Ingen snarveier!

Ingen snarveier!
 
Jeg skriver disse refleksjonene midt på vinteren, langt oppe i fjellene i Vestre Oregon. Hver morgen når jeg tenner opp i peisen, finner jeg glødende kull fra kvelden før. Men hvis jeg legger en stor vedkubbe rett på kullet, vil den ikke ta fyr. Jeg må først legge papir, papp, små opptenningsbiter og deretter gradvis større vedstykker før jeg til slutt legger på den store kubben. Ilden må gå gjennom flere tenningspunkter før den er sterk nok til å antenne kubben.

På samme måte må den som søker moksha – frigjøring – gå gjennom de fire nivåene av hengivenhet før han eller hun kan oppnå det femte nivået: frihet og ikke-dualistisk kjærlighet. Det finnes ingen snarveier. Hvis du hopper over deler av prosessen, forblir du fanget i lidelse.

Som nevnt tidligere har Isvara både en lavere, manifestert natur og en høyere, formløs natur. For å overvinne dualiteten i sin hengivenhet og finne ekte fred, må den hengivne til slutt forstå Guds formløse essens. Dette beskrives briljant av Krishna i Bhagavad Gita (12.3–4):

“Når en har behersket sanseorganene, er likeverdig overfor alle og ønsker vel for alle levende vesener, mediterer noen hengivne på den udødelige bevisstheten – som er udefinerbar, umanifesterbar, altomfattende, ubegripelig, uforanderlig, ubevegelig og evig. Bare disse oppnår meg.”

Krishna fortsetter i neste vers (12.5):

“De som søker det umanifesterte (Brahman) møter mange prøvelser, for det er vanskelig å oppnå for dem som er knyttet til ideen om at de er kroppen.”

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom