Barnet, mor og far

Barnet
 
Denne bhava er spesielt populær fordi vi lett identifiserer oss med barnet i oss – det velkjente "indre barnet". Metoden bygger på det universelle behovet barn har for å elske sine foreldre. Likevel er ikke barnets kjærlighet til foreldrene en høyverdig kjærlighet i seg selv, da den primært springer ut av behovet for å overleve.

Dersom du juridisk sett er voksen, men fortsatt bærer et indre barn som ennå ikke har modnet til et indre voksenliv, kan du finne en vei til emosjonell vekst gjennom denne kjærlighetsformen. Du kan elske Gud med samme uskyldige tillit som et barn – en hengivenhet som innebærer å anerkjenne din egen sårbarhet, hjelpeløshet og avhengighet.

En praksis innen denne bhava er å se alle fedre- og morsfigurer som manifestasjoner av Gud, inkludert dine egne foreldre, enten de lever eller er gått bort. Foreldre er den fysiske kilden til vår eksistens, og kan derfor symbolisere Gud, vår åndelige kilde. Slik vi fysisk er en del av våre foreldre, er vi også åndelig en del av Gud – "skapt i Guds bilde," vår himmelske Far/Mor. Gud, som ren bevissthet, er årsaken, mens den hengivne (jiva) er effekten. Å forstå at effekten kun eksisterer i en begrenset form, skaper en dyp tillit til vår medfødte guddommelige natur.

Denne kjærlighetstilnærmingen har paralleller til Slave-bhava, som blir utforsket senere. Likevel blir barnets hengivenhet sett på som en ufullkommen vei til gudserkjennelse fordi den i seg selv ikke utvikler dypere kunnskap om Gud. Den kan også gjøre hengivne sårbare for utnyttelse fra uvitende eller manipulerende religiøse ledere.

Til syvende og sist fører kjærlighet til kunnskap, fordi intellektet naturlig søker å forstå det hjertet elsker. Men hvis denne hengivne holdningen ikke utvikler seg videre gjennom skriftstudier og meditasjon, risikerer personen å redusere Gud til en foreldreskikkelse som kun skal tilfredsstille grunnleggende behov – og dermed overse Guds grenseløse storhet og opphøyde natur.
 
Mor og far

Vatsalya, den moderlige og faderlige bhava, anses som mer opphøyet enn Barnet, fordi foreldrekjærlighet balanserer ømhet med forståelse, ansvar og plikt. Den dype og dyrebare kjærligheten som vokser frem i denne sinnstilstanden forsterkes av et like sterkt ønske om å utforske de guddommelige mysteriene gjennom skriftstudier, meditasjon og refleksjon.

Vatsalya berører det universelle behovet for å beskytte og pleie, og kan praktiseres av alle som har kjent en indre lengsel etter å ta vare på en hjelpeløs skapning. Barn, med sin renhet, uskyld og spontane glede, blir ofte sett på som symbolske uttrykk for Gud. Når en hengiven kultiverer denne kjærligheten i sitt eget indre, stråler han eller hun med en dyp, moderlig eller faderlig prakt.

Ifølge en indisk tekst kan til og med melkekjertlene hos kvinner begynne å utskille melk når deres morsfølelse for Gud når en ekstasefylt intensitet. Dette viser hvordan hengivenhet kan vekke en dyp kroppslig og sjelelig respons. Ved å identifisere seg med den modne delen av psyken – det indre foreldreskapet – hjelper denne bhava også den hengivne med å helbrede negative oppfatninger om sine egne foreldre, en prosess som er avgjørende for åndelig vekst. I karma yoga er tilbedelsen av forfedrene faktisk en obligatorisk praksis, fordi den hjelper individet med å forsone seg med sitt opphav.

Denne bhava er også en vei til å frigjøre seg fra skyld, frykt og straffetenkning i relasjonen til Gud.

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom