Kunnskaps Yoga og kunnskapsmiddel

Vedanta forteller oss at for å oppnå moksa kreves det kunnskap (jnanam). Det er ikke kunnskap om objekter, eller ting, men er den ultimate kunnskapen: Kunnskap om vår egen sanne natur. Studenten, som inntil nå var en søker av frihet (mumuksu), er nå blitt en søker av kunnskap (jinasu), en gransker inn i selvets- og eksistensens natur. Søkeren vet nå at problemet er ignoranse av ens sanne natur, og slik ignoranse kan bare bli fordrevet av kunnskap. 

Ifølge vedaskriften, kan det bare være et middel, som vi kan ha kjennskap til selvet, og det er skriftene i seg selv. Vedanta tjener som et speil i å avsløre vår sanne natur. Øynene kan ikke se, og for å se dem må vi se på et speil. På samme måte, tjener Vedantaundervisningen som et speil som setter oss i stand til å se vår sanne natur. 

Uten passende forståelse, kan skriftene vise seg som gåter med motsigelser. På et sted kan den si at vår sanne natur ikke kan bli kjent av sinnet, og andre steder hevder den at sinnet vet alene. Før det gir mening, må en ha nøkkelen til å åpne skriftene og den nøkkelen er en lærer, eller guru, en som fordriver ignoransens mørke. Å prøve å forstå Vedanta uten støtten av en lærer eller veileder vil ikke fungere. Det er ikke bare på grunn av den subtile og tilsynelatende motsigende, kontraintuitive undervisningens natur, men fordi undervisningen vil bli filtrert gjennom en skjerm av studentens eksisterende ignoranse og fordommer. For å unngå å kaste bort kostbar tid, burde en søke etter en kvalifisert Vedanta lærer og ydmykt be den læreren om hjelp. 

Den eneste metodikken av å oppnå selvkunnskap er å studere og assimilere Vedantaundervisningen med støtte av en lærer eller veileder. Det er essensen av kunnskaps yoga. Noen mennesker har innvendinger, og tror at ved å studere disse urgamle skriftene, med eller uten støtten av en lærer, kan bare bli bragt som en andrehånds tørr intellektuell kunnskap. De kan ikke forstå hvordan slik kunnskap kan lede til oppdagelsen av selvet. Svaret er at det kan det, for en dyktig lærer gir førstehånds kunnskap. Hvis denne kunnskapen er passende mottatt, og at en antar at både læreren og studenten er passende kvalifisert, da vil kommunikasjonen i seg selv lede til øyeblikkelig selvoppdagelse.