Når du oppdager ikke-dualistisk kjærlighet, ser du selvet overalt, hører selvet i hvert ord, snakker bare om selvet og tenker bare på selvet

55. “Når du oppdager ikke-dualistisk kjærlighet, ser du selvet overalt, hører selvet i hvert ord, snakker bare om selvet og tenker bare på selvet.”

Så lenge du tror at ikke-dualistisk kjærlighet er en spesiell substans eller energi, tilgjengelig kun som en unik opplevelse, vil du misforstå dens natur. Du kan tro at selvet fundamentalt forandrer hvordan du ser, hører og erfarer verden. Men hva betyr det egentlig? Betyr det at når du ser et tre etter å ha oppdaget hvem du er, vil du ikke lenger se et tre, men "selvet"? Betyr det at når noen snakker, vil du ikke høre ordene, men "selvet"? Eller at selvet har en spesiell lyd – lyden av det uendelige (nada brahman) – kun tilgjengelig for de vise eller opplyste?

Et sinn som tenderer mot magisk tenkning kan lett skape forestillinger om at opplyste mennesker lever i en annen dimensjon, en overjordisk "sky". Men hvordan skulle de da knyte skoene sine eller betale skatt?

Kjærlighet er ikke et objekt, ei heller en følelse. Sunn fornuft forteller oss at sinnet kan oppleve alle typer følelser. Dersom alt er ikke-dualistisk kjærlighet, kan det ikke være en spesifikk følelse, fordi ingen følelse er konstant til stede i alle vesener hele tiden. Selv selvrealiserte mennesker uttrykker et spekter av følelser.

Ikke-dualistisk kjærlighet er ikke noe annet enn selvet – din eksistens, bevissthet, fullstendighet og lykksalighet. Denne kjærligheten er iboende, årsaksløs og evig.

For dem som har disiplinert sinnet gjennom granskning, oppfatter selvet i alle vesener og alle vesener i selvet, og ser at alt har samme verdi. Jeg (selvet) er ikke fortapt for dem som ser meg overalt og ser alt i meg. Jeg er alltid klar over dem, og de over meg.

I denne sammenhengen handler ikke "å se" og "å oppfatte" om sanselig erfaring, men om en dyp kunnskap. De opplyste vet at ingen tanke, følelse eller objekt eksisterer som noe uavhengig. Alt er selvet som fremtrer i forskjellige former.

Når de ser et objekt, vet de at det er selvet som manifesterer seg gjennom det. Når de opplever følelser eller tanker, forstår de at disse ikke definerer eller begrenser selvet. Dermed forblir de frie fra opplevelsene som oppstår fra objekter.

Kjærlighetens natur er selvet. Når jeg ser eksistensen i et objekt, ser jeg også kjærligheten, fordi eksistens og kjærlighet er én og samme ting. Selv når kjærligheten i andre ikke er synlig, vet jeg at den er der – bare hindret av mentale urenheter som tamas (sløvhet) eller rajas (uro).

Selv om noen hater meg, forstår jeg at kjærligheten i dem er til stede, men ikke manifestert. Den er kidnappet av deres egne preferanser. Ironisk nok, dersom jeg gir dem det de ønsker, kan kjærligheten flyte fritt mot meg. Men selv da er denne kjærligheten betinget – den reflekterer deres egen tilfredsstillelse, ikke min verdi.

En opplyst person vet at kjærlighet er konstant, enten den er synlig eller skjult, manifestert eller ikke-manifestert.

Når verset sier at opplyste mennesker "tenker på selvet hele tiden," betyr det ikke at de konstant gjentar tanken “Jeg er eksistens/bevissthet.” Hvordan skulle de da fungere i hverdagen, med dens krav til praktiske tanker og handlinger? Det betyr at de, i alle interaksjoner med verden, er bevisste på kjærlighetslyset som belyser enhver situasjon.

“Ingenting trenger å gjøres for den personen som bare elsker selvet, som er lykkelig og tilfreds med bare selvet.”

Dette betyr ikke at opplyste mennesker sitter stille i passivitet. Det betyr at deres handlinger er gjennomsyret av betingelsesløs kjærlighet. De har ingenting å bevise, ingenting å oppnå – for de vet at de allerede er kjærligheten selv. 

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom