Goffeng På Leting
Denne podden er produsert av meg, Espen Goffeng, for Tankesmien Agenda. Jeg står ansvarlig for innholdet. Her skal vi snakke om litt av hvert som har med kultur, samfunn, politikk og økonomi å gjøre. Men vi skal innom mye annet også. Kjønnsdebatt, historie, ytringsfrihet, innvandring, nasjonalisme, menneskenaturen, klima og humor. You name it. Vi tar veldig gjerne imot tips om hva folk vil høre om og hvem de vil høre det fra. Og vi tar gjerne ris og ros her på Facebook-siden. Men hovedfokuset vårt skal helt klart være på problemene sosialdemokratiske partier sliter med rundt omkring. Deres nedgang er bekymringsverdig. Hva har skjedd med dem, og hva har de gjort feil? Sosialdemokratiets partier er i jo forvitring i mange europeiske land, og ytre høyre styrker seg. Labour er – etter et elendig EU-valg - i full fart på vei inn i et nytt traume med avhoppere og interne stridigheter. Hvorvidt de vil være i stand til å vinne et valg i nær fremtid virker å være avhengig av om deres motstandere skyter seg selv i foten med et enda større kaliber enn de selv gjør. Sverigedemokratene er sannsynligvis ikke ferdige med å vokse, og sosserna i Sverige har gjort sitt dårligste valg siden begynnelsen av 1900-tallet. AfD er på fremmarsj, og de nye sjokkerende tallene Bundestag nettopp har frigitt om kriminalitet og integrering kommer ikke til å stoppe denne veksten. EU-parlamentet går mot høyre. Macron er IKKE en seier for venstresiden. Og i løpet av et knapt år ble han byttet ut som «Europas nye ansikt» til fordel for Matteo Salvini. Det er krise i Europa. I USA klarer Demokratene ikke helt å hamle opp med Trump, som ligger på samme nivå av popularitet som Obama gjorde på samme tid i sitt opphold i Det Hvite Hus. Og om AP igjen vil bli det statsbærende partiet det en gang var er et åpent spørsmål. Ifølge professor i politikk Matthew Goodwin er vi nå inne i en fase hvor det ikke bare er snakk om hvordan disse partiene skal komme tilbake til sin gamle plass. Men også om hvordan de i det hele tatt skal overleve over lang tid. Hva har skjedd? For å finne ut dette, skal vi konsentrere oss mye om det viktigste spørsmålet alle disse partiene burde spørre seg: hva i all verden har de gjort feil? Vi kan ikke slå oss til ro med «vi fikk ikke frem budskapet vårt» eller «noen slemme menn har lurt velgerne». Om man til stadighet taper sine løp til det som virker som svakere motstandere, så må man først og fremst se på sitt eget treningsregime. Her i Norge har vi en litt unik posisjon: vi kan i veldig stor grad se vår egen fremtid. Det som skjer i resten av Vesten, kommer oftest hit. Derfor skal vi være internasjonale av oss. «Hald frem som du stevner» er jo bare et godt råd om skuta er på vei i riktig retning, og en trygg havn venter forut. Den havnen er ikke der nå. Vi må lære av feilene rundt oss før de kommer hit. Dette kommer til å dukke opp igjen og igjen. Men det er langtfra alt vi skal snakke om. Så kom med forslag om alt mellom himmel og jord, og forvent overraskelser. Vi skal forsøke å riste ganske kraftig i buret fra tid til annen. Dette skal gjøres ved å bruke podcastformatet slik det er ment å brukes: med lange, rolige samtaler uten en satt tidsramme. Vi snakker til vi føler at vi er ferdige. Vi tilstreber å dra tempoet ned, ikke opp. Vi fører samtaler, ikke debatter. Selv når gjester og samtaleleder er veldig uenige med hverandre. Vi holder redigering og unødvendig produksjonsverdi på et minimum.
Goffeng På Leting
Henriette Sandven om overdiagnostisering.
"Diagnosefellen" heter boka, og den stuper rett inn i kontroversielt territorium. Territorium som spesielt opptar flere og flere foreldre. Men også samfunnet generelt. Dette ble en veldig fin prat med overlege og forfatter Henriette Sandven om et vrient og touchy tema.
Veksten i antall barn og unge med diagnoser er jo både deprimerende og sjokkerende. Men hva kommer det egentlig av? Blir barna sykere, eller blir systemet mer slepphendt med diagnoser? Hvor mye kan og bør fikses med medisinering, om det i det hele tatt er mulig? Hvorfor rammer mentale problemer så skjevt politisk og kulturellt? Skal vi knuse barn i omfavnelse og omsorg, Pink Floyd-style? Eller er det bedre for alle om vi bare "man up"?
Vi prater også om samtaletrykk, profesjonell nervøsitet og ærlig usikkerhet. Men først må vi bable litt om foredrag og tissatrengt og sjarmis og sånt.