Dualitet er grunnlaget for samsara

Dualitet er grunnlaget for samsara
 
Ikke-dualistisk hengivenhet gir dualistisk hengivenhet en trygg og solid grunn å stå på. Dualitet, enten sekulær eller hellig, utgjør selve fundamentet for samsara. De mest fremtredende egenskapene ved samsara er frykt og begjær, og Upanishadene understreker igjen og igjen at roten til all lidelse er dualiteten – den opplevde separasjonen mellom individer, mellom personen og verden, eller mellom personen og Gud.

Som det står i Brihadaranyaka Upanishaden (1.4.2):
"Frykt er utvilsomt født av uvitenhet."

Og Taittriya Upanishaden (2.7) fastslår:
"Selv den minste forskjell er kilden til frykt."

Selv små drypp av dualitet, som tanken "Jeg er avhengig av Gud" eller "Jeg er en liten gnist av Guds guddommelige ild", kan skape frykt. For en dualist kan Isvara, som representerer loven om karma, vekke frykt fordi Isvara både gir og tar – ødelegger og skaper – og er knyttet til alt som er ønsket og uønsket. I kapittel 11 av Bhagavad Gita blir Arjuna, etter å ha opplevd en følelse av ærefrykt, plutselig grepet av frykt når han ser Isvara som "tidens fyrste, den som ødelegger livets kilde."

Som Katha Upanishad (2.1.11) sier:
"Den som ser dualitet, vandrer fra død til død."

For å rense hjertet må dualistisk hengivenhet gjennomgå en transformasjon – som vann som kokes for å bli rent. Denne renselsen skjer i ilden av selvkunnskap. Madhusudana Saraswati, en ikke-dualistisk lærer og dikter, skrev mange vakre salmer til Krishna, i tillegg til den klassiske ikke-dualistiske teksten Advaita Siddhi, som grundig imøtegår alle logiske innvendinger fra dualister. Han hevdet at en kombinasjon av ikke-dualistisk og dualistisk hengivenhet gir en mer gledelig og balansert praksis enn bare den ene eller den andre.

En som forstår at dualitet eksisterer, men ikke er virkelig, kan "skape" dualitet bevisst, bare for å glede seg over flere former for tilbedelse. Denne forståelsen gjør dualitetens spill enda mer gledesfylt enn en ren ikke-dualistisk tilnærming. Det er derfor mange lærere innen Vedanta, selv i en ikke-dualistisk tradisjon, har skrevet vakre lovsanger i tillegg til filosofiske tekster. Shankaracharya, den største eksponenten for Advaita Vedanta, skrev salmer til en rekke guddommer. Dette viser at ikke-dualitet kan gjøre dualiteten tryggere, mindre fryktsom og langt mer gledelig.

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom