2. Skinnhellighet og overdreven oppførsel

2. Skinnhellighet og overdreven oppførsel

Stolthet kan ha sitt utspring i reelle prestasjoner eller evner, men skinnhellighet er ren selvforherligelse uten substans. Det er ønsket om å fremstå som noe jeg ikke er. Hvis jeg kler meg som en prins, men lever på kreditt og unngår inkassokrav, bedrar jeg ikke bare andre – jeg bedrar meg selv. Hvis jeg skryter av et herskapshus i Sør-Frankrike, men bor i en leid ettroms i en sliten bydel, lever jeg i en løgn. Hvis jeg unngår å åpne døren i frykt for at noen skal oppdage rotet mitt, er det ikke hjemmet mitt jeg forsøker å skjule – det er min egen usikkerhet. Hvis jeg ikke tør å gå ut uten perfekt sammensatte klær, feilfri sminke og hvert hårstrå på plass, er jeg ikke fri – jeg er en slave av andres blikk.

Og hvis jeg mangler ekte åndelig innsikt, men ikler meg munkekapper, barberer hodet, bærer en tryllestav og vandrer mellom spirituelle sentre med et mystisk smil for å overbevise andre om min visdom, er jeg ingen mahatma. Jeg er en bedrager.

Alle usunne samskaraer – alle de mentale vanene og mønstrene som holder meg fanget – har én felles rot: Jeg føler meg ikke bra nok. Jeg klarer ikke å akseptere meg selv. Jeg ønsker å være noen andre. I stedet for å vende blikket innover og ta ansvar for min egen psykologi, projiserer jeg problemet ut i verden og gjør meg avhengig av andres bekreftelse. Jeg må imponere, sjarmere og manipulere, alt i håp om å få den valideringen jeg ikke kan gi meg selv.

Dette er en spesielt vanskelig felle, for den gir meg ikke engang den tilfredsheten som ligger i vissheten om at jeg lever i sannhet. Jeg er fanget i falskhet og i konstant konflikt med virkeligheten. Og verst av alt – jeg kan aldri kontrollere hvordan andre reagerer. Jeg kan aldri tvinge dem til å tro på løgnene mine. Derfor lever jeg i en tilstand av konstant uro, alltid redd for å bli avslørt, alltid på vakt.

For at denne livsløgnen skal fungere, må jeg være årvåken, huske alle mine løgner, holde ulike mennesker adskilt og alltid ha en fluktplan. Noen tror kanskje at karma yoga – det å overlate fruktene av ens handlinger til Isvara – kan hjelpe i en slik situasjon, men det er en misforståelse. Karma yoga forutsetter at verdiene mine allerede er på plass. Det kan ikke brukes til å dekke over et psykologisk problem eller rettferdiggjøre en adharmisk livsstil.

Et sinn som lever i usannhet, er for urolig til å undersøke seg selv med klarhet. Det forteller meg at jeg er uakseptabel, mens Vedanta forteller meg at jeg er fullstendig akseptabel – både som individ og som ren bevissthet. Det er en åpenbar konflikt mellom det jeg søker – validering for en falsk identitet – og det jeg sier jeg ønsker: frihet fra lidelsen denne identifikasjonen skaper.

Løsningen er enkel, men krevende: Jeg må erkjenne problemet. Jeg må være villig til å se meg selv ærlig og akseptere den sannheten skriftene peker på. Jeg må våge å lytte til andres perspektiver, for de kan se det jeg selv ikke ser. Samtidig må jeg ha nok selvinnsikt til å avvise andres feilaktige projeksjoner når jeg vet at de er basert på deres egen forvirring.

Bløffmakere lærer ingenting. De vokser ikke. Så lenge jeg klamrer meg til skinnhellighet, forblir jeg fastlåst i mine dypere problemer – i begjær, sinne og frykt. Men i det øyeblikket jeg velger ærlighet, slipper byrden av løgnene taket. Da blir jeg et enkelt, ekte menneske, i stand til å møte meg selv med åpenhet og klarhet.

Og i den enkelheten ligger friheten.

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom