Ektefellen, vennen og slaven

Ektefellen
 
Båndet mellom ektefeller er et av de sterkeste og mest dyptgripende kjærlighetsforholdene i verden. Det rommer alle former for hengivenhet, og særlig den intime foreningen, som symboliserer sammensmeltningen mellom den hengivne og Gud – individets enhet med det absolutte.

I denne hengivenhetsformen ser den hengivne, uavhengig av sin livssituasjon, Gud som sin ektefelle. Kjærligheten uttrykkes gjennom en fullstendig overgivelse, der den hengivne hengir seg til Gud slik en ektefelle hengir seg til sin elskede – med vilje til å lide, ofre og elske uten forbehold.

Vennen
 
Blant de ulike hengivenhetsformene er sakya – vennskap – en av de mest naturlige måtene å transformere verdslig kjærlighet til ren hengivenhet. Her flyter kjærligheten fritt mellom Gud og den hengivne, som mellom nære venner. Gud oppfattes som en trofast venn, en nær slektning eller et familiemedlem – en som man kan dele sine dypeste hemmeligheter med og stole fullt og helt på.

"Fra nå av kaller jeg dere ikke tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men jeg kaller dere venner, for alt jeg har hørt fra min Far har jeg gjort kjent for dere."

De som praktiserer denne hengivenheten, finner sin dypeste glede i å se Guds lykke i andre og vier seg helhjertet til sine venners åndelige velferd. Forholdet mellom lærer og elev, slik det fremstilles i Bhagavad Gita, illustrerer nettopp denne formen for hengivenhet – et vennskapelig bånd bygget på tillit, respekt og en felles søken etter sannhet.

I denne typen hengivenhet utvikles en ydmyk og oppofrende holdning overfor Gud som Vennen. Og slik nære venner kjenner på hverandres glede og smerte, opplever den hengivne en dyp lengsel etter Gud i øyeblikk av separasjon. Denne lengselen kan uttrykkes gjennom en sterk indre erfaring, gjennom samtaler med andre hengivne eller ved å fordype seg i de hellige skriftene – Guds ord. De glade og lekne relasjonene mellom barn i ni- eller tiårsalderen gir et vakkert bilde på denne hengivenheten, der Gud oppleves som en kjær lekekamerat midt blant sine skapninger.

Dessverre verdsettes ikke alltid denne formen for vennskap mellom lærer og elev i den moderne åndelige verden. Ideelt sett bør læreren representere det høyeste Selvet i den hengivnes sinn, mens den hengivne speiler det individuelle selvet som ennå er fanget i uvitenhetens slør. I stedet har mange spirituelle tradisjoner adoptert en uopplyst religiøs modell, der læreren tar rollen som en autoritær forelder, mens den søkende reduseres til et underdanig barn.

Det kan derfor være verdifullt å reflektere over denne innsikten fra den vediske hengivenhetstradisjonen:

"Gud er de hengivnes hengivne»

Å knytte seg til en lærer som ikke forstår og verdsetter dette dype vennskapet, er en risiko du tar på egen hånd.

Slaven
 
Denne bhava er basert på erkjennelsen av at vi alle, på et visst nivå, er bundet av våre ubevisste lyster og tilbøyeligheter. Hvem kan si seg helt fri fra kroppens begjær, sinnets uro eller hjertets uforsonlige følelser? Jo mer vi streber etter ytre frihet, protesterer mot samfunnets urettferdighet eller søker makt, desto tydeligere avslører vi vår egen avhengighet av det uvirkelige.

For å forvandle denne følelsen av maktesløshet til en kraftfull vei for hengivenhet, praktiserer vi dasya bhava – en hengivenhetspsykologi som leder til dyp selvaksept og sann frihet. Dette er en tjenesteorientert holdning der den hengivne vender sin kjærlighet mot Gud og Hans manifestasjoner, særlig gjennom uselvisk tjeneste for andre mennesker.

Du kan lese mer i bloggen - Presentasjon av boka Kjærlighetens yoga – Fruktene av selvkunnskap – Fullstendig Visdom