VISJON! (del 1) // En menighet for alle generasjoner - Daniel Kolltveit

I denne talen kan du høre pastor Daniel Kolltveit åpne taleserien "Visjon!". Taleserien vil strekke seg over 6 søndager, og ta for seg alle delene ved menighetens visjon. Talen er fra 9. aug 2026 i Familiekirka Mandal. 

Transcript

Copy Transcript Copied

SPEAKER_00 0:02

Du hører på talepodcasten til familiekirka Amanda. Bli gjerne med på guttsjeneste hver søndag kl 11 i sommerkroveien 10. Vi har også et supergøy opplegg for barna.

SPEAKER_01 0:16

og vi ser skikkelig frem til hva denne høsten bringer for oss som kirke. Dette blir det første skoleåret som vi som menighet gjør sammen etter at vi slo oss sammen Oasen-Mandahl og familiekirken-Mandahl og ble en menighet i 1. mai. Det første semester og skoleår vi skal gjøre sammen. Og det blir utrolig spennende. Det gleder vi oss veldig til. Og jeg tror det blir mange høydepunkter som vi har i vente foran oss. Det blir skikkelig bra. Og derfor, siden vi er en ny sammenslått menighet, så har vi også tenkt at det er veldig lurt hvis vi kan begynne med å se sammen på visjonen vår. Hvis vi kan dykke inn i vår nye felles visjon og forstå enda mer hva som er formålet, hensikten, retningen til oss som menighet, hvor vi går, hvor vi er på vei. og vi skal da ha seks søndager etter hverandre der hvor vi deler opp visjonen i seks deler og så snakker vi om alle delene med visjonen sånn at vi kan få den skikkelig inn under huden Hvis du har lagt merke til det på den magneten som du fikk i dag, så står også visjonen, sånn at du kan ha den visjonen hengende på kjøleskapet ditt, eller bak på bilen din, om du vil det, eller et eller annet sted med metall, og så kan den minne deg om visjonen til menigheten. Vi skal få opp visjonen, så vi kan gå på neste bilde. Der står det «Familiekirka Mandal er en menighet for alle». alle generasjoner, som ærer Gud, elsker vår neste, gjør disipler og tjener samfunnet, hvor Jesus forvandler liv. Og hvis du hørte nøye etter i søndagsskolesangen som ble sunget i stad, så er den liksom bakt inn der, sånn at det skal være lettere for oss å huske hva visjonen er for noe. Og vi hopper til neste bilde igjen. Der kan du se hvem som skal tale de forskjellige delene. Først skal jeg snakke i dag om en menighet for alle generasjoner. Neste søndag er det Jarle. En menighet som ærer Gud. Og så er det meg igjen. Elsker vår neste, Victoria. Gjør disipler, Paul. tjener samfunnet, og til slutt avslutter jeg med hvor Jesus forvandler liv. Og gjennom dette håper vi at du kan få det under huden, det vi som enhet er på vei mot, og den retningen som vi har som kirke. Bra, men hvorfor er det så viktig med visjon da? Hva skal vi med visjon? Som enhet er vi faktisk flere hundre personer Vi har over 300 medlemmer her i familiekirken. Vi har flere hundre mennesker som kommer sammen, og det at vi alle har en felles forståelse om retningen på menigheten, det er så viktig, slik at vi kan gå i samme retning med sterkere kraft. å dra i samme retning og hjelpe hverandre med å oppnå hensikten denne menigheten skal ha. I ordspråkene 29.18 står det «Where there is no vision, the people will perish». Altså uten visjon vil folket gå til grunne. Jeg tror vi alle trenger visjoner i livet. Mål og hensikt å strekke oss etter. Hvis ikke, så vil vi kanskje surre rundt og ende opp med å kanskje ikke havne der som vi håpet at vi skulle havne. Vi kan ha personlige visjoner, personlige mål. Vi kan, sånn som for min del dette året, så hadde jeg et personlig mål om å score i det offisielle Liga-systemet i Norge. Fotball, selvfølgelig. Det målet ble oppnådd da vi spilte mot Lyngdal 3 i 7. divisjon i april. Ikke sant, Isak Drangsland? Han gikk ut, ja. Han skjønte det kom noe. Og Markus Drangsland som skulle prøve å stoppe meg på den kornelen, men som ikke hindret forsvarskjempen i å score mål. Nei, så det er utrolig viktig med sånne mål. Jeg har jobbet hardt for å nå det målet over lengre tid. Neida, jeg skal ikke dra den for langt. Men uansett, vi glemmer det. Det er viktig å ha mål. Det er viktig å ha visjoner. Det handler om at vi ser noe der fremme. som vi vil jobbe mot, som vi vil jobbe mot å oppnå. Og vi som menighet, vi ser noe der fremme. Vi ser ikke en menighet som bare blir mindre og mindre og har det hyggelig, og så dør vi. Vi ser ikke det. Nei, vi ser en menighet som har innflytelse i byen vår. En menighet som ser mennesker bli frelst. Hvorfor det? Jo, fordi det er det beste livet. Det er å få kjenne Gud. Og vi ønsker at flest mulig skal få erfare det og oppleve det. Og at barn skal få oppleve det fra de er bittesmå. Vi trenger visjon for å ha en retning på hvor vi er på vei. Det skal både definere oss, og det skal også sende oss en retning. I tillegg til visjonen har menigheten fem kjerneverdier. Og de kjerneverdiene er Jesusfokus, vennlighet, skaperglede, fostering og generøsitet. Og vi håper at disse verdiene kan få lov til å definere kulturen som vi skaper sammen. Hvordan vi er mot hverandre, og hva vi satser på i denne menigheten. Og det er sånn sett også verdier som vi kan kjenne igjen allerede i menigheten, og som vi kan få lov til å jobbe mot at skal bli enda sterkere del av kulturen vår. Men nå skal vi hive oss inn i den første delen av vår visjon, en menighet for alle generasjoner. Og det er det jeg skal snakke om i dag. Da vi i sammenslåingsprosessen la inn denne delen, dette punktet i visjonen, så var det flere grunner til det. En av de virkelig positive sidene med det at Oasen, Mandal og familiekirken slo seg sammen, det var nettopp det at vi hadde på en måte vært våre segment av alder i menighetene. I Mandal så var det sånn røffelig 50 år og nedover, mens også i Oasen så var det rundt 50 år og nedover, mens i familiekirken så var det rundt 50 år og oppover som var hovedaldersegmentene. Og Begge menighetene savna den andre generasjonen til stede i menigheten. Så når vi slår sammen, plutselig så har vi en menighet i alle generasjoner. Og jeg har hørt fra flere her i familiekirka at, eller fra de som gikk i familiekirken før sammenslåingen, jeg skal holde tunga rett i munnen, at noen som har sagt til meg, det er ganske mye bråk her nå. Men det har blitt sagt med en veldig positiv undertone, som at det er så fint å ha flere barn og få folk i yngre alder til stede. Og så vet jeg at for oss som kom fra Oasen-Mandal, at det har vært så nydelig å kjenne at vi har flere av de voksne og godt voksne som virkelig kan være med å dra lasse, være med å heie og bekke, og at vi kan få nyte godt av visdom og erfaring som man bærer på. Totalt så gjør det at vi kan være en flere generasjons menighet. Så menigheten, familiekirka, vi skal være en menighet for mennesker i alle tider. Aldri. I alle livsfaser, i alle livssituasjoner. Om man er gift, om man er single, om man er enke eller pleie til engene, ønsker vi å være en menighet som ser, hjelper og er der for hverandre. Det er ikke pastorens oppgave å gjøre alt dette. Men vi har et kollektivt ansvar i det å se hverandre, være der for hverandre, på tvers av generasjonene. Så skal vi som pastorer gjøre vår del vi også. Jeg har lyst til å dra deg gjennom noen bibelvers om dette her med alle generasjoner. I Salmos ordspråk 22, 6 står det «Lær den unge den vei han skal gå, så viker han ikke fra den selv når han blir gammel.» Jakob 1, 27 «En ren og usmyttet Guds styrkelse for Gud og Faderen er dette. Og se til farløse og enker i deres nød.» Vi kan være en menighet som ser de som ikke har en pappa, og ser til de som har mistet sin ektefelle. Malachi 4, 6. Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til fedrene. Salme 145, 4. En slekt skal lovprise dine gjerninger for den neste slekt. Dine veldige gjerninger skal de få kynne. Slekt etter slekt skal vi være en menighet for alle generasjoner som er der for hverandre. La oss se litt på de forskjellige generasjonene litt kjapt. Vi trenger utrolig masse den eldre generasjonen iblant oss. Og vi trenger også den yngre generasjonen iblant oss. Og vi trenger barna. Og vi trenger ungdommene. Og de unge voksne. Og vi trenger også de som er voksne bare. De som bare kalles voksne. Victoria sa til meg en dag, med sorg i øynene, at «Vet du hva? Nå er vi voksne». Så sa jeg «Nei, er ikke vi unge voksne da?» «Nei, vi er faktisk bare voksne». That's a scary thought. Og så trenger vi de godt voksne. Og de eldre. Mister vi de eldre, da mister vi fedrene, mødrene, høvdingene, visdommen, tryggheten, arven, og masse, masse, masse mer enn det. Virkelig god humor mister vi også. Mister vi de unge, ungdommer, unge voksne, da dør fort menigheten ut når dette slektsleddet forsvinner. Man mister styrke, man mister pågangsmot, ideer, nytenkning, initiativer. hvis vi mister de unge og unge voksne. Mister vi de som er midt mellom unge voksne og eldre, altså de som bare er voksne, sånn som jeg, så mister vi lime mellom generasjonene. Selve bindeleddene som binder generasjonene sammen, var enormt viktige for at menigheten henger sammen. Og kanskje viktigst av alle, barna. som er selve bildet på hvordan vi skal forholde oss til Gud, som vi har snakket om i dag, som barn. Mister vi barna i menigheten, så mister vi enormt mye liv, energi, glede, kreativitet. Og vi må til enhver tid sørge for at vi er en menighet der barna trives, og at det vokser nedenfra hele tiden. Superviktig. Så vi trenger alle generasjonene. Mister vi en generasjon, så har vi tapt veldig mye. Vi trenger alle generasjonene i menighet, og vi er en menighet som tør også å satse på neste generasjon. Der de får plass, de kan heies fram, føle seg ønsket, så er det viktig at vi verdsetter ut av det. Da er det godt å ha den eldre generasjonen som kan ta opp den minste. Vi la det inn som et sånt element i talen. Jeg skal lese et veldig bra sitat fra Eugene Peterson, han som har skrevet The Message-oversettelsen, som sikkert flere av dere har hørt om. Vi får det opp på skjermen her også. Det faktum at vi er en stor trosfamilie, betyr ikke at vi lever i en familieidyll. De brødrene og søstrene vi møter langs troens vei, er ikke alltid hyggelige folk. Og nå tenker dere sikkert på noe konkret. Vær litt forsiktig med det. De sluttet ikke å synde straks de valgte å tro på Jesus. De ble ikke plutselig forvandlet til interessante samtalepartnere, spennende festmennesker og glødende inspiratorer. Noen av dem er kvarulanter, andre er kjedelige, og andre igjen, når vi nå først snakker rett fra leveren, er utålelige grinebittere. Like fullt sier vår Herre at disse er våre brødre og søstre i troen om Gud er min far så er dette min familie så spørsmålet er ikke skal jeg bli medlem av et trosfellesskap men hvordan skal jeg leve i dette trosfellesskapet Guds barn gjør forskjellige ting Noen rømmer og later som om familien ikke eksisterer. Noen flytter ut for sin egen leilighet og kommer innom nå og da. De dukker nesten alltid opp når noe feires. Da med en gave for å vise alle at de faktisk bryr seg. Andre ville aldri drømme om å dra. I stedet drømmer andre om det for dem. For de klager alltid på maten. Krangler stadig om hvem som skal ta neste oppvask. kritiserer måten det forrige blir gjort på og påstår de alltid blir oversett og utnyttet. Men noen bestemmer seg for å finne ut av hva Gud egentlig mente med å plassere dem i dette som kalles en menighet og lære seg å delta i fellesskapet med glede og på en sunn måte. Slik utvikler de en modenhet som gjør det mulig for dem å dele Guds nåde med dem som ellers ville bli sett på som irritasjonsmomenter. Det var et langt sitat, men jeg synes det var ganske bra. Og jeg tror mange kunne kjenne seg litt igjen i både det ene og det andre. Jeg har lyst til å gi deg tre viktige perspektiver i dag om flere generasjons menighet. Så håper jeg du kan huske hvertfall et av de. Og da begynner vi med punkt nummer en. Alle har en verdi og en funksjon. Alle sammen. Av en eller annen grunn så tenker noen her sikkert, jeg vet det, men ikke meg. Men jo faktisk alle. Alle har en verdi og en funksjon i meningsfellesskapet. La oss lese også et litt lengre bibelavsnitt, men du kjenner det igjen. Fra 1. Korinther 12, vers 12 til 27. Slik kroppen er en, selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør en kropp, enda de er mange. Slik er det også med Kristus. For med en ånd ble vi alle døpt til å være en kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og Alle fikk vi en ånd å drikke. For kroppen består ikke av en kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier «fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier «fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det likevel like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen? Men nå har Gud gitt hver enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var en kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Det er et godt spørsmål. Men nå er det mange kroppsdeler, men bare en kropp. Øyet kan ikke si til hånden «jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene «jeg har ikke bruk for dere». Tvert imot, de delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ærevert, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skamme, kler vi desto mer sømmelig. De andre, de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære får mye ære. For at det ikke skal bli spittelse i kroppen. Men alle lemmene har samme omsorg for hverandre. For om et lem lider, lider alle de andre med. Om et lem blir hedret, leder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp. Og hver av dere er lem på ham. Det bibelavsnittet her viser så tydelig hvor viktig hver og en av oss er i menigheten. For sammen så utgjør vi Kristi kropp. Og det er ikke bare denne menigheten, familiekirka Mandal. Hvis jeg begynner å snakke om det noen gang, så må det gå noen røde varselamper. Men det er alle menighetene rundt forbi. I Mandal, i Norge, i verden. Sammen så utgjør vi Kristi. Kristi kropp. Og så har vi i familie Cirka Mandahl en veldig viktig oppgave her også. Som en del av den kroppen. Og hvert enkelt menneske er en kroppsdel på den kroppen. Et lem på den kroppen. Ingen kan si til hverandre du er ikke viktig. Eller du har ikke en funksjon eller en verdi i menigheten. Og ingen av oss kan si til oss selv, jeg er ikke viktig, og jeg har ikke en verdi eller en funksjon i menigheten. For det er ikke sant. Og det er ikke det Bibelen sier. Du har faktisk først og fremst en relasjonell og mellommenneskelig verdi. Det synes jeg er litt viktig å få fram. Først og fremst har du en relasjonell og mellommenneskelig verdi. Mennesker er glad i deg. Du tilfører mest til menigheten bare ved at du er her, og at du er du. Hva du kan bidra med rent praktisk er faktisk veldig underordnet akkurat det. Først og fremst er du viktig fordi du har en relasjonell og mellommenneskelig funksjon. At du er du. I romerbrevet 5.8 står det «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere». Han døde for meg mens jeg enda var en synder. Det viser oss at før vi hadde prestert noe som helst, så elsket Gud oss så mye at han lot Jesus dø for oss. Og den samme kjærligheten skal vi gjenspeile i menigheten. Så før du presterer noe som helst i menigheten, eller bidrar med noe praktisk av noen slag, så er du ønsket og elsket bare fordi at du er du. Og du er her. Og kroppen er mer komplett når du er her. Og vet du hva? Folk liker deg. Tror det eller nei. Folk liker deg. Og blir glad når de ser deg. Så i tillegg til den store verdien hver enkelt av oss har i menigheten, fordi vi er de vi er, så har alle også en funksjon, eller flere funksjoner. Du kan være alltid fra en bønnekjempe til en musiker, kakebaker, forkynne Guds ord, snekkere ved likeholdet bygge, drive ledertrening, evangelisere, og så videre. Alle har en funksjon og noe de kan bidra med innen i menigheten så føler du kanskje ikke at du har det da kan vi godt ta en prat så kan jeg godt hjelpe deg med å kanskje peile deg inn på noe som kan være et fint område å bidra på. Men først og fremst så har du en verdi i menigheten fordi du er du. Det var punkt nummer en. Vi går til punkt nummer to. Du trenger menigheten, og menigheten trenger deg. I løpet av et liv, om du bestemmer deg for at du alltid skal tilhøre en menighet, og dukke opp når menigheten samles, om du bestemmer deg for det, så vil du holde deg på banen. i troslivet gjennom hele livet. Det er kanskje det sterkeste sikkerhetsnettet som finnes for å ha en tro som varer livet ut. Det er å holde seg til menighetsfellesskapet. uke etter uke, uansett hvor langt du klarer å bevege deg vekk fra Gud på mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag, så blir du bare dratt tilbake igjen på søndag. Fordi du har tatt det valget. Jeg skal alltid dukke opp når menigheten samles, og så vet vi jo at vi har våre ting av og til som gjør at man ikke kan komme hundre prosent av gangene. Men et sånt valg om å tilhøre en menighet, det vil holde oss på banen gjennom hele livet. så hender det kanskje i perioder at vi får ikke så mye ut av å komme på gudstjenestene jeg tror vi alle kan kjenne på det fra tid til annet at jeg får litt lite ut av det jeg får kanskje mer ut av å se på youtube eller besøke andre steder eller da føler jeg jeg får litt mer mat så derfor går jeg dit og dit og andre steder og så videre og jeg kan forstå det jeg kan forstå og kjenne igjen at jeg selv har også vært på mange litt kjedelige møter og fra periode til periode så kan man oppleve at det ikke gir så mye fra sesong til sesong. Da er det så viktig å vite at vi må ikke bare tenke «hva kan jeg få?» «Hva kan jeg få fra menigheten?» «Hva kan menigheten gi til meg i dag?» Men heller «hva kan jeg gi til noen i dag?» Det at du er her, det at du velsigner andre, det at du ser menneskene rundt deg i menigheten, det gjør at de føler seg sett. Det at du deler en oppmuntring eller viser omsorg til noen, det gjør at de kan bli oppmuntret og blitt tatt vare på. I noen livsfaser og sesonger så trenger menigheten deg mer enn du trenger den. Men så egoistisk av oss å holde seg borte når vi ikke føler vi trenger den. I andre livsfaser og livssituasjoner så trenger du menigheten. Da er det så godt å vite at menneskene du trenger faktisk er der, faktisk ser deg, faktisk bryr seg. La oss være en menighet som både kommer når vi føler vi trenger det, og når vi kan være der for noen andre som trenger det. hvis jeg ser tilbake på mitt liv hvilke mennesker som har betytt mest for meg og min trosreise så er det selvfølgelig mamma og pappa også er det to menn som når jeg var 13 år så var de 5-6 år eldre enn meg så de var da 18 og 19 år de bare tok meg med fant på masse gøye ting. De lot meg få innblikk i hvordan de levde med Gud. De lærte meg hvordan jeg skulle lese i Bibelen. Og når jeg tenker tilbake igjen på det i dag, det var de som fikk meg til å virkelig ville gi livet mitt til Jesus. Og jeg skjønner ikke hvorfor de gadd. Hvorfor gadd de å henge med en 13 år gammel gutt? de hadde skjønt noe av det her, at de kan få lov til å bety noe for andre. Og når jeg ser tilbake på livet mitt i dag, så er det noen av de som betydde aller mest for meg. Fordi de valgte å kanskje være med en litt kjedelig gutt på 13 år av og til. Men de så lenger over hva de investerte i. I Hebreer brevet 10, 25, så står det La oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling slik noen har forvane. Men la oss formane hverandre, og det er så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg. Så det var punkt nummer to. Du trenger menigheten, og menigheten trenger deg. Til slutt, punkt nummer tre. Alle generasjoner trenger kontinuerlig fornyelse. Da kan vi gå på neste bilde. Alle generasjoner trenger kontinuerlig fornyelse. Vet du hva? Jeg har vært i menigheter der de unge voksne er de mest tradisjonelle og de som er minst åpne for endring og forandring. Og så har jeg vært i menigheter der de eldre i forsamlingen har vært de som heier aller mest på endring. La oss være en menighet der alle generasjoner lever i kontinuerlig fornyelse. Der vi er åpne for nye ideer, utvikling, initiativ. Jeg tror fort at en menighet som ikke er åpen for endring, er en menighet der alle folk med nye ideer og initiativ ikke vil gå i. Da finner de seg heller et annet sted. La oss ikke kvele forandring, men framelske den. Og der må jeg bare skryte skikkelig av det som nå er en ny etablert menighet, som har vært enormt endringsvillig de siste halve årene, og åpne for at denne her sammenslangen skulle skje. Det er mange som har gjennomgått mye forandring, og jeg digger det med denne menigheten her. Men vi trenger å la våre sinn fornyes. I 2 Korinther 4, 16 står det «Derfor mister vi ikke mot det. Selv om vårt yttre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet hver dag.» Vi trenger å la vårt indre menneske bli fornyet hver dag, uansett om vi er ung eller gammel. Ordspråkene 27, 17 sier «Jern skjerpes ved jern, og en annen mann slipes ved å omgås andre». Vi trenger å bli slipt av hverandre, hverandres meninger, personligheter. Vi trenger å bli smittet av hverandres Guds bilde og disippelvandring. Det at vi er medlemmer, det betyr at vi er alle like, like viktige, like verdige personer. Det er ingen av oss som eier familiekirka noe mer enn noen andre. Dette her er Kristi kropp. Det er han som er hodet og bestemmer. Og vi trenger å være koblet på han i kontinuerlig fornyelse hver dag. I klagesangen i 3.23 står det «Hans barmhjertighet har enda ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen.» Hver eneste morgen kan vi få drikke av hans kilde og la oss fornye. Tenk på det. Så alle generasjoner trenger kontinuerlig fornyelse i vårt indre først og fremst. Men vi trenger også at menigheten er i kontinuerlig fornyelse. At vi tar imot det friske og nye Gud har for oss. og vil fylle oss med og forfriske oss med i dag. Og at vi som menighet er i kontinuerlig fornyelse i både uttrykk og form, slik at vi er i stand til å møte dagens mennesker og dagens generasjoner, er så viktig. Ok, lovsangere, dere kan få lov til å gjøre dere klare. Så nærmer vi oss en avrunding. Men tilbake til der hvor vi startet. Vår visjon. Familie Kirka Mandahl er en menighet for alle generasjoner som ære Gud, elsker vår neste, gjør disipler og tjener samfunnet. Vår Jesus forvandler liv. Nå vet vi litt mer hva som ligger bak den aller første delen av vår visjon. Når vi snakker om at vi er en menighet for alle generasjoner. Så jeg har bare lyst til å gi deg en supertydelig imitasjon. Bli med. Uansett hvor gammel eller ung du er. Om du er gift, single, enke, eller til og med midt i et samlivsbrudd. Kom her. Bli med. Du hører hjemme her. Menigheten er for deg, og menigheten trenger deg. Først og fremst for at du er du, men også for hva du kan bidra med. Skal vi reise oss opp?

SPEAKER_00 32:25

Takk for at du lyttet til denne talen fra Familie Kirka Mandal. Familie Kirka Mandal er en menighet for alle generasjoner som ærer Gud, elsker mennesker, gjør disipler og tjener samfunnet. Og Jesus forvandler liv. Han vil signe dag videre.