Fire typer hengivne og fordøm synden, ikke synderen

Fire typer hengivne
 
Ensartet hengivenhet (ananya bhakti) er et teknisk uttrykk som beskriver den formen for hengivenhet som praktiseres av kunnskapssøkende og selv-realiserte hengivne – ikke de som søker Gud ut fra lidelse eller begjær.

For kunnskapssøkeren finnes det intet annet mål enn Gud, eller moksha – frigjøring. Deres hengivenhet uttrykker seg som et intenst og brennende ønske om frihet. Gud representerer frihet, fordi Gud er fullstendig adskilt fra materiens prinsipp – det prinsippet som gjør at vi føler oss fanget og bundet. Den selv-realiserte hengivne, derimot, tilber hengivenhet i seg selv. Han elsker kjærlighet fordi han vet at kjærlighet er hans sanne natur. Med en urokkelig visshet kan han si: "Jeg er kjærlighet."

I konteksten av disse versene henviser teksten til den selv-realiserte personens hengivenhet, fordi temaet er ikke-dualistisk hengivenhet. Den ikke-dualistiske hengivne ser Gud som uatskillelig fra seg selv og betrakter objektene i verden som intet annet enn manifestasjoner av Isvara. For ham er det ingen motsetning mellom Gud og skriftene; skriftene er tvert imot Isvaras egen måte å avsløre den dypeste logikken i eksistensen for menneskesinnet.

I en verden preget av materialisme og ateisme, hva er den ikke-dualistiske hengivnes holdning til dem som avviser Gud? Han møter dem med en rolig distanse – ikke i form av forakt, men i en frigjort holdning som erkjenner deres valg. Han forholder seg avbalansert til både dem som ikke aksepterer Gud og dem som til og med hater Gud, fordi han ser dem også som en del av Isvaras skapelse.
 
 Fordøm synden, ikke synderen
 
Den ikke-dualistiske hengivne nærer ingen hat, ikke engang mot terrorister. Han fordømmer deres onde handlinger på det sterkeste, og det er hans plikt å opprettholde dharma ved å unngå dem eller, hvis nødvendig, ta opp kampen mot urettferdighet. Likevel bærer han ingen personlig forakt, for han forstår at dersom de kunne vært annerledes, ville de ha vært det. Som Krishna sier i Bhagavad Gita (12.13):

«Min hengivne hater ingen. Han er vennlig, omsorgsfull og fri fra følelsen av 'jeg' og 'mitt.' Han er overbærende, og forblir den samme i både komfortable og ukomfortable omstendigheter.»

Hvis vi har noe å si om ugudelige eller adharmiske mennesker, er det at vi ber for at sinnet deres må bli renset. Shankaracharya gir et vakkert bilde på dette i Vivekachudamani:
En bit sedertre bærer en herlig duft, men i et fuktig miljø kan den gro mose og utgi en ubehagelig lukt som skjuler dens naturlige aroma. Ingen ville trodd at den egentlig dufter godt. Men dersom mosen fjernes og treet gnis mot en hard stein, fylles luften igjen med dens deilige duft.

På samme måte er adharmiske sjeler ikke separert fra Gud; de er kun forurenset av uvitenhet om sitt sanne selv. Denne uvitenheten får dem til å bli egoistiske, materialistiske og desillusjonerte. Men hat dem ikke – for Guds skyld – hold deg heller unna dem.

Her er en bønn som bærer visdom og håp:
 «Må de onde bli gode, må de gode oppnå fred. Må de fredfulle oppnå frigjøring, og må de frigjorte hjelpe andre til frihet. Må alle skapninger være lykkelige og fri fra sykdom. Må alle finne det de søker, og må ingen oppleve sorg. Må regnet falle i tide, må jorden spire med sitt mangfold, og må vi alle bli fri fra frykt. Må alle vesener overkomme sine prøvelser og oppnå sine mål. Må alle, til enhver tid og hvor som helst, være lykkelige.»

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom