Hjertet alene er ikke nok - hvorfor Vedanta peker dypere

Hjertet alene er ikke nok – hvorfor Vedanta peker dypere
Sammendrag fra boka Bhagavad Gitas Visjon – Å se på verden som en intelligent orden og leve i harmoni med den

I mange spirituelle tradisjoner fremheves “å åpne hjertet” eller “åpne hjertechakra” som nøkkelen til frigjøring og indre fred. Hjertet forbindes med kjærlighet, varme, medfølelse og intimitet – alle kvaliteter som gir menneskelivet dybde og mening. Likevel, i lys av Vedanta, er dette bare et foreløpig skritt. Hjertet kan åpnes, følelser kan strømme, og en dyp opplevelse av kjærlighet kan fylle hele ens vesen – men dette er fremdeles en erfaring, og dermed noe som er underlagt tid, rom og forandring.

Vedanta stiller det radikale spørsmålet: Hvem er vitnet til at hjertet er åpent eller lukket? Hvem er den som opplever kjærligheten som strømmer? Når dette granskes, ser vi at enhver erfaring – enten den er fysisk, emosjonell eller subtil – er et objekt som er kjent. Det kan oppstå, vare en stund, og forsvinne. Selvet, derimot, er aldri et objekt. Det er det uforanderlige vitnet som gjør enhver opplevelse mulig.

Kjærlighet som erfaring vs. kjærlighet som natur

Når vi sier: “Jeg føler kjærlighet i hjertet mitt”, peker vi på en opplevelse i kropp-sinn-systemet. Denne erfaringen kan være vakker og helende, men den er ikke stabil. Følelser endres, stemninger skifter, energier kommer og går. Hvis frigjøring skulle avhenge av å alltid være i en bestemt hjertefølelse, ville friheten være skjør og betinget.

Vedanta skiller derfor tydelig mellom prema (kjærlighet som en erfaring) og svarūpa (vår essens som kjærlighet). Det første er flyktig, det andre er grenseløst og uforanderlig. Å åpne hjertet kan være en forberedelse, men det er ikke den endelige erkjennelsen.

I manuset ditt fremheves dette tydelig: frigjøring kommer ikke gjennom spesielle tilstander eller nivåer, men gjennom kunnskap – śāstra-pramāṇa, et åpenbart kunnskapsmiddel som viser oss hvem vi allerede er. [5†Bokmanuset]

Underforstått betydning i Vedanta

Et sentralt poeng i Vedanta er å lese og forstå på det underforståtte nivået (lakṣaṇā). Hvis vi tar alt bokstavelig – som å si “Jeg er kroppen”, “Jeg er følelsen i hjertet”, eller “Jeg er opplevelsen av kjærlighet” – forblir vi fanget i dualitet. Den egentlige visjonen i Gita og Upanishadene peker på at alt dette er refleksjoner i sinnet. Den som ser, er aldri det som sees.

Som du skriver: “Vi kan ikke se våre egne øyne direkte, men vi kan se dem gjennom et speil. Vedanta er ordspeilet som avslører vår sanne natur” [5†Bokmanuset]. På samme måte er hjertet og chakraer bare deler av kropp-sinn-instrumentet, objekter som kan registreres, mens selvet er det alltid-tilstedeværende vitnet.

Fra chakra til ikke-dualitet

Hjertechakra-modellen hører til yogisk og tantrisk tradisjon, hvor energisentre beskrives som virkelige strukturer i et subtilt energifelt. Som praksis kan dette være kraftfullt og nyttig: å åpne hjertechakra kan løse opp emosjonelle blokkeringer, gi tilgang til dypere empati og utvide ens kapasitet til å elske. Men i Vedanta forstås alt dette som mithyā – tilsynelatende virkelig, men ikke absolutt virkelig.

Det betyr ikke at det er uvirkelig, men at det ikke er uavhengig virkelig. Chakraer, følelser og erfaringer eksisterer bare i kraft av selvet, på samme måte som en bølge eksisterer i kraft av vann. Å forveksle chakra-erfaringer med selverkjennelse er derfor en subtil form for uvitenhet.

Du kan lese mer i bloggen - Kjærlighet og bevissthet – To sider av samme sannhet – Fullstendig Visdom