To typer lykksalighet (ananda)

To typer lykksalighet (ananda)

Taittiriya Upanishad fremhever en dyp forståelse av lykksalighet og kjærlighet, og skiller mellom to typer: den opprinnelige lykksaligheten til selvet (bimbananda) og reflektert lykksalighet (pratibimbananda), også kalt objektbasert lykksalighet.

Reflektert lykksalighet er knyttet til objekter og har tre kjennetegn:

1. Den er erfaringsbasert, fordi den krever et objekt.
2. Den er midlertidig, siden objekter kommer og går.
3. Den finnes i ulike grader.

Denne kjærligheten kan deles inn i tre stadier:

• Priya: Kjærligheten som oppstår ved tanken på eller nærheten til et objekt. Den er subtil og skaper ikke sterke emosjoner.
• Moda: Kjærligheten som oppstår når vi har oppnådd objektet og kaller det "mitt", noe som gir en følelse av eierskap og binding.
• Pramoda: Den intense gleden som oppleves ved emosjonell eller fysisk kontakt med objektet.

Disse stadiene gjelder imidlertid ikke for den opprinnelige lykksaligheten. Denne lykksaligheten er ikke avhengig av objekter og kan ikke forstås som en vanlig følelse. Den er en ren opplevelse av tilfredshet, ubeskrivelig og udefinerbar, fordi språket vårt bare kan beskrive spesifikke objekter, ikke selvet, som er altomfattende. Når vi sier at denne lykksaligheten ikke kan erfares, mener vi at den ikke kan erfares som et objekt, men den er likevel alltid til stede. Når sinnet renses, oppleves den som en konstant, positiv tilstedeværelse.

Objektbasert kjærlighet er derimot begrenset og midlertidig. Som Shankaracharya sier i Bhaja Govindam (vers 4):
"Så lenge en mann er sunn og i stand til å forsørge sin familie, vil han få oppmerksomhet. Men når kroppen hans svekkes av alderdom, blir han oversett."

Swami Paramarthananda utdyper dette ved å påpeke at reflektert kjærlighet forsvinner når dens kilde ikke lenger oppfyller våre behov. "Vi sier 'kjære, kjære,' men når pengene forsvinner, forsvinner også kjærligheten."

Vi rangerer ofte kjærlighetsobjekter basert på deres nytteverdi:

• Først kroppen vår, som er nødvendig for all erfaring.
• Deretter jobben, som gir oss ressurser.
• Så ektefellen, som gir oss barn og tar vare på dem.
• Barna, huset, hunden, venner og så videre følger etter, i synkende rekkefølge.

Men den opprinnelige kjærligheten, også kalt prema, er grenseløs og vår sanne natur. Shankaracharya beskriver den i sine kommentarer til Brihadaranyaka Upanishad (3.9):
"Det øverste, opprinnelige selvet – eksistens, bevissthet og lykksalighet – er vår støtte i dette livet og de kommende livene. Det er det endelige målet for alt menneskelig strev, essensen av alle ting og vesener. Selv kjærligheten vi har for kroppen vår er midlertidig. Når den ikke lenger tjener sitt formål, ønsker vi dens ende."

Denne innsikten minner oss om at sann lykksalighet og kjærlighet ikke ligger i det ytre, men i selvet – kilden til all tilfredsstillelse.

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom