Universet er relativt og ikke absolutt når det gjelder virkelighet

Det er essensielt å forstå at tilstedeværelsen av all-intelligens i form av en orden ikke gjør verden absolutt virkelig for oss. I oppdagelsen av Det Totale Sinn sin tilstedeværelse i universet, så vi at alt i universet bare tilsynelatende eksisterer og til slutt oppløser seg i en all-intelligens. Hvorvidt det er et levende vesen eller et livløst objekt, oppløser alle objekter inn i former inni former. Vi kan ikke finne substansen som alt som er manifestert blir til fra. Vi kan heller ikke hevde at alle objekter ikke eksisterer i det hele tatt. Det betyr at vi verken kan hevde at alle objektene i universet er absolutt virkelige, og vi kan heller ikke forkaste dem som uvirkelige. 
 
For å løse dette paradokset introduserer Gita og Upanishadene to ontologiske eller metafysiske begreper for å beskrive et objekt med henvisning til dets grad av virkelighet. Det første ordet er satyam, som eksisterer uavhengig. Det andre ordet er mithya, det som avhenger av noe annet for sin eksistens, som er satyam. Det vi har oppdaget er at alle former som utgjør universet er empirisk sanne, men løser seg inn i noe annet ved gransking. Siden hver forms eksistens avhenger av en annen form, har hver form en utelukkende avhengig virkelighet, og er derfor mithya når det gjelder virkelighet. For eksempel er et bord mithya, fordi det kan ikke eksistere uten tre. Tre er også mithya, fordi det avhenger av atomer for dens eksistens, og atomer på partikler og så videre. Hvis hver form er mithya, hva er virkeligheten som hver form er avhengig av? 
 
 All-kunnskap og all-kraft er satyam med referanse til alle former, inkludert tid og rom. Det er derfor, når vi ser på hver form, at vi finner tilstedeværelsen av altgjennomtrengende intelligens, som viser seg som atomer, molekyler, fibre, tre og bord. Kilden til all manifestasjon er all-kunnskap og all-kraft fra hvor alt har kommet. Ting som ikke er manifestert akkurat nå vil bli manifestert om et sekund eller om en million år, ifølge en spesifikk orden, som til slutt igjen hviler i den samme all-kunnskap og all-kraft. Hvis Gita og Upanishadene sa at alt oppløstes i all-kunnskap og kraft, kunne vi like godt spørre når dette vesenet først ble til. Dette kommer fra en lineær tankegang. Vi sier at all-kunnskap og kraft alltid er til stede, siden den ikke er avhengig av skapelsen, som eksisterer i tid og rom. Den manifesterer seg som navn og former i løpet av skapelsen, og blir igjen umanifestert potensial ved oppløsningstiden. 
 
 En annen måte å forstå faktumet at universet ikke har noe absolutt virkelighet på, er å erkjenne at vi ikke kan finne begynnelsen av noe i verden. Derfor er det grunnen til at det alltid er spørsmål om hvem kom først, faren eller sønnen? Høna eller egget? Treet eller frøet? Vi kan ikke komme på noen kategoriske eller bestemt svar. Faren kan ikke eksistere uten å være sønnen. Sønnen kan ikke eksistere uten faren. En kan ikke etablere kronologisk hvem som kom først, selv om et eller annet sted underveis kommer sønnen fra faren. Hvis vi ikke kan finne en lineær begynnelse til noe som er her og hvis vi postulerer en begynnelse for universet, er vi bundet til å bli konfrontert med en motsigelse som er uløselig. 
 
 Analysen overfor styrker vår forståelse av at dette universet ikke er noe annet enn en manifestasjon av all-kunnskap og kraft. Og inni den såkalte manifesterte skapelsen finner vi et pågående samspill av det manifesterte og det umanifesterte.
 
Kjøp av boka Bhagavad Gitas Visjon:
 
https://www.bevissthetsvitenskap.com/bok