1. Stolthet, forfengelighet, innbilskhet og selvforherligelse

I det sekstende kapittelet av Bhagavad Gita nevnes en rekke verdier som enten støtter eller hindrer den åndelige veien.

1. Stolthet, forfengelighet, innbilskhet og selvforherligelse

En enkel, nøktern selvrespekt er en sunn egenskap. Men de fleste av oss bærer på en dyp, skjult tvil om vår egen verdi. Vi frykter i hemmelighet at vi ikke er gode nok, og fordi vi ikke klarer å gi oss selv den tryggheten vi søker, vender vi oss til andre for bekreftelse.

I vår søken etter anerkjennelse er det lett å fristes til å overdrive våre prestasjoner og talenter for å fremstå som spesielle og verdifulle i andres øyne. Men en som er trygg i seg selv, tar sine evner for gitt og har ingen trang til ytre validering.

Å kreve respekt fra andre skaper uunngåelig indre uro, fordi respekt er noe vi ikke har kontroll over. Mennesker gir og tar tilbake sin anerkjennelse av grunner kun de selv kjenner til. Når deres meninger skifter, trekkes bekreftelsen tilbake – og vi blir stående med smerten. Enhver smerte knyttet til tapt anerkjennelse er et resultat av stolthet – et oppblåst ego, dypt investert i det det tror det vet, eier eller representerer.

For eksempel bruker noen en uforholdsmessig stor mengde tid på å perfeksjonere sitt ytre – gjennom klær, frisyrer, tatoveringer eller piercinger – ofte som en måte å tiltrekke seg oppmerksomhet på. Men det underliggende behovet er ikke estetikk, men en lengsel etter bekreftelse fra andre, fordi de ikke klarer å gi seg selv oppmerksomheten de søker. Slike egoer, oppblåst av stolthet og forfengelighet, ender ofte opp forvirrede og fortapte.

Mange kaster bort verdifull tid og energi på å beskytte sitt image, redde ansikt eller til og med planlegge hevn for sårede følelser. Men det er ikke alltid lett å se andres sanne følelser – en person som lever gjennom andres meninger, sløser bort sine mentale ressurser og blir uegnet til dypere granskning.
 
Løsningen – En undersøkelse av Isvara
 
Hvis jeg virkelig tar meg tid til å reflektere over de kreftene som driver meg, vil jeg innse at kravet om respekt fra andre aldri kan gi meg varig trøst eller tilfredshet – selv om jeg skulle oppnå store bragder i livet. Det første spørsmålet jeg må stille meg selv er: Hvorfor søker jeg respekt i utgangspunktet? Hva er det i meg som krever anerkjennelse fra verden?

Det er den samme misforståelsen som får meg til å tro at jeg er den suverene skaperen av mine handlinger, den som eier mine talenter og ferdigheter. Men er dette virkelig sant? Hva har jeg egentlig skapt?

Jeg skapte ikke kroppen min. En dag bare dukket jeg opp her, ikledd dette fysiske skallet, uten noen innsats fra min side. Jeg skapte heller ikke mitt individuelle selv; det ble gitt meg sammen med kroppen og verden den eksisterer i – en verden jeg definitivt ikke har skapt. Mine egenskaper, mine evner og talenter oppstod i meg på et vis jeg ikke kan kontrollere. Jeg kan bruke dem, men jeg kan ikke kreve eierskap over dem. Selv mine største prestasjoner er avhengige av muligheter livet har brakt meg. Disse mulighetene skapte jeg ikke – de bare oppstod, og hvordan de kom til meg er et mysterium.

Hvis jeg virkelig er en fornuftig person, bør jeg konkludere med at de evnene og gavene jeg besitter, er gitt meg av en større intelligens – av Isvara. De er ikke mine å eie, men mine å forvalte. Jeg kan velge å bruke dem, men jeg trenger ikke anerkjennelse. De får tale for seg selv. Om andre legger merke til dem eller ikke, er irrelevant. Se på en blomst som blomstrer alene på en forlatt tomt i en slum – den blomstrer ikke for å bli sett, men fordi det er dens natur å blomstre.

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom