var vanskelig å ta egne valg.
Det var vanskelig å vite hva jeg ville, for jeg hadde ikke trening i å kjenne etter.
Jeg var vant til å bli ledet – ikke å lede.
Jeg var vant til å være en etterfølger – ikke stake ut veien selv.
(Pustepause)
Det var vanskelig å stå alene,
uten en oppgave fra Gud. Nå måtte jeg finne ny mening med livet mitt.
6) Avhengighet til Gud.
Troen gir fellesskap.
Men den kan også skape… avhengighet.
Fra jeg var liten, lærte jeg at Gud elsket meg – uendelig høyt.
At han alltid ville være der for meg.
Passe på meg.
Lede meg.
Jeg kunne snakke med ham om alt.
Gud hadde kontroll.
Og det lå jo en trygghet i det.
Men samtidig bidro forkynnelse – uten at jeg forsto det da –
mistet jeg litt tillit til meg selv.
Jeg lærte ikke helt å stole på mine egne ressurser, min egen viljestyrke.
Forkynnelsen i kristne miljøer vektla at jeg var en synder, svak og hjelpeløs.
At jeg desperat trengte frelse.
Det ble gjentatt. Og gjentatt. Og gjentatt.
Forkynnelsen jeg hørte som barn, tok jeg veldig bokstavelig.
Den ble en del av meg.
Mitt ideal var Jesus –
alltid kjærlig, alltid god, alltid rettferdig.
Og målt opp mot det … var jeg alltid for liten.
Kontrasten mellom meg og Jesus var enorm.
I hverdagen sammenlignet jeg meg hele tiden med Jesus:
Hva ville Jesus gjort nå?
Hva ville han sagt?
Jeg så på meg selv som et syndig menneske –
noe som måtte renses, tilgis og forbedres.
Små menneskelige feil ble store i det trosuniverset jeg levde i.
Alt det gode kom fra Gud.
All min styrke kom fra Gud.
Han var evig, hellig, allmektig.
Uten Gud var jeg fortapt.
Og hvis jeg en gang tenkte at –
«Dette klarte jeg bra»
eller «Jeg er et godt menneske» –
så kom frykten.
Frykten for å bli stolt.
For å tro at jeg ikke lenger trengte Gud.
At jeg ikke trengte nåden.
[PAUSE – lav musikk, fade ut]
Her hører vi Ingvald Kårbø snakke om menneskets syndige natur til Misjonssambandets ungdom.
(lydklipp).
«Og den her sannheten om vår synd, det er kanskje ikke det som er kjekkest å høre eller mest populært å ta innover seg. Og kanskje noen tenker av og til at jeg gjør jo i grunnen ganske mye bra. Jeg er jo ganske flink. Hvis ikke Gud frelser meg, da er han egentlig en slem Gud. Da er han en ondskapsfull Gud. Men sånn er det ikke. Og bibelen, den graver dypt inn i ditt liv og mitt liv, og sier noe om at vi som er skapt av Gud, laget av ham og er verdifull for ham, vi lever i oss selv i et fullstendig opprør mot Hans vilje. Vi, med våre liv, tråkker på det som han, som elsker oss så høyt, har sagt er godt. Med vår egoisme, med vårt ønske om egen tilfredsstillelse, og vår tanke om at vi skal klare oss selv og ikke trenger noe hjelp.
Inni meg var det en indre stemme som hele tiden sa:
Du er aldri nok alene.
Alt godt er gitt deg av Gud. Du er frelst av nåde. Uten Gud er du fortapt.
Når jeg blar i dagbøkene mine fra barndommen og tidlig tenårene, ser jeg det tydelig.
Jeg skrev så mye om Gud.
Det er som å lese en andakt eller vitnesbyrd.
Jeg skriver mer om Gud enn om gutter.
Det er en inderlig søken fra en jente som virkelig ville leve for Gud – ikke for seg selv. En jente som føler seg syndig og totalt avhengig av Gud.
Som trettenåring skrev jeg:
«Kjære dagbok, jeg vet at det er noe som er helt sant. Gud elsker meg.
Jeg er en synder og er langt fra perfekt,
men Gud sendte sin sønn til jorda for å dø for meg, og jeg er tilgitt!
Gud vil gi meg alt jeg trenger. Han vil forandre meg
og gi meg kjærlighet, tålmodighet, tilgivelse og så mye mer.
Jeg vil følge Gud hele livet mitt.
Jeg vil tjene ham og elske ham, og han vil hjelpe meg.
Jeg trenger hjelp fra Gud til hver eneste lille ting jeg gjør. Gud elsker meg!»
Når jeg leser det i dag, ser jeg hvor tydelig det budskapet speiler forkynnelsen jeg vokste opp med –
enten det var i menigheten, i Laget, på OASE, i bibeltimer eller i kristendomsundervisningen på KG.
Det er en forkynnelse som fortsatt lever i dag – Som Andreas Brennsæter fra Laget sier i podkasten For et Liv(Lydklipp)
(Pustepause)
Den tanken om at jeg ikke var nok alene, satt dypt i meg.
Og da tvilen kom … traff den noe helt grunnleggende.
For hvis Gud ikke lenger var der – hvem var jeg da?
Hvordan skulle jeg stole på egne valg, egne følelser og min egen dømmekraft?
Tvil ble ikke bare et spørsmål om tro.
Det ble et spørsmål om identitet.
7) Fortapelsen.
Da jeg var ti år, skulle jeg synge solo i en begravelse.
Jeg hadde øvd i flere dager på salmen «Jeg har en venn som har gitt sitt liv».
Til slutt satt teksten som den skulle.
Og så stod jeg der – foran hele forsamlingen – og sang:
[SPILL KORT KLIPP / SANG]
Som barn lærte jeg at jeg levde langt unna Guds bud.
At gjennom arvesynden… var vi mennesker egentlig dømt til evig fortapelse.
Det var konsekvensen av å leve i synd.
Alle som ikke tok imot frelsen i Jesus, ville leve evig borte fra Gud.
Det var ikke bare en tanke.
Det var en realitet.
[ROLIG UNDERTONE – lavt]
De siste årene har det vært mye debatt om dette.
Om det egentlig er greit å fortelle barn om fortapelsen.
Og jeg lurer på…
Hva gjør det med et barn?
Å vokse opp med så sterke bilder av evigheten.
Med frykten for å havne et sted uten Gud.
For alltid.
I 2019 tok Espen Ottosen og Øyvind Åsland opp akkurat dette i podkasten Ottosen & Generalen, episode 5.
[LYDKLIPP – 10:41]
Ottosen: «Jeg tenker også at vi skal jo tilpasse forkynnelsen til barn og det er klart, jeg blir iblant spurt om å holde en andakt på et familiemøte eller et eller annet slikt. Og jeg tenker meg jo om når det gjelder hvordan jeg da snakker om Jesus som eneste vei til frelse. Jeg ønsker jo på ingen måte å skremme.»
Hovland: «Eller utbrodere. Det gjør vi i alle fall ikke.»
Det er godt at noen forkynnere reflekterer over hvordan budskapet blir mottatt. Dessverre følger ikke alle forkynnere dette rådet.
På UL-festivalen i 2024 holdt Ingvald Kårbø et seminar om «Himmel og helvete».
Og der beskriver han fortapelsen slik:
[LYDKLIPP – 22:04]
(22:04) I vår verden i dag, så er faktisk vi omgitt av Guds godhet og velsignelse på en helt annen måte enn det vi forstår. Alt godt som vi får, det er Guds velsignelser. Og som jeg kan forstå beskrivelsen av fortapelsen, så er poenget at dette vil være en tilværelse der det gode, der tilgivelsen, der nestekjærligheten, der omsorgen, der varmen, vil være vekke. Det vil være en knallhard, iskald, og forferdelig tilstand. Hovedsaken i bibelens beskrivelsen er, ikke å beskrive en temperatur for oss når det er snakk om ildsjøen eller å brenne eller det andre. Hovedretningen på det, understreker for oss, her vil du ikke havne. Dette er en forferdelig plass. Det er ingen utgang og det er ingen lysglimt.»
(lydklipp som markerer overgang)
[KORT PAUSE – stillhet med lav musikk]
Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan dette lander hos ungdommene som sitter der i salen.
Å få vite at hele evigheten din står på spill … og at valget må tas nå.
Ingen angrerett.
For meg er dette et fryktbudskap.
Det lærer deg å frykte livet uten Guds beskyttelse.
Det blir nesten umulig å velge bort Jesus, fordi konsekvensene er så enorme.
Jeg selv var aldri i tvil som barn.
Min egen frelse var trygg – så lenge jeg trodde.
Jeg var omgitt av nåden.
Jeg var ikke redd for fortapelsen for min egen del.
Men når troen svinner, kan frykten komme snikende tilbake.
I forbindelse med lagingen av denne podkasten,
har jeg hørt mange forkynnelser om «livets to utganger».
Og det slår meg hvordan noen konservative kristne beskriver dommedag og fortapelse som en gledens dag.
Dagen da rettferdigheten endelig skjer.
Der Gud ikke ser gjennom fingrene med ondskap.
Der de onde skal straffes.
Med mindre synderen har tatt imot Jesus.
Og da tenker jeg på straff.
På rettferdighet.
På hvordan Guds straffesystem og tanke om rettferdighet
skiller seg så kraftig fra vårt eget.
I Norge har vi et rettssystem som bygger på proporsjonalitet:
Har du gjort en liten overtredelse, får du en mild straff.
Har du gjort noe grovt, får du mer.
Vi mener det er rettferdig.
Vi mener også at mennesker, etter sonet straff, skal kunne få en ny sjanse.
Komme tilbake til fellesskapet.
Vi i vårt samfunn kan si til dem som er ferdig sonet,
Nå har du gjort opp for deg.
Men hvis Gud dømmer meg – eller andre - til fortapelse fordi vi ikke tror…
Hva da?
Jeg kjenner at jeg nesten vil be Gud om audiens.
Forklare hvordan vi gjør det her nede på jorda.
Spørre:
Er det rettferdig at alle straffes likt?
At satan og vanlige mennesker får samme dom?
Hvis konservative kristne mener Gud straffer rettferdig,
ønsker de å ha et slikt straffesystem i Norge?
Der uansett hva du har gjort… ender du med livstid.
I isolasjon.
Forlatt og fortapt.
Uten lys.
Uten fellesskap.
Uten menneskelig varme.
Uten noen mulighet for å komme tilbake.
Er det sånn vi bygger et rettferdig samfunn?
Er dette Guds rettferdighet?
8) Frelse og livet i himmelen.
På samme måte som fortapelsen ofte blir fremstilt som nådeløs…
blir himmelen fremstilt som… fylt av Guds uendelige godhet.
Tanken er at livet her på jorda…
bare er et mellomspill.
En kort forberedelse til evigheten.
Målet blir ikke først og fremst å leve godt her og nå…
men å leve for Jesus.
Det virkelige livet – blir man fortalt –
begynner først etter døden. Det er livet i himmelen som teller.
Da kommer vi endelig hjem.
Hvordan påvirker det et menneske å leve slik?
Der vi ikke lever selv, men for Gud.
Her hører vi Andreas Brennsæter fra Laget, i podkasten For et liv, fortelle om akkurat det:
[LYDKLIPP STARTER]
Andreas Brennsæter: "Man lever ikke for å la seg tjene, men selv å tjene, og det å se livet i det lyset, at jeg er først og fremst her for å gjøre min himmelske fars vilje, sånn som Jesus gjorde. Jeg tenker så ofte at jeg lever for meg selv, men jeg lever faktisk for en annen. Jeg har fått, slik som David Andre Østbye sier i en sang: Han ga meg livet i gave. Og så tror jeg ofte at mange tenker at Nei at, jeg må jo, vi har en så stor bucket-liste her på jord over ting vi gjerne vil fylle dette livet med. og så ser vi ikke egentlig at vi lever ikke for dette livet, men vi lever for evigheten. Og så tror jeg vi vil ha med oss så veldig mye av dette livet og så ser vi ikke at, at dette er en veldig kort tid, og så er det en evighet, så noen ganger når jeg kjenner på fristelsen av å leve for meg selv, så tenker jeg at jeg heller får skrive en sånn bucket-liste for himmelen, over ting jeg skal gjøre der.
For meg var ikke forkynnelsen om himmelen det viktigste.
Det som stresset meg var forkynnelsen om livets to utganger
Himmel og helvete
et konstant stress.
En frykt for at mennesker jeg var glad i skulle gå fortapt.
Jeg følte et ansvar.
Et press.
Jeg måtte gi all min tid til å få flest mulig mennesker … til himmelen.
Livet her og nå – det betydde ikke så mye.
Det som virkelig telte,
var å dele troen.
Hver samtale jeg hadde,
hver ny person jeg møtte,
ble en mulighet.
Hvordan kunne jeg flette troen inn i samtalen?
Hvordan kunne jeg hjelpe noen til å ta imot frelsen –
og få evig liv?
Jeg levde med en slags indre alarm.
En følelse av at tiden var knapp,
og at menneskers evige skjebne kunne avhenge av …
at jeg fortalte andre om Jesus.
Hvis jeg ikke gjorde det,
Sviktet jeg Gud.
Sviktet jeg mennesker.
Da lot jeg min egen bekvemmelighet
Og stolthet gå i veien for at folk skulle bli frelst.
Jeg visste at det var Gud som ga frelse,
Men han hadde bevisst gjort seg avhengig av oss
For å gjøre jobben med misjon.
[PAUSE – kort stillhet før neste del]
9) Det gudløse samfunnet.
I det evangelisk kristne miljøet jeg tilhørte, ble det sekulære samfunnet ofte framstilt som noe farlig. Noe ensidig negativt.
Vi fikk høre at folk der ute bare var opptatt av penger, sex, makt og status.
At festing, rus, seksuelle utskeielser og pornografi var store problemer blant unge mennesker.
Jeg husker spesielt et OASE-treff jeg var på i tenårene.
Der ble de som var avhengige av porno bedt om å reise seg,
så forsamlingen kunne be for dem –
slik at de skulle bli satt fri fra avhengigheten.
Bare én mann reiste seg.
Jeg syntes så synd på ham.
De andre… turte nok ikke.
Det var et ekstremtilfelle jeg var vitne til her. Få, om ingen, konservative kristenledere ville ha forsvart denne fremgangsmåten i dag. Likevel, så sier det litt om hvor stor makt og påvirkning forkynnere har.
På kristne møter lærte vi at individualismen og verdirelativismen hadde ødelagt samfunnet vårt.
Norge var i moralsk forfall fordi menneskene hadde vendt seg bort fra Gud.
Uten Gud, sa lederne, ble livet tomt og meningsløst.
Men hvis folk bare hadde kjent Jesus,
da ville livene deres blitt helt forvandlet.
Jeg forstod budskapet.
Verden utenfor var utrygg.
Jeg måtte passe meg.
Jeg måtte ikke bli påvirket av samfunnet.
Min identitet var i Kristus.
Jeg måtte ta på meg Guds fulle rustning –
stå støtt i troen, leve tett på Gud.
Min kontakt med Verden handlet først og fremst om misjon.
Men alt dette skapte også en avstand i meg.
En usynlig mur.
Mellom meg – og de som ikke var kristne.
Det ble oss – og dem.
(kort pause)
Og det er kanskje her tvilen begynner for mange.
Når du etter hvert møter mennesker utenfor bobla –
og ser at de ikke er så tomme, verdiløse eller fortapte som du ble fortalt.
De er bare… mennesker.
Gode, varme, reflekterte mennesker –
uten Gud, men ikke uten kjærlighet.
Ikke uten gode verdier.
Det er som om det første lille vinduet åpnes,
og du begynner å slippe inn frisk luft.
Men samtidig kjenner du på frykten.
For hva om du åpner for mye –
og mister alt du har bygd livet ditt på?
10) Hele trosuniverset.
Når du setter alt dette sammen, blir troen mer enn en overbevisning – den blir et helt univers.
Den former hvem du er, hvem du tilhører, og hva livet handler om.
Å tvile føles ikke bare som å forlate en tro.
Du river ned hele fundamentet du står på.
Familie, venner, menighet, skole, jobb, fritid –
Troen gjennomsyrer alt og binder det hele sammen.
[ROLIG BAKGRUNNSMUSIKK – lavt under]
Mange kristne som lytter til denne podkasten
Vil ikke kjenne seg igjen i det jeg beskriver.
Vi kan ha opplevd ulike trosmiljøer.
Du kan ha en helt annen form for kristen tro.
En tro som ivaretar din egenart og positive selvhevdelse.
En tro som bygger opp, og ikke bryter ned.
En tro der du får bygget en åndelig og psykologisk grunnmur.
Får rom til deg selv.
Til egne valg, tanker og følelser – til å utvikle en egen identitet.
Til å bli et autonomt vesen
En tro
Der du ikke bare blir et verktøy for Gud.
Der du ikke bare er et middel, men et mål i seg selv.
Der ikke alt handler om disippelskap.
Der ikke alt handler om lydighet og overgivelse.
Der du ikke hele tiden oppfordres til å følge Guds radikale kall for livet ditt
for å frelse de fortapte.
Men en tro som lar deg leve et selvstendig, meningsfullt og fullverdig liv.
I livet her og nå.
Til alle dere som har en slik tro – det gjør meg veldig glad.
Min historie er ikke en sannhet om den kristne tro.
Min historie er en fortelling om en tro som ble for trang
Som ble skadelig.
Som ble autoritær
Som ikke lot meg få leve selv.
For tro kan oppleves meningsfullt.
Den kan gi retning.
Den kan gi livsmot og håp.
Alle mennesker må forholde seg til …
det store eksistensielle spørsmålet:
livet og døden.
Rett og galt.
Og det er godt å finne mening …
i et fellesskap som deler de samme ritualene, verdiene …
og deler den samme troen.
Et kristent fellesskap er inkluderende.
Det gir tilhørighet.
Du slipper å streve alene.
Det gir rom til å snakke om de store spørsmål.
Være et eksistensielt vesen.
Mitt mål med denne podkasten er
Derfor ikke å si nei til andres tro,
Men å sette ord på hvorfor tro og trosbrudd var så vanskelig.
Så smertefullt… for meg. Og kanskje for andre.
[PAUSE – kort stillhet før neste segment]
Outro. Å forlate en tro er aldri enkelt. Neste episode heter: Å bryte fri. Når trosuniverset slår sprekker
Å bygge en ny grunnmur. Få lov til å spille hovedkarakter i eget liv. Være med og skrive sitt eget manus.
Nå vil jeg gjerne høre hva du tenker? Del gjerne i kommentarfeltet. Kanskje kjenner du deg igjen, eller kanskje har du opplevd noe helt annet. Legg igjen en kommentar under. Men la kommentarene vise respekt og forståelse for at vi er forskjellige og kan ha ulike tanker om dette.
Til deg som tviler.
Er du i samme situasjon som jeg var?
Bærer du på tvil i møte med det du har vokst opp med?
Å bære på tvil kan være smertefullt og ensomt.
Tvil kan få deg til å ta et oppgjør med hele ditt livsfundament.
Du kan føle avstand til andre kristne. Kanskje du ikke våger å si hva du egentlig tenker.
Likevel: du er ikke alene.
Det har alltid eksistert ulike tolkninger av Bibelen, ulike tradisjoner og retninger i kristendommen.
Er det virkelig slik at bare én gruppe sitter med hele sannheten?
Når du tviler, tar du faktisk troen på alvor.
Ikke døm deg selv.
Du undersøker, tenker og prøver å forstå. Du gjør troen til din egen.
Finn noen du kan dele tankene dine med.
Mange som bearbeider troen, finner et nytt fellesskap i Den norske kirke. Der er det større rom for å ha ulike meninger, forskjellige bibelsyn og ulik trospraksis.
På nettsiden re:tro kan du lese om kristne som har gått gjennom lignende prosesser. De beholder sin tro, men innenfor nye rammer.
Gjennomgår du trosbrudd? Trenger du å ha noen å snakke med? Da anbefaler jeg Hjelpekilden og Vake. Da slipper du å stå alene.
Det gjør også godt å høre andre fortelle om lignende prosesser. Lytt til podkasts! Jeg anbefaler podkastene “I was a Teenage Fundamentalist», «Holy/Hurt podcast», «Born again, again», «The Deconstructionists», «Tro, tvil og terapi», “Etter tro.”
Vil du lære mer om bibelforskning? Jeg anbefaler «The Biblical Time Machine» og «Data over dogma».
Du finner lenker til disse podkastene i podkasten.