En slik person overskrider Maya og hjelper verden med å krysse over

49. «Hvem er i stand til å overskride Maya? Svaret er den som gir avkall på selv Vedaene og oppnår en eksklusiv og uavbrutt kjærlighet til Gud.»

Selv en person som lever et tilsynelatende vanlig, huslig liv kan betraktes som en som gir avkall, dersom han forholder seg objektivt til det som skjer i verden. Denne typen, som gir avkall, beskrives i Bhagavad Gita (kapittel 5, vers 3):
"Den som verken ønsker eller misliker, er en sann sannyasi. Slike individer er uanstrengt fri fra dualitet."

Å være uanstrengt fri betyr at karma yoga-disiplinen ikke lenger er nødvendig, fordi denne personen er fri fra preferanser og motsetninger. Det innebærer imidlertid ikke nødvendigvis at vedkommende er fullstendig selvrealisert – bare at han har forlatt enhver tvil om sin sanne identitet. Når kunnskapen om selvet er oppnådd, blir midlene irrelevante. Som Shankaracharya sier i Nirvana Dasakam (vers 7):
"Det finnes ingen regler, ingen avgjørelser, ingen elever, ingen praksis, ingen deg eller meg. Dette universet er uvirkelig, for realiseringen av selvets sanne natur tillater ingen forskjeller. Det som gjenstår – det ene, det grenseløse, det gunstige – er jeg."

Livets essens for en slik vis person er assimilert selvkunnskap, som gir opphav til en uavbrutt og ren selvkjærlighet. Denne personen nyter den grenseløse og årsaksløse gleden som springer ut av selvkunnskap. For den vise har spørsmålet om gleden kommer fra det reflekterte selvet eller fra det universelle selvet mistet sin betydning – fordi selvkunnskap oppløser forestillingen om at de er forskjellige.

Hva er essensielt sett forskjellen mellom en solstråle og solen selv? Det finnes bare ett selv – grenseløst og fullkomment. Denne opplevelsen av fullstendighet er ikke-dualistisk kjærlighet. Som det står i Bhagavad Gita (kapittel 3, vers 17):
"For den som elsker kun selvet, er lykkelig i selvet og tilfreds i selvet, finnes det ingenting mer å oppnå."

Mundaka Upanishad (3.1.4) utdyper:
"Den selvrealiserte observerer uanstrengt sitt iboende selv i hvert eneste pust, i en uadskillelig enhet med selvet i alt."

På lignende vis sier Yoga Sastra:
"For den vise er det ingen forskjell mellom en gullklump og ekskrementene til en kråke."
Og Bhagavad Gita (kapittel 6, vers 29) erklærer:
"En som har et disiplinert sinn gjennom granskning, ser selvet i alle vesener og alle vesener i selvet. Han erkjenner alt som likeverdig."

Det er verdt å bemerke at mange ikke-ortodokse, hengivelsesorienterte skoler som ikke følger advaita-tradisjonen ofte avviser denne forståelsen. Slike skoler tiltrekker seg ofte til tamasiske individer, som unngår disiplin og ser ned på karma yoga, de fem hengivelsene og vedantisk granskning. De hevder at det eneste som kreves er å elske Isvara – eller Bhagavan – med hengivenhet morgen, middag og kveld, og at denne kjærligheten alene vil føre til moksha.

Men sannheten er at å gi avkall på Vedaene kun er meningsfullt etter at man har fullført karma yoga, upasana yoga og vedantisk granskning. En uavbrutt kjærlighet til Gud er ikke basert på blind tro, men på en urokkelig forståelse av at:
 "Jeg er grenseløs. Jeg hviler i selvet, som selvet."

 50. “En slik person overskrider Maya og hjelper verden med å krysse over.”

"En slik person" refererer til en som følger hele den hengivne prosessen som beskrevet her. Dette innebærer å unngå distraherende jordlig selskap, delta i satsanger, fullt ut praktisere karma yoga, og etter hvert fordype seg i streng granskning når sinnet har blitt kontemplativt. 
 
Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom