Myter om opplysthet

Myter om opplysthet
 
Opplysthet har lenge vært et tema som er omgitt av mange myter og misforståelser. Noen av disse misforståelsene er knyttet til ideen om å fjerne eller stilne sinnet, egoets død, begjærløshet, og det å leve i nuet. Mange spirituelle retninger formidler forskjellige måter å oppnå opplysthet på, men når man analyserer dem nøye, blir det tydelig at opplysthet ikke er noe som kan oppnås gjennom spesifikke mentale tilstander eller handlinger.

For eksempel, ideen om at sinnet må fjernes eller bli blankt for å oppnå opplysthet, skaper en falsk dualitet mellom bevissthet og tanker. Å tro at selvet bare kan erfares når tankene er borte, er misvisende, fordi bevissthet er til stede uavhengig av tankens tilstedeværelse eller fravær. Uansett om du tenker eller ikke, er du fortsatt bevisst. Bevissthet er alltid tilstedeværende, og å tro at man må stoppe tankene for å realisere dette, er en tilsynelatende forestilling.

Et annet eksempel er myten om egoets død som en nødvendighet for opplysthet. Egoet, eller ideen om et individuelt «jeg», er ikke noe som kan fjernes, fordi det er en del av selvet. Mange tror at opplysthet handler om å fjerne egoet, men dette er basert på en misforståelse av hva egoet er. Egoet er en tanke i bevissthet, og det er ikke noe som hindrer selvet fra å være og ha kjennskap til seg selv. Det er heller ingen motsetning mellom ego og opplysthet. Opplysthet handler ikke om å fjerne egoet, men heller om å forstå at egoet er en midlertidig konstruksjon innenfor bevissthetens større helhet.

Videre finnes det en vanlig oppfatning om at nirvana eller begjærløshet er opplysthetens mål. Mange spirituelle lærere hevder at begjær er roten til lidelse, og at opplysthet innebærer å eliminere alle ønsker. Men dette perspektivet tar ikke hensyn til at begjær i seg selv ikke nødvendigvis er lidelse. Det er snarere uvitenhet om selvet som fører til lidelse. Å fjerne begjær vil ikke automatisk fjerne lidelse, fordi begjær er et resultat av uvitenhet, ikke årsaken til den. Når man forstår sin natur som udelelig bevissthet, vil begjær ikke ha noen betydning, og tilstedeværelsen eller fraværet av begjær vil ikke påvirke ens opplyste tilstand.

Myten om at opplysthet kan erfares i nuet, er også en feilslutning. Mange tror at opplysthet innebærer å leve i nuet og unngå å tenke på fortiden eller fremtiden. Men tid er ikke en objektiv realitet i den ikke-dualistiske forståelsen av verden. Erfaring skjer alltid i nuet, fordi det er i bevissthetens øyeblikk at tanker og følelser oppstår. Tiden er relativ, og det er ingen konkret grense mellom fortid, nåtid, og fremtid. Opplysthet er derfor ikke bundet til et spesifikt øyeblikk, men er en konstant erkjennelse av bevissthetens tidløse natur.

En annen vanlig misforståelse er at opplysthet er en transcendent tilstand eller en form for evig lykksalighet. Mange tror at opplysthet innebærer å oppnå en himmelsk tilstand av endeløs lykksalighet, men dette er en misforståelse. Opplysthet er ikke en følelse eller en tilstand som kan erfares. Det er en erkjennelse av at selvet er uforanderlig bevissthet, som alltid er til stede. Lykksalighet og andre følelser oppstår i sinnet, men selvet er utover alle mentale tilstander. Å identifisere opplysthet med lykksalighet er å redusere det til noe som kan erfares, når det i virkeligheten er noe langt mer subtilt enn det.

Opplysthet er ikke en spesiell status eller en tilstand som kan oppnås. Det er simpelthen en erkjennelse av det som allerede er til stede – at man alltid har vært og alltid vil være bevissthet. 
 
Du kan lese mer i bloggen - Den veiløse veien som forutgår alle veier: En reise til selvinnsikt, visdom og kjærlighet – Fullstendig Visdom