Kjærlighetens indre kilde: Fra lav selvfølelse til grenseløs frihet

Kjærlighetens indre kilde: Fra lav selvfølelse til grenseløs frihet

Innledning: Hva er kjærlighet og selvfølelse?

I vårt moderne språk forbinder vi kjærlighet med følelser, relasjoner og hjertet som symbol. Men ifølge Vedanta – en ikke-dualistisk visdomstradisjon fra India – er kjærlighet ikke noe vi har eller får, men noe vi er. Kjærlighet er ikke bare en emosjon, men selve essensen av vår sanne natur – sammen med bevissthet og selvet. Disse tre er egentlig ett og det samme.

Selvfølelse, på sin side, handler ikke bare om selvtillit eller selvbilde. Det handler om dyp kontakt med egen verdi og vår iboende fullstendighet. Lav selvfølelse bunner i selvignoranse – uvitenhet om hvem vi egentlig er.

Jakten på kjærlighet – og vrangforestillingen om å mangle den

Mennesker søker kjærlighet i alle mulige former: i relasjoner, suksess, nytelse, makt, eiendeler. Men denne jakten avslører en følelse av tomhet og ufullstendighet. Mange tror de trenger en partner eller en “sjelevenn” for å bli hele, men Vedanta minner oss om at vi allerede er det vi søker: vi er kjærlighet.

Å identifisere seg med kropp, sinn og personlighet fører til følelsen av å mangle noe. Vi forsøker å komplettere oss selv gjennom andre, men dette bygger på en feilslutning: at vi ikke er komplette i oss selv. Sann kjærlighet springer ikke ut fra behov, men fra erkjennelsen av at vi allerede er hele og fullstendige.

Kjærlighet som bevissthet rettet mot et objekt

Swami Dayananda definerte kjærlighet som bevissthet rettet mot et objekt. Når bevissthet skinner gjennom et rent sinn, uttrykkes kjærlighet som hengivenhet og medfølelse. Når sinnet er forstyrret, forvrenges kjærlighet til sinne, misunnelse, sjalusi eller selvmedlidenhet. Hjertet, farget av tidligere sår, filtrerer hvordan kjærligheten uttrykker seg.

Det moderne menneskets utfordring er at vi ofte er emosjonelt trengende. Vi leter etter bekreftelse og aksept fra andre, fordi vi ikke opplever oss selv som verdifulle. Men denne trengselen stammer fra en feilaktig identifikasjon – en følelse av utilstrekkelighet som ble lært i barndommen.

Barndommens rolle i formingen av selvfølelsen

Foreldre, som selv ofte bærer på lav selvfølelse, overfører lett denne ubevisst til barna sine. Selv om de elsker barna, uttrykker de det kanskje med kritikk, klaging eller urimelige krav. Barn trenger ikke perfekte foreldre, men de trenger å bli sett og elsket for den de er.

Når barnet ikke får denne bekreftelsen, utvikles det en følelse av utilstrekkelighet. Som voksne bærer vi ofte med oss disse mønstrene, og forsøker å døyve følelsen av å være verdiløse gjennom aktivitet, prestasjoner eller distraksjon. Vi blir livsstressede, ute av stand til å hvile, og vi utvikler avhengigheter – alt for å unngå å kjenne på indre tomhet.

Problemet med sammenligning og selvkritikk

Sammenligning er en vanlig kilde til lav selvfølelse. Når vi måler oss mot andre, ser vi lett det vi selv mangler. Samtidig avsløres arroganse ofte som et speilbilde av samme problem. Om du ser ned på andre for å føle deg bedre, bygger også dette på en indre opplevelse av utilstrekkelighet.

En oppblåst selvfølelse er like mye et symptom på selvignoranse som en lav selvfølelse. I begge tilfeller er selvet bundet til ytre omstendigheter og andres vurdering.

Du kan lese mer i bloggen - Du er allerede verdifull – Fullstendig Visdom