Den Veiløse Veien: Oppdagelsen av Det Alltid Nærværende Selv i Advaita Vedanta

Den Veiløse Veien: Oppdagelsen av Det Alltid Nærværende Selv i Advaita Vedanta
 
Swamini Pramananda fra Purna Vidya har en dyp tilnærming til det som ofte kalles den "veiløse veien," spesielt innen Advaita Vedanta. Hun understreker at søken etter selverkjennelse i utgangspunktet kan føles som en reise eller en vei, men at det til slutt handler om å oppdage at det aldri har vært en avstand mellom oss og vårt sanne selv. Denne innsikten oppstår når vi fjerner uvitenheten som gjør at vi tror vi er adskilt fra det som allerede er vår sanne natur: eksistens, bevissthet og lykke (satchitananda).

Ifølge Swamini Pramananda handler den "veiløse veien" om å forstå at det vi søker, allerede er til stede. Vedanta, som et middel til kunnskap, er designet for å hjelpe oss å se gjennom den forestillingen av adskillelse. Når vi hører på læren (Sravana), reflekterer over den (Manana), og integrerer den gjennom dyp kontemplasjon (Nididhyasana), kommer vi til å erkjenne at vi aldri var adskilt fra vårt sanne selv. Det som i starten oppleves som en vei, viser seg til slutt å være en vei som aldri egentlig eksisterte – det har alltid vært her og nå.

Swamini Pramananda bruker ofte denne metaforen for å forklare at søken etter sannhet ikke er en reise til noe nytt, men en tilbakevending til en forståelse av noe som alltid har vært der, rett under overflaten av vår uvitenhet.

Du kan lese mer i bloggen - Den veiløse veien som forutgår alle veier: En reise til selvinnsikt, visdom og kjærlighet – Fullstendig Visdom