Dessuten, Gud misliker de stolte og er fornøyd med de ydmyke

27."Dessuten, Gud misliker de stolte og er fornøyd med de ydmyke."

Ved første øyekast kan det virke som om stolthet handler om å føle seg fantastisk, men stolthet er ofte en maske som skjuler en dyp følelse av selvforakt. Å si at Gud "misliker" stolthet kan gi inntrykk av at Gud er en person, siden mennesker ofte defineres av det de liker og misliker. Men Gud er ikke en person. Dette verset peker på en dypere del av selvet ditt (Isvara), som opererer utenfor bevissthetens overflate, men som likevel påvirker deg på subtile og mindre subtile måter.

Et ferskt eksempel illustrerer dette: En kjent "ikke-dualistisk" guru måtte trekke seg fra sin rolle etter å ha mishandlet sine hengivne. Stoltheten over å være opplyst, kombinert med en feilaktig forståelse av moralsk rettferdighet, fikk ham til å rettferdiggjøre handlingene sine. Han mente sannsynligvis at målet – lykksaligheten ved opplysthet – rettferdiggjorde midlene. Dette eksempelet avslører ikke bare en misforståelse av opplysthet, nemlig at noen andre kan disiplinere deg til frihet, men viser også hvordan deler av selvet kan motarbeide deg hvis du bryter virkelighetens grunnleggende lov: ikke skade.

En ydmyk person er en tilfreds person. Han eller hun forstår at Isvara, gjennom resultatene av ens handlinger, sørger for at narsissistiske mennesker må stå til ansvar. Ydmykhet handler om å innse dette og holde seg lavt i terrenget. Som et vakkert vers fra Händels Messiah sier: "Herren jevner de ujevne veier." Over tid vil selv de høyeste fjell reduseres til sletter.

Isvara korrigerer ikke bare livsstilen din hvis du er stolt, men vil også påføre deg lidelse gjennom konsekvensene av dine handlinger. Å gjøre det som er galt over tid, er mentalt og følelsesmessig utmattende, fordi det krever at du undertrykker ditt sanne selv – en del av deg som aldri ville bryte reglene, fordi den ikke har noe å tjene på det. Å opprettholde en falsk overbevisning om at du har rett når du tar feil, er dessuten nedbrytende. Selvforakten som oppstår fra dine synder, projiseres ofte på andre, fordi den strider mot ditt oppblåste selvbilde. Dette fører til at du kanskje blir fryktet eller respektert for visse egenskaper, men du vil slite med å elske eller bli elsket, fordi du er fanget i sinne og utilgivelse.

 Oppsummering
 
Du elsker deg selv fullt og helt når du forstår hvem du virkelig er. Ikke-dualistisk hengivenhet representerer den høyeste menneskelige oppnåelsen – en uanstrengt tilstand uten begjær, som krever verken innsats eller vedlikehold. Denne hengivenheten er forankret i en urokkelig kunnskap om din iboende fullkommenhet.

En hengiven som lider, er fanget i en indre splittelse mellom sine problemer og selvet. En materialistisk hengiven er på samme måte revet mellom ønsket om å eie ytre objekter og forbindelsen til selvet. Selv den selvgranskende hengivne kan føle uro, preget av en lengsel etter at uvitenheten skal slippe sitt grep. Alle søker de å "komme ut av verden," fordi de ennå ikke ser verden som en manifestasjon av selvet.

Når du oppdager din alltid tilstedeværende, medfødte fullkommenhet, faller alle motiver bort. Fullkommenhet er frihet fra begjær – en frihet som oppstår når følelsen av ufullstendighet og utilstrekkelighet forsvinner. I denne tilstanden elsker du deg selv fullstendig, uten spor av egoisme. Du blir den som, som Gita beskriver:
 "Ikke hater noen vesener, er vennlig, medfølende, fri fra 'jeg' og 'mine'-forestillingene, likevektig i både ubehagelige og behagelige omstendigheter, og upåvirket av livets små misnøyer.”
(Bhagavad Gita, 12.13)

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom