Lord of The Flies (2026)

En splitter ny miniserie basert på William Golding's verdenskjente roman "Lord of The Flies" er nå ute på Netflix. Vi har sett den og presenterer vår dom og analyse - er dette fremdeles en engasjerende historie i 2026? Det finner du ut ved å ta en lytt til Norges mest hørte podcast om film og TV-serier!

Transcript

* intro / vignett *

God dag, god dag, alle sammen. Velkommen til en ny episode av Filmpodden, podkastserien som tar for seg film på kino og film og TV serier på strømmetjenester. Mitt navn er Kyrre Bjørdal Sæther, artist, musiker, pedagog og lidenskapelig opptatt av film og TV gjennom hele livet. Og i dagens episode skal vi snakke om en miniserie originalt produsert av BBC i Storbritannia, men som nå finnes på Netflix. Og serien den heter Lord of The Flies og er basert på en meget kjent roman, en debutroman av forfatter William Golding. Og vi skal straks snakke litt mer om hva denne tv-seriefiseringen er, og litt om boka og så videre. Men la oss først høre et lite utdrag fra seriens trailer. 

* utdrag fra filmens trailer *

 Det var en liten smakebit fra traileren, og det blir ganske dramatisk når en ganske stor gruppe med barn og unge ungdommer, alle gutter krasjlander i et fly på en øde øy fordi det er ingen andre enn barna som er der. Eller i hvert fall er det det man tror. Og det er i hvert fall ingen voksne type foreldre, foresatte, lærere eller andre som skal på en måte ta beslutninger og beskytte barna, og både fra hverandre og fra eventuelle ukjente dyr eller andre trusler som kan befinne seg på denne øyen, som da de har ingen kjennskap til. Og denne boka, Lord of The Flies, som ble utgitt i 1954 og da skrevet av forfatter William Golding, omhandler da en, en gruppe med britiske gutter som er på vei til en eller annen tur med fly. Og det, det går ikke bra denne flyturen. Den ender da med crash landing. I serien som vi skal ha mest fokus på her, så får vi egentlig sett lite av selve krasjet eller omstendighetene for i forkant av, av dette forliset da flyforliset og, og serien går veldig rett på. Den starter med at vi får følge den en av hovedkarakterene som da egentlig våkner på denne øyen og etter krasjet, og skjønner selvfølgelig ikke hvor han er, ei heller om han er den eneste som er ute på denne øyen som har overlevd. Og det tar også litt tid for han å forstå egentlig hva, hvor han er og hva som foregår. Og det er da karakteren som primært i hvert fall eh, kalles Piggy i boka og i serien, spilt av en dyktig barneskuespiller må man kunne si, David McKenna. Eh, ganske kjapt i første episode, og dette er selvfølgelig uten å spoile hvordan det hele, hele utspiller seg, så finner han sin kamerat, skolekamerat Ralph, spilt av Winston Sawyers. Eh, og de finner etter hvert en conch som er en sånn stor kokkelurlignende sjøgreie, eh, slags skjell, skall som kan brukes til å blåse i, og som da lager en slags trompetsignal lignende lyd, og den blir en slags, et slags symbol på autoritet gjennom serien. Den som holder eller har den, eh, har ordet har oppmerksomheten og til en viss grad også makten, i hvert fall i starten. For det som gjør denne serien her interessant, utover det at dette er menneske, unge mennesker da, barn og ungdommer som må overleve på en øde øy. Det er jo dette aspektet ved at det er ingen andre enn barna som er der, og det er ingen som kan bidra slik som dem da er vant til både på hjemmefronten og sikkert i skole og andre sammenhenger også. Ehm, med å ta de viktige og riktige og trygge og gode beslutningene. De blir nødt til å finne en eller annen slags indre justis, eller en slags, en slags demokratisk tilnærming tilEhm, tilværelsen sin ute på denne øya, og hele tiden i håp om at de kanskje skal bli reddet, og at det er voksne som er ute og prøver å finne ut hvor de er, eh, hvor de har blitt av. Og så dukker det jo opp disse her primærbehovene som mat og toalettfasiliteter. Eh, hvor skal de sove om natta? På hvilken måte skal de ivareta de aller yngste barna som virker som de er helt nede i fem-seks års alderen, ehm, her, som da blir et ansvar som i hvert fall til dels tilfaller de litt eldre barna som jeg vil gjette kanskje skal være en plass mellom tretten og femten år. Altså, det er unge mennesker med ingen erfaring med å ta store, viktige beslutninger sammen her, og det er det som er det interessante her. Greier vi å kjøpe den utfordringen det er, eh, for disse, særlig tenåringene da, å, å forstå at de er uten hjelp fra voksne som de er vant med. Og hele veien så greier denne serien og denne fortellingen egentlig, boka og, å få oss til å tenke "hva hadde jeg gjort hvis jeg var tretten eller femten på en øde øy, og det var ingen andre som kunne bidra med hverdagslige gjøremål eller viktige valg?" Og så er serien også, den, den er forresten helt ny. Den hadde premiere på BBC da i februar tjuetjueseks, og kom ut på Netflix i hvert fall i USA nå i starten av mai tjuetjueseks. Litt usikker på om den er, ehm, tilgjengelig på Netflix i Norge, men den funker i hvert fall i Netflixen min, ehm, og det er fire episoder. Og hver av disse episodene har, eh, har sin egen tittel. Og, og da er hver episode gitt navnet på de fire viktigste eller mest sentrale karakterene i serien. Episode en heter Piggy, og så episode to Jack. Episode tre er Simon og episode fire er Ralph, og det er disse fire som er mest fremtredende i hvert fall i denne se-- miniserie fort-- versjonen av fortellingen. Eh, på norsk heter forresten Lord of the Flies, Fluenes herre, for dem som kanskje har lest den en gang, eh, for dere litt, kanskje litt voksnere lyttere. Og hver av disse episodene fokuserer kanskje litt mer på den karakteren episoden har fått navnet sitt etter da. Piggy, han, han heter jo ikke Piggy, og han er en smart, ansvarlig og kanskje litt irriterende pågående karakter, men samtidig en veldig sånn god og ekte type som tidlig gir uttrykk for at han opplever mobbing og at folk harselerer med han, og derfor også dette navnet som han blir kalt Piggy, for han er kanskje litt, litt overvektig, eller han er i hvert fall ikke spesielt høy. Og, og ja, barn og ungdom kan jo være ganske ubarmhjertige med hverandre, altså han vil egentlig helst at ingen skal vite eller ingen skal kalle han Piggy. Men han forteller Ralph at, at han, han kan bli kalt hva som helst, så lenge ikke Ralph og folk kaller han Piggy. Og så forteller Ralph allikevel til hele gruppa at det er et kallenavn han er vant til å bruke, og det gjør jo at alle begynner å kalle ham det. Og så, ja. Jack, han er en trøblete karakter. Han er vel en sånn der lead singer i et skolekor som kanskje ikke høres spesielt macho ut i seg selv, men han har nok noen indre konflikter som gradvis vokser frem gjennom disse fire episodene. Han blir ikke valgt av gruppa som helhet til leder, det blir Ralph etter en slags avstemning, ehm, men han slår seg egentlig ikke til ro med å ikke ha fått det ledervervet eller ha den makten. Så han jobber egentlig både bevisst og ubevisst gjennom hele serien for å fremme sin egen innflytelse da. Simon er litt mer, litt mer i bakgrunnen, og jeg skal ikke avsløre så mye om han fordi at det, det er litt sånn nøkkelhendelse litt ut i disse fire episodene der han er involvert. Og så er det Ralph da som blir valgt som, som leder i gruppa av gruppa selv, i den grad man kan kalle det en demokratisk prosess. Og han er for så vidt en ganske sympatisk type. Ikke riktig så skarp og smart som Piggy og tett alliert med Piggy, eh, så det er vel også litt til irritasjon for Jack da, at Piggy og Ralph står litt sammen om en del beslutninger, selv om det er Ralph som skal være leder. Og, og så byr dette her på en del utfordringer i forhold til hvem er det som faktisk bestemmer, og hvem er det de, de an-- de andre faktisk hører på når det skal tas beslutninger som er litt viktig, blir fulgt av gruppa. Denne boka her, den ble først filmatisert i nittensekstitre, og det har nok også vært filmatiseringer, ehm, av denne historien, eh, siden da, uten at jeg har sjekket akkurat det, men det vil jeg gjette at det har. Men kanskje var det modent for en litt mer moderne tilnærming til historien nå. Og når jeg sier moderne så mener jeg bare ny sånn i kvalitet og historiefortelling. For den er jo ikke satt i tjuetjueseks, den er nok fremdeles satt på nittenfemti-tallet, den gangen boka først ble publisert utgitt.Og det er ingen teknologi heller som ligger til grunn her for å anta at det er at historien er fortalt i nyere tid enn det. Ingen mobiltelefoner, ingen sånn type ting inn i bildet her. Det er en veldig analog historie som ikke egentlig trenger noen av de elementene heller. Alle disse barneskuespillerne når de kikker litt nærmere på hvem er dem og hva slags erfaring har dem og sånn, så er det egentlig barneskuespillere som debuterer i disse rollene, og den mest kjente av disse sånn i forhold til hvor de er og hvor de skal. Det er nok skuespilleren som heter Lux Pratt som jeg ser skal inn og spille Draco Malfoy fra Harry Potter universet i den nye TV serien som kommer senere i år, basert på historiene rundt Harry Potter da. Og det er litt morsomt det, fordi at når jeg så denne serien første gang, så satt jeg og tenkte på hvor like syntes da Lux Pratt var den skuespilleren som spiller Draco Malfoy igjennom de filmene vi allerede kjenner til om Harry Potter. Den har litt av de samme karakteristikkene. Blond, veldig pen, men samtidig også veldig sånn litt sånn ondskapsfull i sitt uttrykk. Men samtidig så viser også denne rollen da som har kanskje de mørkeste sidene, at det også er noe menneskelig og sårbart da, men som kanskje gradvis preller litt av i takt med at denne gruppa med ungdommer blir værende ute på øya uten at det dukker opp noe redning. Fire episoder på seksti minutt i hver episode. Jeg skal vel være så kritisk at i at de tenkte at det trengtes ikke fire seksti minutters episoder av den serien her. Og det det tenker jeg blant annet fordi at enkelte av episodene virker litt, litt utdratt. At regissør og manusforfattere drar litt i handlingen her. Det er jo lengre sekvenser der man for eksempel 
klipper på en litt ja, det er for så vidt effektfullt dramatisk, men det virker som om det er mer sånn litt sånn kunstfilm-vibe på det i mikset med litt sånn psyko-triller. Det er jo mange sånne søte små barneansikt i denne historien her, for det er jo bare barn nesten gjennom hele, hele produksjonen. Og innimellom for dramatic effect så tar skaperne av serien og bare klippe inn nærbilder av litt sånn skitne barneansikt som kikker håpløst inn i kameraet og ser ut som de tenker at det her, det kommer ikke til å gå bra med oss. Og det, det funker, men det er kanskje brukt litt mange ganger av serien gjennom, og der kunne man kanskje begrenset det litt. Kanskje kunne den her miniserien på fire ganger seksti minutt for eksempel vært redusert til tre episoder og hatt litt tightere framdrift. Eller den kunne vært skviset sammen til en film, enten på kino eller strømmetjenester som var ja litt over to timer kanskje, men da måtte man selvfølgelig ha brukt kniven litt brutalt da og klipt en del ting og så videre. Men alt i alt så er dette her en serie som som jeg likte. Det er en historie som engasjerer, fordi at man kan kanskje tenke seg hvordan det ville vært hvis det var en selv som var enten barn eller tenåring i en såpass krevende situasjon da som vi ser dem. 

Jeg skal ikke avsløre så mye hvis du ikke har lest boka og ikke sett noe annen produksjon av Lord of The Flies tidligere. Men det blir gradvis mer og mer dramatisk, gradvis mer og mer tilspisset stemning mellom særlig disse her typene som egentlig begynner å fighte litt for kontroll, makt og og så videre. Og dette her er heller ikke en serie som spiller på, som bruker veldig heftige virkemidler, som mye blod eller jump scares eller sånne ting. Jeg er litt usikker på hva slags aldersgrense som er anbefalt på den her, men jeg kan ikke tenke meg at den er særlig høy. Kanskje elleve, kanskje ni i Norge, så denne kan for så vidt trygt ses. For eksempel en voksen sammen med et barn som ikke er sånn kjempegammelt, og fra tenårene og oppover så er jo dette her treff. Ja, og greia er faktisk at boka Golding skrev Lord of The Flies. Den ble faktisk avvist av mange forlag når han ønsket å få den utgitt. Og han tvilte dessuten veldig på om dette var en historie som ville appellere til hans lesere. Han hadde visstnok spurt kona si om det var liv laga å skrive en bok der han fortalte en historie om barn på en øde øy, der han faktisk turte å beskrive hvordan han tror barn ville oppført seg uten å ha noen voksne til stede i det hele tatt. Og så ble det jo gjort en hel del revisjoner av boka. Blant annet så så var det i første utkastet til Golding en førsteAkt eller første del av boka der det ble beskrevet at barna eh, ble evakuert fra atomkrig. Det ble også fjernet en del der det ble insinuert i hvert fall at denne mystiske vesenet på øya som barna er, i hvert fall noen av barna, er overbevist om at er en trussel for dem, var en slags gud. Eh, Golding gikk med på disse revisjonene eller disse endringene i hans opprinnelige manuskript, og har i ettertid sagt at han gikk med på det for han fordi han måtte det for at for et forlag skulle gå med på å utgi boka, og at han i ettertid og resten av livet eh, faktisk, faktisk ikke ønsket å verken se boka eller lese eller forholde seg til den boka noe i det hele tatt. Så litt gøy da, og interessant at selv om han, altså forfatteren selv, var så lite fan av sitt eget verk akkurat i hvert fall i det tilfellet her, så er dette kanskje den boka han er mest kjent for. Og det at den nå er gjort til TV serie, det er jo eh, g-- veldig spennende synes jeg. Den er altså produsert av Joel Wilson for, for TV kanalen BBC One i Storbritannia. I oktober 2023 så kunngjorde BBC at Nina Gold skulle caste serien, og det er jo en oppgave i seg selv når det er snakk om barn og ungdom her. Og casting callen, eh, den gikk rett og slett ut på å finne de best egnede ti til tretten åringene som i utgangspunktet ikke har skuespillererfaring. Og så ble, ble det i tillegg da castet cirka tjue gutter i litt yngre alder. I hvert fall noen av de som skulle være disse "littlens", altså de yngste barna der ute som egentlig ikke er karakterer med navn, men som er mer bare grupperingen. Og "the big'uns" som er da de litt eldre, men som ikke har sin egen eh, rolle som sådan da. Til sammen så var det cirka tretti skuespillere involvert. Filmingen foregikk i, fra september 2024 på Malaysia. Noen deler var filmet i Storbritannia, type flashbacks som vi ser litt av i disse fire episodene. Musikken i filmen er også veldig eh, kirkekor, ehm, tung. Det, og det henger vel også litt sammen med at cirka halvparten av barna ut på en øde øya sang i det skolekoret eller kirkekoret eh, som, som også blir snakket om. Og der Jack da, som er en sentral karakter, var en av disse her lederne på et vis. Denne miniserien ble positivt mottatt av kritikere, og har ganske høy score på for eksempel Rotten Tomatoes, og The Telegraph ga den fem stjerner og kalte det "a first class example of an adaptation done right, stunningly directed" og så videre. Så uten å gå inn på flere tidsskrifter og anmeldelser så kan det virke som om den er positivt mottatt. Den er også nominert for Gotham TV Awards, både i som i kategorien Outstanding Limited Series og David McKenna som spiller Piggy, han er nominert som Outstanding Supporting Performance in Limited Series. Det er jo litt gøy da, at han som er så, så sentral og som jeg synes absolutt var veldig dyktig, blir anerkjent for sin rolletolkning. All den tid vi også da vet at han har ingen tidligere skuespillererfaring. Da skal vi lande en konklusjon her, en dom og litt basert på at det er mange bra prestasjoner fra veldig unge skuespillere her. Settingen som da jeg fant ut var filmet i Malaysia, som er veldig sånn jungel og det tropisk og egentlig litt flott, men også dramatisk. Ehm, eh, og det at det hadde kanskje ikke vært nødvendig med fire seksti minutters episoder gjør at Filmpoddens dom av Lord of the Flies 

[trommer] Trommevirvel! 

Sju av ti stjerner. Og det betyr at dette er en serie som dere, at det anbefales at dere ser den. Om enten så er den på Netflixen din allerede, eller så dukker den nok opp der. Og jeg hører gjerne fra dere hvis dere har sett den, for dette er nok kanskje ikke den som alle har sett her eller der, siden den er litt hit og dit i distribusjon. Ehm, men alt i alt en god miniserie opplevelse som kunne vært skviset litt mer sammen. 

Du har hørt en episode av Filmpodden, podkastserien som tar for seg film på kino og film og TV-serier på strømmetjenester. Hvis du liker film og TV-serier, noe veldig mange gjør og synes det er kjekt at det finnes en podkast fra Norge på norsk, så må du gjerne gi podkastserien en anmeldelse, en tommel opp eller snakke om eller dele den i sosiale medier. Og selvfølgelig aller viktigst, lytte til podkasten der du hører dine podkast. Vi høres! 

* avslutning / vignett *