Vær Gud og opplev Gud

Vær Gud og opplev Gud
 
En dualistisk hengiven kan finne både emosjonell glede i tilbedelsen av Isvara i en spesifikk form og intellektuell glede i å erkjenne Isvara i alle former. Likevel kan slike hengivne motsette seg ideen om moksha (frigjøring), fordi den kan introdusere ikke-dualistisk hengivenhet, som ser ut til å innebære et tap av den opplevelsesbaserte gleden knyttet til dualistisk hengivenhet. Mister ikke begrepet "ikke-dualistisk" sin mening, slik som "varm iskrem", når hengivenhet i seg selv forutsetter dualitet – en elsker og en elsket?

Dualistiske hengivne som er skeptiske til ikke-dualitet, begrunner ofte sitt synspunkt slik:
 "Hvorfor skulle jeg være Gud, når jeg kan oppleve Gud?"

Men dette overser en avgjørende innsikt: Gud kan ikke erfares som et objekt, med mindre det reduseres til en tro eller en opplevelse. Virkeligheten er imidlertid utformet slik at det er fullt mulig både å være Gud og oppleve Gud.

Du kan være Gud fordi Gud er selve eksistensen – væren. Som væren er du fri fra begrensede, objektive erfaringer, samtidig som du erfarer din egen eksistens. Ingen tviler på at de eksisterer. I det øyeblikket du tenker "Jeg er", bekrefter du din enhet med Gud. Selv tvilen på din eksistens krever at du eksisterer. Videre krever eksistensen din ingen handlinger – du trenger ikke gjøre noe for å eksistere, ingenting opprettholder eksistensen din, og ingenting kan ta den fra deg.

Gjennom Maya fremstår du, som eksistens, også som en erfarende entitet – et individ som samhandler med verden. Eksistensen i deg, i den erfarende entiteten og i de erfarte objektene, er én og samme. Det er en allment kjent og erfarbar sannhet at det ikke finnes mer enn én eksistens. Dermed opplever du Gud hver gang du opplever noe – som i praksis er alltid. Derfor er ideen om at du må gi slipp på opplevelsen av Gud for å være Gud, helt ulogisk. Du kan ikke bli Gud, fordi du allerede er Gud. Frykten for å miste individualiteten oppstår kun fordi du ikke forstår at individet faktisk er Gud som fremstår som "noen andre."

Dualistiske hengivne bruker ofte dette eksempelet:
 "Vil du være sukker (Isvara), eller vil du smake sukker? Hvis du er sukker, kan du ikke smake det. Derfor bør du være adskilt fra det for å nyte det."
En ikke-dualist vil svare:
"Ønsket om å smake sukker er naturlig, men hvordan kan du virkelig smake det uten å bli ett med det?"

Når du smaker sukker, opphører ikke din eksistens; bare din identitet som "den som smaker" opphører for et øyeblikk. På samme måte, når du opplever selvets lykksalighet, fjerner du kun den tilsynelatende barrieren som skiller deg fra din sanne natur. Sukkeret åpner bare døren til en lykksalighet som alltid har vært din.

Ikke-dualitet er ikke det motsatte av dualitet; de tilhører ulike dimensjoner av din eksistens og bevissthet. Isvara er den bevisste delen av deg som ser utover forskjeller. Når du gir slipp på ideen om "den som erfarer" og omfavner Isvara, opplever du ikke-dualistisk hengivenhet.

Ikke-dualistisk hengivenhet er kjærligheten til Gud fra en selvrealiserte hengiven, som har oppdaget at Gud er hans eller hennes essensielle natur. Hvis Gud er alt, overalt og alltid til stede, kan det ikke eksistere noen virkelig separasjon mellom den hengivne og Gud. Ikke-dualistisk hengivenhet er selvkjærlighet, der selvet er Isvara. Selvkjærlighet er aldri ulogisk, fordi alle elsker sitt selv, enten de erkjenner det eller ikke.

Upanishadene understreker at all kjærlighet i sin essens er selvkjærlighet. 

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom