Redningsaksjon og dans på bordet

Bli med oss på en ny prat om hverdagslivets kos og kaos rundt kjøkkenbordet til Synne. Elin deler noen ferske sminketips, og tar oss med på hva Oslo kan by på på en lørdag; både en halsbrekkende redningsaksjon og hvordan voksne damer kan navigere forbi lange køer. Gunhild har på nytt oppdaget at jogging gir glede, og balanserer ellers greit oppå bordet når det innebærer nye dansemuligheter, mens Synne går rett på samme hva hun støter på, og gleder seg ellers over gode mennesker som dukker opp fra alle kanter. 

Produsert av Arne Midtlund

Transcript

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]

[SPEAKER_02]
Velkommen, Elin og Synne.
Og i dag, Elin, så syns jeg at du ser litt annerledes ut enn du gjorde sist gang.
Du ser faktisk litt fresher ut, og det tror jeg du ... Ja.

[SPEAKER_01]
Godt observert.
Jeg har blitt sminket av min datter på 13 år.
Og hun er dyktig som få, altså.
Så da har jeg blitt introdusert for ...
Nye måter å sminke seg på.
Hva er pudder, hva er ... Jeg visste ikke ... Visste du ikke hva pudder var?
Altså, jeg visste vel ikke helt hva det skulle brukes for.
Jeg har jo hatt det liggende.
Men det var altså for at sminken skal holde seg på plass.
Hun var også litt streng, for jeg må ikke lage noen grimaser.
For hvis du gjør det mens du blir sminka, så får du ansiktet fullt av rynker.
For da blir det rynker som setter seg fast med sminken.
Så jeg måtte slappe av hele ansiktet mens hun holdt på der hjemme.

[SPEAKER_02]
Har hun tatt brynene også farga, eller?

[SPEAKER_01]
Ja, det hadde jeg glemt, men når du sier det, ja.
Så fant hun fram og tegna på, og så var det en eller annen sånn derre ... Var det Vaseline eller et eller annet som skal gjøre at det holder seg?
Altså formen skal holde seg, ikke sant?
Og dere vet jo at jeg aldri har vært så opptatt av dette her.
Så masse ny lærdom i dag takket være henne.

[SPEAKER_02]
Og det er utrolig flott.
Hun er kjempeflink.
Men du har jo egentlig alltid vært så vakker og mørk og fin, så du har heller ikke trengt å måtte sminke deg, da.

[SPEAKER_01]
Oi.
Det var jo hyggelig å høre.
Sånne komplimenter er ikke så lett å ta imot.
Jeg kjenner det sånn ... Nei, det stemmer ikke.
Jo.

[SPEAKER_02]
Det var du som fikk den ene mannen på psykiatrisk avdeling da vi jobba der.
Det var du som kapper av alle sykepleiere.
Så var det du som var musikkterapeuten?
Ja, du mener musikkterapeuten og Setty, og dere er gift ennå, så det var ... Du var flott.

[SPEAKER_01]
Men nå må jeg også da innrømme at jeg var jo absolutt litt smart.
Jeg pynta meg jo alltid de dagene han var på jobb.
Så det var ikke noen tilfeldigheter heller.
Altså det var ikke bare sånn ...
Ufiltrerte dame på jobb.
Det var ... Jeg jobba hardt med den, altså.
Sånn maskara og ja.
Men de andre dagene i uka så kom jeg jo uten.
Dere er veldig gode på å gi komplimenter.
Og så er jo dere like flotte og fine og vakre og snille og ... Dere er veldig gode.

[SPEAKER_02]
Og så er det veldig få som gir meg komplimenter.

[SPEAKER_01]
Nei da.
Men når jeg får komplimenter, så blir jeg så ... Det blir så ubehagelig at jeg klarer ikke å gi det tilbake.
Det er jo bare å si ditto.
Det er min løsning, egentlig.
Jeg burde bare si ditto.
Men jeg blir sånn ...
Jeg kommer i sånn forsvarsmodus.
Jeg må forsvare det, eller ... Nei, nei, det er ikke sant.
Jeg bare syns det er så interessant.
Sånn har det alltid vært.
Har vi ikke vært sammen?
Du kjenner igjen det.

[SPEAKER_02]
Jo, men det der å lære å si ja og ta imot komplimenter, det er veldig viktig.
Eller ikke ja, men takk.
Det er viktig.
Og så apropos det der, da, med vennskap som vi ...
Jeg har jo snakka om det litt tidligere også, men at det med å ... På en måte, vennskapet vårt, og jeg tror mange vennskap, det handler jo om at man skal løfte hverandre opp.
Men folk er venner på forskjellige måter, da.
Noen er jo venner på en litt mer sånn røff måte, og er direkte, og kan være også til og med frekke uten at ...
Men da er man trygg.
Da har man den psykologiske tryggheten som jeg er blitt veldig opptatt av i det siste.
Og det er jo det at man faktisk tør å si meningen sin, og man tør å være ærlig og direkte.
For man kan ikke bare puse med hverandre hele tiden, men jeg tror egentlig at et vennskap må ha ... Et robust vennskap må ha alle de faktorene der, da.
Men først og fremst bygge hverandre opp, selvfølgelig, og det gjør man jo med komplimenter og ...
Og gode ord.
Ja.
Få andre til å føle seg bra.
Vi har jo snakka mye om å ta vare på oss selv og at vi skal ha det bra.
Særlig i den alderen vi er nå.
Men det handler også om minst like mye om hva man gir ut.
Hva man gir til andre.
Vi skal jo bygge hverandre opp, alle sammen.
Man har jo ikke noe behov for å trykke en venn ned.
Nei.
Men tøyse ... Ja, tøyse gjør vi det.
Vi kan godt ikke tulle og ... Vi kjenner jo hverandre såpass godt at man kan bruke litt ironi og litt ... Ja.
Men vi er nok gode til å gi komplimenter til hverandre alle sammen.

[SPEAKER_01]
Nå har vi hatt den samme runden hver gang.
Hva har skjedd siden sist?
Er det noen som har lyst til å begynne med det?
Har du lyst til å fortelle noe, Gunhild?
Er det noe som har skjedd?

[SPEAKER_02]
Sist som har skjedd, så er det jo det at jeg vil si at jeg har kommet godt i gang med å jogge igjen.
Og det er veldig deilig, fordi jeg har alltid vært glad i å jogge.
Og nå har jeg funnet den gleden igjen.
Så det er deilig.
Og så har jeg opplevd noe sammen med min yngste datter og min eldste datter etter initiativ fra hun eldste, og det var at vi sammen var på Marcus og Martinus-konsert nå sist fredag.
Og det var veldig stas.
Har de kommet til stemmeskifte?
De har vokst til synde siden sist.
Det å gjøre noe sammen når det er 14 års aldersforskjell, det var veldig stas.
Og den gleden av å se hvor bra tolvåringen hadde det.
Det var kjempegøy.
Så det var en morsom kveld.
Det du sa om å jogge, Gunhild, fordi vi har jo fortalt litt tidligere i podkastene om at du har jo gått gjennom samlivsbrudd og tøffe ting, men har jo kommet deg videre også.
Men føler du at det med fysisk aktivitet da er også veien til å på en måte gå videre?
Da jeg tok videreutdanningen i psykiatri, så hadde jeg jo tema om psykisk aktivitet og psykisk helse.
Nei.
Fysisk aktivitet og psykisk helse var tema på oppgaven da jeg tok videreutdanningen.
Så jeg har alltid vært opptatt av det å trene, egentlig.
Eller opptatt av å jogge, da.

[SPEAKER_01]
Ja, og det husker jeg jo veldig godt da vi bodde i Australia, Gunhild.
Da følte jeg meg som litt lat, da, når jeg våkna opp, og du var ferdigtrent.
Du hadde løpt gjennom den lille parken og løpt forbi de skiltene hvor det står 'Be aware of the snake'.
Så du løper bare rett over alle slangene, og så dro du ... Så jogga du hjem, og så lagde du frokost til meg, og så sto jeg opp da.
Takket være ditt glade 'God morgen, Elin, nå er jeg ferdig jogga', 'Nå er frokosten klar'.
Og kaffen.
Og kaffen var også alltid klar.
Sånn fysisk aktivitet har du drevet med så lenge jeg kan huske.

[SPEAKER_02]
Og så går det rykter om at du har dansa på bordet igjen, Gunnhild.
Har jeg rett i det, eller?
Det har du rett i. Og da kjenner man jo at det er godt at man har litt av den der balansen i behold når man skal danse ute.
Og da går man virkelig ut av komfortsonen, for som dere vet, så kan jo ikke jeg danse egentlig.
Men det var en venninne som hadde klart å ordne et bord da vi var ute, hvor man ...
Skulle danse oppå bordet, og da kunne jo de jeg var sammen med, danse.
Men det kan ikke jeg.
Men jeg sto der og var oppå bordet.
Jeg klarer ikke å se for meg det her, for jeg tenker - er det ikke farlig da?
Kan man ikke falle ned?
Jo, det kan man, men man kan ikke.
Man har jo ikke kontroll.

[SPEAKER_00]
Det må være et stort bord?

[SPEAKER_02]
Ja, nei, det er som kjøkkenbordet ditt, da.
Ja, det er jo ganske stort.
Men du får komme deg ut.
Hvor lenge er det snakk om?
Hvor lenge kan man danse på bordet, da?
Nei, det var ... Det kan kanskje ikke mange gjøre i timevis, men ... Er det det man gjør?
Ja, jeg tror det.
Ja, man gjør det mange gjør det, men vi er såpass gamle at i begynnelsen, når det er liveband, så er det også mye musikk som vi har vokst opp med, som er ... Jeg vil kalle ... Eller dere vil kalle det bra musikk, for vi kjenner den, men etter hvert ser man at det blir yngre og yngre folk som kommer om musikk som man ikke kjenner så godt, så da er det på sin plass at vi eldre går hjem, og køen utenfor er lang, og så rekker man bussen hjem på kvelden.
Men nå var det mye meg.

[SPEAKER_01]
Nå er det tilbake til dere.
Men hva med deg, da?
Bare sinne.
Men du også.
Dere er jo begge joggere, så jeg vet ikke ... Vil du fortelle noe om det?
Ja.

[SPEAKER_02]
Jeg har alltid vært glad i å jogge.
Men det har vært litt begrensa nå i det siste.
Men det som jeg opplever mest, er jo bare den friheten, da.
Å løpe ute og la beina ta igjen så langt man kommer.
Det må ikke gå fort.
Jeg blir jo løpt igjen, og noen ganger så ...
Så blir jeg tatt igjen av folk som går.
Så det er jo ikke nødvendigvis det å løpe så fort, og ikke så langt heller, men bare det å være ute.
Og det er liksom mitt friøyeblikk, da.
Da hører jeg på podkast.
Min egen.
Nei, da.
Nei, jeg bare tuller.
Nei, ikke det.
Da hører jeg på ...
En annen podkast.
Kan være musikk, men faktisk podkast.
Det gir meg en slags ro.
Så, ja.
Jeg er også glad i det.
Og jeg liker å jogge egentlig uten.

[SPEAKER_01]
Jeg er imponert over at man orker å jogge.
At dere finner frihet og glede med det.
For meg er det bare strevsomt å tenke på.

[SPEAKER_02]
Men jeg husker da du ble skilt for mange år siden.
Da var du inne i en sykkelperiode, for da husker jeg vi hadde noen treningsturer sammen.
Absolutt.
Da jogga jeg masse.
Sykla masse i Østmarka.
Kunne sykle 2,5 mil før jobb, så det er helt ekstremt.
Og det er jo så langt fra den jeg er i dag, da, men det var det jeg trengte da.
For å komme videre.
Og når det var sommer og vår og sånn, så gikk jeg ned til vannet og satt bare og liksom hørte på fuglelivet og bekken som sildra, og alt det der.
Så det er klart det er mye terapi i natur, og komme seg ut.
Så det har du helt rett i.
Det var den gangen jeg hadde det vanskelig, da.

[SPEAKER_01]
Skogbading er jo det dere på en måte beskriver litt, da.
Er det det?
Man kaller det å være i skogen.

[SPEAKER_02]
Hvorfor heter det skogbading, da?

[SPEAKER_01]
Det er jo veldig trendy nå.
Ja.
At man er i skogen blant trærne.
Og at naturen ... Litt tilbake til naturen.
Kanskje litt sånn mindre digitalt.
Nå er det jo mye digitale duppeditter overalt, så ... Ja.
Det har du rett i, altså.

[SPEAKER_02]
Hjernen får aldri hvile ordentlig.

[SPEAKER_01]
Nei.

[SPEAKER_02]
Med alle digitale duppeditter.

[SPEAKER_01]
Men Eli, hva har du gjort siden siste?
Nei ... Nå er det litt forskjellig.
Men ikke veldig travelt, akkurat.
Men vi to har jo hatt en tur ut.
Da ble det jo ... Det var en 50-årsjubileum.
Feiring med venninne.
Så vi fikk en dag ute i byen.
Så det er jeg jo glad for.
At vi gikk, da.
Vi løp ikke, men vi gikk ganske langt.
Ned til ... Fra Hønse-Lovise.

[SPEAKER_02]
Det var veldig langt, faktisk.
Opp hele telthusbakken, og ble ganske svett og god da.

[SPEAKER_01]
Å, ja.
Telte spaken.
Den er nydelig.
Så det er jo litt reklame der, ja.
Det var utrolig vakkert.
Men langt, ja.
Det ble litt svett tur sånn sett bort på Paint and Zipp.
Og der fikk vi malt litt.
Det var artig.
Og male.
Der står maleriet ditt klart, så vi kan bundre det.

[SPEAKER_02]
Det var et merkelig motiv vi skulle lage, da.
Det var en hund som har et bord foran seg med bursdagskake og et glass med sugerør som den drikker av.
Og så en partyhatt på hodet.
Det er bildet mitt, i hvert fall.
Det malte jeg.
Veldig rart, men gøy.

[SPEAKER_01]
Det var gøy.
Det var kjempegøy.
Det var artig i det.
Men jeg vet ikke om du husker da vi da kom ut derfra?
Så ville vi jo ... De skulle videre, ja.
Vi skulle på ... Vi skulle ned til Grønland og ha noe indisk.
Og så skulle vi ta taxi, fordi vi var så slitne av å gå.
Så da måtte vi unne oss en taxi.

[SPEAKER_02]
Da var vi jo i ... Heter det ikke Hegdehaugsveien da?
Og vi hadde akkurat satt oss inn i den taxien, alle sammen.
Og så hører jeg Elin bare roper ... Synne!
Ikke sant?
Ja.
Det er en som falt, eller en som har slått seg.
Og vi er jo ... Det har jeg tenkt at vi er jo, å si, da.
At vi er jo sykepleiere.
Denne ...
Denne podkasten er ikke i kraft av at vi er sykepleiere.
Vi snakker ikke om sykepleierting.
Men allikevel, vi har jo mye erfaring.
Så grunnen til at du ropte på meg da, er kanskje fordi jeg har litt akutterfaring som sykepleier.
Altså somatisk, da.

[SPEAKER_01]
Ja.
Jeg så jo denne mannen, ikke sant.
Skikkelig veldig sånn ...
Og jeg sånn fram og tilbake helt tydelig påvirket av noe, ikke sant?
Og plutselig så bare kalver han over liksom sånn.
Men jeg ser jo at han lander sånn relativt mykt og greit.
Det så ikke alvorlig ut.
Men jeg hadde bare sånn ryggmargsrefleks på ... Det var ikke å gå ut og hjelpe, da, men det var liksom bare ... Synda!
Nå må du komme deg ut!
Du må bidra der!

[SPEAKER_02]
Og jeg satt jo med bildet mitt på fang.
Og jeg bare kasta alt jeg hadde i hendene, og helt sånn robotsykepleier.
Løper ut.
Og der ser jeg jo en mann som ligger midt i trikkesporet, og ovenfra så kommer jo trikken.
Så da ... Men så på en eller annen måte så skanner du det som skjer.
Og så ser jeg at han var selvfølgelig berusa.
Han hadde landa ganske mykt oppå sekken sin.
Og han var bevisst.
Men det som var veldig flott akkurat da, var jo at ... For det første var jeg jo glad for at Elin hadde tillit til meg.
Til at jeg kunne ordne opp.
Og det gjorde jeg ikke.
Jeg ble bare stående og se på.
Men det var en som ... Det var så bra.
Han løp fram og liksom stoppet sånn til trikken.
Fikk trikken til å stoppe.
Og det kom sikkert fem-seks andre folk fra alle kanter til for å hjelpe han som lå midt i trykkeskinnet og der.
Og så fikk han hjelp til å komme seg bort.
Og jeg hadde jo ikke noe der jeg skulle gjøre, jeg bare sto og så på, på en måte.
Men jeg ble så glad.
Da fikk jeg tro på mennesker igjen.
Menneskeheten.
Men så mye gode mennesker som bare ville hjelpe denne mannen.
Det var helt nydelig å se på.
Så Brann, hvordan gikk det da?
De hjalp ham jo bort fra trikkeskinnene.

[SPEAKER_01]
Og så satte vi oss inn i ... Han reiste seg opp og sykla videre, så det gikk jo bra.

[SPEAKER_02]
Men han kunne jo blitt påkjørt, så det var veldig bra.

[SPEAKER_01]
Og du reagerte jo skikkelig aktivt.
Ja, det kan du si, men at jeg burde jo kanskje ha vært med deg ute.
For jeg ble jo sittende der i forsetet og se på alle disse fantastiske heltene, som da ...
... bare kommer mot denne ulykken og trår til.
Og så vet jeg bare at jeg har egentlig bare fått slengt ... Du har varsla?
Jeg er en varsler.
Varsler Synne, så hun får ordna det.
Og så blir jeg liksom en tilskuer til dette, og veldig glad for at ...
Og samtidig så tenker jeg, hva var det for en slags udugelig refleks fra min side?
At jeg ikke bare blir med deg ut.
Jeg kunne jo sagt ... Skynd deg!
Nå skal vi ut, og så skal vi bidra.
Men nei da.
Synd jeg kom deg ut fra min ... Og så satt jo alle andre med disse bildene på ...

[SPEAKER_02]
Og det er jo helt komisk, for da jeg kom tilbake i taxien, så tror jeg det bare var du som hadde oppfatta at noe skjedde der ute i det hele tatt.
De andre var jo helt i sin egen ... Eller altså i prat, da.

[SPEAKER_01]
Inni en eller annen prat, så ... Ja.
Om det vi hadde opplevd.
Ja.
Hva gjorde vi da?
Kjørte videre?
Da kjørte vi ned til ... Da ville jeg egentlig reklame for den fantastiske indiske restauranten på Grønland som heter Punjab Tandori.
Det er den beste indiske maten i byen.
Da kjørte vi dit, og vi så kom inn der, og det var fullt kjør.
Sånn meget travelt.
Det er sånn supertravelt.
Hvis ikke dere har vært der og spist der, så må dere dit.
Ja.
Og da er det sånn ... Da blir man liksom ... Man blir på en måte litt masa på for at man ... 'Nei, ikke stå der!
Flytt deg dit!
Her skal du betale!'
Det er veldig sånn ... Hvis noen har sett Seinfeld og The Soup Nazi, denne episoden der, så er det veldig sånn at der har de orden på sakene.
Og så husker jeg at dere dro til Oslo Mekaniske for å skaffe oss bord.
Du og Hanna, sikkert.
Og så ... Det var jo genialt for oss, for da kunne vi stå og vente på den maten.
Og det var altså så mye feil levering på maten.
Så vi brukte mye tid.
Så da fikk jo dere kommet dere inn.
Og da vi kom til Oslo ... Men det vi ikke visste, det må vi også si.

[SPEAKER_02]
Den dagen så var det noe som het Tom Waitz-løp.
Tom Waitz-løpet.
Og det er ikke et løp, Gunhild.
Du som liker jogging.
Det her er fra pub til pub i gamle Oslo.
Så da vi kom dit, Hanna Gundersen som var med på forrige episode, og jeg, så var det altså kø langt, langt ute på gata.
Det pleier det ikke å være på Oslo Mekaniske der.
Det er et rolig sted.
Det er derfor vi liker å gå dit for å spise, ta med take away og sånn.
Men det var langt ute på gata.
Det var kjempehøy stemning.
Det var ordentlige rør og fyllerør.
Og mest egentlig bare unge menn.
Unge gutter.
Men det var ikke dårlig stemning.
Det var bare veldig høy partyfaktor, da.
Men vi kom oss inn, og vi klarte å finne et bord.
Og hva skjedde da, Helin?

[SPEAKER_01]
Ja, da ...
Fikk vi beskjed via SMS at dere hadde skaffet bord.
Så da avtalte vi på en måte, da vi fire damene ... Hvordan skal vi komme oss inn på Oslo Mekaniske nå, ikke sant?
Hvordan skal vi komme inn foran køen?
Med mat og malerier.
Og det hadde jo vært et bilde.
Så vi var veldig sånn ... Poser med mat?
Opptatt av å være litt sånn ... Nei, nå er vi voksne damer, og nå bare ... Nå er vi veldig vise, selvtillit, sånn at vi bare kommer inn.
Og det gjorde vi jo da, med masse indisk mat.
Begge hender og malerier under armen.
Og liksom bare ... Ja!
Nei, vi har bord her!
Vi må bare inn!
Vi har bord!
Og det må dere bare takle.
Og det var sånn ... Og vi kommer, altså!
Det bare ...
Det er bare selvfølgelig at de skal inn.
Alle disse fulle guttene bare åpner en slags korridor.
Ja, og det ser disse her måpende blikkene til litt yngre enn oss, da.
Liksom bare sånn ... Der kommer de voksne damene, og de vet hva de skal.
Er det det man skal gjøre?
Man skal bare egentlig si ... Vi har bord.
Da er man inne.
Så vi bare kom inn med masse mat, og vi spiste maten.
Og det var litt sånn dårlig plass.
Jeg hadde maten på fanget.
Og koste meg med svært nanbrød.
Og jeg hadde ikke smakt noe bedre på mange år, følte jeg akkurat da.
Og det var bare et sånt herremåltid.
Og da vi var ferdig med det herremåltidet, var det bare å pakke saken.
Så vi var jo ikke akkurat de beste kundene den dagen.
For vi bare kom inn, kjøpte ingenting, spiste maten og dro igjen.

[SPEAKER_02]
Men det er beundringsverdig hvordan dere klarte å komme dere inn forbi den lange køen med å si at vi har bord.

[SPEAKER_01]
Men tror du ikke at damer i vår alder får en litt sånn respekt, på en måte?
At du sier ikke imot damer på vår alder, eller?

[SPEAKER_02]
Nei, med ...
Masse svære poser med take away og maleri under armen.
Sier ikke nei til det.
Sånne malerier med hunder i partyhatt.
Motiv og hunder i partyhatt.
Som drakk av et glass med sugerør.
Veldig fint bilde som står der.
Men er dette noe som er ...
Nytt og populært nå, siden jeg har ikke hørt om dette før?
Det er ikke helt nytt, det der 'Paint and Zip', tror jeg.
Men jeg tror det fins forskjellige ... Men det er det man pleier mange å gjøre i utdrikningslag og ... Og nå var det 50-årslag-greier nede?

[SPEAKER_01]
Ja.
Det var sikkert 40 stykker inne på et rom, og en som sier at ... Så maler dere først det, og så det, og så det.
Og så så vi til slutt hva det var, vi maler.
Malte, og det var jo overraskende.
Så det er en veldig vanlig ting å gjøre i Oslo.

[SPEAKER_02]
Man er ikke helt oppdatert, merker man.

[SPEAKER_01]
Det å stå på bordet og danse og det å male og ta seg et glass vin, det er to vanlige aktiviteter i Oslo.

[SPEAKER_00]
Men apropos Hønselovisa ...

[SPEAKER_02]
Hønselovissas.
Vi var jo på Hønselovissas hus, ikke sant?
Og der er det veldig koselig.
Man kan sitte ute.
Og det er vel Anne på Landet som driver kafé der.
Og de har øl og vin, og de har kaffe, og de har kaker, lunsj, i det hele tatt.
Poenget med det var at vi skulle alle ... Vi er glad i Oslo, da.
Men vi er glad i hele landet også.
Ellers ... Jeg er veldig glad i Nord-Norge, men nå snakker vi om Oslo.
Og da skulle vi ... Det var jo ... Holdt på å si bruden, for det var det ikke.
Det var hun som hadde bursdag.
Som oppfordra oss, da, alle til å fortelle en eller annen Oslo-historie.
Om det var en erfaring, eller om det var litt sånn Oslolos-ting, da.
Og da ville jeg bare fortelle det om det huset at ... Hønselovise har ikke bodd der.
Det huset ble brukt i en filmatisering av boka Ungen, som Oskar Bråten skrev.
Han har jo skrevet om disse gråbeinergårdene og fabrikkjentene.
Som ble filmatisert i 1974.
Og da var denne Hønselovisa ... Hun bodde vel der, da.
Og tok vare på kvinner, skjønte jeg.
Og barn.
Jeg er ikke 100 % sikker på akkurat hva hun gjorde.
Om hun tok vare på barna til disse jentene når de var på jobb.
Eller om hun også tok vare på mødrene.
Det er jeg ikke så sikker på.
Men jeg syntes det var litt interessant.
Litt oslolos.
Ja.

[SPEAKER_01]
Oslolosen hadde en helt annen historie på Hønselovisa, men ... Hva var det han sa?
Hun var jo ikke noe glad i høns.
Det var den første.
Og så het han Magda.
Hun heter jo ikke Lovise.
Harald Eia, ikke sant.
Så den spilte vi av.
Det var veldig artig, da.
Søstrene Sigvaldsen oppe i Fabrikkjentene der oppe, da.
Siggen, sag og sugg.
Det er jo de statuene og mann for Hønse-Lovisa.
Det er jo disse kakaosnerkekostymene som de har.
Det er veldig mye morsomt om dem.

[SPEAKER_02]
Det er veldig gøy.

[SPEAKER_01]
Det er veldig gøy, men det er jo helt useriøst.
Det er jo klassisk Oslo-losen-historie.

[SPEAKER_02]
Oslo-los, det er litt artig, det.
Om det er på den ene eller andre måten.

[SPEAKER_00]
I'm a superhero girl, nothing can bring me down.

[SPEAKER_01]
Jeg har fått mer enn nok av rot.
Jeg er så drittlei av rot på loft, i boder og i skuffer.
I kommoder og overalt, egentlig.
Så da bestemte jeg meg for at nå skal alt, alt som er mulig, komme ned fra loftet og ned i stua.
Så jeg har fått lov til å ...
Kaste og ting fra loftet.
Jeg har fått nesten en uke på meg, da.
Så det er klart at det har vært ekstremt mye på gulvet på stua.
Fordi målet mitt er å organisere loftet sånn at vi faktisk kan komme inn i loftet og faktisk bevege oss bortover sånn at vi kan hente ting uten å klatre over alle tingene.
Så det var liksom nok er nok.
Og jeg ...
Jeg merker at jeg kan bli urolig av å vite at det er et kaos på loftet.
Så nå har jeg tatt grep og har forkasta enorme mengder på loftet.

[SPEAKER_02]
Så det var sånn veldig deilig.
Det blir orden på alle måter.
Jo, men også i tanken og i hodet.
Det gjelder vel for alle at man får mer ro.

[SPEAKER_01]
Det hjelper lite grann.

[SPEAKER_02]
Husker du ikke det hvor vi ... Når vi jobba i ... sammen på ... i psykiatrien, så var det det som vi sa til noen av disse pasientene våre.
Kaos skaper kaos.
Når det var så rotete rom.

[SPEAKER_03]
mm.

[SPEAKER_02]
Jeg har jo levd litt etter den.
Eller ikke levd etter den, da, men jeg har jo merka at det gir en litt uro hos meg hvis det er litt rotete hjemme.
Derfor har jeg tenkt sånn kaos skaper kaos, og så har jeg rydda kanskje litt for mye, jeg.

[SPEAKER_01]
Du har det jo alltid ryddig, ikke sant?

[SPEAKER_02]
Men det er jo bra å høre at du har kommet i gang på loftet.

[SPEAKER_01]
Men det er jo noe med de kontrastene.
Så har man rot, så blir man jo ... Over tid så blir man jo også veldig glad når det brått er ryddig.
Så man får gleden av det ryddige.
Hvis man alltid har det ryddig, så kan man jo ikke glede seg over at det faktisk er ryddig.
Nei, jeg skjønte det rett.
Jo, jeg skjønte den.
Og da begynte jeg å sammenligne med Bergen og sol og regn.
Hvis vi alltid hadde hatt sol i Bergen, så hadde jo aldri ... Sola hadde vært så vakker, og det hadde ikke vært så herlig å være i Bergen da.
Det merka i hvert fall jeg.
Kontrasten i livet er veldig ... Det er jo det som gjør at livet er litt artig òg, da.
Så da kan vi være glad for litt rot også innimellom.
Føre til inspirasjon.

[SPEAKER_02]
Og som dere sikkert har skjønt, så er jo dette her den spalten vår som handler om hva som irriterer oss.
Du har jo allerede åpna, Elin.
Gunhild, har du noe som har irritert deg i det siste?
Ja, det er jo egentlig masse ting, kanskje, som irriterer meg.
Kanskje det irriterer meg nå at nå hører jeg på stemmen min at nå begynner jeg å bli trøtt.
Og da får jeg sånn litt sånn grøggy mannestemme.
Så det kan jeg jo egentlig si.
Kanskje det irriterer meg.
Det er kanskje irriterende at jeg blir så trøtt om kvelden.
Ja.
Men sånn har det jo alltid vært.
Alltid vært sånn.
Ja.
Og vi er forskjellig lagd når det gjelder den derre døgnrytmen.
Sånn er det jo bare.
Det kan vi snakke om en annen gang.
Men du, da?
Er det noe som har irritert deg?
Ja, eller ... Ja, eller ja.
Men det er ikke noe sånn akkurat nå.
Men det som ...
På generelt grunnlag er jo ofte ... Det er spesielt én vei jeg skal gå noen ganger, fra jobb og bort til trikken.
Den er på en måte den veien som er litt sånn smal, med på en måte kantsteiner på hver side, så man må liksom gå innenfor den veien.
Og der, av en eller annen grunn, for det kommer folk fra et eller annet type universitet ...
Gående imot.
Gjerne ... Ja.
Og de går gjerne tre-fire i bredden.
Og så kommer jeg, og det er gjerne på et visst tidspunkt, sånn rett etter jobb ... Da er det altså så mye aktivitet, og jeg går alene én vei, og så kommer ofte folk tre og fire i bredden mot.
Og så blir det jo sånn at jeg føler at jeg må hoppe ut i ... Over kantsteinen og ut i gresset, da, for å gi disse folka som er på ... De går så fort, og det er så ambisiøse unge studenter og ... Det er ikke noe galt i det, de er jo i sin egen verden.
Men så blir jeg litt sånn irritert.
Bare ... Ja, men jeg skal ikke måtte vike hver eneste gang.
Så derfor har jeg blitt mer bevisst på det, for de irriterer meg, og da nå, på en måte ...
Når jeg ser at folk holder på å gå på meg, at ingen viker, da stopper jeg.
Og så står jeg der.
Og hvis ikke da en av de fire i bredden faktisk går forbi meg, eller flytter seg, så går de jo på meg.
Så det eksperimenterer jeg litt med.
Og jeg må være litt tøff og sterk i meg selv og tørre å stå i det.
For det handler igjen om å ta litt plass.
Så nok er nok, eller?

[SPEAKER_00]
Ja, nok er nok.

[SPEAKER_02]
Siden sist, Elin, så har jo du også fått en ny interesse.
Nå er det jo ikke trær og kål.
Du håper jo litt fra uke til uke hva du interesserer deg for.
Og denne gangen så er det?

[SPEAKER_01]
Denne gangen ... Jeg holder meg fortsatt litt til vafler.
Nå kjører jeg også rett og slett nøtter i vaffeloppskrift.
Så det funka dritbra.
Baldorfnøtt ... Nei, baldornøtt ... Jeg mener balnøtter.
Balnøtter.
Helt supert.
Ingen merker noen ting på det.
Så det er en ny måte å gjøre det på.
Og den nye, da?
Og så har jeg fått kunnskap om at vi drukner i plastikk.
Altså verden bare drukner, det er for mye plastikk.
Nå har jeg sett en dokumentar på Netflix, selvfølgelig.
Og har fått sånn ... 'Hvordan kan jeg klare meg mest mulig uten plastikk framover?'
Så nå har jeg bytta ut en del ting på kjøkkenet.
Altså sånn ... Ikke sant?
Visper, sleiver eller stekespader.
Jeg har kasta stekepanna med sånn teflon.
Det har jeg gjort.

[SPEAKER_02]
Det passer fint i ryddigprosjektet òg, da.

[SPEAKER_01]
Ja, det passer veldig fint i det.
Det er en rød tråd i det.
Og så har jeg tenkt på hvordan kan man skaffe seg grønnsaker uten at det ligger i plastikk, ikke sant?
Det er vanskelig.
Men om jeg kan sy noen poser, sånn istedenfor å ta de derre små plastikkposene, så kan jeg ha mine egne stoffposer med meg når jeg skal kjøpe noe frukt og grønt.
Sånne ting.
Eller takeaway.
Hvordan kan jeg gjøre det uten å drasse med meg masse plastikk?
Nå må jeg skaffe meg sånne isolerte matbokser.
Altså at jeg sier at jeg skal sitte og spise, men må få det på tallerken.
Og så vil jeg da overføre det i en matboks når det kommer på bordet.
Sånn kreativitet i forhold til det ...
Nok er nok.
Nei, dette ble nok er nok på en måte.

[SPEAKER_02]
Kombinert med en ny ting.

[SPEAKER_01]
Det er ikke verst.
Så jeg har fått en veldig bevissthet på plastikk.
Så det er alltid noe nytt man kan engasjere seg i og liksom inspirere seg av.

[SPEAKER_02]
Takk, Elin og Gunnhild.
Da lurer jeg på om vi skal runde av, jeg.
Takk for at dere kom nok en gang til kjøkkenbordet mitt for å prate om hverdagens kos og kaos og ...
Jeg koser meg med dere like mye som alltid.
Og til alle våre lyttere der ute, takk for at dere hører på oss.
Og nå har vi fått opprettet en Instagram-side, så følg oss gjerne der.
Vi heter Tre på tråden.