Veien ut

Å bli mer lik Kristus - men miste seg selv på veien

• Gunhild Garcia de Presno • Season 1 • Episode 2

Share episode

Å bli mer lik Kristus – men miste seg selv på veien

I denne episoden går jeg dypere inn i trosreisen min – og hva som gjorde at jeg forlot troen. 

Jeg forteller om hvordan forkynnelse om nåde, kall, misjon og “identitet i Kristus” gjorde at jeg gradvis mistet meg selv - hvem jeg var, hva jeg ønsket, hva jeg selv ville.

Du får høre om prestens ord som ble et vendepunkt, om kampen mellom indre forventninger og ytre idealer, og om hvordan et trosunivers kan bli så trangt at noe til slutt må gi etter.

Episoden handler om identitet, autonomi, tvil — og begynnelsen på et nytt verdensbilde.

Til deg som dekonstruerer/rekonstruerer troen

Re:tro: https://www.re-tro.no/

Hjelpekilden: https://www.hjelpekilden.no/

Podkaster:

Dekonstruert https://open.spotify.com/show/3eZyGPlfxZQmSHpgvPt4Uy?si=699ffcf034b74c72

Tro, tvil og terapi: https://open.spotify.com/show/1iYik2SWiL4MLMXdCcyKjg?si=b4de345deb414839

Holy hurt podkast https://open.spotify.com/show/5NMq1kGx0kR33gJ2r6nGhb?si=d8277ce9ca1a484d

The Deconstructionists https://open.spotify.com/show/6Ds1MOzs0z4o4prkkMQ6on?si=9a7b3c62dee24ac1

Born Again, Again https://open.spotify.com/show/2r1a8lETiqBW79VCz8jSgf?si=1a7c0d3db43c47b1

I Was a Teenage Fundamentalist https://open.spotify.com/show/5tbYeCgmIuYwZBiZ9yGKbw?si=1d149a10da0846bf

Nomad https://open.spotify.com/show...

Andre episode: Å bli mer lik Kristus – men miste seg selv på veien.

(Musikk)

Hei, og velkommen til podkasten Veien ut – å forlate en tro. Jeg heter Gunhild Garcia de Presno. Dette er en mini-seriepodkast om følger min reise gjennom tro, tvil – og om trosbrudd. Jeg beskriver hvordan det var å forlate en evangelisk kristen tro og bygge et nytt liv etterpå. Her deler jeg mine erfaringer, historier og refleksjoner fra innsiden av trosbrudd – om identitet, relasjoner, frihet og hva som skjer når troen ikke lenger passer inn i livet.

Her kommer intro til dagens episode:

Dagens episode heter:
«Å bli mer lik Kristus – men miste seg selv på veien.»

I dag vil jeg ta deg enda litt lenger inn i trosreisen min – inn i det som etter hvert gjorde at verdensbildet mitt begynte å slå sprekker.
Det jeg forteller nå, er ikke det som førte til trosbruddet mitt.
Men det ga meg noe… et slags drivstoff til å begynne å tenke annerledes.
Til å begynne å endre hele måten jeg så verden på.

Og bare så det er sagt – helt tydelig:
I denne podkasten prøver jeg ikke å beskrive kristen tro i seg selv.
Jeg beskriver det trosuniverset jeg vokste opp i og den forkynnelsen jeg hørte.
Et univers som, for meg, ble for trangt.

Hvordan vi påvirkes av tro – av forkynnelse, forventninger og fellesskap – det varierer enormt. Vi kommer inn i troens rom med ulik personlighet, ulik sårbarhet og ulike livserfaringer.
Men jeg tror likevel at historien min kan ha gjenklang hos flere.
For min trosreise begynner i barndommen og strekker seg inn i tjueårene.
Og barn og unge… de er mer formbare enn voksne. De er fortsatt i ferd med å bli noen. Å finne ut hvem de er. Kritisk sans er noe som utvikles – ikke noe man bare har.

For meg fikk forkynnelsen en helt annen virkning enn det som var ment.
Troen, som skulle være nåde, begynte å kjennes som krav. Men hvis du sa det var krav, fikk du høre at du ikke hadde forstått nåden.
Egenvilje og autonomi ble små rom jeg sjelden fikk bevege meg i.
Forkynnelsen om misjon, kall og etterfølgelse ble så sterk at det nesten ikke var plass igjen til spørsmålet: Hva vil egentlig jeg?

Livet her og nå ble lite sammenlignet med evigheten.
Og det formet meg mer enn jeg skjønte den gangen.

Det ble et trosunivers der jeg prøvde å bli mer og mer lik Kristus –
mens jeg samtidig skjøv meg selv lenger og lenger bort.
Jeg skulle leve for ham, ikke for meg.
La meg formes av Guds plan, ikke min egen.

Og til slutt var det nettopp dette som gjorde at noe inni meg begynte å protestere.

Så… la oss gå inn i det.
God lytting.

Kapittel 1: Første tvil

Introduksjon / åpningsscene
(Lyd: rolige pust, svakt ekko fra et lite kontor, kanskje fuglekvitter ute)

Jeg er 20 år. Jeg sitter på et lite kontor på bibelskolen. Hvite vegger. En grønn plante som prøver å leve. Jeg prøver også å leve. Jeg skulle ha vært spent. Jeg skulle ha vært glad. Jeg har begynt på bibelskole. Om 3 måneder skal jeg dra til Nepal sammen med teamet mitt. Vi er blitt gode venner. Men i flere måneder hadde noe inni meg vært i ferd med å kollapse. Jeg hadde grått mye, blitt sint, trukket meg unna.

Så går jeg til skolepresten. Jeg trenger noen å snakke med. Livet er blitt så vanskelig.
Jeg sier: Jeg sliter med troen. Jeg søker Gud, men lite skjer. Jeg har sagt til Gud at jeg overgir livet mitt til Ham. Min identitet skal være i Kristus. Jeg ber og ber og leser i bibelen. Håper at Den Hellige Ånd skal fylle meg. Jeg ønsker at Jesus skal skinne gjennom meg. At jeg kan bringe andre til Gud. Jeg ber fortvilet til Ham. Men Gud forandrer meg ikke. Det skjer ingenting. Jeg opplever ikke helliggjørelse. Jeg føler meg bare verre. Jeg hører ingenting fra ham.»
(Pause. Langt blikk.)

Han smiler, men ikke som jeg forventet. Så sier han:
“Hvorfor skal du gjøre alt dette? 

Skal du ikke være et menneske? 

Skal du ikke gjøre vanlige ting som mennesker gjør?”

Et så enkelt spørsmål. Men for meg ble det en stille revolusjon. 

Presten sa:

Gunhild,  

“Tro er å være menneske ― og elske at du er det.”

Så fortsatte han:

“Godhet, glede, vennskap og fritid – det har verdi i seg selv.
Ikke som et verktøy. Ikke for å misjonere. Ikke for å vitne.
Bare fordi det gjør livet godt.
Og Gud gleder seg med deg.”

Presten ga meg helt nye perspektiver på det å være kristen. 

Han sa at På Luthers tid fantes det et A-lag og et B-lag av kristne. 

De som gikk i kloster og viet hele livet sitt til Gud. 

Som ikke giftet seg. Som brukte all sin tid på lovsang og bønn. 

Og de som levde vanlige, strevsomme, arbeidsomme liv. 

Men Luther hadde sagt at
troen var for de vanlige mennesker.
Troen var noe vi hadde med oss i vår menneskelige hverdag. 
På kjøkkenet. I jobben. I hagearbeidet. 

Små, hverdagslige ting vi mennesker gjør. Livet her og nå. Det hadde verdi i seg selv.

Jeg satt der hos presten. Og gråt, og gråt og gråt. Endelig var det noe som løsnet.

(Lyd: rolige strykere / lav musikk) Bitter sweet memories


Kapittel 2: Kartet jeg vokste opp med

For å forstå hvorfor prestens ord traff meg så hardt …
må jeg ta deg med tilbake. Til den gang jeg var kristen. 

Jeg er prestedatter og misjonærbarn og vokste opp i et evangelisk luthersk trosmiljø. I oppveksten var jeg med i Israelsmisjonen, i Laget, OASE, Indremisjonen, Normisjon og Vineyard.
Troen min var ikke et tillegg til livet. Den var en sentral del av livet mitt.
Det betyr ikke at jeg ikke brydde meg om andre ting

Men at troen la sterke føringer for livet mitt.
Viktige deler av mitt selvbilde og min selvforståelse ble formet i et teologisk univers, i forkynnelse, bønn, bibellesning og kristent fellesskap.

Dette var kartet jeg navigerte etter i ungdommen. 

De kristne lederne jeg møtte sa at det var et enkelt kart å følge.
Kartlesing krevde ingen spesielle ferdigheter 

eller avanserte kartkunnskaper.
Du fikk alt du trengte på reisen – utstyret, veibeskrivelsen og veiledning …

og et kompass.
Og kompasset trengte du bare å stille én gang, sa de.

Men du måtte sjekke det ofte.

Men etter hvert begynte det kartet å ligne mer på et krevende orienteringsløp.
Et sånt løp der stiene forsvinner, der skogen tetner til, og der du ikke helt vet hvilken retning du egentlig skal gå i. For det som høres ut som et enkelt budskap, har mange ulike lag.

Uke etter uke hørte jeg de samme grunnfortellingene:
Mennesket står i opprør mot Gud. Vi blir født med synd.
Gud ofrer sin egen sønn for å frelse oss. 
Jesus dør på korset og står opp igjen fra det døde.

Ved troen på ham blir vi frelst og får evig liv.

Jeg lærte at:
Det gamle, syndige i meg … var korsfestet.
Jeg var renset.
Jeg var ny i Kristus.
Jeg kunne leve i nåden.
Helt ufortjent.

Tenk så mye Jesus elsket meg!
Han ga sitt liv for meg — på tross av mine synder!

Og alt, absolutt alt, var gratis: nåden, troen og frelsen.
Ingen krav. Ingen prestasjoner. Det virket så enkelt.
… i hvert fall på papiret.

Men - Du vet de gangene du får et ordentlig godt tilbud om noe som er gratis, og det er først når du leser nederst i liten skrift at du skjønner at det ikke var helt gratis likevel.

For i praksis?
Jeg opplevde at kravene kom etterpå.
Når du var frelst, og skulle bygge en relasjon til Gud.
Når du skulle være Jesu disippel.
Når du skulle bære hans identitet. Bli helliggjort. Være et lys i verden.

– Ja, jeg fikk total frihet i Kristus.
– Men jeg fikk også høre at relasjonen til ham krevde total overgivelse. Det var ikke et krav, men et kall. 

Så hvordan kan forkynnelse som handler om nåde oppleves som krav? Det gjøres på ulike måter. Og siden jeg er glad i lister, blir det en liste denne gangen også. 

Lydklipp – lovsang:
Alt for Jesu fot jeg legger… Jeg vil gi deg alt… du skal råde, kjære frelser, jeg vil gi deg alt.

Lydklipp – overgang

Kapittel 3: Første krav som ikke er et krav:
Å ha en levende relasjon med Gud.
Det er målet for kristenlivet. Men en slik relasjon kommer ikke av seg selv.
Du må lengte etter Gud. Søke ham. Gjøre hans vilje. Sette ham på førsteplass i livet.
Det regnes ikke som et krav,
fordi relasjonen er en velsignelse.
Gud vil gripe inn i livet ditt — 

hvis du søker Ham oppriktig, av hele ditt hjerte.

I podkasten Stor i tro,
spør Andreas Kjøndal ungdommer om de “kjenner Gud”.
Det han sier videre, viser hva relasjonen egentlig krever:

Lydklipp - overgang

 

«Spørsmålet er om vi lengter,

For jeg snakker med folk og så spør jeg,

Hvordan har du det med Gud? 

Det er stille. 

Å, er det stille,

Ja, stille,

Skjer ingenting,

Litt sånn skuffelse, sant, i stemmen, 

Ja, søker du Gud, da? 

Ja,ja,

Ja, fint ,da, hva gjør du altså?

Hva mener du?

Ja, leser du? 

Nei,

Ja, ber du? 

Nei, ... litt

Ja, hører du på lovsang? 

Nei,

Faster du? 

Hæ?

Gir du tiende? 

Ja, men da søker du virkelig ikke Gud!

Vi tror vi søker Gud, men på autopilot, da

Du må på en måte ...

Det er et eller annet med den frie viljen, 

Gud lengter etter vår kjærlighet, 

Gud lengter etter vår lengsel, 

Så når vi søker etter ham med vårt hjerte,

Da skjer det noe,

Og hvis du faktisk lengter etter Gud,

Hvis du lengter etter et gjennombrudd, 

Hvis du lengter etter å kjenne ham, 

Ja, da må du lese, 

Ja, men må jeg det? 

Jamen, jeg kan kan jo lengte...

Ja, men du kommer til å gjøre det hvis du lengter,

Han har åpenbart seg i sitt ord, 

Så hvis du faktisk 

Lengter etter kona,

Så leser du kjærlighetsbrevene,

Fra, eller du kan si at du lengter etter kona,

Men hvis du ikke gidder å bla i kjærlighetsbrevene,

Så lengter du ikke egentlig etter det,

Da lengter du egentlig bare etter et kyss, 

Litt kos, eller hva? Men sant, og det er det mange gjør, 

De lengter etter Gud på en sånn måte

At han skal kile de på ryggen under lovsang. 

Og så går de ut, og så bare, ikke bry deg om 

Pengene mine, lissom.

Og det er jo egentlig å bruke Gud,

Misbruke Gud på en måte.

Skal vi ta det helt ut, så er det nesten å bruke 

Gud som en prostituert. 

Du har lyst på en kosing, 

Og så går du ut og bare, hei, 

Stikk, ikke bry deg om tida mi,

Om pengene mine, 

Ikke bland deg opp i moralen min

Det er jo sånn man gjør med en hore, 

Skjønner du,

Og det er helt forferdelig.»  

 

Andreas beskriver et kristenliv der gudsrelasjon bygges slik:
Ved å søke Gud i Bibelen og bønn,
følge budene,
gi tiende,
delta i fellesskapet,
la Gud lede økonomi, moral, livsvalg, tanker og følelser.

Å forplikte seg. 

 

(Musikk)

 

For meg er dette totalt sett
Et heftig krav.

Men vent nå litt... Går ikke dette imot de som sier at troen ikke inneholder noen krav? At du ikke må prestere for å tro?

 

For det som ikke er noe krav.
Styrer plutselig alt det du gjør i hverdagen.

Det er rart hvor mye noe «ikke-krav» kan regulere hele livet ditt.

Men husk: det er et svært viktig poeng 

at du skal tenke at det som virker som et krav, 

ikke er et krav. 

 

For ifølge Andreas, er det ikke et ork å bruke tid sammen med Gud.

Livet med ham er en kjærlighetsrelasjon. 
Elsker du noen, vil du tilbringe all din tid med dem. 

Gjøre alt for dem.

Det er ikke noe du må presse deg til å gjøre.
Elsker du Gud — vil alt dette komme naturlig.
For Gud griper inn, leder deg, gir mening. 

Du får et fantastisk liv med ham.

 

Som David André Østby synger:
Hva enn i livet som jeg møter, bare Jesus jeg behøver.

 

Og, som Andreas sier i podkasten, vi må ha et riktig perspektiv på livet. 

Er ting vanskelig nå; virker det krevende, 

så husk at fremme i himmelen venter 

belønningen.

Der er livet med Gud enda bedre —
når all sorg og lidelse er vekke.

Så hold blikket rettet mot himmelen. 

Når livet på jorda er vanskelig.

Og lev for Gud.

Så føler du det er vanskelig å være kristen her nede, 

Så vit at du legger et grunnlag for evigheten. 

Som det står i Johannes 12, 25: Den som elsker sitt liv skal miste det, 

og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det til evig liv.

 

Før jeg fortsetter, har jeg fått et tilsvar fra Andras Kjøndal som jeg ønsker å ta med. Det har vært veldig fint å ha en e-postutveksling med ham. Han skriver dette:

 

«Bibelen sammenligner relasjonen til Gud som et ekteskap- og derfor er det nærliggende for meg å gjøre det samme. Du forteller at du kjenner på en spenning inn mot at frelsen er gratis men at den kommer med noen krav som vi ikke oppdager før etterpå. Da MÅ man liksom gjøre forskjellige ting. Det samme kan sies om ekteskapet. Det er jo etter bryllupet jobben virkelig begynner, som min far pleier å si. Men den springer ut av kjærlighet. Samtidig er vår identitet trygg. Vi er trolovet med Kristus, og det er han som er garantisten.

 

«Når det kommer til dette med “all-in”-teologien, vil jeg si at Jesus selv er ganske tydelig på at det er det han ønsker. Han gir oss likevel frihet til å velge selv. Dette kommer klart frem i møte med den rike unge mannen. Jesus lar ham gå, selv om det står at Jesus elsket denne mannen. Jesus sier videre at vi må gi opp livet (til ham), for å finne livet. Dette tror jeg er særlig hardt å svelge i vår individualistiske kultur, der vi er vant til å sette oss selv, våre behov og vår komfort i førersetet. Jesu budskap er så diametralt annerledes, men Jesus gjør dette i kjærlighet fordi han vet at det å gi opp oss selv, er det beste livet for oss. Klarer vi dette? Kanskje ikke - men når vi ser hvem han er vil vi lengte etter å være "all in". Det er også min personlige erfaring. Og Gud er utrolig tålmodig med den rotete reisen vår, det er det mange som kan skrive under på.»

For å fortsette der jeg slapp. Hvor viktig er livet her og nå,
når evig liv eller evig fortapelse står på spill?

Håvard Østhus forklarer dette med et enkelt bilde for ungdommer på UL-festivalen i 2024. (Klipp fra tale 09:33-

Han viser frem et veldig langt tau, og sier: 

 

«Bli med på tanken: Tenk deg nå at dette tauet her er fryktelig langt, evig langt, faktisk. Tauet går videre i all evighet. Tenkt deg nå at dette tauet her er en tidslinje for din eksistens, 

Denne korte gule delen her, det er den delen av livet 

Som du lever på jorda,

Og resten det er evigheten din. 

Dette er altså din eksistens.

Og det som jeg synes er spesielt,

Er at det er mange mennesker som bare tenker på den lille gule delen, 

Som dere ser her. 

Så hvis jeg her, hvis jdeg kommer tid og tar denne utdannelsen her

Og når jeg kommer dit, så sparer jeg penger og jobber veldig masse, 

Så blir det dritfett når jeg kommer dit

Det blir vanvittig bra

Å, da skal jeg skikkelig kose meg, altså. Hå, hå

Tenk når jeg kommer dit, det blir bra. 

Da skal jeg slå meg løs, jeg skal reise, og kjøpe drømmebilen 

Og alle tingene der,

Og jeg tenker, tuller du? 

Hva med denne delen som går videre, i all evighet? 

Tenker du ikke på den i det hele tatt? 

Nei, nei,

Jeg gleder meg til å komme der

Det blir bra.

For bibelen, den lærer oss faktisk, at de valgene som du tar,

På denne delen her, den lille gule delen her, 

Det valget vil bestemme hvordan hele evigheten din blir. 

For alle mennesker, skal faktisk leve i all evighet, 

Enten i ren glede i himmelen,

Eller i en evig fortapelse i helvete,

Alle mennesker. 

Så hvorfor vil du bruke den lille gule delen, 

Bare på å få det best mulig på den lille gule delen.»

 

Slik forkynnelse lærte meg at livet på jorda nesten ikke telte.
Evigheten var alt. Da kan man holde ut det meste.

Lydovergang

For jeg lærte at livet som kristen ikke alltid er lett.

Gud kan være taus.
Hvis Gud virker stille, hvis du ikke føler noe, hører noe —
må du bare fortsette.

Relasjonen til Gud er ikke avhengig av hva du føler.
Men hold fast på trosrutiner med bibel, bønn og kristent fellesskap. 

Få veiledning.
Være tålmodig. 

Guds veier er uransakelige.

Vi vet ikke alltid hvorfor han av og til er taus. 


Men samtidig,
må du også gå inn i deg selv. Granske deg selv:

For uoppgjort synd kan påvirke Gudsrelasjonen.
Er det noe i deg som blokkerer for kommunikasjonen med Gud? 

Har du tatt et ordentlig oppgjør med synd?


Alt dette kan lett gli over i at det er du som opplever ansvar

For å vedlikeholde relasjonen til Gud. 

Musikkovergang

Slik opplevde jeg det. Å søke Gud av hele sitt hjerte, 

å holde meg nær til ham,
det krevde mye selvransakelse.
Hva bruker jeg tiden min på?
Hva er viktigst for meg?

Setter jeg Gud på førsteplass i livet mitt?

For Gud føltes taus svært ofte. 

Som ungdom var det vanskelig å finne balansen i alt dette.
En tro som ikke krevde noe …
og samtidig krevde alt.
En frelse som ikke var avhengig av gjerninger eller prestasjoner …
men samtidig krevde troen total overgivelse. 

Det var ganske mye dobbeltkommunikasjon.
Var det ikke en selvmotsigelse?

Nei, fikk jeg høre. Det var ingen selvmotsigelse.
for hvis jeg søkte Gud, skulle 
han gjøre jobben med å forandre meg.

Jeg kunne ikke gjøre det av egen kraft.

Helliggjørelse var ikke min jobb.

 

Lydklipp – overgang: Summer Nights

 


Kapittel 4: Andre krav som ikke er et krav: Helliggjørelse – bli mer lik Kristus

[Musikk: Never Seen – lav bakgrunn]

Den hellige ånd skulle
Skape et nytt liv i meg.
Den Hellige Ånd skulle gi meg kraft til å følge Jesus.
Til å bli en disippel.
Jeg var skapt for fellesskap med Gud.

Og når livet var Guds gave, skulle jeg leve for ham. 

Bli mer lik Jesus. Gjennom bønn og tilbedelse.

Her skal dere høre et klipp fra podkasten For et liv, fra episoden Del troen på en naturlig måte. Her snakker Andreas Brennsæter om livet med Kristus:

*[Lydklipp – Andreas Brennsæter]

Intervjuer: «Hva er indikatoren i ... for deg og i ditt liv at ... ok, nå, nå lever jeg for meg selv».

Andreas: «Nei, det er jo vanskelig, men jeg tror først og fremst å lese i Guds ord og be om at ... vis meg veien. Så jeg mer kan ligne deg. Så jeg kan bli mer og mer lik ham. Og det er ikke noe som skjer én gang, men det der å dø fra seg selv og leve for Kristus, det er jo noe vi lever i fra dag til dag».

(Musikk)

Så budskapet var: Hvis jeg slapp Gud inn …
Ville jeg bli mer og mer lik Jesus. Kjenne hans lys skinne inni meg.

Og det smarte var at forkynnere sa den Hellige Ånd var som en “røntgenmaskin” 

som lyste sine stråler gjennom meg. 

For Den hellige ånd avslørte synd. Det var ikke akkurat behagelig.
Men den gav meg mulighet til en raskere og mer effektiv selvransakelse. Spotte synd. Ta et oppgjør. Få en ny start. Bli renset. Fornye troen. Fylles med ånden.

Jeg ville ikke bli som en blendgardin som hindret Guds lys å skinne gjennom meg. Så det ble mye selvransakelse i ungdomsåra.

Men som tenåring gikk lyset av og på hele tiden.
Hormonene sprengte, humøret svingte, 

og jeg? Jeg tolket det indre kaoset i mitt tenåringsliv som en åndskamp. Den hellige ånd som kjempet mot synden inni meg.

Det kjentes som en borgerkrig.
En konflikt mellom den gamle naturen – og det nye livet i Kristus.

Hva slags borgerkrig var dette?

Disippelen Paulus beskriver dette i et av brevene sine. 

Inni oss foregår en indre konflikt: 

Paulus skriver: «For kjøttet begjærer mot Ånden, og Ånden mot kjøttet. Disse står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.» 

Det vi vil gjøre, får vi ikke til. 

Det vi ikke vil gjøre, det gjør vi.

Kampen mellom Ånden og kjøttet. 

Det åndelige, som var godt. 

Og det menneskelige, som var mistenkelig. 

Åndens frukter var: Kjærlighet. Glede. Fred. Tålmodighet. Godhet. 

Altså alt som var fint og godt. 

 

Kjødets frukter var: Selvhevdelse, Sjalusi. Sinne. Seksualitet. Usikkerhet. Ego. 

Hm... Altså livet til en typisk tenåring. 

 

Som tenåring gir Ånden og Kjøttet lyd fra seg hvert eneste minutt. 

Kanskje det var derfor alt toppet seg for meg nå i slutten av tenårene? 

Det indre livet til en tenåring er ikke veldig stabilt. 

Kampen mellom ånden og kjøttet kjentes enda mer intens. 

Slik foregikk min indre dialog: 

Når jeg var glad, takknemlig og trygg, føltes det som Ånden var til stede.
Men når jeg ble lei meg, sint og forvirret — da var synden på besøk.
Da skulle jeg be, overgi meg, la Ånden fylle meg med ny fred.

[Klipp sang: «Herre åpne på ny mine øyne …»]

Når følelsene raste — når tankene forvirret —
følte jeg på avstand til Gud.
Da leste jeg mer. Bad mer. Søkte fellesskap.
Alt for å finne ro. Men det var lite harmoni å spore mitt kristenliv. 

Istedenfor kjente jeg på dyp desperasjon.

For det var så mye jeg måtte holde under kontroll.

 

(Musikk)

 

Kapittel 5. Tredje krav som ikke er et krav. Tenåringstid, kropp og seksualitet

Det var ikke bare tanker og følelser som skapte utfordringer. Det var kropp og seksualitet. 

Alt skjer i tenårene. Kroppen våknet.
I det evangelisk kristne miljøet mitt var reglene klare. 

Vi skulle forberede oss på at seksualitet tilhørte ekteskapet – 

da måtte vi øve oss på å være selvdisiplinerte.
Lære å holde tilbake lengsler. 

Trene opp viljestyrke. 

Kontrollere impulser.

Øve på trofasthet. Holde oss rene for Gud.

På en lagsleir lærte vi hva som var “akseptabel berøring”. 

De ga oss en huskeregel: Bikiniregelen. 

Det var lett å miste kontroll hvis man tok på andre steder på kroppen enn der man hadde en bikini/shorts. 

(lyder av strand)


Alt dette var både naturlig og unaturlig.
Kroppen fortalte ett, men reglene sa noe helt annet.

Å kjenne etter var farlig.
Det var en konstant kamp.
Noe inni meg måtte skjules. Holdes under streng kontroll. 

Hviskes bort — også for meg selv.

Dette var ikke bare ungdom:
Det var fundamentet for min selvforståelse.
Og alt dette formet hvem jeg ble — og hvem jeg ikke fikk være.

For det var ikke lett å stable en identitet på beina i dette åndelige universet.

Kapittel 6: Fjerde krav som ikke er et krav – å gi opp sin identitet.

IDENTITET I KRISTUS – trygghet eller kontroll?

Tenåringens forbannelse og befrielse er jakten på identitet.

Du er i konstant utvikling fra den ene dagen til den andre. 

Som alle andre tenåringer prøvde jeg å finne ut hvem jeg var. 

Finne min identitet.

Du speiler deg i andre, du kjenner etter, du prøver deg fram. 

Du skriver din egen livsfortelling. 

Finner ut hva du liker. Hva du trenger.

Hva du mener er viktig i livet. Former dine egne prosjekter.

Gradvis utvikler du egenvilje og finner hvilke roller du passer inn i.

Blir stadig mer trygg på deg selv. 

Slik foregår identitetsdannelse.

 

Jeg hørte mye forkynnelse om identitet i kristne miljøer.

Jeg fikk høre at min verdi

lå i å være skapt i Guds bilde. Jeg var omfavnet av Guds nåde. 

Jeg hadde en evig verdi, uavhengig av hva jeg følte eller tenkte. 

Og det ble sagt med varme og overbevisning – 

Og det var fint. 

Å føle seg elsket av Gud. 

Dette er noe av det gode jeg har med meg

av opplevelser som kristen. Det var et trygt anker for identiteten. 

Å kunne gi seg hen til noe større.

Jeg kan forstå at mange ungdommer er 

glad for denne forkynnelsen i det moderne samfunnet vi har i dag, 

der identiteter er flyktige og prestasjonsjaget sterkt. 

Det gir en trygghet og et hvilerom.

 

Men i mitt kristne miljø var det også mye søkelys på dette: 

Jeg var ikke bare skapt av Gud. Min identitet er i Kristus. 

 

Det er store ord å gape over når du er tenåring. 

Hva betyr det egentlig – å ha sin identitet i Kristus?

Det var et budskap som fort kunne forvirre eller bli uklar. 

Forkynnelse slår ikke alltid nøyaktig ned slik taleren vil.

 

For midt i jakten etter egen identitet,

Fikk jeg høre at jeg 

skulle finne min identitet utenfor meg selv. I Guds ord. 

Gud skulle fortelle meg hvem jeg var.

Og kallstanken lå ofte innbakt i dette.

Og slik kunne din identitet som kristen fort gli over fra å være Guds barn, 

til å skulle følge Guds kall.

Fra å være til å gjøre. Få et oppdrag fra Gud.

Og til å søke sin identitet utenfor seg selv – i åndelige autoriteter. 

Bibelen, bønnen, fellesskapet, læresetninger og menighetens leveregler.

 

På UL-festivalen i 2022 forklarer Thomas Neteland dette slik: 

 

(LYDKLIPP Thomas Neteland) 

“Guds ord er et speil. 

Og det avslører aaaaa

Og det som er så rått, er at når du ser inn i det speilet ... 

 Når jeg ser meg selv i det speilet, så ser jeg ikke en nedbrutt Thomas. 

Jeg ser jo ikke en fattig Thomas. Jeg ser jo ikke en håpløs Thomas. 

Nei, jeg ser jo den som Gud har kalt meg til å være. 

Som strekker meg til å tenke, ja vet du hva, Gud har en plan for mitt liv.

Det er en grunn til at jeg er her. Han vil meg noe. 

Jeg er kalt. Jeg er frelst. Jeg er elsket. 

Det finnes en plan for mitt liv.» 

 

Thomas oppfordrer til å la oss speile i Guds ord.

Ikke se inn i oss selv. 

I Guds ord finner vi at vi er verdifulle. 

Samtidig glir det over i «du er verdifull» til «du har et kall.» 

Gud har en plan. En hensikt med livet ditt.

Identitet i Kristus handler ikke bare om hvem du er – men hva du skal gjøre. 

Men kunne ikke dette regnes som krav?

Livet som kristen kan fort gli over i prestasjon.

For følger du kallet? Lar du Gud lede deg?

Å lete etter det kallet, kan fort bli stress. Det ligger ikke klart som dagen.

Noe annet jeg legger merke til nå i dag, men som jeg ikke tenkte på den gang
er hvordan forkynnelsen nesten alltid trekker frem det svake i mennesket
når vi vender blikket innover.
Ordene her er: nedbrutt… fattig… håpløs.

Men viser det hele bildet?

Hva hvis vi – når vi ser inn i oss selv –
også finner mye godt der?
Ressurser. Godhet. Viljestyrke.
Skal mennesker bare eie det negative, 

mens Gud tar æren for alt det positive?


Etter hvert ble ikke lenger min identitet i Kristus en trygg base, 

men et sted der jeg mistet meg selv mer og mer. Som det står i Galaterbrevet:

«Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» (Gal 2,20)

Jeg ble formet til et verktøy som Gud kunne bruke.
Ikke et menneske som kunne skrive sin egen livsfortelling 

Og forme sine egne prosjekter.

Jeg skulle gå inn i de gjerninger Gud hadde lagt klar for meg. 

La Gud forme mine ambisjoner, drømmer og planer for livet.

Når den overordnede fortellingen i livet blir Jesu radikale forkynnelse 

og misjonsoppdraget, får den personlige fortellingen lite spillerom. 

Du viskes gradvis ut.

På UL i 2022, ungdomsfestivalen til Misjonssambandet Ung og IMF, holdt amerikaneren  Sadie Robertson en tale. Temaet var: “Identity in Christ”.

 (LYDKLIPP Sadie Robertson)“You see, what happens when we recognize who our father is, is we start to understand who we are and we start to understand what we are called to do. When God becomes God to you and this book becomes true to you, you have your identity and you have your purpose, you have your mission, you have a guide in this crazy life”. 

Sadie Robertson snakker mye om Gud som løsningen på identitetskrisen unge kjenner på. Gud vil fortelle deg hvem du er. (Klipp fra lovsang)

Sadie setter opp en tydelig kontrast: 

Verden er forvirret. 

Alt er flyktig. 

Det er press, impulser og kaos. 

Men hos Gud? Der er du trygg. 

Der faller alt på plass. 

All usikkerhet forsvinner. 

 

Og det høres jo fantastisk ut… men her dukker også problemet opp: 

Når du er tenåring, skal du være usikker. 

Det er helt normalt. 

Det er faktisk sånn utvikling fungerer. 

Den uroen du kjenner – den er drivkraften som gjør at du blir et eget menneske. 

Du prøver ting, feiler, sammenligner deg, sjekker hvordan du lander i en gruppe. 

Og hvordan du skiller deg fra gruppen. 

Det er sånn identitet formes. 

Og du må gjøre jobben. 

Men for meg ble ikke identitetsarbeid en naturlig del av å vokse opp. 

Min oppgave var å finne meg selv i Gud. Finne fred i ham.

Å bygge identitet uten meg selv i sentrum …
betyr at jeg ikke ble trygg på hvem jeg var.
Jeg måtte hele tiden se utover.
Søke trygge autoriteter utenfor meg selv.
Gud, Jesus, Bibelen, det kristne fellesskapet.
Få bekreftelse på at jeg var på «rett vei.»

Få lite rom til å 

-       utvikle egen dømmekraft.

-       kjenne, forstå eller eie mitt eget indre liv.

-       utvikle egne planer, lengsler og drømmer.

Alltid søke Guds vilje.

Det bremset meg fra å modnes og utvikles som menneske.

Slik var det å ha identitet i Kristus for meg.

[Musikk – Sang: Jeg vil gi deg alt – jeg vil gi deg alt – du skal råde, herre frelser, jeg vil gi deg alt]

Alle disse kravene som ikke var krav, gjorde livet som kristen svært krevende.

Når følelser og tanker undertrykkes over lang tid –
skapes det til slutt et trykk som utløser et helt jordskjelv.

[Musikk – overgang]



Kapittel 7: Følelsesmessig sammenbrudd

[LYD: pust, hjerteslag, stille bakgrunnsmusikk som bygger seg opp]

Så kom følelsene.
Ikke forsiktig… men som en flodbølge.

Sterkt sinne.
Dyp sorg.
Fortvilelse over å ha levd mer for Gud – enn for meg selv.
Kristen forkynnelse som førte til selvutslettelse.

Jeg hadde ikke verdsatt hvem jeg var.
Ikke tankene mine. Ikke følelsene mine.
Jeg visste ikke engang hvem jeg egentlig var.

Og midt i alt det mørke… kom hjelp.
En prest som ikke ville lære meg mer teologi –
som ikke ville forkynne,
men som lyttet.
Lenge.
Som så meg som menneske – på jakt etter en kjerne.
Han ga meg nye perspektiver.

Presten sa:
«Gunhild… kristendommen har glemt kroppen.
Det fysiske. Det jordnære.
Det som gjør livet her og nå viktig.

De første kristne ble formet av gresk filosofi: Ånden god, kroppen dårlig.
Kroppen råtner og blir borte. Ånden lever videre.
Livet i himmelen viktigere enn livet på jorda.

Og Paulus … han trodde jo Jesus skulle komme når som helst.
Da haster alt: Evangelisere. Frelse. Evigheten.
Ikke gifte seg. Ikke slå seg til ro.
Reise rundt. Vitne.
Hvis du tror enden er nær, mister alt annet sin viktighet.
Menneskelivet her og nå fortrenges.»

[roligere – mer intimt]

Så så presten på meg og sa:
«Du har en krig inni deg.
Den snille, flinke Gunhild
mot den sinte Gunhild –
hun som vil bryte fri
og kjenne på sinne og sorg
som en del av det å være menneske.»

«Hvis du stenger sinnet inne, blir du syk.
Men bruker du det riktig – blir det en kraft.
Til å reise deg.
Til å ta plass i ditt eget liv.»

Han sa også:
«For deg er nåden blitt en tvangstrøye.
Den minner deg stadig på
at du ikke er god nok. At du ikke har verdi i deg selv.
Den binder deg til en Gud som krever alt av deg – hele ditt menneskeliv.
Ikke rart du blir sint på Gud.»

[musikkbakgrunn – NEVER SEEN]

Jeg begynte å lære om gudsbilder.
Hvordan vi former Gud – og hvordan Gud former oss.
Det var som å åpne et vindu mot et landskap jeg aldri har sett før.

Og da jeg kjente sterke følelser presse på –
sinnet, sorgen, fortvilelsen –
så begynte noe å skje.
Det gamle verdensbildet fikk sprekker.
Lyset kom inn.

Og i det lyset… kom tvilen.
Men tvilen var ikke en fiende.
Tvilen var en trang til frihet.
Frihet til å tenke selv. Til å modnes som menneske.
Frihet til å søke kunnskap.
Til å stille spørsmål.
Finne frem til min egen viljestyrke.
Å gjøre noe fordi jeg selv ville det.
Uten å få dårlig samvittighet.
Til å handle på egenhånd.
Til å være meg. Å bygge en identitet i meg selv. Ikke i Kristus.

Troen eide meg.
Nå var det min tur til å eie livet.

[stille – ettertenksomt tonefall]
[LYD: Myk, litt urolig drone – lavt i bakgrunnen]

Det var skremmende.
Vanvittig skummelt.

[KORT PAUSE]
Jeg kjente på en intens skyldfølelse.
Angst som liksom satt helt ytterst i brystet.

[LYD: Et stillere rom, nesten som luft som trekker seg litt tilbake]

Og samtidig … så var det også enormt frigjørende.
Som om noe i meg endelig fikk slippe til.

[Musikk: Inspiring and uplifting]

For første gang kunne jeg gå på en liten oppdagelsesreise – i meg selv.
Jeg begynte å skjønne at tro ikke trenger å utslette mennesket.
At nye tanker faktisk kan gi farge… kompleksitet… livsverdi.

[KORT PAUSE]
Det føltes ikke som slutten på troen.
Mer som starten på et helt nytt verdensbilde.

[Overgangslyd – LYD: Svak papir- eller dagbok-lyd, som om en side vendes]

Men det tok tid.
Mange år, egentlig, å bygge en ny identitet.
Det var tungt arbeid.
Jeg mistet også troen min midt oppi alt dette.
Og jeg trengte profesjonell hjelp for å sortere alt sammen.

Det er jo ikke lett å bygge identitet i ung voksen alder.
Og kanskje er det nettopp derfor dette oppgjøret føles så viktig for meg.
Jeg vil ikke at andre ungdommer skal gå gjennom det samme.
Jeg vil bruke min stemme til å si ifra.

[Musikk: Aura]



Kapittel 6: Veien videre – Å bygge en egen identitet

[LYD AKKAITO: Rolig, varm tone som fader ut]

[stille – ettertenksomt tonefall]
[Bakgrunnsmusikk: Inspiring and uplifting]

Når et ungt menneske bryter sammen, når hele det indre kartet rister –
da handler det ikke bare om privat tro.
Det handler om trosrammene rundt oss.
Om ordene vi har blitt gitt.
Om hva voksne – forkynnere, ledere, mentorer – sier at livet vårt skal være.
Definerer kristenlivet for oss.

Løsningen på det sosiale presset ungdommer møter i media, er ikke mer åndelighet.
Men mer menneskelighet. Å lære å bli trygg på egen identitet – finne verdi i seg selv. Få et eget rotfeste. Gud kan ikke gjøre den jobben. Du må gjøre den selv.

For da verdensbildet mitt sprakk…
forstod jeg noe:
At dette aldri bare handlet om min historie.
Det handlet om alle de unge som står midt i den samme spagaten.
Mellom tro og menneskelighet.
Mellom lydighet og identitet.
Mellom å tjene Gud… og å få eie sitt eget liv.

[pause – rolig musikkunderlag] Melankolsk bakgrunnsmusikk

Det jeg kjempet meg gjennom, var ikke bare et personlig opprør.
Det var en reaksjon på en type forkynnelse
som kan gjøre ungdom umyndige i sitt eget indre liv.
Som kan gjøre at identitet til et prosjekt styrt utenfra.
Der ungdommer ikke får nok rom til å lytte innover, til sitt eget kompass,
Øve på å stole på seg selv og sin egen vurderingsevne.

Slik skapes en falsk identitet,
der de tilpasser seg alle forventninger, krav og regler som følger kristenlivet.
Å følge Gud, uansett hva.

Og hvis en tro får unge mennesker til å miste seg selv,
hvis den gjør dem redde for sin egen kropp,
sine egne tanker,
sine egne følelser,
sin egen vilje …
da må vi tørre å stille noen spørsmål ved formen på forkynnelsen. Og hva som blir det mest sentrale for troen.

Vi trenger flere kristne ledere som presten jeg møtte på bibelskolen.
Han var et positivt vendepunkt i livet mitt.
Budskapet hans ga meg nytt håp og et nytt liv.
Ikke nytt liv i Gud, men et nytt liv i meg selv.
Med Gud som støtte og medvandrer.

[Musikk: Create]



Kapittel 8: Avslutning

[Bakgrunnsmusikk: Heart and soul]

Som avslutning vil jeg si noe til alle som forkynner for barn og unge: 
Får de lov til å bare være – eller er fokuset at de må gjøre? At de må skynde seg å kaste seg over et kall – som kanskje har vært definert av andre enn dem selv?

Får de skape sin egen vei, eller må de legge alt vekk for å følge Gud?
Er målet til kristne ledere å forme barn og unge til et lydig verktøy for Gud?
Skal ungdommenes identitet tilpasses det å tjene Gud?
Eller får de rom til å skape sin egen?
Får de rom til å prioritere seg selv, sine egne lengsler, behov, mål og drømmer?

Hvis dere forkynner at Gud har gitt oss livet som gave–
må ungdom få kunne ta i eie livet Gud har gitt dem.
Både på det indre og ytre plan.

De må få rom til å være mennesker –
leve et liv som har verdi i seg selv.
Ikke uten tro. Ikke uten verdier.
Men ha rom til å utvikle en indre kjerne.
En egen identitet. Før de blir oppfordret til å gi seg hen til noe større.

Ellers er ikke tro frihet – men kontroll.
Der mennesker som følger Jesus blir til et hus uten grunnmur.
Styrt av ytre autoriteter.
Og slik skal det ikke være.

[rolig pause – la ordene lande]



OUTRO

Takk for at du lyttet til Veien ut.
Neste episode vil handle om min økende tvil –
Når troslivet mitt fikk enda større sprekker.
Til slutt var det ingenting igjen. Trosbruddet var endelig.

Legg gjerne en kommentar i kommentarfeltet.
Del gjerne podkasten med andre.

Til deg som tviler:

Er du i samme situasjon som jeg var?

Bærer du på tvil i møte med det du har vokst opp med?

Å bære på tvil kan være smertefullt og ensomt.

Tvil kan få deg til å ta et oppgjør med hele ditt livsfundament. 

Du kan føle avstand til andre kristne. Kanskje du ikke våger å si hva du egentlig tenker.

Likevel: du er ikke alene.

Det har alltid eksistert ulike tolkninger av Bibelen, ulike tradisjoner og retninger i kristendommen.

Er det virkelig slik at bare én gruppe sitter med hele sannheten?

Når du tviler, tar du faktisk troen på alvor. 

Ikke døm deg selv.

Du undersøker, tenker og prøver å forstå. Du gjør troen til din egen.

Finn noen du kan dele tankene dine med.

Mange som bearbeider troen, finner et nytt fellesskap i Den norske kirke. Der er det større rom for å ha ulike meninger, forskjellige bibelsyn og ulik trospraksis.

På nettsiden re:tro kan du lese om kristne som har gått gjennom lignende prosesser. De beholder sin tro, men innenfor nye rammer.

Gjennomgår du trosbrudd? Trenger du å ha noen å snakke med? Da anbefaler jeg Hjelpekilden og Vake. Da slipper du å stå alene.

Det gjør også godt å høre andre fortelle om lignende prosesser. Lytt til podkasts! Jeg anbefaler podkastene “I was a Teenage Fundamentalist», «Holy/Hurt podcast», «Born again, again», «The Deconstructionists», «Tro, tvil og terapi», “Etter tro.” 

Vil du lære mer om bibelforskning? Jeg anbefaler «The Biblical Time Machine» og «Data over dogma».

Du finner lenker til disse podkastene i podkasten.