Det finnes ingen unik vei til kjærligheten

Det finnes ingen unik vei til kjærligheten
 
 Helt siden Swami Vivekananda introduserte sine forelesninger om yoga ved århundreskiftet, har generasjoner av både indiske og vestlige søkere blitt fanget i en forestilling av forvirring. Denne forvirringen oppstår når de ser de ulike yogaformene som separate veier, hver med sin egen spesifikke tilnærming til frigjøring, i stedet for som deler av en helhet som reflekterer menneskets psykologiske natur.

Ifølge Vivekananda finnes det, i tillegg til den fysiske yogaen (hatha), fire veier til frigjøring:

• Bhakti yoga (hengivenhetens vei) for de emosjonelt orienterte.
• Karma yoga (handlingens vei) for de ekstroverte og handlingsrettede.
• Jnana yoga (kunnskapens vei) for de intellektuelle.
• Raja yoga (den åttefoldige vei) for de som ikke passer inn i de andre kategoriene.

Selv om Vivekanandas inndeling har hatt stor innflytelse, kan man stille spørsmål ved dens begrensninger. Han ser ut til å overse en fundamental sannhet: Frihet er ikke noe som oppnås; det er noe du allerede har. Du er fri nå, og har alltid vært det. Frigjøring handler derfor ikke om å "oppnå" noe, men om å forstå din allerede eksisterende frihet.

Videre er det viktig å forstå at kunnskap krever et spesifikt middel, mens handling alene ikke kan gi innsikt. Og fordi alle mennesker har en kropp, et følelsesliv og en intellektuell kapasitet, er det begrensende å tro at én enkelt vei kan harmonisere hele psyken. Dette gjør ideen om én eksklusiv vei problematisk.

Ironisk nok, til tross for at Vivekananda ble sett på som en opplyst sjel og en forkjemper for Vedanta, er hans oppfatninger om kjærlighet og frigjøring, om ikke direkte i strid med Vedaene, så i hvert fall en forenklet tolkning av deres dypere innsikter.

For eksempel, hvis noen identifiserer seg som kun en hengiven, er ikke denne identiteten tilstrekkelig. Ritualer som puja, chanting, meditasjon og bønn er alle handlinger – og dermed en del av karma yoga. Faktisk er tilbedelse en universell praksis som finnes i alle som søker, enten målet er spirituelt eller verdslig. Ingen søker selvkunnskap eller selvrealisering uten en form for hengivenhet. Dette viser at ideen om tilbedelse som en separat vei ikke har rot i Vedaene, selv om tilbedelse er sentralt i deres lære.

Vedanta, på sin side, er ikke en vei blant andre veier, men snarere kunnskapen som ligger bak dem alle. Avstanden mellom deg og ditt sanne selv er lik null – hvordan kan du da "reise" dit? Derfor kan Vedanta best beskrives som en veiløs vei, en som leder oss til forståelsen av at selvet er kjærlighet.

Likevel, for å kommunisere dens essens, kan vi metaforisk kalle Vedanta for en kjærlighetens vei – en vei hvor handlingen fører til innsikten om at selvet er kjærlighet, og kunnskapen gir en urokkelig forståelse: Jeg er kjærlighet. 

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom