Men hva med hat?

Men hva med hat?
 
Du kan kanskje argumentere for at det er mange ting du ikke liker, men dette er kun fordi det tilfredsstiller deg å ikke elske et bestemt objekt. Ja, det kan høres paradoksalt ut, men det er sant: Det gleder deg å mislike noe fordi det gir deg en slags tilfredsstillelse. Samtidig er det viktig å innse at du alltid er fri til å slippe denne motviljen. Ingen tvinger deg til å holde fast ved hva du liker eller misliker – det er du som velger hvor din oppmerksomhet skal rettes.

Å ikke elske et objekt fordi du ikke liker det, betyr ikke at din sanne natur ikke er kjærlighet. Det betyr simpelthen at, for din egen skyld – for selvet som du elsker over alt annet – finner du glede i å mislike noe. Det du liker og ikke liker, det du frykter eller ønsker, kommer ikke fra utsiden. Disse følelsene og preferansene springer ut fra ditt eget indre, fra din egen bevissthet. Og denne bevisstheten, ditt innerste selv, er kjærlighet. Selv om dine liker og misliker filtreres gjennom uvitenhet, er kjærligheten i deg uforanderlig og fri fra disse mønstrene.

Det vi liker kan forstås som "positiv kjærlighet", og det vi misliker som "negativ kjærlighet." Begge er aspekter av deg, men du – som kjærlighet – står utenfor dem. Når du virkelig ser hvor flyktige og tåpelige disse preferansene er, mister de grepet sitt. De visner bort av seg selv når du ikke lenger gir dem oppmerksomhet.

Tenk for eksempel på dette: Hvis du sier at du ikke liker jobben din, men beholder den fordi du trenger pengene, betyr det egentlig bare at du liker penger mer enn du misliker jobben. Hvorfor liker du penger? Fordi du tror at det du kan kjøpe med dem, vil gjøre deg lykkelig. Og hvorfor vil du være lykkelig? Fordi du elsker deg selv – ubetinget. Alt vi gjør, alt vi tenker og føler, er i siste instans for selvet.

Dette kan være en utfordrende sannhet å akseptere, for vi liker å tro at vi elsker uselvisk. Men dypest sett er all kjærlighet knyttet til selvet, fordi det bare finnes ett selv. Objektet du elsker eller misliker, er egentlig bare en projeksjon av deg selv, en refleksjon av det som dukker opp i din bevissthet.

Kjærlighet kan beskrives som en naturlig tiltrekning i sinnet mot objekter det tror er kilden til lykke. Vi sier kanskje "jeg elsker sjokolade" fordi den gir oss en følelse av glede. Når det gjelder materielle ting, bruker vi ofte ordet "liker", mens vi sier "elsker" om levende vesener. Men i essens er det ingen forskjell mellom de to. Kjærlighet er alltid kjærlighet.

Det er ingenting galt i å elske objekter, spesielt hvis denne kjærligheten er gjennomsyret av kunnskapen om at alle objekter egentlig er selvet. Men kjærlighet til objekter uten selvkunnskap er begrenset og skjør. Den er kortvarig, og visner bort når attraksjonen for objektet avtar. Slik dualiteten fungerer, har kjærlighet til objekter ofte en tendens til å skifte til det motsatte.

Vi har alle sett det skje: To mennesker som forelsker seg, bestemmer seg for å gifte seg, og starter med å feire alt de har til felles. Men etter hvert begynner forskjellene å komme til overflaten, og kjærlighetsboblen punkteres. Den personen du en gang kalte din "elskede", kan plutselig bli en kilde til irritasjon. Ofte har ikke personen forandret seg i det hele tatt – det er bare din opplevelse som har skiftet.

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom