Kjærlighet og kunnskap

Kjærlighet og kunnskap
 
Hengiven litteratur er allestedsnærværende og svært populær, men med denne utbredelsen følger også misforståelser om hva hengivenhet egentlig er. Selv om eksponering for hengiven kultur kan være en fantastisk inngangsport til spirituell praksis, kan den også skape utfordringer som sjelden diskuteres – men som seriøse søkere til slutt må konfrontere.

Den hengivne litteraturen omhandler generelt to hovedtemaer:

1. Hengivne praksiser (sadhana): Disse inkluderer ulike måter å uttrykke hengivenhet på, som ritualer, bønn, sang, meditasjon og kultivering av dydige egenskaper.
2. Det høyeste målet: Litteraturen diskuterer også frigjøring (moksha) og forholdet mellom hengivenhet og frihet.

Når vi utforsker temaet frigjøring, beveger vi oss inn i det filosofiske domenet, som ofte gir rom for ulike synspunkter. Selv om Vedanta ikke er en filosofi i tradisjonell forstand, men snarere en metode for selvkunnskap og frigjøring, kan det for utenforstående virke som en filosofisk retning. For enkelhets skyld kan vi omtale Vedanta som et "synspunkt" (darshana). På samme måte kan vi kalle Narada Bhakti Sutraene "filosofien om guddommelig kjærlighet."

For seriøse søkere som er engasjert i selvgranskning gjennom Vedanta, er det viktig å forstå at selv om hengivne praksiser er nyttige, er de underliggende ideene i hengiven litteratur ofte problematiske fra et ikke-dualistisk perspektiv. Mange slike skrifter ser på hengivenhet som en relasjon mellom en hengiven og en Gud som alltid er adskilt, noe Vedanta avviser fullstendig.

Et eksempel på dette finnes i Bhagavata Purana, som uttaler:
"Jeg søker ikke frigjøring (moksha); jeg ønsker bare å nyte hengivenhet til deg, Gud, som min personlige Gud."
Dette perspektivet er dualistisk og dermed i strid med den ikke-dualistiske visjonen i Vedanta, som ser Selvet og Gud som ett og det samme.

Selv om praksiser som yoga og hengivenhet kan bidra til å nøytralisere jordiske tendenser (vasanas), har ideene deres om frigjøring ofte svakheter. De baserer seg på dualistiske antakelser som ikke tåler en nærmere undersøkelse. Faktisk er Brahma Sutraene, en av de tre grunntekstene i Vedanta, en systematisk tilbakevisning av slike filosofiske argumenter.

Vedanta, derimot, står på tre solide fundamenter:

1. Å lytte (sruti): Pålitelige skrifter formidler visdommen.
2. Refleksjon (manana): Ved hjelp av logikk og argumentasjon overvinnes tvil om læren.
3. Assimilasjon (nididhyasana): Gjennom dyp integrasjon av kunnskapen blir den en urokkelig realitet.

Når vi studerer hengiven litteratur – selv Narada Bhakti Sutraene – er det viktig å skille mellom verdifulle praksiser og ideer som ikke fører til frigjøring. Det høyeste målet er ikke-dualistisk kjærlighet, en tilstand av frihet som løser et av verdens største utfordringer: ensomhet og følelsen av adskillelse.

I dagens samfunn søker mange å løse ensomheten gjennom romantiske relasjoner. Selv om slike forhold kan gi midlertidig trøst, fører de ofte til avhengighet av kjærlighetsobjektet, noe som er det motsatte av frihet. Ved å dykke dypere inn i vår erfaring oppdager vi at ekte tilfredshet ikke kommer fra ytre objekter, men fra en dyp kjærlighet til oss selv.

Når vi elsker oss selv fullt ut, blir vi i stand til å håndtere livets utfordringer med klarhet og trygghet. I slike øyeblikk av frihet opplever sinnet sitt sanne, uforstyrrede jeg – en tilstand av fullstendighet og kjærlighet som er vår grunnleggende natur.

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom