IT-Direktoratet

026 - Uro i hodet, ro i kriser: Mias ADHD-historie | Gjest: Mia Landsem

• Paul Bernhard Svenning, Andreas Dittmann-Monsen, RIchard Imenes • Season 2 • Episode 3

Share episode

Vi snakker med Mia, som deler hvordan hun har gjort ADHD til en styrke i arbeidslivet. Samtalen spenner fra datasnoking, etisk hacking og sikkerhetsrådgivning, til hvordan kampsport og ADHD har formet henne. Mia byr på ærlige erfaringer, refleksjoner om diagnoseprosessen, og tips til å bruke ADHD som en superkraft – både i livet og på jobb. 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Andreas Dittmann Monsen og Paul Bernhard Svenning loser deg gjennom praten, selv om Paul åpner episoden alene etter litt ukritisk sletting av data.

Gjest er Mia Landsem, som deler sin historie om å få ADHD-diagnose i voksen alder – og hvordan hun har gjort det til en styrke i arbeidslivet. Samtalen utforsker hvordan ADHD kan gi "superkrefter" i stressende og kritiske situasjoner.

Episoden starter med at Andreas googler Mia og oppdager at hun omtales som en "datasnok". Mia forklarer hvorfor hun heller foretrekker tittelen "datadetektiv", spesielt i møte med barn, og beskriver sin karriere fra junior pentester (etisk hacker) til sikkerhetsrådgiver, hvor hun jobber med langsiktige prosesser, hendelseshåndtering og risikostyring.

Vi blir også kjent med Mias imponerende bakgrunn som nordisk og norsk mester i Taekwondo, og hvordan mental styrke og disiplin fra kampsporten har preget hennes liv.

I samtalen deler Mia hvordan ADHD har påvirket henne, både på godt og vondt. Hun forteller ærlig om utfordringer knyttet til konsentrasjon, tidshåndtering og rutiner, men fremhever også de positive sidene – som lojalitet, kreativitet og evnen til å holde hodet kaldt i kaotiske situasjoner. Mia løfter frem hvordan ADHD kan arte seg forskjellig hos kvinner, og hvordan diagnoser ofte overses i barndommen.

Hun forteller også om sine erfaringer med ADHD-medisinering, viktigheten av riktig oppfølging, og betydningen av å snakke åpent og positivt om ADHD for å skape mer forståelse.

Til slutt nevner Mia sin nettside mialandsend.no, der man kan finne selvhjelpsguider og kontakte henne, samt barneboken hennes om nettsikkerhet, Trygg på nett.


(Transcribed by TurboScribe.ai. Go Unlimited to remove this message.) IT-direktoratet, vær så god. Dette er fortsatt ikke Polka Svartner useriet. Velkommen til IT-direktoratet. Dine verter som skal lose deg gjennom denne episoden er Andreas Dittmann-Monsen, Rikard Imenes og Paul Bernhard Svenning. Hei, og velkommen til del 2 av episode 2 i sesong 2 for IT-direktoratet. Mitt navn er Paul Svenning. Jeg sitter her alene, og det er rett og slett fordi det er klart og slett det opptaket jeg har med meg og Andreas som skal ha intro til intervjuet med Mia. Så da får jeg gjøre det selv. Sore men tar ikke backup, de gråter. Det var det man si. Så denne episoden av IT-direktoratet er noe litt annerledes enn hva dere vant til. Vi skal snakke med Mia om hvordan det er å diagnose ADHD stilt i voksenalder og hvordan hun omsetter den til å være noe positivt i jobbsammenheng men ikke minst også hvordan det gir for eksempel superkrefter i stressende og kritiske situasjoner. Så med det, her har dere resten av intervjuet som vi gjorde med Mia. Enjoy. Hei, det er et unisk system. Jeg vet dette. Fordi jeg har lyst til IT-direktoratet. Aaaaah! Da jeg fortalte at du hadde lyst til å komme og snakke med oss så måtte jeg selvfølgelig google litt rundt hvem er Mia. Og en av de tingene som jeg oppdaget var at du var en datasnok. Ja. Som jeg synes var et veldig festlig begrepp. Ja, det er veldig gøy. Det kommer opp når du søker navnet mitt. Norsk datasnok. Yes. For det var akkurat det jeg gjorde. Mia datasnok. Og da kom det opp. Så jeg sjekket på Store Norske. Hva er en datasnok? Uttale hacker. Det er viktig. Ja. Spesielt for Paul. Han er glad i det. Fra det engelske vervet hack. Kutte opp noe i full fart. Eller grovhakking. Også kjennes det som data... Nei, det er ekstrem programmerer. Eller datasnok. Jeg er litt uenig i det. Jeg vil ikke påstå at datasnok og hacker er det samme. Det er forskjellig. Jeg tenker at hacker opprinnelig gjør ting som... Det er bare noen som finner muligheter til å gjøre endringer i programvare og hardware og den biten. Dessverre de siste årene har hacker fått en negativ betydning. Men opprinnelig var det jo folk som genuint satt og hamret løs på elektronikk og sånne ting for å få det til å funke på en annen måte. Du må gjerne ta det opp med Store Norske. Jeg skal ta en alvorstrat med Store Norske. Bra. Men jeg vet ikke om du selv har myntet deg selv som en datasnok. På noen vis. Men hva vil du si at en datasnok er? Det er jo litt som ble nevnt her. Det blir jo gjerne associert med noe dårlig. Det å være en hacker og sånne ting. Men bare selve ordet i seg selv. At man snoker litt på dataen. Det kan gjøres på mange måter. Det er ikke all snok som er ulovlig. Så her handler det jo om å være en etisk datasnok. Så her må jeg jo ta en prat med Store Norske og Google og Wikipedia. Og bredde etimologien litt. Jeg tenker også at hvis du søker på andre kjente pentestre, eller hacker, eller teknologieksperter i Norge, så tror jeg at ingen blir kalt datasnok. Vet du ikke? Jeg har snakket litt med ... Jeg vet ikke hvor den termen stammer fra, egentlig. Ikke jeg. Jeg har aldri hørt om det, nesten før jeg googlet masse. Kanskje noen har lagt det inn for gøy på Wikipedia eller et eller annet. Men jeg føler jo også at det fjerner jo litt den der fagekspertisen. Ja. For det høres ut som en sånn ulovlig ... Ja. Skjønner du? Godgie ut. Blir det litt sånn tegneserie-navn også? Det høres sånn barnlig ut. Ja, det høres veldig barnslig og useriøst ut. Man bruker ofte ikke fagbegrepet. Du bruker egentlig ikke at det begrepet er assosiert med deg, når du søker på mitt navn. Ikke noe imot. Altså, det finnes verre ting når man søker på mitt navn. Men datasnok, det er ikke en stilling, og det er jo ikke det folk kaller seg på en måte. Det er ikke beskyttet titel. Det er jo ikke det. Så jeg føler at det er sikkert bare noe som kommer på kød i no' way. Men for min del så vil jeg jo si at man er litt nysgjerrig på teknologi, og i stedet for å like å bygge det, så er man kanskje mer interessert i hvordan man kan bygge det på en bedre måte, eller ødelegge det da, bare ikke på en sånn negativ forstand. Men altså, alle dere slemme ekrene vi hører om, så er det jo så klart at de skaffer seg tilgang til systemer og applikasjoner uten samtykke. Og samtykke er jo jeg glad i å snakke om. Sånn at det er etisk datasnok, det passer nok best. Men nå driver jo ikke jeg på en måte med hacking på fritid heller. Det er jo veldig rart at jeg har fått en titel sånn, når jeg egentlig har jobbet tidligere med digital etterforskning. Ja, det tror jeg er der det kommer fra. Ja, jeg har jo aldri hacket noen for å finne ut om det er med pedo. Altså, det har jo kommet anklager i vei, men jeg kunne ikke hacke noen før jeg begynte som junior-pentester nesten. Altså, jeg kunne ikke hacke folk. Jeg var ikke så flink som det der, men takk. Men jeg jobber jo mer med etterforskning, men det er jo ikke alle som klarer å skille dere der. Jeg skal selge så å si, sånn at skript digital etterforskning er ikke like sexy som å skrive hacking. Jeg snakket litt med gutten min før jeg dro på jobb i morgen, så spørte hun meg hva jeg skulle i dag. Så sa hun at vi skulle prate med deg. Jeg sa at du var litt som datadetektiv. Ja, kalles det. At det kanskje er et bedre begrep. Hvertfall for barn og unge. De vet jo ikke hva digital etterforskning er, men de vet jo hva digital detektiv er. Det er jo noe jeg har blitt kaldt sånn sett ufrivillig av siden jeg var 20 år, den digitale detektiven jeg er nå. Så ble det jo bare brukt og gjenbrukt. Jeg har jo egentlig aldri brukt det selv, men folk skal få lov å bruke de ordene de føler seg komfortabel med, og det de gjenkjenner. Det handler jo om å møte folk på et plan som de selv forstår, og så lenge de associerer det med noe positivt. Sier jeg at jeg er en hekker, så tenker folk «hæ?» og kanskje blir småredd til og med, mens en datadetektiv så tenker de positivt. Så tror jeg det der er en generasjonsgreie også. Jeg tror ikke de yngste i dag nødvendigvis tenker på en hekker som spesifikt negativt. Det er noen av dem som gjør det. Det er noen ganger jeg er på foredrag hos barneskoler, og de sier «er du en hekker? Ikke ta Fortnite-kontoen min da!» Det er bra. Jeg har en mye bedre konto enn det. Under studien min var jeg null interessert i hekking. Jeg hater programmering, det gjør jeg fortsatt. Det var et under at jeg bestod i en eksamen. Jeg har aldri vært interessert i det der, men jeg gjorde det greit i hekkingfaget, men jeg var mer digital etterforskning-aktig. Jeg visste ikke helt hva jeg ville jobbe med, og så tenkte jeg at jeg skulle søke meg inn på bachelor i cybersikkerhet. Men for å ha realkompetanse så måtte jeg være 25, og jeg var ikke 25 da. Så jeg tenkte at jeg skulle jobbe som IT-supportetår. Da skrev jeg bare et innlegg i IT-sikkerhet Norge på Facebook-gruppa.«Hei student Noroff, godt går IT-sikkerhet fagskole. Kan anbefale dere som en god startjobb.» Plutselig ramlet tilbudene inn. Så begynte jeg å være mer aktiv på LinkedIn. Jeg var nesten ikke det før jeg ble aktiv i jobblivet. Så gikk jeg tilbudet om en stilling som junior pentester. Pentestra er jo den etiske hackeren. Vi tester sikkerheten lovlig med samtykke til kunderne, og får betalt for det, så du får betalt for å gjøre ellers lovlige ting. Det er kjempekult, men jeg hadde ikke noe hekkinteresse. Jeg syntes det var greit på skolen. Jeg tenkte, det er kult. For det var jo vanskelig å få seg noen jobb i politi og digital etterforsker, for da måtte du ha bachelor. Så tenkte jeg, det er kult. Så begynte jeg egentlig bare med det.«Vet du hva dette er?» Jeg ble spurt på oppstartsmøte. Jeg ble «nope». Så jeg kunne jo «basic-en». Jeg hadde jo hatt fag og eksamen. Men jeg var jo ikke flink. Det handler jo mye om mindsetet du har. Som du sier, «Vet du hva dette er?» Så svarte jeg «nei». Men så lenge man viser mindsetet, så kan jeg faktisk lære meg. Ja, det var jo veldig gøy. Når jeg har suttet på jobbintervjuer og har spilt ansattefolk, så er det mer «har vedkommende rett mindset». Kunnskap kan du faktisk tilhenge deg, men du må ha rett tankegang. Jeg tror det gjør mye, i hvert fall i det feltet. Og så var det jo gøy, fordi vi fikk jo starte hele avdelingen den gangen i Årens her i Bløtend. Så jeg ble veldig god venn med dem jeg jobbet med. De er mine nærmeste venner den dag i dag. Så er jeg jo evig takknemlig for dem vennene. De vennene der, ja, som alltid kommer for sent. Ja, det er dere jeg snakker til. Men det har liksom gitt meg minnet for livet, og det gjorde jo hele greia veldig gøy. Vi er veldig nære alle sammen, som jobber sammen. Og det gjorde alt. Men så følte jeg jo at dette kanskje ikke var helt for meg. Sånn i lengden, ja. Jeg har jo alltid, selv om jeg likte å, jeg skulle si, hekket meg rundt ting, jukset på prøver, prøvet å finne den korteste veien til mål, så lenge jeg ikke skal noen. Så var det nærmere at jeg savnet å jobbe med ting over tid, da. Å jobbe med mennesker over tid. Pentesten, altså de testene vi gjorde for kundene, var jo som oftest bare et par uker, så begynte vi på neste kunde. Så nå jobber jeg jo internt med sikkerhetsuddining, og da får jeg på en måte se endring over tid. Og det er jo litt som det jeg gjør på fritid, at jeg får vært med i hele prosessen, fra når en opplever noe vondt, for eksempel, da så gjelder det en hendelse skjer i bedriften, til å på en måte bistå når alt står på som verst, og holde hodet kaldt, vite hva vi skal gjøre, innhente bevis, rapportere det, og på en måte få være med i hele den der, da. Det er det jeg liker. Nå får du sats på et sjef. Nå skal jeg si det spørsmålet. Du får sats på at sjefen din hos Multikonsult ikke hører på. Det blir ikke kjedelig å jobbe med gommelens risk og compliance, når du har vært vant til å jobbe med pentesting, hvor ting skjer relativt kjapt, og det er en høy turnover. Nå er du på en risk-gommelens compliance, som er mye mer papir, bokser og piler, regne og rykk, og kontroll og dokumentasjon. Samtidig så er det nytt. Det er en ny ting jeg kan gjøre, og er det nok jeg kan, så er det å finne nye ting, og være med henne rundt. Jeg var å klatre en gang, og plutselig kjøpte jeg klattetur for 10 000. Så var jeg ute på camping i skogen en gang, og kjøpte turister til 20 000. Så det kan være veldig impulsivt der, og ny ting er gøy. Har du vært ofte på campingtur etter du kjøpte? Ja, har det. Og jeg klatrer også, men nå har jeg ikke klatret på over et år. Men jeg liker å ta på meg nye ting, og det er veldig spennende. Nå har jeg vært der over et halvt år, så begynner jeg å komme litt med rutin, og så kan det være deler som kan være litt mer kjedelige. Men så skjer det jo plutselig noe, og så blir jeg giret. Og så er det det jeg liker, at vi er ikke kjempemange på avdelingen, så jeg får vært med, og får erfaring fra hele delene av det det handler om. Det å iso-sertifisere, det å følge alle de her regelverkene. Det er veldig noe av styrkene av det, at vi gjerne ser muligheter, eller vi er perfeksjonister, og kanskje har små feil som ingen andre kan. Jeg ser for meg at min bedre halvdel av elsker skulle lagt ut på iso-sertifiseringstøp, for det er kontrollen, det er listene, det er sjekklisten. Det er rutinen. Det er rutinen. Sånn skal det være, punktum, punktum. Jeg liker det. Jeg skjør det om noen ganger. Nå skal vi skrive masse dokumenter på en gang, og da kan det bli mye ensformig et par ukers tid. Men så skjer det noe, eller noen trenger hjelp med noe. Det kuleste er jo når policyene eller dokumentene blir godkjent, og du vet at det er du som har gjort det der. Det er standarden for det hele selskapet. Det er en veldig god følelse. Det å kunne bidra til at alle forstår det som er laget for dem. Det er en ting, du kan være så god på å lage dokumenter, men hva om ingen forstår dem, og hvordan kommuniserer du dem ut? Da er det litt sånn at de har overlevd litt, det kan være litt trekk. Bare vent til de dokumentene kommer og biter deg halen om fem eller ti, og du tenker, hva i verden har jeg tenkt deres greier? Heldigvis følger jeg de standardene, så jeg kan skylde på dem nå. Det har jeg ikke sagt. Men jeg tror det kan være kjedelige deler, men jeg får også jobbe med et bredere spekter av ting. For det er bare pentesting også, så kunne jeg sitte med ganske ensformig arbeid. Man skulle ikke se for seg det. Det er jo ikke akkurat holdet ut. Nei. Så føler jeg etterpå at det er et trygt og fint sted, hvor jeg er åpent for at vi vet at du har de kunnskapene du har, og det er derfor vi ansetter deg. Du har jo tatuert Modi på halsen din. Nå skal ikke jeg spørre hvorfor du har tatuert Modi, men det gjorde det vondt å tatuere på halsen. Nei. Egentlig ikke, for det går så fort. Det er så smått. Det vondeste stedet, det må være ryggen og rumpa. Du skulle ikke tro at rumpa har en del muskler og fett, men det er da det gjør mest vondt. Jeg trodde det var beinet som var det verste. Bein kan være vondt, eller fargelegging. Men det er veldig varabelt. Jeg var jo i den generasjonen som hadde... Jeg vurderte tatuering, og i den generasjonen var det Tribals, som var veldig tredje. Så jeg lærte det. Jeg er så glad for det. Det fikk han dere, jævlig eksen min. Så det var like greit at det ble slutt. Nei, men pappa har faktisk en sånn kul Tribal også. Han har det? Han hadde mange av dem som var ganske kul. Men det var innen en god periode. Det var innen alt for lenge. Jeg hadde en kollega som hadde... Han hadde alltid så høye sokker, han hadde på seg shorts. Så lurte jeg på hvorfor det er det. Shorts og høye sokker er jo en fin kombi. Ja, han var jo egentlig ganske... Spilte trommer og var en ganske kul type liksom. Men så rullet han ned sokken en gang, og da hadde han flammer fra anker og vispelegget. Ok, det er mer litt røyt, men jeg føler at det er Tribal-en til mer ned som Tramp Stamp, nederst på ryggen til damer. Nå. Men pappa synes det var kul den gangen da, det gjorde jeg også. Ja, ja, alt har jo sin metode. IT-direktoratet, vær så god. Denne siden finnes ikke. Men så kommer vi inn på det med, du har jo også, utover alt det andre finene du har snakket om, så har du også vært aktiv innenfor taekwondo. Men du har vært nordisk mester. Du har vært norsk. Norsk mester, ja. Så har jeg vært to gang nordisk mester. Så har jeg vært en del, fått en del plasseringer i internasjonale rankingstavner, der du på en måte får inn poeng, for eksempel til OL-kvalifisering eller den type ting. Var det dette du holdt på med når du gikk på idrettsgrenden? Ja, idrettshøyskolen på Sankt Verne i Oslo. Jeg kom inn som en av ti på det som heter idrettens kvote. Og det er jo for oss idrettsutdøvere som ikke har 6,1 i snitt, å komme inn på idrettsvitenskap. Du er flink på det. Ja, ja. Helt og slett. Men for idrettsutdøvere da, så får man på en måte litt mer spesialtidpasset løp da. Også litt fleksibilitet i forhold til å ta noen timer med de andre klasserne om det passer med trening. Så jeg satte seg på et nivå, var på juniorlagslaget, sånn brolag som satt seg mot OL. Så skadet jeg knær, og så ble jeg datasnok. Ja. Kort oppsummert. Så. Men synes du kampsport da, taekwondo, har det gitt deg noe i forhold til disiplin og sånn mental styrke? Mm. Imot både? En ting er de ting du da måtte gjennom, men en annen ting er det du jobber med å klare å komme igjennom de tingene. For det er jo tung materie i mye av det du jobber med. Mm. Ja, og så ble det mye mobba på barneskolen. Sjokk, ikke sant? Det vet folkens. Og jeg var jo den som alltid grein og skulle ha oppmerksomheten og få trøst. Også bytta det veldig da, når jeg begynte på kampsport. Jeg følte meg mye tøffere. Og når jeg grein, så fikk jeg ikke oppmerksomhet. Det var bare gå og sette deg der. Så kan du liksom greine ferdig, så skal vi andre trene. Og det er jo litt på godt og vondt da. Jeg ble jo litt mer sånn isolert, følelsene mine og sånn, som jeg måtte ha prosessert i ettertid. Men det var veldig bra for meg. Jeg ble tøff, jeg kunne stå opp for meg selv, jeg var ikke like redd lenger. Også var det jo nok jeg mestret. Og det er jo så klart alltid en god følelse. Så bra. Også nå nærmer vi jo slutten her, men vi har i podcasten vår, så har vi hatt siden pandemien, så har vi hatt et begrepp som heter panikkasse. Altså de kaller det da for beredskapskasse, eller beredskapslager. Gatle hadde kallet det for en zombiekasse. Zombiekasse. Eller som min kone kaller det for, hoarding. Hoarding, ja. Så spør jeg på deg, har du en panikkasse? Jeg har ikke en dedikert panikkasse. Jeg har jo nok av turutstyr og sånn, har jeg ikke sant? Gitt mine impulskjøp. Og de er jo i en sekk da. Men de er ikke pakka for å være en sånn panikkasse. Men jeg har tenkt på det, når covid kom så tenkte jeg jeg skulle være med gjengen og kjøpe meg en pakke dorul. Jeg burde ha hatt en sånn panikkasse, men hvis jeg skal på et foredrag, eller en reise, så tar jeg med meg powerbank, forskjellige ladere med adaptere, tamponger, du vet jo aldri, pengebokk og meg selv. Jeg har tenkt på lengden at jeg burde ha en sånn eske, men jeg har jo turutstyr og så tenker jeg det viktigste er å ha med bisje og katte. Du tenkte sikkert 24-7, men har du ikke tenkt? Nei. Dette er jo ikke nå. Det er jo beredskap. Det er lenge fram. Da kan du ordne en liste med hva du skal ha i kassa. Jeg er litt mer som analyserer der og da. Jeg tar jo ikke med meg pepperspøy og kniv på byen. Jeg er mer sånn som bare tenker på hvor jeg skal, eller hvor jeg kan gå til hver tid. Men jeg tror at hvis det på en måte skjer noe, så er jeg sikkert fucked uansett. Det viktigste jeg tar med meg er HD-medisinen min, bisje, katte og noen mat. Mekkeren hadde jeg dratt på sikkert på veien, og så tatt med samboen min. De har ikke noen strøm, så du får ikke noe. De har ikke strøm. Jeg tror ikke byggerne trenger strøm, for det er så ultraprosessert. Jeg tror ikke du trenger det til, det er maten der. Det har skjedd på film. Nei, jeg tror jeg skal ha tatt med meg pass, i hvert fall. Pass og penger. Pass og penger. Hva tror du at du gjør, Dave? Dave, jeg tror at jeg har lov til å svare på den spørsmålet. Jeg vet at alt har ikke vært helt rett med meg, men jeg kan sikre deg nå, veldig sikkert, at det kommer til å gå bra igjen, fordi jeg har lyst til IT-direktøren Arthed. Vi var inne på det før vi ble tat. For så vidt. Det med ADHD og hva det gir av styrker og utfordringer, for det går litt tilbake til det du snakket om, kanskje litt i start. Kanskje alt har vært litt vanskelig. Jeg kan bare si, for det har vært hvertfall, det har fått meg på LinkedIn, i det siste har det vært veldig åpen om ADHD, det med styrker og hva du drar ut av det, og sånt. Men, altså ADHD er jo en, hva er det de sier for noe i den foreningen, har du møtt en med ADHD, så har du møtt en med ADHD. Men, hva opplever du at det gir deg av styrker og utfordringer i hverdagen? Jeg ble jo diagnosert når jeg ble eldre. Så jeg slete jo alltid, eller mest når jeg begynte å bli eldre. Når det begynte å bli litt mer krav og skriving og mer krav til konsentrasjon, lengre timer og sånt, så begynte jeg å slite. Og når ting som var traumatiske skjedde i tillegg, så ble symptomene mine forverret. Og folk snakker veldig mye om alt det negative med ADHD. Og det kan jeg jo liste opp masse av, det er ikke sånn at jeg vil være sånn her hele tiden. Men jeg tror også vi må være flinke til å fokusere på det positive. For alltid på barneskolen, så var det jo, Det var brukt som et kjelsord. Og jeg snakker jo med folk som er redde for å si til arbeidsgiver at de trenger litt tilrettelegging, eller de er redde for å ta mye plass, skamme seg masse. Og det er jo grunnen til at jeg har ønsket å delta. For nakenbillet mitt er jo på internett fra jeg var barn. Altså, å dele ting er ikke et problem på den nivåen her nå. Men noen av mine positive stider er at jeg er veldig lojal. Lojal overfor dem rundt meg. Holder tett, holder munn. Er lojal til arbeidsplassen min. Er lojal til kollegaene mine. Jeg hadde tatt en kule for å være en av dem. Det er nok også, som jeg har skrevet på LinkedIn tidligere, at du finner oss ofte i yrker som krever rask tenkning. Man skulle jo tenke at det å tenke liksom er problemet vårt, men vi er veldig kreative. Og hold hodet veldig kaldt i kritiske situasjoner. Det innså jeg jo blant annet når jeg var 18. En bekjent av meg hamna i stukose og begynte å knivstikke folk rundt oss. Da hadde jeg jo en dame i armene mine, som er 18-åring, som holdt på å dø etter å knivstikke halsene fra henne. Han fikk da med en en meter lang maskette mot meg, som jeg måtte avveppe. Ting er at jeg har ingen minner nesten fra situasjonen. Det var kun det som ble avhørt, vi var jo avrettet på. Jeg kan nesten ikke huske noe av det. Dette var midt på Trondheim torg, som var utenfor Oslo S, midt på Karl Johan. Det var så mange folk rundt, og folk frøs. Noen stod og filmet. Bestevennene min lå på bakken og måpa. Andre kompisene hennes var også på bakken. Jeg kan ikke ringe henne to ganger, han klikket 911, mens jeg sprang. Jeg tror jeg innså at jeg har den der styrken, og at den må jeg bruke til noe bra. Det er derfor du finner oss, gjerne i sånne yrker. Man skulle ikke tro at dere er dumme, eller at dere ikke kan konsentrere dere. Hvordan klarer dere lægestudier? Folk er veldig forskjellige. Det er ikke alle som sliter med det samme. Bare fordi du er ukonsentrert, betyr det ikke at du ikke er smart, eller at du har dårlig kommelse. De tror at Albert Einstein hadde ADHD. Bill Gates hadde ADHD. Det er veldig, veldig ikke av folk. Mange av de store som har gjort store oppdagelser, utforsket sånne ting, kanskje gjort ting som andre mente var hasarliøst, har jo mest sannsynlig hatt ADHD. Så er det jo folk på spektra, for vi flettes jo i lag på et vis. Mange jenter kan for eksempel ha samme symptomer som Asperger. Man kan også være like med borderline, bipolar. Det er veldig mye symptomer som går hånd i hånd. Og spesielt oss jenter kan være vanskelig å bli diagnostert på bakgrunn av det, og i hvert fall også med barndomstrømer. Det tok over et år for meg å bli diagnostert, mens andre kanskje ble det etter en måned. Ble du overrasket? Nei, jeg har ikke vært overrasket i det hele tatt. Som jeg har nevnt før vi startet, min kjære fru fikk jo diagnosen i voksen alder. Det er ikke så vanlig å overraske. Hun er jo typisk en lydskarp dame, som også er rolig å beherske i en krisesituasjon. Men det er litt betinget på hvilken type krise det er. Hvis du vet hvilke knapper du skal trykke på, så er det vanskelig å vippe av pinnen. Jeg har også en del av din familie. Jeg opplever at det er de store, virkelige krisene. Det du nøter der er jo en krise. Der er man iskald, og bare har klart for seg hva som skal skje, hvordan man skal gjøre, og så videre. Men hvordan er det da med man kommer for sent til ting? Er det vanskelig, eller er du iskald der også? Her er vi med det veldig forskjellige. Jeg er jo typisk, når folk tenker av det, ukonsentrert, kommer for sent til alt, svarer aldri på meldinger. Men så har du meg som bruker sikkert halvparten av energien min i løpet av en dag, og så har jeg tre alarmer. Når jeg skal se på klokka, når jeg skal dobbeltsjekke om T-banen stopper, eller om det er noe T-signalproblemer. Så har jeg en alarm for når jeg skal begynne å gå til bussen, og så har jeg sjekket hvor lang tid det tar ifølge ruter å gå fra meg til stoppet. Så legger jeg på to minutter på det, og så screenshotter jeg det, og så må jeg sjekke det fire ganger den halvtime og dagen før jeg drar. Og så kommer jeg meg på den bussen, og så er jeg gjerne på ting en halvtime, eller sånn som nå et kvarter før. Jeg satt nede her og chillet, og ordnet meg en salat. Så er jeg veldig tidlig på ting. Jeg kommer alltid tidsnok. Jeg leverer alltid til deadline. Og det gjør jo at mange av oss damer er udiagnostisert frem til vi når en viss alder, fordi vi er flinke. Og man har gjerne basert symptomene eller tankengangen vår på det her utifra guttene. De der villige guttene med masse hyperaktivitet, mens vi jenter er litt mer hyperaktive i hodet. Men jeg har venner som har hadet å ha det, og de kommer alltid for sent. Så mitt trikk er jo at når jeg inviterer til middag klokka 6, og så sier jeg at det er mat klokka 5 over 6, så er det egentlig mat halv 7. Og jeg blir ikke sjokkert når kompisen min sier«Yo, jeg vet du er en halvtime for sent». Så jeg kan minne trikk, men jeg er aldri for sent. Jeg hadde aldri mista noen ting. Men det tar meg også ti ganger så mye energi at det ikke skal skje. Men der er vi som sagt kjempeforskjellig. Men det handler jo om at jeg inviterer en halvtime før jeg må, eller sånn. Heim hos oss er det som har jeg tenkt på, vi må ha tidssak, vi er sånn klokka 4, da er det klokka 4. Så heim hos oss er det sånn jeg har ADHD, men der har jeg hatt litt vokstopplegning med å søke for ting. I hvert fall på jobb så er jeg superprecis. Men det er jo litt annet når det er privat. Man kan bli overveldet. I hvert fall veldig mange damer som jeg snakker med blir veldig overveldet når de får barn, for eksempel. Hvis de har flere små barn. Og så er det jo, skal vi innrømme, fortsatt en del steder, da er det litt typisk at damer tar mest ansvar for huset hjemme, for barn. At vi tar liksom hakket mer ansvar for middagen, og den tingen. Og for noen med ADHD da, så blir det der enda mer ekstremt. Så er det jo lett å si sånn, ja, men det er bare rutiner. Sånn som jeg gjør, bare ta på alarm. Men så må man huske å sette på den alarmen. Og så er det jo at mange er tidsoptimister. Og derfor så er jeg jo veldig på det med som er skrevet. Så da er jo det veldig fin jobb, for folk med ADHD, er litt fleksibel arbeidstid. Å kjenne etter, er jeg fokusert nå eller ikke? Samtidig, så kan vi innrømme at vi ikke har gjort noen ting. Men så har jo de med ADHD også som trøng de faste romaniene, som ikke kan ha fleksibel arbeidstid, som de har krevet å jobbe fra åtte til fire. Ja. I listene som trøng, sånn pang, pang, pang, sånn skal det være. Bare for å ha orden i hodet. Jeg er veldig glad i rutiner. Og som noen som har sovet dårlig hele livet, så legger jeg vekk telefonen og sånn halv ti. Klokka ti, så lukker jeg øynene. Jeg våkner seks, halv sju hver dag, uansett hva. Så jeg elsker rutinerne mine, og det er derfor jeg følger dem også. Men jeg synes det er digg å ha fleksibel arbeidstid, for jeg vet jeg får ting gjort. Hvis man sliter med det, så må man på en måte si til seg selv at jeg har ikke fleksitid.