Parkpodden

Tid

November 03, 2020 Bergen Kommune Season 1 Episode 7
Parkpodden
Tid
Chapters
Parkpodden
Tid
Nov 03, 2020 Season 1 Episode 7
Bergen Kommune

Vi beklager at denne episoden er litt lenger enn en gjennomsnittlig poplåt. Lengden tilsvarer mer en poplåt som er for lang til noen gang å bli spilt på radio, men som allikevel blir det og ender opp som en kjempehit.

Parkord &  uttrykk er en serie med  korte episoder som oversetter hipstersnakk om mat, kultur og slikt.
Hver episode er kortere enn en gjennomsnittlig poplåt og  like uforpliktende tidsfordriv som  de fleste sosiale medier.

Show Notes Transcript

Vi beklager at denne episoden er litt lenger enn en gjennomsnittlig poplåt. Lengden tilsvarer mer en poplåt som er for lang til noen gang å bli spilt på radio, men som allikevel blir det og ender opp som en kjempehit.

Parkord &  uttrykk er en serie med  korte episoder som oversetter hipstersnakk om mat, kultur og slikt.
Hver episode er kortere enn en gjennomsnittlig poplåt og  like uforpliktende tidsfordriv som  de fleste sosiale medier.

I dag skal vi bruke litt mer tid på dette emnet enn vi vanligvis gjør i denne serien og det er fordi...

I dag skal vi snakke om min ynglings ingrediens … nemlig tid.

Når jeg var en liten gutt så jobbet min far på et bakeri i Solheimsviken rett over broen fra Nygårdsparken. Meg og brødrene mine, vi vokste opp baki brødbilen som han kjørte. Jeg tenker at hele gaten hjemme har vel sittet baki den brødbilen /på et eller annet tidspunkt. Å være en mann med brødbil på denne tiden gjorde at min far ble dradd inn i alle slags mulige aktiviteter. Kjørte unger, instrumenter og flyttelass på kryss og tvers 

Det beste vi viste var å besøke bakeriet, ikke bare pga. av alle bollene, men også for å være med pappaen vår på jobb.

Men etter å ha lekt rundt på bakeriet og snakket med alle de rare bakerne som jobbet der, så begynte vi etter hvert å faktisk få med oss litt av det som skjedde og noen av oss endte faktisk opp med å kjøre brødbilen i sommerferiene og jobbe på bakeriet i helgene. Og det var veldig spennende, men også litt trist for på 80 tallet, så ble vi vitne til et hamskifte i bakerinæringen.

Den bergenske baker tradisjonen var i en særstilling i forhold til resten av landet. I stedet for noen få store hadde vi mange småbakerier som forsynte hele markedet. 

Hvis du gikk inn på et lite bakeri på denne tiden så tror jeg faktisk at kunne du velge mellom opptil 40 forskjellige brødsorter. Og jeg husker at vi en gang prøvde å komme på alle sammen … og jeg tror at vi klarte å komme godt over 30.  

Langebrød, Wittenberger, surdeigsbrød, spiralloff, formloff, kneip, grovbrød aich!  Rundt der stopper det opp i dag.

Men jeg huskar spesielt grovbrødet. Akkurat deres grovbrød var anerkjent som byens beste. Deigen stod gjerne på langtidsheving over natten. De tok gjerne vare på en mor-deig som dannet grunnlaget for neste batch. Og så ble brødene stekt i de gamle ovnene som de hadde tatt vare på. 

Ovnene var oljefyrte og var dekket innvendig med stein og jeg tror at de faktisk hadde et lag med sand bak steinen for å lage et varme kammer, men jeg er ikke helt sikker. 

Når jeg nærmet meg ungdomsskolen, så hadde de fått den første kombinerte elte, heving, steke og brødpakkingsmaskinen. Det var en gigantisk maskin! Og du kunne følge deigstykkene på båndet opp opp i taket rundt hele det gamle bakeriet og så ble hvert lite, nøyaktig oppmålt stykke forsiktig lagt på et bredt samlebånd og ble slukt av en gigantisk munn, dukket opp igjen etter hevingen og forsvant inn i flammene og kom flygende ut som ferdige brød som ble spyttet ut i poser og pakket i kasser. 

Kneippbrød på tilbud på Mekka.

Etter kneipen prøvde de å mate monsteret med grovbrødeigen og ut på den andre siden kom et brød som ingen ville vedkjenne seg og ingen ville kjøpe. Jeg var allerede i ung alder blitt vitne til mitt første forbrukeropprør. Og det lykkes! De gamle ovnene ble fyrt opp igjen, men kun for grovbrødene.

Men så ble byen innhentet av det økonomiske vekst higet … En stor bedrift på Østlandet skjønte at hvis man kjøpte opp så mange av de små bakeriene som mulig og la dem ned, så kunne de industrialisere hele prosessen og bygge en kjempefabrikk og tjene masse penger.

Plutselig var min far, som var godt over middagshøyden på denne tiden, arbeidsledig. Noen Bakerier tok opp kampen mot denne nye giganten, men ble selv industrialisert i denne prosessen. En liten håndfull av de gamle bakeriene holdt stand og heldigvis fikk min far jobb i et av dem. 

Av disse småbakerien så husker jeg spesielt godt Møhlenpris bakeri som lå like i nærheten av Inngangen til Hulen som ligger under Nygårdsparken. Det bakeriet var til stor glede for meg og alle de andre som bodde på Nygårdshøyden og Møhlenpris på 90 tallet, men som nesten alle de andre, døde de dessverre ut med den siste bakeren. 

Men hva har dette med hipsterutrykk å gjøre … jo 

På midten av 80 tallet så startet et annet forbruker opprør.

Langt vekke fra Solheimsviken og sør for Nygårdsparken startet et opprør som handlet om mye mer enn grovbrød.

Mange store begivenheter i historien begynner med en deklarasjon.

Og denne deklarasjonen var en protest mot at McDonalds skulle åpne en Fast Food restaurant like ved de spanske trappene i Roma. 

Protesten ble ledet av journalisten Carlo Petri og ble startskuddet til en ny bevegelse innen matkulturen. Som alle store revolusjoner spredte den seg fort over landegrensene og i 1989 kom delegater fra hele 15 land sammen i Paris for å signe Slow Food manifestet.

Slow Food er ikke bare et av mange utrykk som beskriver en trend eller et konsept. Slow Food er sjelen og starten på kapittelet som handler om bevisstgjøringen rundt hva industrialiseringen av mat har gjort mot ikke bare håndverkstradisjonene våre, men også med innholdet i den maten som vi spiser i dag. 

Slow-food omfavner alle de positive aspektene ved matkulturen som vi prøver å løfte sammen med klimabevegelsen. Tradisjon og håndverk, Lokale råvarer, bærekraftig jordbruk, matsvinn og sosial gastronomi. 

Slow-food bevegelsen har fått en del kritikk for de ikke har tatt opp i seg problemet med hvordan vi ellers skal klare å før en stadig voksende befolkning (med mat som må transporteres over stadig større avstander). og på et mer sosioøkonomisk plan har de blitt beskylt for å være elitistiske.

For … Er dette i likhet med mange av de andre gastronomiske trendene, en hobby for eliten med fristilte yrker som nettopp allerede er frigjort fra hverdagens knapphet på stunder. Er vi som hele tiden er for sent ute til å rekke noe mellom jobb, oppdragelse og andre forpliktelser dømt til å spise industrialisert søppelmat til evig tid? Eller kan vi snu ryggen til en industri i formidabel vekst med store økonomiske marginer som spiller hasard med både miljøet og vår helse. Hadde vi fått en bedre verden hvis vi kjøpte mer mat fra lokale håndverksbedrifter og bønder og brukte litt mindre penger på oppussing, hytter og biler som tar altfor mye plass på parkeringsplassen utenfor supermarkedet?