Cowboyene i Bergen og BH-en som forsvant

Velkommen tilbake til Tre på tråden! Gunhild, Elin og Synne er samlet rundt kjøkkenbordet igjen, og kan by på «goggetur» med en imponert toypuddel, konsertopplevelser med Foo Fighters, og dansing alene på Oslos tak. Vi får også en uventet telefongjest midt i sendingen, hører om cowboyhistorier fra Bergen og en uforglemmelig dame i vinduet på Kielferja. Sett deg godt til rette og føl deg som hjemme. Her er det litt kaotisk og alltid veldig koselig.

Produsert av Arne Midtlund

Transcript

[SPEAKER_04] Altså, for en fest! Nå er dere tilbake her rundt kjøkkenbordet mitt, og jeg kunne jo ikke vært lykkeligere. Dette er et jubeløyeblikk. Så hyggelig å få være her igjen. Jeg har gledet meg masse.

[SPEAKER_02] Det er jeg også. Det er jo høydepunktet, dette her.

[SPEAKER_04] Ja, det er det.

[SPEAKER_02] Har det blitt det?

[SPEAKER_04] Det har blitt det.

[SPEAKER_02] Jeg har liksom noe å glede meg til.

[SPEAKER_04] Det har blitt en sånn liten hobby. Man har noe fast på programmet – at man skal møtes for å lage en podkast. Og det er gøy. Og du som møtte naboen din?

[SPEAKER_02] Ja. Vi kaller jo alle som bor på Holmlia, naboer. Alle kaller hverandre bror eller søster. Nei, nabo. Ja, så da fikk jeg jo fortalt litt om hva jeg skulle i dag. De spurte hvor du skulle. «Ja, hvor skal du?» Jeg sa: «Jeg skal spille inn en ny episode med Damene i Tre på tråden.» Og da lurte de på hvor de kunne høre dette. Og så sa jeg: «Alle plattformer, faktisk. Det er ikke mulig å unngå.»

[SPEAKER_04] Og derfor vil vi jo ønske velkommen til alle våre lyttere. Som jeg sier igjen – det er flere enn man skulle tro. Faktisk overraskende at noen har lyst til å høre på dette her. Men velkommen. Det er jo så gøy at noen har lyst til å følge oss. Og så er det veldig gøy når folk sier ... Jeg har ikke hørt på podkasten, de sier bare: «Jaså, Gunnhild, du har begynt å komme i gang med jogginga igjen?» Og det er så gøy, for det gir jo liksom budskap om å fortsette. Pluss at de har hørt det. Da har de møtt meg, vet du. Og så har man da fortsatt å jogge, og nå kan jeg si det at nå har jeg begynt med styrke også – så da kan vi se om vedkommende hører på denne episoden nå. Da må man liksom følge opp litt det man har sagt at man gjør.

[SPEAKER_02] Ja.

[SPEAKER_04] Og jeg var – utrolig nok, det var fredag kveld for et par uker siden – så var jeg ute og jogget. Men du kan ikke kalle det jogging, da. Det er jo «gogging». Så jeg var endelig kommet litt i gang på vei ned bakken her. Og så ... jeg skjønner ikke hva som skjer, men det faller et menneske, stuper i asfalten foran meg. Halvveis ned i grøfta. Så da er det litt sånn ... hva gjør man nå?

[SPEAKER_02] Hva gjør man? Hva gjorde du?

[SPEAKER_04] Da måtte jeg jo bare gå bort. For jeg var jo redd for at ... jeg vet ikke hva som hadde skjedd, da. Nei, da hadde hun bare snublet og knust brillene og lå liksom med ansiktet ned i asfalten. Og det ... ja, det var jo veldig ... Men jeg fikk hjelp av en som tilfeldigvis kom forbi. Det var faktisk et par menn et godt stykke unna. Og så fikk jeg snakket med hun som hadde falt, men det var litt vanskelig å få henne opp. Så kom det en dame – og da tenkte jeg: nå ordner det seg. Det var liksom en «mor selv» som kom, på en måte. Hun var så veldig trygg. Bare: «Nå skal vi ordne dette her. Nå hjelper vi henne opp» – og fulgte henne hjem. Og så ... det var bare noe utrolig fint med hun andre hjelperen som kom. Apropos det vi har snakket om før, at det er mye godt i mennesker. Den forrige «redningsaksjonen» vi fortalte om i forrige episode. Det kommer folk strømmende til fra her og der. Men hun her, da – det hun sa, som er viktig, var at hun pleier aldri å gå denne veien. Men i dag fikk hun følelsen av at hun måtte gå her. Og så pekte hun opp mot Gud, og da gjorde jeg det også. Og så sto vi der og pekte opp mot Gud. «Ha det bra, takk for hjelpa.» Og så gikk vi hvert til vårt. Og så «gogget» jeg hjem igjen.

[SPEAKER_02] Det var en mening med den joggeturen din?

[SPEAKER_04] Det var nok faktisk det.

[SPEAKER_02] Da kan jeg bare bryte inn og si at jeg begynte å «gogge» selv.

[SPEAKER_03] Oi, så gøy! Så bra!

[SPEAKER_02] Ja. Det har skjedd én gang. Det er tre dager siden. Så tok jeg litt sånn ... med min lille toypuddel, ikke sant. Teddy. Han er jo på slep, da. Men at vi liksom bare ... rolig. Men litt og litt. Men jeg passet på at jeg tok pauser, da. Ikke sant? Det å rulle starter liksom bakfra, for det skal man, ikke sant? Og du skal rulle fotbladene mot siden.

[SPEAKER_04] Ja.

[SPEAKER_02] Men det var jo veldig koselig med Teddy. For han virket som han ble så overrasket av eieren sin. Han bare: «Oi, jøsses herre. Er det sånn jeg har sett andre hunder har det?» Så han ble så ivrig. Vi løp litt om kapp. Så løp jeg et stykke og ventet på ham, og han bare ... Det er Frisk Teddy, da. Han løper så fort – som en gepard! Og da merket jeg det. Det var jo ikke en lang tur, men det var akkurat som det varte. En dag, eller et døgn, hvor jeg kjente at det skjedde noe. En sånn klarhet, eller et eller annet. En glede. Du verden.

[SPEAKER_04] Så dette må du fortsette med. Det er veldig kult at du opplever det, for det er jo nettopp det det gjør. Det gir en slags ... jeg vet ikke hva som skjer, men man er jo fornøyd over at man rett og slett ... En ting er sånn rent mentalt – man angrer aldri på en joggetur. Er det ikke noe som frigjøres, et stoff?

[SPEAKER_02] Jo. Er det ikke noe dopamin? Er det ikke det? Jo. En slags belønning? Dette har jo du studert, Gunnhild.

[SPEAKER_04] Og jeg er den som er redd for å si noe feil, så jeg skal ikke si noe som kan være feil. Men jeg kan bare snakke for meg selv – jeg blir veldig glad.

[SPEAKER_02] I alle dager ... hvem er det som ringer? Jeg må ta den, jeg. Neimen, hallo! Er det Stafern? Er det Elle? Hei! Vet du hva? Jo, det går greit. Nå sitter vi her, Synne og Gunnhild, og Tre på tråden er i gang. Så dette ...

[SPEAKER_03] Vi er midt i sending.

[SPEAKER_02] Nå er du live inne!

[SPEAKER_03] Herregud! Hvordan går det med deg?

[SPEAKER_02] Jo, det går alltid fint i Bergen.

[SPEAKER_03] Jeg sitter nå i stua mi og nyter utsikten til fjell, Ulriken og regn.

[SPEAKER_02] Ja, faktisk. Vi har vært veldig, veldig heldige der.

[SPEAKER_03] Men nå er det jo ... bare i avisen i dag står det at vi nå er på dag fire av årets fjerde sommerdag.

[SPEAKER_04] Å!

[SPEAKER_03] Så det er jo regn hele tida.

[SPEAKER_04] Men ... men.

[SPEAKER_03] Det er hva vi velger å gi oppmerksomhet, er det ikke det? Så det er jo ikke det at man skal ha fokuset på regnet.

[SPEAKER_04] Nei, det kan vi ikke.

[SPEAKER_02] Du kan jo ha fokus på alle de flotte cowboyene som er i Bergen. For det er du en del av, er det ikke det?

[SPEAKER_03] Jo. Det er i hvert fall det dere har opplevd i Bergen.

[SPEAKER_04] For oss er Bergen sol og cowboyer!

[SPEAKER_02] Det er kort oppsummert og greit, syns jeg.

[SPEAKER_03] Og for jeg som aldri har vært her ... fikk jo noen fine hatter – cowboyhatter – også, da.

[SPEAKER_04] Vi gjorde jo det. Fordi det lager så god stemning. Den historien har ikke jeg hørt noe om.

[SPEAKER_02] Cowboyhistorien, ja. Vi kan legge ut bilde på Instaen vår, tenker jeg.

[SPEAKER_04] Ja, med cowboyhatter. Det var en vellykket tur, som alltid i Bergen.

[SPEAKER_03] Det er alltid gøy å ha dere på besøk i Bergen. Alltid.

[SPEAKER_04] Men dere er jo veldig flinke til å ha de turene til Bergen. Er det én eller to ganger i året dere er der? Det er vel gjerne to nå.

[SPEAKER_03] En gang, men i fjor var det to.

[SPEAKER_04] Ja. Og vi er jo aldri så seint hjemme som når vi besøker deg og er i Bergen.

[SPEAKER_03] Vi drar vel ikke fra utestedene før de stenger? Vi har ikke gjort det.

[SPEAKER_02] Det er jo egentlig et helt annet natteliv, tenker jeg, i Bergen enn i Oslo. Bergen by night – det er saker, altså.

[SPEAKER_03] Ja, det er kanskje det. Nå har jeg bodd her i 30 år og er så lite i Oslo, men her er det i hvert fall veldig bra.

[SPEAKER_02] Ikke sant. Men du var en liten tur i Oslo forrige helg, da.

[SPEAKER_03] Ja, det er ikke så lenge siden vi var ute og danset.

[SPEAKER_02] Og det ... da var det jo Liv også i Oslo, faktisk. Men det er litt tidligere i Oslo, da, for vi starter jo før klokka er ni?

[SPEAKER_03] Ja, på det stedet der. Vi kom jo halv ni, og det var jo helt fullt. Og folk danset nesten på bordene før vi en gang var kommet til bords. Det var veldig gøy.

[SPEAKER_04] Er ikke det rart, Ellen? Sånn gjør man det jo i Oslo. Men når vi er hos deg, så går vi ut halv tolv. Det var helt sjokkerende for meg første gang, og nå er det blitt helt vanlig. Så det er jo annerledes.

[SPEAKER_03] Ja, det blir jo dette vorspielet først, da. Og så er det jo veldig kjekt å bare sitte og prate litt først.

[SPEAKER_04] Gunnhild, du må være med til Bergen.

[SPEAKER_02] Det høres skummelt ut hvis vi går hjem så sent.

[SPEAKER_03] Bli med til Bergen, Gunnhild!

[SPEAKER_04] Tusen takk, Ellen. Skal ikke se bort ifra det. Men jeg drar nok kanskje hjem litt før.

[SPEAKER_03] Nei.

[SPEAKER_04] Jeg syns synd på Elin når hun er veldig sein her i Oslo.

[SPEAKER_03] Vi starter jo ofte Bergensdagene med ... ja. Vi er ganske fornuftige, ordentlige damer. Og så tar det jo bare fullstendig av på et tidspunkt.

[SPEAKER_02] Det husker jeg ikke noe av.

[SPEAKER_03] Men det er jo bare dansing og moro. Vi danser jo hele tida. Men det er så gøy å gå ut med dere, for dere er jo like danseløver som jeg er.

[SPEAKER_04] Ja. Vi har jo en sånn cowboyhistorie fra Bergen, Elin, for et par år tilbake. Hvor vi var på et utested. Hanna var jo med, og Gundersen også. Og så skulle det stedet vi var på ... det cowboystedet. For det er jo bare cowboysteder på Bryggen der. Og da ... I hvert fall tror jeg det. Det er jo ikke det, da, jeg bare tuller. Det bare føles litt sånn noen ganger. Men det er veldig bra musikk og live – alt det der. Men han som kom for å snakke med oss på slutten av kvelden, hadde kjempespisse cowboysko og så ordentlig cowboy ut.

[SPEAKER_02] Sånne cowboyriller bakpå en skinnjakke, ikke sant?

[SPEAKER_04] Ja, muligens. Og så pratet vi litt med ham. Ellen, du ble vel ikke med, men i hvert fall vi andre tre. Han lurte på om vi skulle være med på nachspiel, og det er jo en hyggelig ting. Det han ikke visste, var at vi ville jo bare synge og spille med ham. Så han kunne spille piano, og vi sang og sang og sang og kom hjem klokka sju på morgenen.

[SPEAKER_03] Da kom dere hese tilbake, husker jeg. Dere var hese – da virket det som dere hadde sunget og sunget.

[SPEAKER_04] For da var ikke du med helt på slutten. Da var Ellen fornuftig.

[SPEAKER_03] En sjelden gang, ja. For da må jo klokka ha vært sånn tre når det stengte her, og så gikk det videre der.

[SPEAKER_04] Og de som blir med, vil bare sitte og spille og synge. Kan hende han var litt skuffet, men han var med på sang og spill. Men har du noen god livsvisdom vi kan ta med oss på veien?

[SPEAKER_03] Ja ... jo. Det er egentlig mye av dette: hvor vi retter fokuset vårt. Jeg tror at det vi gir oppmerksomhet, det vokser. Det du vanner og det du sår. Har du fokus på bekymringer, eller har du fokus på muligheter?

[SPEAKER_02] Det er nydelig sagt. Det kan være livsguiden videre. Ikke sant. Og når vi fokuserer så mye på cowboyer i Bergen, så blir det veldig mange cowboyer i Bergen – så kanskje vi må prøve å fokusere på noe annet neste gang vi er i Bergen.

[SPEAKER_03] Bergen byr på veldig mye mer. Ja, det er mye mer. Nei, det er herlig. Det er terapi når du er her. Gode samtaler, latter og uteliv og humor og gode venninner.

[SPEAKER_02] Veldig hyggelig at du ringte. Nå skal du få lov til å hvile litt før du tar vakt.

[SPEAKER_03] Jo, takk. Og så får dere ha en nydelig dag videre, og ikke minst med podkasten. Vi heier på dere!

[SPEAKER_02] Tusen takk. Så hyggelig å høre.

[SPEAKER_03] Veldig hyggelig.

[SPEAKER_02] Vi heier på deg også. Ja, det gjør vi. God vakt. Ha det!

[SPEAKER_04] Så hyggelig. Det var jo så koselig.

[SPEAKER_02] Nei, hun driver jo masse med fotsoneterapi. Og det har hun drevet med i mange år og har en privatpraksis og er en veldig flink dame med mange kunder. Men hun jobber fortsatt som nattevakt i en litt mindre stilling. Så hun har mye jern i ilden og mye energi. Jeg kan jo igjen skryte av ny restaurant i Oslo – KastBar. Der har vi vært sammen. Har ikke du vært der også? Pizzaplassen, som jeg alltid drar oss rundt på. Jeg var der tre ganger i forrige uke.

[SPEAKER_04] Mener du den på Nationaltheatret der? Ja, den er god pizza. Jeg spiste jo der i en uke. Der har vi vært. Herligheten er det lenge siden nå. Hvem var du der med tre ganger? Jeg fikk ikke noen invitasjon.

[SPEAKER_02] Først med Ellen og Synne, og så ... det var hemmelig. Dagen etter var jeg sammen med Hans Petter. Og så var jeg også med Hanna og Ellen! Jeg drasse med meg ... I løpet av én uke har jeg tatt med meg så mange til Caspar for å spise den samme pizzaen hver gang.

[SPEAKER_04] Hva er det med pizzaen?

[SPEAKER_02] Det er med chèvre, selvfølgelig. Den med chèvre. Kjempegod. Og så var det jo litt artig, for servitøren kom jo bort til meg og lurte på om han ikke hadde sett meg noen ganger før. «Er ikke du her noen ganger tidligere?» «Du sier jo dette er tredje gangen denne uka.» «Ja, men jeg tror du har vært her en del før det også.» Og da ble jeg sett.

[SPEAKER_04] Jeg følte meg veldig sett da han kom bort og liksom ... Folk sier jo at man blir usynlig når man fyller 50.

[SPEAKER_02] Det er ikke sant, det. Det blomstrer det motsatte. Så lenge jeg går på samme restaurant hver gang, da. Da gjør jeg meg jo selv litt synlig, på en måte.

[SPEAKER_04] Å bli sett – det er veldig viktig, det.

[SPEAKER_02] Ja, man trenger det. Og så er det litt godt å vite at maten er god. Slippe å ta valg og være sikker på at man får en god middag. En enkel løsning. Ikke så dyrt heller.

[SPEAKER_04] Nei, ikke så dyrt. Trenger jo ikke en hel pizza heller – man kan dele. Så en stjerne til Caspar ved Nasjonalen.

[SPEAKER_02] Jeg gir den terningkast seks!

[SPEAKER_04] Oi, oi, oi! Er dere ikke enige, da?

[SPEAKER_02] Jo, jo, jo. Min mann sa jo det: «Oi, det er jo akkurat sånn jeg ønsker å få til pizzaen!» Og han har holdt på med å lage pizza i sikkert 15 år. De er gode, de pizzaene der også. Absolutt. Men det er et ekstra kompliment til Caspar at han kommenterer det. Da er det bra.

[SPEAKER_04] Hva har skjedd siden sist, Gunnhild?

[SPEAKER_02] Siden sist, så nå glemmer man jo nesten når sist var, men jeg syns at livet bare går i mye 50-årslag om dagen. Både surprise og planlagte, og så er det jo bursdager for egne barn og avslutninger og jobb og konfirmasjoner og ... sånn som våren er for de fleste. Så det er vel ikke noen sånn veldig spesiell sak. Det har vært kjempefine 50-årslag, alle jeg har vært i. Er de litt forskjellige i formen, holdt jeg på å si?

[SPEAKER_04] Ja, de er forskjellige. En som var surprise, det var på en hverdag – kjempehyggelig. Hun visste ingenting. Det var mannen og dattera som hadde ordnet det. Veldig hyggelig. Fire forskjellige 50-årslag, og alle var veldig bra på hver sine måter. Men spørsmålet er da – kan du ha en tredje fest med meg, eller?

[SPEAKER_02] Det lurer jeg også på. Om det blir i overkant – at jeg virker litt sånn høy på meg selv og trenger mye oppmerksomhet.

[SPEAKER_04] Nei, jeg syns ikke det.

[SPEAKER_02] Nei.

[SPEAKER_04] Vi må ha en skikkelig dansefest.

[SPEAKER_02] Det er jo det, for det har jeg ikke hatt. Så det kan jeg egentlig kreve.

[SPEAKER_04] Men det sies at det var ... Jeg tror det er noen som lytter, eller som har møtt dere, som var i en av bursdagene jeg var i, som sa: «Du må bare ta med deg Synne og Elin hvis du vil.» Da sa jeg at det er så utrolig hyggelig at jeg inviterer med dem. Og da tror jeg at de kanskje tenker sånn diskokule ... Og så sa jeg at: «Jeg tenker at vi får heller gå ut sammen på byen en gang.»

[SPEAKER_02] Det må vi gjøre. Absolutt. Nå går det om at dere er flinke på byen. Gode til å danse. Men jeg har jo holdt på med det seinest i natt, for da var jeg på jobbfest. Takterrassefest!

[SPEAKER_04] Det var jo så utrolig fint vær. Og det var bra DJ – skikkelig bra, altså. Spilte nittitallsmusikk. Og ... på taket, rett og slett?

[SPEAKER_02] På taket. Det var ikke noe stor danseiver der, så jeg danset alene. Oi. Jeg danset alene sikkert en halvtime i strekk. På Oslos tak, er du med? Med utsikt over hele byen. Men det er jo sånn – i dag skulle man kanskje ikke ha gjort det. Men jeg syns også synd på DJ-en, for han var utrolig god, og da syns jeg man skylder litt å danse.

[SPEAKER_04] Og det skulle jeg ønske jeg hadde gjort, for jeg har ikke gjort det nå på de stedene jeg har vært. Dere vet jo egentlig at jeg har sperre for å danse. Men hatt det veldig gøy og hyggelig. Man må jo ikke danse – det som er hyggelig, er jo at noen mingler, og det er jo ikke sånn at alle må ut på gulvet. Men det som skjedde her, var at – rett før festen var slutt – da var det full fres. Alle utpå. Og hadde det fortsatt, så hadde det vært kjempe ... Så folk liker jo å danse, men de må være ganske trygge, og det er ikke alle som ... Men noen lar seg dra med, da.

[SPEAKER_02] Og noen må jo starte. Din jobb å starte, ikke sant?

[SPEAKER_04] Men jeg prøvde å starte og dra med folk. Så det endte jo med at jeg hadde en slags oppvisning: «Se her, sånn kan vi gjøre det. Her kan vi danse.» Og særlig Loreen – for den hadde jeg fått DJ-en til å sette på. Da har man jo sin egen koreografi. Ned i knærne, lave skuldre, myke bevegelser. Altså, det er jo ... Akkurat nå syns jeg det føles litt flaut å tenke på, men det er nå bare sånn det er. Så hvis noen vil være med oss ut, skal de få oppleve lave skuldre.

[SPEAKER_02] Det hadde vært gøy. Og du da, Elin? Det har skjedd så mye at jeg vet ikke hvor jeg skal starte.

[SPEAKER_04] Oi, oi, oi! Fortell! Fortell!

[SPEAKER_02] Nei, men jeg har jo vært på Foo Fighters-konsert.

[SPEAKER_04] Det så jeg jo på! Med din sønn?

[SPEAKER_02] Med min sønn. Det var helt fantastisk. Det som er litt strevsomt på en sånn konsert hvor du skal stå, er jo at vondter dukker opp. Selvfølgelig. Ja. Så da må man ha veldig god musikk, som du sier. Og heldigvis var det Foo Fighters. Og han Dave Grohl – han er jo helt rå, både vokalmessig og alt ... Alle de låtene bringer musikk, og de får deg til å bli avledet fra smerte. Men alle vi som var der ... det var jo noen kamerater av mannen min – veldig høye. Og min sønn er også veldig høy. Lange rygger. Og de fikk jo vondt i ryggen, alle sammen. Til og med sønnen min på 15 år startet med: «Gud bedre, kjenner vondt allerede.»

[SPEAKER_04] Lange rygger gjør vondere, eller?

[SPEAKER_02] Ja, det tror jeg, altså. Hvor var det? Det var på Intility Arena. Ja, nettopp. Og da er det jo busstur dit, da? På en stappfull buss. Ja, ja. Det tar evig lang tid, og det er masse mennesker. Men det var i hvert fall veldig gøy. Og jeg følte at jeg fikk en slags øyekontakt med Dave Grohl. Og det er jo den gamle trommeslageren til Nirvana.

[SPEAKER_04] Yeah, yeah, yeah.

[SPEAKER_02] Du er ikke kulere enn når du er på en konsert. Og jeg skulle egentlig ikke være der engang – jeg fikk bare billettene av Hans Petter.

[SPEAKER_04] Ja, men apropos vondt – i natt, da jeg danset på festen – hadde jeg ikke vondt et eneste sted. Jeg var nede i lavt knestående til «Euphoria». Og snurr, snurr, snurr. Og det gikk bare så godt. Jeg følte meg som verdens flinkeste danser. Og faktisk så fikk jeg skryt av en som sa ... nei, det sa jeg ikke. Det var en som sa: «Du er skikkelig god til å danse.» Og det er jo ikke for å skryte, men var det kanskje akkurat da? Men i dag lager jeg lyder når jeg reiser meg, så ja – det går opp og ned. Stjerne for en halvtime.

[SPEAKER_02] Det var en nydelig og rørende historie, Synne. Og vel fortjent. Den trengte du.

[SPEAKER_04] Ja, jeg trengte den. Og så gikk det fra det til 93-årsdag for min kjære mormor, som jeg snakket om litt tidligere. Setter hun pris på feiring, og får hun det med seg?

[SPEAKER_02] Ja da. Det var veldig koselig. Jeg hadde jo med meg smuldrepai med rabarbra, som de hadde plukket i hagen hennes. Så jeg maste veldig: «Dette er rabarbra fra hagen din!» Hun hører veldig dårlig. Men den var veldig godt stekt! For det har jeg også fått høre. Jeg har jo en mor som er veldig ærlig og direkte, og det setter jeg veldig pris på. Hun hadde fortalt meg, før denne festen som jeg skulle lage rabarbrapaien til – dere smakte kanskje den?

[SPEAKER_04] Ja, den var veldig god.

[SPEAKER_02] Min mor sier jo at: «Du kan jo ... De er sjelden gjennomstekte, de kakene du kommer med.» Så jeg må finne bedre måter å steke kake på. Og det som skjedde med den smuldrepaien på 93-årslaget, var jo at jeg hadde glemt hele paien. Så da var den godt stekt.

[SPEAKER_04] Så bra!

[SPEAKER_02] Så da kunne jeg betrygge min mor om det.

[SPEAKER_04] Hva med deg, Gunnhild? Liker du å sette en deig, eller?

[SPEAKER_02] Jeg setter deig. Jeg er glad i å lage boller, for det går på slump.

[SPEAKER_04] Men gir det deg noe glede?

[SPEAKER_02] Det gir meg glede når folk verdsetter vaniljebollene mine og kanelsnurrene mine. Det gir meg glede. Og så slipper jeg å måle, for da tar jeg på slump. Og det er jo sånn jeg er. Men Gunnhild, har ikke du vært på Kielferja?

[SPEAKER_04] Jo, jeg har vært på Kielferja. Det glemte jeg å si i stad. Jeg har en sånn årlig tur med en venninne av meg. I fjor var vi i Málaga, og i år ble det Kielferja. Og man har jo noen fordommer mot den Kielferja – at det er mye fulle folk. Men det er jo alle typer mennesker egentlig på den båten. Vi tenkte at vi skulle starte med å ta et glass vin øverst på toppen, og det var hyggelig å finne utsikt med båten over Drøbak og Oscarsborg og sånne ting. Og så kommer det – ganske kjapt – en stor gjeng med noen folk som har sikkert vært og festet kanskje fra dagen før, tenker jeg. De var ganske brautende og hadde det veldig gøy og lagde liv og røre i den flotte restauranten helt på toppen av Kielferja – for der er det litt flott. Men uansett, så plutselig går vinduene litt sånn skjevt ... eller bak der, det er vel foran enn der vi satt i båten, eller bakerst – jeg kan jo ikke huske om det er foran der den sitter i båten. Men i hvert fall, før vi vet ordet av det, er det en dame som på en måte legger seg i hele vinduet. I den fine – der noen spiser og noen drikker. Og hun syns dette er kjempegøy, å ligge i vinduene på båten. Og så syns hun det er kjempegøy når hun tar av seg genseren og ligger i bare BH-en foran i restauranten på Kielferja. Og da kommer jo alle fordommene man egentlig har om sånne fylleturer. Og det er jo fin familiekrysser og sånne ting til stede. Men i hvert fall – da tok det ikke lang tid før hun ble forvist, tenker jeg, fra det stedet. Og vi så ikke henne mer på den tur-retur Kiel. Men det var i hvert fall en hyggelig tur, og etterpå var det stille og rolig.

[SPEAKER_02] Så du noe til den gjengen, da?

[SPEAKER_04] Nei, jeg sa ikke noe til dem heller. Jeg tenker at de måtte ha ferdig dette klokka fire på ettermiddagen. Men en fin måte å reise på. Sånn kortreist tur.

[SPEAKER_02] Danskebåten er jo alltid et eventyr. Og når du nevner det, så kommer jeg på den turen jeg hadde med mine unger. Tok dem med for noen år siden. Det var Color Line – Kielferja. Men det var også veldig mye action, da. For ungene måtte jo tråkke over folk som lå rett flate ned på gulvet. Jøss. Ja, og de var nærmest bevisstløse – folk som var på fylletur. Ja, ja. Og så gikk vi i gangen, og plutselig var det: «Ikke kom her, ikke kom her.» Og det sto masse vakter utover et rom, og da er det noen som hadde blitt kastet inn i «kasjotten», på en måte – en slags fengselscelle, sikkert, fordi de ikke hadde oppført seg pent. Det var veldig mye sånt. Kanskje en uheldig tur for småunger å få med seg, for de syntes det var litt ekkelt.

[SPEAKER_04] Men vi har jo vært mange ganger på Finnlandsbåten som går fra Stockholm til Helsinki med barn. Og jeg har aldri opplevd noe sånt – selv om de båtene er helt like den du tok til Kiel.

[SPEAKER_02] Nei, jeg har ikke opplevd det før heller. Det var kanskje bare den turen der, den gjengen. Nei, nei.

[SPEAKER_04] Kanskje finnene sitter på lugaren. Jeg vet ikke.

[SPEAKER_02] I hvert fall ... og så var det noen som gikk og røykte inne – sånn som i gamle dager. Det var litt nostalgisk, da. Med sigaretten og alt det vegg-til-vegg-teppet. Så tenkte jeg: jøss, det tar meg tilbake. Det var litt artig. Det må være høyt under taket. Jeg syns vi skal bare tenke at det er lov å feile og tryne – det er lov.

[SPEAKER_04] Og jeg har jo stått og danset alene på dansegulvet i natt. Ikke i den tilstanden, men allikevel. Folk kan jo tenke alt mulig rart om andre som på en måte gjør noe annet enn dem selv. Men fyllerør er ikke greit, da – når barna ser det på båten. Men hun ... tok hun av seg BH-en?

[SPEAKER_02] Hun tok av seg genseren.

[SPEAKER_04] La seg på vinduet skrått. For det er jo på en måte helt foran i båten, sånn at det går litt sånn skrått. Så hun syntes jo det var morsomt. Er det noen som kunne se det, da?

[SPEAKER_02] Ja – alle som satt der, så jo det. Men det er i hvert fall ikke et egnet sted å gjøre det, egentlig. Meningen er nok ikke at en person skal stå i vinduene og ta av seg genseren når andre koser seg med litt mat og drikke.

[SPEAKER_04] Det er å by på seg selv, Gunnhild. Nå må ikke du være så streng.

[SPEAKER_02] Du skulle bare ha blitt med. Det hadde tatt seg ut. Det hadde blitt en god historie. Hun hadde BH, da, i det minste. Det er ikke alle som finner BH-en sin.

[SPEAKER_04] Hvordan var det, Elin?

[SPEAKER_02] Jeg syns det er vanskelig å finne BH-er. Ikke i butikken, men i skapet. «Finne hjemme – hvor er BH-en min?» Ok, så har jeg ikke god nok tid til å finne den BH-en, og da blir det uten BH. Vær så god, jeg byr på meg selv i dag igjen.

[SPEAKER_04] Men er ikke det bare positivt?

[SPEAKER_02] Ja, det er det. Hva sier du, Gunnhild? Er det godkjent?

[SPEAKER_04] Det er faktisk veldig in nå. Det er faktisk det de unge gjør.

[SPEAKER_02] Ja, ikke sant. Det er nettopp det. Jeg er så moderne! Som ungene sier. Du er så moderne, du vet! Nei, det har de ikke sagt. Jeg prøver bare å skryte på meg nå.

[SPEAKER_04] Nei, men ja. Det er litt skrangling. Og da tenker jeg at det må man også bare kunne snakke om og leve med.

[SPEAKER_02] Ja, men akkurat når du snakker om dette med å være fordomsfri og ungdommelig og tolerere alt mulig – men nok er nok. Har du kommet dit nå?

[SPEAKER_04] Når det er nok, er nok. Hva er det denne gangen?

[SPEAKER_02] Nei, vi var jo ute og spiste denne pizzaen. Og da var det opptil flere som satt og røykte ved bordene ved siden av oss. I hvert fall et par stykker.

[SPEAKER_04] Og de bordene står ganske tett.

[SPEAKER_02] Ja. Og jeg fikk i hvert fall en veldig sånn sigarettsmak i munnen. Og jeg kjente jo hvordan irritasjonen tok meg, og jeg begynte å prate litt høyt om røyking. Da ble jeg en sånn sur, gammel dame.

[SPEAKER_04] Apropos tolerant, ja, det er sant.

[SPEAKER_02] Det tolererte jeg ikke. Jeg hadde egentlig lyst til å gå bort og gi dem en liten lekse.

[SPEAKER_04] Men jeg syns det er litt rart i våre dager, hvor så få røyker, og så sitter man på en utekafé ganske tett og vinden blåser – det sier seg jo selv at sigaretten man sitter med, vil jo blåse på andre. At man ikke tenker på det, er rart. Det er voksne folk. Men det har kommet litt igjen nå – jeg syns flere røyker.

[SPEAKER_02] Nå har jeg begynt å bli en sånn irriterende dame. Det er jo ikke bra. Så nå må jeg skjerpe meg litt.

[SPEAKER_04] Kanskje en sånn balansegang er bra for oss alle, da. Men samtidig så har det jo noe med å ha litt mer guts til å si ifra. Jeg syns det er kjempebra, jeg.

[SPEAKER_02] Det var kanskje litt ufint med den der litt høye praten på pizzarestauranten. «Er det nødvendig å røyke rett ved siden av meg som spiser pizza? Jeg kjenner sigaretten i munnen.» Og så sitter man og holder seg litt foran munnen. Så tenkte jeg etterpå – kanskje det var ikke så ille som jeg tenkte, da.

[SPEAKER_04] Ja, akkurat det syns jeg faktisk er dårlig. Av den som sitter og røyker når det er 1,5 meter mellom bordene.

[SPEAKER_02] Nei, men hva var det du skulle si da?

[SPEAKER_04] Nei, jeg lurte bare på om vi må takke for oss. At det går mot slutten. Men det har vært kjempekoselig å henge med dere igjen. Jeg er full av energi og kan klare meg gjennom noen uker til nå. For jeg vet vi treffes igjen snart.

[SPEAKER_02] Men det går jo mot sommer, så det kan hende at det blir en litt lengre pause nå til neste podkast. Men vi gir oss ikke. Og takk til alle – eller i hvert fall dere som har orket å høre på dette her. Det setter vi kjempestor pris på.