Akvarell, kål og elektroniiika

Velkommen til episode 2 av vår podcast. Denne gangen introduserer vi en ny fast spalte: «Nok er nok», der vi snakker om hvordan livet midt i livet byr på lavere toleranse for ting som irriterer. 

I tillegg har Synne testet utelivet på 37+, Elin har funnet roen med akvarell og kål, og Gunhild får en opptur på jentetur på vei ned skibakken. 

Og under det hele: en samtale om hvor viktig det er å ha venninner som står støtt når livet lugger litt ekstra. Bli med oss på vår prat rundt kjøkkenbordet.

Produsert av Arne Midtlund

Transcript

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]

[SPEAKER_03]
Hei, hei!
Ja, da var vi her igjen, da ... Ladies rundt kjøkkenbordet mitt.
For å prate om smått og stort.
Filosofere litt over hverdagen.
Hverdagens kos og kaos.
Og så hadde vi lyst til å si takk til alle som har hørt på så langt.
Det er faktisk flere enn man skulle tro.
Eller enn det vi hadde håpa på.
Og det er veldig hyggelig.
Jeg håper dere har lyst til å følge med videre.
Vi som sitter her, da, er fortsatt Elin, Gunhild og Synne.
Og da lurer jeg på, da ... Har det skjedd noe siden sist?

[SPEAKER_02]
Elin?
Jeg har vært på en feiring av Gunhild her.
50 år.

[SPEAKER_01]
Ikke sant.

[SPEAKER_03]
Det var veldig hyggelig.
Det har jeg òg.
Så da er jeg førstemann ut.
Da er du førstemann ut.
Festen kommer jo seinere med dere.
Ja, blir det stor fest da, Elin?

[SPEAKER_02]
På oss tre, eller?
Det er planer om det.
Du hadde jo et forslag et sted.
Det hørtes ut som en god idé, så jeg er med.

[SPEAKER_03]
Men hvorfor er det viktig at vi feirer det her, da?
Hvem var det som sa det?
At det var en avviklingsfest?
Nei, det var kanskje noe annet.
Det var kanskje ... Det er noe som er sagt i forhold til at man burde ha en fest etter at man har kommet ovenpå etter at man er skilt.

[SPEAKER_02]
Et eller annet, men da ... Ja, at vi kan ikke ta ...
Nei, kan ikke det.
Så jeg er med på å feire alt som kan feires.
Hva har skjedd siden sist med dere to, da?

[SPEAKER_03]
Elin, hva har skjedd?
Har du noe å fortelle om ...?
Hva har skjedd siden sist?
Er det noe spesielt du har opptatt deg den siste tiden, da?
Siden vi spilte inn podkast sist?

[SPEAKER_02]
Nei, jeg lever et rolig liv, rett og slett.
Det er blitt et rolig liv.
Og da har jeg rett og slett funnet fram noe.
Noe maling.
Rett og slett akvarell.
Det er det jeg har begynt med i det siste.
Det er jo spennende med disse, altså ... Ja.
Å lage noe som jeg da ... Det er jo bare å herme etter noe som jeg finner på Instagram, da.
Men som maling ... Vet jo at du er kreativ.
Ja.
Så det er jo også noe som jeg tror er veldig bra.
Å få bruke kreativiteten sin.

[SPEAKER_03]
Og så er de jo spesielt interessert i kål.

[SPEAKER_02]
Og kål, ja.
Ikke minst rødkål og grønnkål og alle slags typer kål.

[SPEAKER_01]
Hvorfor det?

[SPEAKER_02]
Fordi det er visst kjempesunt.

[SPEAKER_01]
Jeg har hatt det slitsomt siden jeg ble 50.

[SPEAKER_03]
Men jeg har jo siden sist også vært på jentetur.
Ja!

[SPEAKER_02]
Det er faktisk det.
Det var etter du ble 50?

[SPEAKER_03]
Etter jeg ble 50 i helgen etter, dro jeg med fem andre mødre på hyttetur.
Så det var kjempegøy.
Og fikk stått på både Telemark og gått på langrenn to dager.
Så det var veldig deilig.
Og fikk tatt badstue og bada i snøen.
Og kjempehyggelig.

[SPEAKER_00]
Var det afterski?

[SPEAKER_03]
Nei, vi tok afterski på hytta.
Bare oss seks, da.
Istedenfor å være på afterski i bakken.
Men det var veldig gøy.
Vi hadde det veldig gøy, så det var veldig gøy.
Det var veldig sånn jeg kjente sånn da vi gikk på skitur.
Og så kjente jeg bare ... Yes, nå lever dette.
Det er det jeg er veldig glad i. Å være ute sånn.
Så det var gøy og morsomt.
Ja, du gjør mye koselig, du.
Veldig masse koselig.
Synne, har det skjedd noe spennende i livet ditt?
Ja, jeg har jo siden sist, så har jeg vært ute på noe som heter 37 pluss.
Har dere hørt om det?
Nei?
Ja.
Hørt om det, men hørt om det.
Det var jo utrolig hyggelig med noen veldig fine kollegaer, da.
Damer.
Vi hadde det veldig koselig, hadde et lite forspill og sånn.
Og så skulle vi på 37 pluss.
Hadde kjøpt billetter i god tid forveien, og det kosta jo å vaske mye.
Og hele poenget her er jo bare at vi som er litt godt voksne, skal ... Sånn som vi forsto det, da.
Skal på en måte ha et sted å gå hvor ikke det bare er unge folk.
At det er mer ...
Vår generasjon.
Og nei, det var fint, det.
Det var bare at jeg skjønte på en måte litt allerede ved døra der, da vi møtte dørvaktene, at de var liksom ... Jeg følte meg litt geriatrisk geriatrisk allerede da.
Fordi at de var liksom så veldig høflige.
De var unge, men de var veldig sånn derre ... Akkurat som de på en måte ... De var litt i sånn rolle at nå skulle vi liksom være ekstra hyggelige mot disse gamle menneskene som kom.
Men det kan godt være at det bare satt i mitt hode, da.
Og så var det jo ikke egentlig sånn som man hadde trodd, da.
Det var full klubb, house, elektronika, kanskje man kan kalle det det.
Hele kvelden.
Musikk som du var vant til å ...
Nei, fordi det kanskje skulle være litt sånn musikk som vi har dansa til på 90-tallet.
Hvor det var litt club og rave og sånne ting.
Men det på en måte traff jo ikke helt.
Det begynte klokka tre og var ferdig i ti.
Så det var kanskje det beste, da.
At man på en måte kunne dra hjem og være uthvilt neste dag.
Men det ... Nei, det var ... Hva skal jeg si ... Det har jeg gjort siden sist, jeg.
Du tar ikke med oss dit?
Nei, jeg tror ikke det.
Veldig glad for at du gikk den løypa for oss.
Jeg har gått opp den løypa, og det fins sikkert andre morsomme konsepter.
Akkurat da tenkte jeg at nei, gi meg heller ... Hvor var det dere var den gangen?
Proud Mary?
Der har vi vært.
Men gi meg heller et utested med alle aldre og bra musikk.
Det er jeg mer med på.
Men det var jo ... Jeg har fått tilbakemelding fra en lytter, da.
Som gjerne ville høre litt mer om den prosessen som ... Jeg har jo blitt skilt en gang, og du har opplevd det.
Og du har jo hatt noen lange forhold, du òg.
Og så har det jo blitt slutt.
Og hva ... Vil du høre litt mer om hvordan man kom seg videre, hvordan vi i dette tilfellet, da, støtta deg?
Var det sånn at vi på en måte slapp alt vi hadde i hendene når du ...
Ville treffe oss?
Eller hvordan var det det der fungerte?
Hvordan opplevde du det fra din side, da?
For meg var jo ikke det et stort offer, og ikke for deg heller, vet jeg, Elin.
Vi ville jo så gjerne være der for deg når du hadde det som tøffest.
Så når du den ene gangen ringte oss fra sentrum ... Ja, det var jo første gangen da barna skulle være borte for meg den første helgen.
Og jeg var på et kurs i Oslo, og så sto jeg der plutselig det regna i Karl Johan.
Helt alene.
Følte meg så alene.
Og så kom jeg bare på hvem jeg kan ikke dra hjem.
Hvem kan jeg spørre?
Og så spurte jeg dere.
Dere var de to første jeg spurte òg.
Jeg slapp å spørre noen flere òg.
Og dere svarte ja med en gang, selv om det var fredag.
Hadde egentlig tenkt å ha fredagstaco med familiene deres.
Og så kom dere til byen.
Og det gjorde også at det føltes veldig trygt å kunne spørre dere igjen.
Men dere spurte jo også hver gang dere skulle finne på noe.
Og hadde meg i tankene.
Men betydde det noe?
Ja, det betydde kjempemye.
Også fordi at ...
I de små øyeblikkene når man var sammen, klarte man også å få fokuset litt vekk.
Vi har jo alltid tulla og tøysa.
Og det var jo ikke den alvor hele tiden.
Det var ikke det at jeg satt og gråt.
Men å få en pause fra det vonde.
Og ... ja.
Sånn en liten flukt, og så var dere ... Ja.
Og da er det viktig med gode venner.
Og da vet jo vi også, når vi står der i den ... Skulle noe skje, da, så har vi jo støtte.
Og vi er jo sykepleiere, alle sammen.
Alt fra psykiatri til anestesi har vi jo lang erfaring med.
Så det sitter vel litt i hjerterota vår å ta vare på hverandre.
Ja, det vil jeg vel tro.
Og så er jo ... Det er jo ikke bare derfor.
Det er jo i det hele tatt fordi man har en nær relasjon.
Og når noen ligger nede, så må man jo stille opp, selvfølgelig.
Og det å møte ... Det å ha den latteren, det å le sammen med noen selv om det er trist.
Ja, det er veldig bra.

[SPEAKER_02]
Det opplever jeg gang på gang.
At når vi er ute, så tar litt sånn ... OK, så treffer vi de, og så da skjer det, og så skjer det, og så plutselig så er vi på en utstilling.
Husker du den utstillingen vi var på?
Ja, vi har vært der sånn.
Plutselig så er vi på en utstilling hvor det er kun utstilt håndklær på løkka.
Fordi vi bare gikk inn.
Ja, vi bare gikk inn, og da fikk vi oss en god latter.
Og det handler om en god latter for lenge i livet, og sånn føler jeg at vi lever livet vårt til tider, altså.

[SPEAKER_03]
Og kanskje mer nå enn før, da.
Og det er nettopp det dere sier.
Det med å stille seg litt åpen og bare la det som skjer, skje.
Selvfølgelig ... Altså, som dere sier.
Én ting tar det andre.
Og det er interessant.
Jeg var ikke der da, men plutselig havner man på en utstilling, eller man kommer på et eller annet utested hvor man ender på karaokerom med noen totalt ukjente mennesker.
Og jeg tror det handler om ... Og for min del så handler det om at ... Og sikkert oss alle.
At vi er nysgjerrige på mennesker.
Uavhengig av alder og ...
Kjønn har jo ikke noe å si heller.
Bare gøy og fint og på en måte ... For det er egentlig sånn ... Den godheten som oppstår imellom de menneskemøtene, da.
Vi har jo bare hatt gode møter.
Ja, det har vi nå.
Ble litt ivrig her for noe blandegreit.
Men tilbake til det du spurte om i forhold til den lytteren som ville ha sånn ... Hvordan komme seg videre, var det det du spurte om?
Og hvordan man som venner kan støtte.
Ja, og det har jo ikke sant ... Som jeg nevnte sist gang, var at jeg har jo veldig mange gode venner.
Og jeg bestemte meg tidlig for at alle ting som ble foreslått av tilbud som jeg fikk, så skulle jeg si ja.
Så derfor har jeg vært på både kunstutstilling, jeg har vært på auksjon, jeg har vært på Vennissage.
Ja, det var kunstinnstillingen, altså partilederdebatten.
Og jeg husker ikke alt nå, men jeg har liksom bare sagt ja til alt.
Selv om det ikke kanskje har vært det som jeg har tenkt mest på før.
Men det er kanskje noe du vil anbefale, da, for å komme seg ...
Ja, for meg så har det i hvert fall fungert veldig bra.
Jeg syns jeg har vært gøy, da.
Og så ... Men det er klart at nå har du mange venner.
Og det er jo ikke alle som har et så stort nettverk, da.
Selvfølgelig.
Sånn at det er vel ingen fasit her.
Nei.
Men det var det som virka for deg og for meg i min tid også.
Det begynner å bli lenge siden.
I 2007 så ble jeg skilt, og da var det jo på samme måten.
Dere var der jo da òg.
Vi var på et litt annet sted i livet alle sammen, da.
Så ... Men uansett så ...
Jeg husker jeg tenkte at det som var så trist ... Fordi man har jo bare bestemt seg, kanskje, når noe sånt skjer, men det som var så trist, var mer det at det livet man hadde sett for seg at man skulle ha, og hadde planlagt med noen, det ble ikke sånn.
Det nederlaget der.
Og så syns jeg det var innmari flaut med at vi hadde hatt bryllup med hvor gjestene hadde gitt masse gaver.
Det syns jeg var skikkelig flaut, på en eller annen måte, for det var så bortkasta.
Det har faktisk plagd meg litt i ettertid.
Og så er det jo veldig gøy at dere kom i mitt andre bryllup, da.
Det var veldig gøy, i hvert fall da vi hadde det i Nord-Norge, liksom, så var det veldig gøy at man fikk ... Det var fint.

[SPEAKER_02]
Ja, nei, jeg er veldig glad jeg kom meg til Nord-Norge.
Det er ingen fest som er bortkasta.
Jeg er jo ofte på besøk hos min mormor.
Og vi sitter og snakker om gamle dager.
Og der var jeg seinest i går kveld.
Og hun forteller meg om krigen og andre verdenskrig.
Og det er veldig spennende å få en nær kontakt med henne.
Hvor hun deler ting ikke jeg har hørt før.
Og så bor hun i et hus som er helt likt.
Det huset ... Det er ingenting som er forandra.
Sånn når jeg var barn, så er det jo å sitte der i bestemors kjøkken og ...
Og ta en kaffe og ... Ja.
Det er veldig koselig.
Og tidskapsel.
Ja, det er tidskapsel, faktisk.
Så det er jeg veldig takknemlig for.
Jeg føler meg veldig heldig som har fått oppleve henne.
At hun forteller.
For vi skriver dagbok hver gang.
Hun har en dagbok liggende, sånn at jeg skriver ned mens vi snakker litt òg.
Sånn at neste besøk kan også se hva var det mormor og Elin snakka om.
Og så står det hva min tante snakka med henne om forrige gang.
Og da er det liksom ... Ja.
Så i går var det mest om krigen og alle disse unga fra Oslo som kom til Kongsvinger, da.
Og da var det jo masse flere unger å leke med.
For mormor.
Så hun så på det som veldig koselig.
At det var litt sånn spennende tid.
Samtidig som alle disse flyene og sånn, flytrafikken var jo ... Det var jo litt heftig, og det var litt skummelt, men hun hadde det veldig fint.
De hadde masse dyr og klarte seg kjempefint.
Og forteller om soldater som kommer, og så skal de ha opptelling, da, ikke sant, i forhold til alle ...
I forhold til hva de har av kuer og sauer og høns og griser og alt dette her, så gjemmer de jo unna.
For de vil jo ikke miste noe heller.
Så de liksom ... Ja, ting som jeg ikke har visst om, da.

[SPEAKER_03]
Spennende.
Og det er jo noe med den tiden vi er i nå, som er helt sånn fascinerende, fordi ...
Man lever jo store deler av sitt unge liv med å nesten tenke at man skal leve evig.
Og det er jo ikke sånn ennå at kanskje man ... Eller jeg vet ikke helt, men nå er vi liksom sånn midt på, sånn at du kan godt ha en gammel mormor som husker krigen.
Og man kan også ha voksne barn.
Og vi kan til og med ha små barn samtidig.
For det har vi òg.
Så det er veldig sånn ... Egentlig veldig spennende, da.
Jeg tror nesten aldri jeg har kost meg så mye som nå.
For det handler også om at man blir litt ...
Mindre var for omgivelsene, hvis man kan si det sånn, på godt og vondt.
Og det er sikkert litt hormonelt, ikke sant?
Selv om jeg har jo sagt at jeg syns menopause er kjedelig.
Eller Elin?
Det er ikke kjedelig fordi ... Egentlig nå, da, hvis man skal tenke på ... Men det jeg kanskje syns er litt kjedelig, er å alltid snakke om det som er negativt.
Alt det fører med seg av triste og vanskelige og vonde ting.
For det skal man selvfølgelig ikke stikke under en stol, men det er faktisk noe bra òg.
Og akkurat det sitter jeg for tida og føler veldig på.
Det å bli tøffere.
Tørre å si mer hva jeg mener.
Uten å ta så utrolig mye hensyn til andres følelser hele tiden.
Men du, Gunhild, sa jo noe om at det gjør du òg, men du får kjenne på litt dårlig samvittighet?
Ja, jeg får dårlig samvittighet hvis jeg føler at jeg ikke strekker bra nok til.
Både med ...
Men det å si fra ... Jeg har nok blitt flinkere til å kanskje si fra.
Eller i hvert fall kanskje ikke si ja lenger til alt.
Men da får jeg ...
Jeg får lett dårlig samvittighet, for jeg har vært et ja-menneske før.
Og jeg er ikke like mye ja nå.
Så jeg jobber med det, men jeg får lett dårlig samvittighet.
Og jeg lurer på om det er det som har gjort at vi har blitt så gode venner.
Er jo det at vi har den derre veldig, kanskje litt overdrevne empatien og omtanken for hva andre måtte føle hele tiden.
Vil ikke såre noen, vil ikke tråkke på noen tær.
Og så må man faktisk begynne å ta litt hensyn til seg selv også.

[SPEAKER_02]
Eller hva tror du, Helen?
Jeg kjenner meg veldig igjen i det å få dårlig samvittighet veldig fort, og det å føle seg utilstrekkelig.
Så det kjenner jeg fortsatt.
Og dette med å lære å sette grenser ... Og jeg har sagt kanskje litt mer nei i det siste.
Og det har jo da kjentes litt bra.
Men det er veldig fort gjort, tror jeg, for oss at vi sier ja.
Eller jeg kjenner meg iallfall igjen i det at det er veldig fort til å si ja fordi jeg vil ikke såre noen.
Så da blir jeg jo med på alt, men ...
Det er litt bra å kjenne etter også.
Hva er det jeg egentlig har behov for nå?
Det vil jeg tillate meg selv litt mer nå.
Kanskje det kommer med alderen eller med dette lavere østrogennivået, da.
Det er jo en positiv side ved det hele.

[SPEAKER_03]
Det er positivt.
Hvis vi alle faktisk kjenner på det, så er det sikkert andre der ute som har det på samme måten, vil jeg tro.
Og det er sikkert en eller annen fysiologisk sammenheng her, da.
Men også det at man har levd såpass lenge og fått litt erfaring.
Har fått såpass mange opplevelser i livet at man kan alltid på en måte sammenligne med noe annet å vite ...
Litt mer om hvem man faktisk er.
Men det er jo rart at man skal bli så voksen før man finner ut hvem man er, da.
Ja, virkelig.
Eller jeg leter fortsatt, tror jeg.
Egentlig.

[SPEAKER_02]
Ja, nettopp.
Ja, det er jo egentlig litt spennende, syns jeg.
Det der å gå litt innover, kanskje.
Bakover, innover.
Men det å kanskje skjønne hvem er man, eller ...
Man skal jo ikke si at man er noen og ikke kan utvikle seg eller forandre seg, men i hvert fall bli litt mer bevisst på hvordan er det jeg lever livet mitt, og hvordan er det jeg reagerer på ulike ting.
Det syns jeg er litt spennende, egentlig.
Det er kanskje det, at det går mer innover enn å planlegge neste eventyr, på en måte.

[SPEAKER_03]
Og dere har mye erfaring innenfor psykiatrien.
Så dere klarer sikkert å analysere disse tingene enda litt bedre enn det jeg gjør.
Kanskje det er noe vi kan snakke om på en podkast seinere?
At vi kan jo gå litt dypere inn i akkurat hvordan man kan tenke rundt disse tingene her.
Men uansett om vi er blitt litt tøffere, og det er bra, så jeg vil ikke gi slipp på den delen av meg selv som handler om å være snill.
For jeg er veldig opptatt av at man skal være snill med hverandre.
Og godhjerta.
Og ønske det beste for alle andre.
Men man skal jo ikke være dumsnill.
Det er rart man kaller det dumsnill, egentlig, for det å være snill handler ikke om å være dum.
Men det skal ikke gå på bekostning av det man ønsker selv, da.
For å ha et godt liv, og man skal ikke strekke seg for langt.
For å ikke såre andres følelser hele tiden.
Så vi må jo bare se hva som skjer.
Det er jo egentlig en innmari spennende prosess, føler jeg, da.
Og det kan godt hende noen finner seg sjæl allerede når de er 25.
Det har ikke jeg gjort.
Men kanskje aldri.

[SPEAKER_02]
Vet ikke.
Det dere å finne ut av hva man syns er gøy, og hva man trives med, og hva som gjør en glad, det har jeg også begynt å tenke på.
Og da er jo dette med å synge ...
Det er jo noe jeg elsker å gjøre.
Det gjør jo egentlig dere også.
Vi er jo alle glad i å synge.
Så dette her med å synge mer ... Du er den beste sangeren av oss, da.

[SPEAKER_03]
Det er bare ... Nei.
Jo.
Nei, det er dere begge to.
Jeg er jo ikke ... Jo da, men du har ... Og du har sunget mye med forskjellige band og sånn, ikke sant?
Så ...

[SPEAKER_02]
Nå har jeg vært heldig å få kore og synge litt med Gatas Parlament, som jeg er superfan av.

[SPEAKER_03]
For vi var jo på konsert, Elin, med deg og Gatas Parlament.
Og din gode sangpartner.
Dere kora jo.
Det var helt fantastisk, ikke sant, Gunnhild?
Det var kjempegøy.
Og så flinke som dere var.
Andre etasje på Harlem.
Ja.
Gamle Internasjonalen.

[SPEAKER_02]
Gamle Internasjonalen, til de som husker det.
Men det var utrolig stas at dere kom, og at det kom relativt mange.
Mange kjentfolk.
Det var kjempegøy, og det gir jo masse å kunne få lov til å synge.
Og kanskje ... Jeg vet ikke hvorfor det gir et ekstra kick å synge på en scene sammen med veldig flinke folk.
Det er jo alle sammen.
Hele bandet og kordama med Ingrid og gatas gutta.
Det er ... Det gir meg veldig mye.
Så da tenker jeg at det ...
Må jeg finne en måte å få sunget mer på, på en eller annen måte?
Om det er ... Det kan jo være et kor.
Eller om man skal pusle på og få synge mer med gata.
Men altså ... Bare det å drive med det man elsker, for det gjør vi jo alle sammen.
Vi elsker jo å synge.

[SPEAKER_03]
Og når du synger 'Dans med meg', Oliver ...
Av Anita Skorgan?
Da får jeg frysninger på ryggen, altså.
Det er helt fantastisk.
Så den kan vi jo spille her òg.
En gang kan vi kanskje spille den.
Jeg har opptak.
Ja.
Men ... Men absolutt å ... Jo, det var det jeg skulle si.
Å, herregud, så kule folk, ikke sant, på scenen.
Hiphopere, gode sangere, gode musikere.
Og alle.
Nærmer seg vel midt i livet.
Ja, det er sant.
Alle sammen, så det betyr ikke at man er ferdig på noen måte.
Man bare utvikler seg videre, og det er på en måte det som er litt budskapet her, da.
At ja, jeg vil synge mer.
Jeg vil ... ikke sant.

[SPEAKER_02]
Gjøre det man digger å gjøre.
Og det må vi bare fortsette med.
Og kanskje er vi mer bevisst på hva som gir oss et ekstra kick, og hva som gir oss glede.
Ja.

[SPEAKER_03]
Så har du det litt sånn òg, Gunhild?
Ja, jeg kjenner jo at jeg er jo ikke så like flink til å synge som dere.
Og det handler ikke om dårlig selvtillit, altså.
Det er jo fakta.
Men jeg kjente jo på det da jeg var på fjellet og fikk gått de skiturene.
Og stått i bakken igjen.
At det er det som gir deg mening?
Ja, det ga meg veldig glede.
Og så sang vi mye på sykepleien, da.
Vi hadde jo vår egen rockemusikal.
Det ene fremlegget.
Den ene eksamen vi hadde.
Så spurte vi om vi kunne få lov til å lage en rockemusikal.
Med anatomisk innhold.
De røykende sykepleiers dobbeltmoral.
Og det fikk vi lov til.
Og vi besto.

[SPEAKER_02]
Ja, vi besto med glans.
Og vi måtte vel også være underholdning for det neste kullet.
Fordi det var så strålende, rett og slett.
Så slapp vi også billig unna med noe kjedelig.
De slapp å skrive oppgaver.

[SPEAKER_03]
Vi fikk lage minimusikal.
Så noe var bedre før i tiden.
Studentene nå til dags får lov til å lage en rockemusikal.
Men den var bra.
Absolutt ikke.
Da har vi kommet til vår faste spalte, som vi har tenkt å kalle ... Vi har vært litt usikre på akkurat hva, men vi har vel landa på Nok er nok.
Her har vi lyst til å snakke litt om hva som har skjedd siden sist, som har irritert.
Fordi at vi er jo i en irritabel alder akkurat nå.
Det kan være veldig små, rare ting, merker jeg selv, til større ting.
Så jeg tenkte vi skulle ta en liten runde på det.
Hvem vil starte?

[SPEAKER_02]
Enn det er ... Altså lyder.
Lydsensitiv.
Det har jeg jo blitt med åra.
Så så klart at det er mer ... Altså ja, jeg kjenner irritasjonen med lyd, kanskje.
Ja.
Så det jeg har tenkt på, er å skaffe meg noen ørepropper, faktisk.
Kanskje litt sånn kule, for det kommer stadig opp noen reklamer om disse gull...
Sånne loops.
Så det kunne jeg tenkt meg, for jeg er sensitiv for lyd.
Men ... Men irritasjonen går jo liksom i samme retning.
Men folk som prater veldig mye ...

[SPEAKER_03]
Folk som prater mye?

[SPEAKER_02]
Det er irriterende.
I sånne lange strekk, kan du si.
Som skal på en måte litt sånn ... På en måte forklare seg, argumentere.
Men folk som på en måte ikke helt kommer til poenget at det tar lang tid?
Ja, eller folk som kan snakke om det samme, på en måte, over lang tid.
Og da har jeg to hjemme, da, som er kjempegode på å argumentere.
Og de kan holde på kjempelenge, og da må jeg jobbe veldig med min tålmodighet, fordi jeg skjønner at dette er veldig positivt for ...
For de koser seg i den samtalen de har.
Men jeg kjeder meg kanskje litt sånn raskt når vi ikke bytter tema, på en måte.
Skal vi holde på med samme tema i et kvarter, da.
Så melder jeg meg ut, og så bare ... Men så tenker jeg at nå må jeg passe på å ikke bli sånn ... Ikke vise det, for det her er kjempefornuftig prat.
Som foregår.

[SPEAKER_03]
Og da kan man jo ta seg sammen.
Man kan jo late som man følger med.
Men akkurat det med tålmodighet er vel også en sånn litt gjenkjennbar ting.
Det er litt vanskelig for tiden.
Sier du, Gunnhild?
Jo, jeg kjenner meg veldig igjen med lyder og tålmodighet.
Hvis jeg tar buss til t-banen og det er noen lyder som irriterer meg, så tar jeg bare på airpodsa og hører på musikk.
For smart.
Ja.
Og så er jeg blitt en strikkeshamer.
Altså ... Jeg blir kalt det av en kollega, strikkeshamer.
For det er jo ikke ... Jeg klarte jo da på et møte på jobben å si at jeg syns folk som strikker i møter ...
Og jeg syns det er veldig kjipt at folk skal strikke møter ... Nå er det ingen som gjør det der, da, men bare på generelt grunnlag.
Og så skjønte jeg jo etter hvert at alle er jo strikkere.
Så da var det litt ... Men det var egentlig bare litt gøy.
Men i går så var jeg på en konsert, og der satt det jaggu meg én på første rad foran meg og strikka heftig hele konserten.
Og det gjør jo ikke meg noe vondt.
Så jeg må bare se bort.
Får ikke gjort noe med det.
Og hvorfor blir jeg så sint?
Jeg aner ikke.
Men så har jeg lurt på, kanskje det handler om at jeg er misunnelig.
For jeg kan ikke strikke noe særlig.
Og dette er masse flinke strikkedamer.
Og de beundrer jeg jo.
Men det fins ikke kinoer og alt for de som strikker.
Så man må gjøre det i riktig fora, det er vel poenget mitt.
Så der tillater jeg meg fortsatt å være irritert.
Og så er det noen som kan strikke, kontra noen andre.
Noen lager knirkelyd med pinne, og andre gjør ikke det.
Jeg kan ikke strikke, jeg skulle ønske jeg kunne strikke.
Nei!
Sånne pinner som du hører bare ... Ikke sant?
Det er ikke bra.

[SPEAKER_02]
Det må man bare ikke gjøre, tenker jeg.

[SPEAKER_03]
Nei.
Det er på linje med å høre på musikk høyt eller ha samtale på høyttaler på bussen.
Syns jeg, da.
Og det hadde jeg ... Ja, helt enig.
Hadde du også noen på FaceTime på en restaurant nå?
Hvor de snakka på FaceTime uten høretelefoner.
To stykker sammen med en tredje person på restaurant.
Og da hører man jo den mest, den som ikke er til stede i rommet.
Men jobba med det, og sa ingenting.

[SPEAKER_00]
Men du kjente på irritasjon?

[SPEAKER_03]
Jeg kjente at man ikke er opplyst om at sånn gjør man ikke.
At man kanskje forstyrrer andre, men så er det sikkert veldig mange ting jeg gjør som irriterer andre som ikke jeg tenker på.
Absolutt.
Man gjør sikkert ting selv òg.
Med regn med det dere hadde sagt fra til meg.

[SPEAKER_02]
Nei, jeg tror vi er vel en type sort som ikke er til så mye bryderi.
Ja, for vi vil jo ikke være til bryderi.
I overkant mye av og til.
Absolutt.
Altfor mye.
Altfor mye.
Så noe bryderi må vi kunne være.

[SPEAKER_03]
Hvordan skal man ta mer plass i denne verden, da?
For det er jo ikke sånn det høres ut som ... Vi har jo ikke så lav selvfølelse, vil jeg tenke.
Vi har jo ikke det.
For vi har jo ... Altså om man ... Generelt grunnlag så tror jeg at man kan sikkert være sikker og trygg i seg selv, men ikke ville være til bry allikevel.
Det ene utelukker ikke det andre.
Tror jeg, da.
Så nok er nok.
Nok er nok, ja.
Eller i hvert fall min bullshit-detektor er blitt så mye sterkere.

[SPEAKER_02]
Da tror jeg vi rett og slett pakker sammen og sier at det var det.
Det var veldig hyggelig å henge med dere.
Og så kan vi samtidig informere våre lyttere om at vi har fått en e-postadresse.
For de som skulle være interessert i det.
Så tar vi gjerne imot det ene og det andre.
Den adressen er ... Tre på tråden, men uten å. Det er to a-er.
Tre-pa-traden-gmail.com.
Tusen takk for nok en hyggelig prat rundt kjøkkenbordet.
Her midt i smøret.