3. Ikke-skade

3. Ikke-skade

Jeg verdsetter ikke-skade fordi jeg ikke ønsker å bli skadet – og det samme gjelder alle levende vesener. Ikke-skade er en subtil og kompleks verdi som kan være krevende å leve etter, spesielt i en verden som ofte virker brutal og kaotisk. Den manifesterer seg på tre nivåer: i handlinger, i ord og i tanker. Den mest åpenbare formen for skade er fysisk skade, men dens mer skjulte aspekter kan være like destruktive.

Blant spirituelle mennesker er vegetarisme et vanlig uttrykk for ikke-skade. Argumentet er enkelt: Selv om liv opprettholder seg ved å spise liv, er mennesker ikke som dyrene, og deres kosthold styres av instinkt. Vi er selvbevisste vesener med fri vilje, og vi har mange alternativer for hvordan vi kan overleve. Derfor kan vi velge en matkilde som ikke krever å ta livet av bevisste vesener.

Selv om planter også er levende, er de ikke bevisste på samme måte som dyr. Å spise korn, frukt og grønnsaker anses derfor som en mer etisk praksis enn å drepe dyr. Swami Dayananda, en sterk forkjemper for vegetarisme, uttrykte det slik:

"For å bringe kjøttspising i tråd med dharma, måtte jeg drepe byttet mitt med bare hendene – uten hjelp av våpen – og dermed utsette meg selv for muligheten for å bli et måltid for et annet dyr."

Dersom jeg ikke er villig til å gjøre dette, er det en indikasjon på at min verdsettelse av ikke-skade ikke er fullt integrert. Hvis jeg nekter å møte konsekvensene av mine valg, avsløres en iboende dobbeltmoral.

Men ikke-skade handler ikke bare om hva vi spiser. Den strekker seg langt utover det fysiske og inkluderer også våre ord og tanker. Ord bør være sannferdige, men samtidig milde og hensynsfulle. I visse situasjoner kan en løgn være mer dharmisk enn sannhet, fordi medfølelse veier tyngre enn brutalt ærlig tale. Å praktisere ikke-skade betyr også å være oppmerksom på hvordan ordene våre påvirker andre, samt å kultivere et indre miljø fritt for skadelige tanker.

Kanskje jeg føler at mine negative følelser er berettiget på grunn av andres uetiske handlinger. Men sinne og harme løser ingenting – de straffer ikke gjerningspersonen, de endrer ikke situasjonen, de tjener kun til å forstyrre mitt eget sinn.

Dessverre har samfunnet, særlig siden 1960-tallets hedonistiske individualisme – med sitt motto "Hvis det føles godt, gjør det!" – gradvis mistet tradisjonene for høflighet og hensynsfullhet. Evnen til å håndtere negative tanker og destruktive handlinger ligger i en dypere forståelse for andres følelser. Når vi ser fra et ikke-dualistisk perspektiv, innser vi at det egentlig ikke finnes noen "andre" – de er bare en projeksjon i et sinn som ennå ikke har våknet til sannheten.

For å oppnå en slik forståelse må jeg se forbi mine egne behov og anerkjenne den universelle enheten vi alle er en del av. En slik holdning fremmer selvgransking, fordi både indre og ytre konflikter er hindringer for selvinnsikt.

Psykologien bak skade: Når jeg føler meg liten og ute av stand til å få det jeg ønsker, kan jeg bli fristet til å bruke skade – enten fysisk, verbalt eller mentalt – for å hevde meg.

Løsningen: Utvikle en dypere verdsettelse for andres følelser.

Når jeg ser verden gjennom ikke-skadens linse, forstår jeg at fred ikke er en passiv tilstand, men en aktiv praksis. Det handler ikke bare om å unngå skade, men om å skape en indre tilstand av harmoni som naturlig reflekteres i mine handlinger, ord og tanker.

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom