Hvis du glemmer at ethvert objekt (person) er bevissthet (selvet ditt), gjenstår bare egoistisk lidenskap

21. «Gopiene fra Vraja er et eksempel.»

Den ideelle hengivne, slik de er beskrevet i Bhagavata Purana, gjennomgår alle tre stadier av hengivenhet. Først opplevde de Krishna som en menneskelig form og fant stor glede i hans nærvær. Etter hvert begynte de å se ham i alt de erfarte. Til slutt, gjennom sin assosiasjon med ham, forsto de at Krishna var selvet i alt og alle.

Et berømt vers fra Bhagavatam (10.31.4) uttrykker dette vakkert:
"Du er faktisk ikke sønn av Yashoda, kjære venn, men vitnet som bor i hjertene til alle kroppslige vesener. Fordi skapelsen trenger deg, kom du for å beskytte og opplyse oss. Vi lar oss ikke lure av din menneskelige form. Den er kun et kostyme skapt av Maya. Du bor i våre hjerter og i hjertene til alle vesener."

Gopiene verdsatte hengivenheten til Krishna, vel vitende om at han ikke bare var en vanlig person. Deres forhold til ham var ikke bare en jordisk mann-kvinne-relasjon, men en hellig kommunikasjonsform mellom en hengiven og Isvara, hvor begge var både intimt og intenst bevisst på hverandres sanne natur.

Siden det ikke fantes noen ytre tegn på denne typen relasjon, kan den bare forstås ved å referere til det underliggende motivet, som blir belyst i den neste sutraen.

Bhagavata Purana er en dualistisk tekst fra det hengivne darshana, der selvet personifiseres som Krishna – en avatar og en manifestasjon av selvet i menneskelig form. Teksten forteller historien om Krishnas liv på jorden som den som ødelegger ondskap, etablerer dharma, og underviser i selvkunnskap.

Karakterene og hendelsene i dette dypt sjarmerende verket bør forstås gjennom perspektivet til Vedanta darshana. Gjennom dette perspektivet fremstår de som vakre symboler på mange tidløse åndelige sannheter. Selv om Krishna også opptrer i Mahabharata, den mest populære av Puranaene, som lærer av dharma og ikke-dualitet, er det mange Krishna-hengivne som av ulike grunner ikke aksepterer ikke-dualitetens prinsipper.

22. "Selv når det gjelder Gopiene, kan de ikke kritiseres for å ha glemt Guds storhet."

 Hengivenhet som har sitt utspring i begjær eller tilknytning preget av manglende objektivitet, kan ikke betraktes som passende. Derimot er hengivenhet som har sine røtter i objektivitet og kunnskap, ren og hevet over all kritikk. Krishna understreker dette i Bhagavad Gita (9.11), hvor han sier at en person som ikke forstår sin sanne natur, heller ikke vil kunne møte andre med ekte kjærlighet. Fordi virkeligheten i sitt vesen er ikke-dualistisk, er alle fundamentalt forbundet og ikke adskilt fra deg. Derfor er ren kjærlighet det eneste sanne og varige grunnlaget for alle relasjoner.

23. “Hvis du glemmer at ethvert objekt (person) er bevissthet (selvet ditt), gjenstår bare egoistisk lidenskap.”

Å glemme at objekter er en del av deg selv er forståelig, ettersom de ikke umiddelbart fremstår som bevissthet. Maya, forestillingen som får oss til å identifisere oss med kropp, sinn og sansekomplekset, gjør at vi oppfatter annerledeshet som den ultimate sannheten. Dette forsterker følelsen av separasjon og ufullstendighet.

Fra denne opplevelsen av adskilthet oppstår et sterkt ønske om å finne helhet gjennom objektene rundt oss – ofte gjennom menneskelige relasjoner, men også via andre ytre veier. Begjæret, født av denne lengselen, er imidlertid både ensomt og smertefullt. Det ser ikke bortenfor sine egne behov og forblir blind for andres.

Når vi innser at objektene, menneskene, og verden rundt oss er en refleksjon av vår egen bevissthet, kan vi frigjøre oss fra denne lidenskapens fangenskap. Da åpner vi døren til en kjærlighet som er helhetlig og fri fra egoets begrensninger. 

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene