Disclosure Day (2026)

Steven Spielberg er tilbake og serverer oss enda en film om menneskers angivelige kontakt med utenomjordiske vesener! Er det bra? Eller mer presist; det bra nok?? Vi har sett filmen og gir deg en spoiler-free anmeldelse her i FilmPodden!

Transcript

God dag alle sammen! En ny episode av Filmpodden er her, og i dag skal vi snakke om Steven Spielbergs nyeste alien drama thriller Disclosure Day. Let's go! 

[intro / vignett] 

Ja, god dag, god dag godt folk og velkommen til en ny episode av Filmpodden. Podkastserien som tar for seg film på kino og film og serier på strømmetjenester. Mitt navn er Kyrre Bjørdal Sæther, artist, musiker, pedagog og lidenskapelig opptatt av film og TV gjennom hele livet. Og som jeg sa i innledningen så skal vi i dag snakke om Steven Spielbergs splitter nye film Disclosure Day, som er en slags alien-invasion epic sci fi action drama mystery. Altså, den har så mange sjanger tags knyttet til seg at vi må nesten snakke litt mer om hva film det her er etter hvert. Men det Steven Spielberg er hovedattraksjonen knyttet til denne her. Og så er det da slik at plottet i filmen tar oss tilbake igjen til litt kjent territoriet for denne superkjente, suksessrike filmregissøren. Jeg kom faktisk tilbake fra kino bare for en halvtime siden og har sett denne filmen og så den sammen med min tolv årige sønn. Filmen varer i cirka to timer og tjue minutter, og vi kan jo si at han ble litt rastløs mot slutten. Selv så kjente jeg vel ikke på på det på samme måte. Men men før vi sier mer om hva denne filmen forteller av historie, så må vi selvfølgelig høre et utdrag fra traileren til Disclosure Day. 

[lydklipp fra filmens trailer] 

Disclosure Day den er altså rykende fersk på kino. Den hadde norgespremiere i går. Nei i forigårs onsdag tiende juni. Og var så heldig at jeg fikk komme meg kjapt av gårde og se den. I dag leser vi fredag tolvte juni i kalenderen, og jeg har egentlig ikke satt meg veldig inn i på forhånd hva denne filmen her gikk i. Jeg har fanget opp at dette her er en sånn der alien invasion conspiracy thriller type film, og at den går littegranne tilbake igjen til et tema som Steven Spielberg har tatt for seg i flere av sine tidligere filmer. Blant annet Close Encounters of a Third Kind, E.T The Extra Terrestrial og i totusenogfem var det vel så kom War of the Worlds. Alle disse tar jo for seg sånn type utenomjordiske skapninger og deres relasjon eller kontakt med menneskeheten og planeten vår, og det den i denne retningen plottet i Disclosure Day også tar oss i møte i hovedrollene. Emily Blunt og Josh O'Connor. I hvert fall på den gode siden kan du si, om man skal dele karakterene inn i godt og ondt. Og så har vi Colin Firth, som jeg synes var en litt sånn der merkelig casting kanskje, fordi jeg forbinder han med litt andre typer roller enn en litt sånn kynisk undercover agency leder som skal prøve å motarbeide det som er sentralt i handlingen i denne filmen her. Og det er da basically at den de amerikanske myndighetene har i, ja hvor lenge var det da? Eh, søtti år eller et eller annet siden nittenførti sju eh, brukt mye ressurser på å holde kontakt med utenomjordiske skapninger skjult for menneskeheten og for amerikanerne, men for så vidt også verden for øvrig. Og det er det da Josh O'Connor sin karakter som heter Doctor Daniel Kallner, som har bestemt seg for da at han tenker at det ikke lenger er riktig at dette holdes holdes skjult for for folk. Mens Colin Firth, som spiller Noah Scanlan, han denne litt sånn kyniske, iskalde, harde sjefen i denne organisasjonen som jobber utrettelig for å holde dette skjult. Han de er jo da på hver sin side her. Og så møter vi Emily Blunt som spiller Margaret Fairchild, som er en ganske ordinær, relativt suksessrik mediekvinne og jobber som hver. Reporter for en lokal TV-stasjon i USA, men hun kjenner på at det er et eller annet hun søker etter, men hun vet ikke hva det er. 

Og på et tidlig tidspunkt i filmens plott så kommer det en veldig oransje, sikkert en veldig spesiell eller spesifikk fuglesort på besøk inn i boligen der hun bor sammen med samboeren Jackson, og hun blir helt rar av det, og hun kan plutselig være sånn babelfisk som bare både snakker og forstår alle mulige språk. Og det setter i gang en sånn derre 
merkelig reise for hun der hun må finne ut hva er det egentlig som skjer med meg nå? For jeg ser på en måte verden med andre øyne og og hun får etter hvert også evner til å lese nærmest folks tanker. Og det ser vi også på noen nøkkeltidspunkt i Disclosure Day at hun bruker til sin fordel da. Ikke på en ondskapsfull måte altså, men for å på en måte for eksempel avvæpne konfronterende situasjoner. Filmen den er som nevnt over godt over to timer, og jeg skal egentlig si meg litt enig med min tolvårige sønn at den kunne sikkert vært shava litt. Når det er sagt så er filmen filmet, klipt og satt i hop på en kjempegod måte i klassisk Steven Spielberg fashion, og storyen i filmen er laget av Steven Spielberg og skrevet sammen med manusforfatter David Koepp, som for eksempel har laget manus til Jurassic Park filmene, til Mission Impossible, til The Mummy fra 2017. Da riktignok den som slett ikke var noen suksess. Og han har en lang merittliste da War of the Worlds, Indiana Jones, Panic Room, Spiderman. Altså, denne mannen har en en virkelig imponerende liste. Vi har også musikk fra selveste John Williams, og han har jeg vært fan av i flere tiår. Han har jo laget de ikoniske filmscorene til alt fra Indiana Jones til Schindler's List og til Jurassic Park, Superman. Altså, det er en ordentlig imponerende karriere han har hatt, og det er veldig fint å se at han fremdeles er skulle jeg si alive and kicking enough til at han kan være med og samarbeide med Steven Spielberg. Når det er sagt, så er det et ganske anonymt score han har laget for Disclosure Day. Det er ikke noen sånne super catchy, veldig typiske hooks eller temaer, på samme måte som man kanskje forbinder med nettopp John Williams. Men musikken er der, og den er der som et et supplement og et bakteppe til de ulike stemningene som skal skildres gjennom filmens berg og dalbane, kan man si da. Filmen handler primært om da to ting. Den handler om at karakteren til Emily Blunt, Margaret Fairchild, og likeledes da doktor Daniel Kellner. De må på en måte finne en måte, og i hvert fall Daniel Kellner skal finne en måte å få fortalt verden at menneskeheten har i mange tiår hatt kontakt og besøk fra utenomjordiske vesen. 

Og dette skal selvfølgelig være en spoiler free review, så jeg kan ikke si noe om hvordan dette ender og om de når målet sitt eller ikke og sånt. Men vi har vel sikkert mange av oss hørt historier om at det har vært Roswell og andre sånne besøk fra utenomjordiske vesen på planeten, og at det er en slags konspirasjon rundt det å holde dette skjult fra allmennheten. Det er jo også en del av premisset i denne filmen. Vi har også en karakter spilt av Common Domingo, Hugo Wakefield. Litt usikker på hva slags karakter han egentlig er, men han er på en måte på tråden eller på telefonisk kontakt om du vil, med i hvert fall Margaret og Daniel gjennom filmen. Så han er på en måte en sånn allvitende karakter som man skjønner at han har et eller annet på gang. Men jeg kan ikke avsløre for mye om hva det er han har på gang da, sant skal holde spoilerne nede. Og så er Jane Blankenship en karakter spilt av Eve Hewson, og hun er på en måte kjæresten til doktor Daniel Kellner. 

Og etter hvert så kommer det også inn et slags utenomjordisk, ikke våpen, men som en slags verktøy som kan brukes som et våpen. Et litt sånn, og som har litt overnaturlige evner. Som da denne Noah Scanlen, spilt av Colin Firth, bruker blant annet for å tvinge kontakt med disse to som han og hans organisasjon jager gjennom filmen da. Så brukes de opplysningene de får til at at de prøver å liksom ta dem, for de skal jo forhindre at alle disse opptakene. Ja, det er vel også verdt å nevne da, at Daniel Kellner han har jobbet for denne organisasjonen og har greid å stjele eller smugle ut massevis av sånne små thumb drives eller små harddisk greier. Der det ligger da rubbel og bit egentlig av disse mange kontaktene mellom utenomjordiske skapninger og menneskeheten i ulike videoopptak da. Og dem er organisasjonen veldig opptatt av å få tak i og forhindre at blir spredt ut i verden. 

Filmens fortellerTempo veksler mellom å være veldig nedpå til å være dialogbasert og stemningsskapende, til å ha noen ganske intense sånn jaktscener, typ biljakt eller lignende, og de er godt orkestrert. Vi møter også gjennom filmen noen dataanimerte, altså CGI karakterer. De er ikke karakterer, men de er gjerne dyr som rev, elg, eh, hjort. Så litt sånn skogsdyr, og dem er ikke nødvendigvis superrealistisk animert. Tro det eller ei, med tanke på navnene som er involvert her og ressursene og pengene som brukes, så er det kanskje litt rart. Men min teori er at det var kanskje egentlig ikke et ønske at de skulle være hyperrealistiske fordi at de representerer egentlig noe annet enn de dyrene de ser ut som i handlingen da. Så produksjonen den er stor og flott. Den er full av lens flare som Steven Spielberg elsker. Altså, det er noen greier her som får meg til å tenke på tidligere filmer der Steven Spielberg har regien og, og lens flare er da gjerne altså lysbrytningen i linsa på de ulike kameraene som på en måte kan danne striper, bokeh eller andre sånn artifakter egentlig når, som kan være med på å skape en slags ekstra dybdefølelse i en filmopplevelse, og det brukes mye i den filmen her. Kanskje så mye at det nesten blir litt sånn gimmicky. Men man får sette det på kontoen at Steven Spielberg har en lang, lang, fantastisk Hollywood karriere som filmskaper, og han har virkelig opparbeidet seg retten til å gjøre filmene sine på siste del av karrieren sin, akkurat slik han måtte ønske det. Så alt i alt så er dette her en film som jeg koset meg mye med. Det var også kjekt å se at det var ganske mange i kinosalen. Det er slett ikke alltid tilfellet, og det så ut for meg som de aller fleste der var tretti, førti pluss. Eh, til tross for at denne filmen her har i Norge fått en ni års aldersgrense, og det er helt innafor, for den er ikke voldelig og ikke super skummel heller, selv om den har noen ganske så dramatiske vendinger som for eksempel min sønn på tolv synes var litt, litt heftig. Men den trøkker på på en et greit vis. 

Og så har den også den her Steven Spielberg koseligheten som kanskje særlig de senere filmene han har regissert, eh, har en god dose av. Så hvem vet hvor mange flere filmer Steven Spielberg har i ermet før før han ikke er i stand til å gjøre mer, sant? Han fyller åtti år i desember. Det er jo ikke verst bare det, og fortsette å lage filmer for denne mannen har jo, altså han har jo laget Raiders of the Lost Ark. Han-- Jaws var jo hans store gjennombruddsfilm, altså High Summer fra 1975. Og så kom Close Encounters of the Third Kind i 1977, som er en film som jeg vil si tematisk i hvert fall er veldig beslektet med Disclosure Day. Så kom han tilbake igjen til det i E.T. the Extra Terrestrial, eh, og igjen da, eh, War of the Worlds fra 2005. Eh, og så har han jo hele tiden hatt en fot inn og ut av det litt fantastiske da, sånn som Jurassic Park og det universet som har blitt en suksess og videreført i Jurassic World, eh, som jeg synes er litt sånn mer utvannet enn de opprinnelige. Men, men så har han mer sånn seriøse ordentlige greier skulle jeg si, som Schindler's List og Saving Private Ryan, så har han vært mer lettfattelig også. Tidlig på 2000 tallet så lagde Steven Spielberg Catch Me If You Can med Leonardo DiCaprio og Tom Hanks, og igjen med Tom Hanks i The Terminal i 2004 og Munich i 2005. Så det er ganske imponerende å veksle mellom det litt sånn fantastiske og det mer rot i realisme da. 

Eh, skal ikke nevne flere, for det er nok det. Men filmen han lagde sist før Disclosure Day, den heter Fable Man, så fikk jo mye positiv oppmerksomhet i forbindelse med, eh, ulike prisutdelinger. Og han er en, en mann som i hvert fall jeg har hatt voldsom respekt for veldig, veldig lenge, og er også veldig, veldig glad i mange av filmene hans. Så da er spørsmålet hva slags vurdering skal man gi til Disclosure Day? Og er dette her en film som dere bør gå og se på kino, eller skal vi vente til den kan sees hjemme eller hva? Og her i Filmpodden så er vår vurdering at dette er en film som har veldig mye fint i seg. Den har blant annet et budskap som handler om at det å være empatisk og Lytte til hverandre er en menneskelig egenskap som skal henge høyt, og som, som man kanskje insinuerer at 
ikke alle arter i universet har. Den har flott cinematografi, og den har fin, men litt anonym musikk. Den har sterke, sterke rolletolkninger i de største rollene her med da Emily Blunt og ja, kanskje særlig Emily Blunt. Jeg vet ikke om vi trenger å overskryte av verken Josh O'Connor eller Colin Firth, i hvert fall ikke Colin Firth, for han er litt mer sånn simple evil monster thing. Så er det noen fine tvister mot slutten som jeg ikke kan si noe om her nå, for da vil jeg spoile det for dem som skal ut og se denne. Men alt i alt så lander Filmpodden på denne her filmen Disclosure Day. 

[trommevirvel] Trommevirvel. 

Sju av ti stjerner. 

Og det er jo en bra score, men jeg hadde egentlig et håp om at den skulle ligge litt høyere, og jeg skal ikke avsløre for mye om hvorfor den ikke scorer høyere, for da må jeg snakke litt om tredje akt i filmen, og det må dere nesten få oppleve selv. Men denne filmen må dere gjerne gå og se på kino. Og nå er vi jo inne i summer blockbuster season som, som for så vidt har vært i gang en liten stund, og det er mye flott film i vente. Personlig så gleder jeg meg på The Odyssey som kommer i midten av juli, Christopher Nolans nye film, eh, og det blir helt sikkert mye annet også. Så får vi se hvor mange Filmpodden-episoder det blir gjennom sommeren. Kanskje blir det flere, eller kanskje blir det færre. Eh, men Disclosure Day er i hvert fall en film som jeg tror mange vil like. Den har altså en ganske lav aldersgrense, så det er ikke noe stress å ha med seg familien eller relativt unge barn og se den uten at man blir kjempeskremt av det. Og så vil jeg gjerne høre hvis det er noen av dere som har vært og sett den og tenker at den er jo mye bedre enn en sju av ti, Kyrre. Eller kanskje mye dårligere enn en sju av ti. Eh, for det er artig å snakke film, og det er jo derfor også vi har denne podkastserien. Filmpodden, en podkastserie som tar for seg film på kino og film og serier på strømmetjenester. Og hvis du liker episoden, synes det kan være nyttig og kjekt å høre noen skravle litt om en film man ikke har sett, men kanskje lurer på om man skulle sett eller en serie på en strømmetjeneste. Så må dere gjerne gi dette, denne podkasten en tommel opp. Snakk om den med kollegaen, naboen eller familien, og så høres vi i neste episode. På gjenhør! 

[avslutning / vignett]